Bokelskere.no

Nei, så hvor er det fest i helgen da?spør Espen,og det er helt utrolig hvordan han har klart å holde seg helt til tredje friminutt onsdag formiddag

Pass på jenta mi, i alt det lyse og alt det mørke

Nå går det heller ikke lenger an å snakke om det som et personlighetstrekk, eller som en del av en personlighet, ettersom det å være naturlig var for stemninger, følelser og andre mennesker er blitt til en slags kvasidiagnose og noe alle vil smykke seg med; jeg er så sensitiv

Det er tross alt mye styr med disse mennene, sa hun dager etter at hun kom hjem. Etter at man har nådd en viss alder, har man lagt til seg mange vaner, ikke sant, fortsatte hun litt defensivt mens hun ommøblerte bokhylla si etter ny årstid

Når de kaller deg trubadur, da veit du at løpet er kjørt

Han husket noe moren alltid pleide å si, at han måtte passe seg for trekken, særlig gjennomtrekken, den var skyld i det meste, den kunne være dødelig. Nå trakk det fra alle kanter. Nå var det alvor

Likevel lå han her, i sine egne tanker. De var også et slags selskap, men ensomt i lengden

Jeg har i tankene stått og ventet akkurat her hver kveld i flere uker. Nå, mandag 24. april 1972, er første gang jeg gjør det i virkeligheten også.
Armbåndsuret mitt viser ti på elleve. Kvelden er mørk og litt våt. Regndråpene i luften øker ytterligere min spenning. Da jeg gikk hjemmefra var jeg fortsatt i tvil om jeg kunne gjennomføre dette. Men idet jeg endelig sto her alene i regnet var all tvil som blåst bort. Den formuleringen var mer fiks enn jeg først forsto selv. Jeg ler litt for meg selv. Har alltid visst at jeg er skarpere enn folk flest aner.
Veien er på kveldstid enda mindre trafikkert enn jeg trodde. Jeg har stått her og ventet i snart ti minutter uten å se et menneske, og bare to personbiler har kjørt forbi.

For å kunne gå rettens vei måtte jeg hatt fire vitner som kunne bekrefte at det var et overgrep. Noe jeg naturlig nok ville manglet. Man finner sjelden fire vitner til en voldtekt

Vi har fått av oss tøyet og sitter i bare bukser og skjorter. Tordenen fra et kjempebrått ruller nærmere og nærmere. «Hører dere den?» Vi ser på hverandre i stillheten som følger etter. «Den er visst passert.» – Et ubeskrivelig brak! – Våre sanser lammes i dette ragnarokk. Tyngdeloven er opphørt. Alt går rundt for oss. Med veldig kraft slenges vi opp i taket. Vi erindrer alle at vi en ørliten stund ligger oppe eller nede ved skylightet og litt etter befinner oss i et et kaos av vann mellom løsrevne sofarester, køyer, bøker, kjøkkentøy, hermetikkbokser og alle de tusen ting som fins om bord i båten vår. Alle har vi samme følelse, nemlig at vi i neste øyeblikk vil se rett ut over sjøen. Vi tror vi synker straks, – kjemper oss fram gjennom de blokerte dører og presser oss gjennom de nedstyrtende sjøer opp på dekket og ned i den breddfulle styreluken. Roret dreier båten unna været mens sjøene spyler over vår dyptliggende båt. Vi klorer oss fast. For et syn. Storseil, gaffel og bom er brukket tvers over, og de svære surringene sprengt. Alt i ett truer det med å knuse rorgjengeren når alt sammen feier fra siden til side i de voldsomme overhalinger. I en fart får vi satt noen midlertidige surringer på ynkelige rester. Det gjenværende av vår jolle er en uformelig, radbrukket flisekurv som står fastklint mellom vant og mast. Et spark og livbåten vår slutter tropp med vekkskylte livbøyer. Hva bruk har vi vel for dem? Hvem kan vel svømme 1000 mil, og hvor er sjansen til å bli fisket opp? Nei, fins det redning, så ligger den i et svakt håp om at Ho-Ho kan flyte.

Henry sa ikke til noen hva han tenkte, det kunne få ham skutt for defaitisme. De var blitt narret dypere inn på russisk territorium og omringet, ikke av panserarmeer og reservedivisjoner fra Sibir, men av vinteren. Ifølge en hemmelig rapport hadde regimentet fått desimert sine motoriserte kapasiteter med sekstifem prosent siden minusgradene satte inn i oktober. Alle kjente historien om Napoleons felttog i 1812, men hengav seg fremdeles til ønsketenkning. For militære tyngdelover var ikke opphevet, det forstod Henry, selv om Føreren og tyskere flest trodde det. Dette kom ikke til å gå. Det kom til å ende her, om han ikke foretok seg noe. Den spedbygde skikkelsen til Johansen, en av tre nordmenn i laget hans, kom til syne på åskammen. «Kom, Henry!»

