Nok en flott og beroligende leseopplevelse om et ubehagelig og aktuelt tema i disse krigerske tider. Anbefales på det sterkeste, ikke minst for folk som føler uro over hva en egentlig får ut av å ta inn alt mulig på skjermer av ulike slag. Bok ruler, og Harald Høibacks introduksjonsbok til Clausewitz (han med boka "Om krigen") er intet unntak. Og Clausewitz var også så heldig at han hadde en fantastisk kone... God lesning!
Obligatorisk lesning, hvis en vil noe mer enn å delta i et hylekor, og ønsker å forstå noe som helst av debatten om Israel/Palestina-konflikten slik den framstår i dag.
Kanskje det etterhvert sågar kan bli mulig å føre en samtale.
«Et vanlig virkemiddel som blir brukt når siktede rømmer landet, er å etterlyse de internasjonalt. Er de to siktede etterlyste, og eventuelt hvorfor ikke? Når vil det skje? Hvorfor skjer det ikke? spurte Raja. Han peika òg på den dårlege kvaliteten på etterforskinga:
Vil justisministeren på vegne av etaten ta selvkritikk og beklage overfor William Nygaard?
Emilie Enger Mehl svarte ikkje på dei konkrete spørsmåla. Ho sa at politisk og diplomatisk engasjement overfor andre statar for å påverke behandlinga av konkrete straffesaker normalt ikkje ville føre fram: Slik straffesaken etter drapsforsøket mot William Nygård nå står, som en uoppklart straffesak som fortsatt er under behandling, er min vurdering at det verken er riktig eller formåstjenlig å innlede dialog med noe land, løfte spørsmålet i internasjonale fora eller ta utenrikstjenesten aktivt i bruk.»
Hvor bra er det for sikkerheten til Norge og norske borgere å ha Irans ambassade her i landet?
Fra boka (s.345):
«Et vanlig virkemiddel som blir brukt når siktede rømmer landet, er å etterlyse de internasjonalt. Er de to siktede etterlyste, og eventuelt hvorfor ikke? Når vil det skje? Hvorfor skjer det ikke? spurte Raja. Han peika òg på den dårlege kvaliteten på etterforskinga:
Vil justisministeren på vegne av etaten ta selvkritikk og beklage overfor William Nygaard?
Emilie Enger Mehl svarte ikkje på dei konkrete spørsmåla. Ho sa at politisk og diplomatisk engasjement overfor andre statar for å påverke behandlinga av konkrete straffesaker normalt ikkje ville føre fram: Slik straffesaken etter drapsforsøket mot William Nygård nå står, som en uoppklart straffesak som fortsatt er under behandling, er min vurdering at det verken er riktig eller formåstjenlig å innlede dialog med noe land, løfte spørsmålet i internasjonale fora eller ta utenrikstjenesten aktivt i bruk.»
Krigen i Ukraina, og denne boka får meg virkelig til å tvile på hvor lurt det er at Iran får ha representasjon i landet vårt.
Boka er etter min mening svært viktig. Det mest skremmende med boka er "den NORSKE NAIVITETEN". Konkret: Inkompetanse i deler av politiet. Videre er det frustrerende å lese om ansvarlige politikeres likegyldighet, opportunisme og grandiose fokus på Norges rolle som internasjonal "fredsmekler". Samtidig som politikerne forsømmer Norges EGEN SIKKERHET. Slående er også manglende forståelse og betydelig overflatiskhet hos deler av media/offentligheten. Altfor få bryr seg om ytringsfriheten vår og demokratiet vårt.
Mye viktig materiale her. Det er sjelden å se en fagbok være så grundig og godt belagt med systematiske henvisninger og kildeoversikt. Samt veldig få skrivefeil. Henvisningene til kildene er også svært grundige. Skrivefeil hos kilden blir gjengitt, men på en slik måte at det framgår tydelig at det er kildens språk/skrivefeil.
Delvis til stede, det er tittelen på vår tid
Du bare lengter etter noe du kan flykte fra, men du kan ikke flykte fra ditt eget hode
Den som slår, har tapt
Læren er viktigere enn følelser eller kjærligheten mellom mennesker
Tausheten hjemme overdøver alt annet. Det de ikke maktet å snakke om i dag, legger seg oppå det de ikke snakket om i går. Lag på lag med fortielse
Angsten er borte. Da er det plass til skammen
For med èn gang man definerer et felleskap, skaper man også et utenforskap'
Men du ville heller ha en far som oppførte seg bra, enn en far som ga deg alt du pekte på og juling i tillegg
Kanskje er der slik at en krig ikke har noen vinnere, bare uendelig mange tapere
(…) den store klumpen i halsen da det ringte ut til friminutt og jeg det som så ofte ellers sørge for å være sistemann ut av klasserommet. På vei ut kunne jeg ha sagt: Vi trenger hjelp. Pappa drikker. Pappa slår.
Bare tapere tar snarveier, sa pappa
Takk for at du tåler meg, når jeg ikke tåler meg selv
Barndommen du ga meg, har tatt voksenlivet fra meg
På jobb får jeg bruk for noe barndommen lærte meg: å skjule følelsene mine
Tenk om livet innimellom slagene kunne vist oss en trailer av noe av det gode som venter oss, bare for at vi ikke skal miste håpet?