Bokelskere.no

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Selv så jeg Lang dags ferd mot natt den gang Det norske teatret fortsatt lå i Stortingsgata. Det gjorde voldsomt inntrykk med medlemmer av Maurstad-familien i de viktigste rollene - hvis jeg husker riktig.

Det må ha vært en intens forestilling. Jeg har lenge svevd i den villfarelse at Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket til nynorsk, men etter litt leiting finner jeg bare Arthur Klæboe som nynorskoversetter. Sikkert ingen dårlig oversettelse, det heller!

Noe seint, men Aftenposten hadde 27.11.20 et bilde fra Lang dags ferd mot natt da stykket ble spilt på Det norske teatret 1961. Av familien Maurstad spilte ekteparet Tordis og Alfred og sønnen Toralv.

Jeg så Riksteaterets oppsetning av «Lang dags ferd mot natt» i 2010 med Liv Ullmann og Bjørn Sundquist som Mary og James Tyron, og Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen som sønnene James og Edmund. Ja, jeg kan garantere, det var en opprivende opplevelse Jeg gråt (det skjer ikke ofte). Følte meg lamslått da teppet gikk ned for siste gang. Så var da også skuespillerne eksepsjonelt gode. Som du sier, den perfekte rollebesetning.

Jeg så premieren på Røros. Det var i seg selv spesielt, siden «trønderjenta» Liv Ullmann hadde ønsket premieren lagt dit, og dette var hennes første opptreden i Norge på tiår. Det ga en egen stemning i salen.

Men til dine refleksjoner over forfatterens strenge og detaljerte anvisninger. Ikke vet jeg hvordan Riksteateret håndterte dette. Men når de reiser rundt, må de spille på de scenene som finnes, i samfunnshus og gymsaler. Tilpasninger er unngåelig. På Røros har de kulturhuset Storstuggu, med en fin scene. Her ble manus fraveket, i hvert fall i en scene, etter hovedrolleinnhaveskens bestemte ønske.

Problemstillingen du tar opp, er velkjent i teaterverdenen. Her til lands har for eksempel Egner-familien passet på som en smed at «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» spilles nøyaktig etter boken (om jeg kan si det sånn, he, he). Til flere regissørers frustrasjon.

Det kunne ha vært interessant å lese «Lang dags ferd mot natt» som tekst. En god omtale fra deg.

Morsomt sammentreff (?): Du har sett Liv Ullmann spille ei dame i godt moden alder, mens min eneste opplevelse av henne på en scene var Nationalteatrets oppsetning av Romeo og Julie sånn midt på 60-tallet, da hun var "ung og lovende". For øvrig min første Shakespeare-opplevelse, og jeg husker hvor overrasket og begeistret jeg ble over Shakespeares saftige humor midt i alt elendet! (I mine ungdommelige øyne var Joachim Calmeyer en meget spektakulær og forførende Romeo!)

Å oppleve dette "live" må ha vært ganske utmattende, ja. Og aktørene hører absolutt til "creme de la creme". At man må fravike manus for i det hele tatt å kunne sette opp dette stykket, sier seg sjøl i grunnen: Som innledning til første akt er det over tre sider med sceneanvisninger!