Selv om det i prinsippet ikke skulle være noe nivåforskjell på de tre G 12-lagene, kjente alle barna til vestkantidrettens uskrevne grunnlov om skillet mellom reglementer og realiteter

Lars forsøker å bruke bestikket så pent han kan mens han tenker over hvordan det må være for Hauk å spise middag hver dag med A-magasinet klemt innunder overarmene slik at han skal lære seg å holde dem korrekt inntil kroppen

Jeg ankom til åstedet ved Frognerseteren ti på halv åtte. Det vedvarende snøfallet ga liten grunn til optimisme når det gjaldt tekniske funn på stedet.
Lektor Erik Wegner lå kald og død på en åpen plass knapt femti meter inn i marka, vel tre hundre meter fra sitt hjem. Selv om sporene var i ferd med å snø igjen, var bildet av hvordan han hadde havnet der, klart – og likevel gåtefullt.
Erik Wegner ble sist sett av sin kone Kari da han som vanlig la seg ved ellevetiden om kvelden.

American Legion Hall var fylt av byens pappaer kledd i sånne hvite baseball-T-skjorter med trekvart lange ermer og posete cargoshorts eller lavtsittende jeans. Mange gikk med baseballue. I kveld var det påmelding til lacrosselagene for fjerde, femte og sjette klasse gutter med spesiell utvelgelse til A-lagene. Hvis en noen gang skulle få lyst til å se hvordan A-typer oppfører seg i sine naturlige omgivelser, tenkte Adam, kan en bare iaktta hvordan foreldre engasjerer seg når barna deres skal plukkes ut til spesialgrupper. Dette burde Discovery Channel ha filmet.

Jeg hadde få minutter tidligere avsluttet min kveldsvakt med et rutineoppdrag på et hotell ved Smestad. Direktøren der hadde vært noe overspent frem til den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968, og var definitivt blitt småparanoid senere. Han ringte om en ny potensiell terrortrussel på hotellet ca annenhver måned. Denne gangen gjaldt det en gjest som med et av direktørens favorittuttrykk hadde virket «hemmelighetsfull inntil det mistenkelige». Den aktuelle gjesten var en mann som trolig var under tretti år, men det var vanskelig å anslå sikkert på grunn av et stort skjegg og vissnok påfallende mørke solbriller.

Planeten vår i atmosfæren, i universet, der vi alle bare er tilfeldigheter, små atomer i konstant bevegelse og noen av disse atomene tror på en Gud som antageligvis ikke finnes, og de finner en veldig trøst i løftet om et etterliv, mens andre ofrer seg for det de tror på, og andre igjen lever hver dag uten å tro på noe, ikke engang seg selv

Det slo meg at eiendommen kunne vært hentet rett ut av en Agatha Christie-roman. Det var først senere på dagen at jeg fikk høre at den hos naboene bare var kjent som «Schjelderup Hall».
Foruten en politibil, sto åtte sivile biler parkert på parkeringsplassen like utenfor porten. En av dem var Magdalon Schjelderups egen store sorte og skinnende BMW. Jeg kunne raskt konstatere at han hadde snakket sant: Tre av dekkene var blitt punkterte med en kniv eller en annen spiss gjenstand.
Alle de øvrige bilene var mindre, men fortsatt nye og av jevnt over svært god standard. Unntaket var en nedslitt liten blå Peugeot, som så ut til å ha vært på veien siden tidlig på femtitallet.

Ingenting er enkelt når man har prolaps

Det var et av mitt livs mest angstfylte øyeblikk da jeg sto og så ham komme seilende over kanten på stupet. Det så først ut som han skulle gå rett i steinene. Men han hadde åpenbart hoppet på ski før, og hang langt fremover skiene i luften. Skiene strøk så vidt over de siste store steinene. Han landet trygt i snøen, og sto bredt med jamsides bein videre nedover. Med en gang skiene mistet fart sto han oppreist igjen, og staket for å komme fortest mulig frem til meg. Jeg trodde det hadde rablet helt for ham. Men da jeg fikk se ansiktet i kikkerten var det liksom verken noen redsel eller noen panikk der – bare en manisk overbevisning om at han måtte komme seg helt ned og frem til meg så snart som mulig. De siste hundremeterne han fløy frem her i dalbunnen, gikk armene hans så raskt at man knapt kunne se dem.