ØNSKER FILM OM EILEEN KUHN BJØRNSON!
Det mangler såvisst ikke historier om kvinnelige aktører, for norsk portrettfilm fra 2. verdenskrig. En av dem er Eileen Kuhn Bjørnsons historie. For en norsk film det kunne blitt!
Et fint stykke norsk litteratur- og teaterhistorie, norsk okkupasjonshistorie, norsk jødisk historie. Norsk historie, men også - europeisk historie! Fra Christopher S. Harper. Harper kaller det selv en fortelling, og ikke en biografi. Varm, engasjert og lettlest formidling. Samtidig grundig, ryddig kilde- og referansearbeid. Og - kildene brukes og kommer til orde!
TETT PÅ, MEN SAVNER SAMMENHENG
Boka får et svak terningkast 4 av meg. Bedre og mer utfyllende etter min mening enn Wolasmals "Det jeg så", bl.a. på kildedelen. Men med så mange "on location"-reportere blir det en tur med skrekk og gru-reportasjer, som dessverre ikke settes i forståelig nok perspektiv. Som et impresjonistisk maleri, så ser du ikke helheten når du kommer for tett på. Mulig det er andre som skal ha den jobben enn "på bakken"-reporterne. Men Græsvik klarer det i alle fall ikke her.
Krig er selvsagt forferdelig. Overgrep, vold og faenskap skjer fra begge sider og rammer vilkårlig og urettferdig. Med og uten onde hensikter. Men det er ikke nok å få fram det: Det må inn i en historisk sammenheng for å kunne forstås. Vi vet alle hvor mye forferdelig tyskerne ble utsatt for under WW2 da det gikk nedoverbakke i krigens siste år. Grusomme menneskelige kostnader. Men ville krigen latt seg vinne hvis de allierte hadde klart å være "clean"? De allierte brøt også Genevekonvensjonene. Krig er, desverre, moralsk forfall per se. Like fullt kan det være tvingende nødvendig å ta opp kampen og kjempe for og med det en har.
Alle rapportene til tross: I denne boka klarer Græsvik desverre ikke for meg å sette historiene sine inn i en forståelig historisk, regional, global og ideologisk sammenheng. Det blir paradoksalt nok for enkelt.
Selv om han i overskuelig framtid trolig vil ha dekning for bokas tittel: "Evig krig". Nå er selvsagt evig veldig lenge.
(fb - 250123)
Btw: Jan Ø. Helgesen med en svært god anmeldelse av Wolasmals bok her, i Nettavisen.
FOR ENKELT OM MIDTØSTEN
Det oppleves som jeg blir bedre (?) kjent med Yama Wolasmal gjennom denne boka. Men jeg opplever ikke å få noen bedre forståelse av Midtøsten, Gazakrigen, Libanon og regionen forøvrig. Glimtene er til dels sterke og tankevekkende, men blir veldig små biter i det store bildet. Overflatiske og hektiske fra dag til dag-rapporter gir for meg et preg av å være scenografi og bakgrunn for hans liv. Hadde dette vært malerkunst, ville det kanskje kunne kalles “impresjonistisk”?
Wolasmal forenkler veldig og husker svært til fordel for palestinerne og glemmer jødene, med hensyn til 1948. Forhistorien hopper han elegant over. Han nevner ikke alle jødene som er blitt fordrevet fra arabiske land og fortsatt er det. Nevner ingenting om de forutgående pogromene og muslimske lederes kontakt med Hitler på 30-tallet. Iran holdes utenfor. Syria er naturlig nok ikke med, boka slutter før Assads fall.
Kildelista er kort, og ikke spesielt utdypende etter min mening. Ingen bøker, såvidt jeg kan se, men bare nettsteder og nettsider. Mange referanser til egne innslag. Måten dette er gjort på, i en bok, blir litt urovekkende. Ikke minst mht paradenumrene Wolasmal gjør ut av jobben med verifisering og faktasjekking, i intervjuene med ulike personer i boka. Det virker som primærkilder og kildevurderinger er noe han forbeholder seg og den journalistiske “eliten” - vår tids “guder”. Vi vanlige publikum forventes nærmest automatisk å skulle ha tillit til dem, og i alle fall til ham! Eller anses vi rett og slett for dumme til å forstå et bredere og dypere bilde, gjennom egen vurdering av kilder? For jeg håper da virkelig at boka bygger på mer utfyllende åpne kilder enn det kildelista speiler?
Journalisten Wolasmal er energisk, engasjert og spennende, men har sikkert mer på lager. Mer interessant enn det han til nå har gjort for forståelsen av Midtøsten, er likevel det han forhåpentligvis klarer å lese seg opp på og levere i framtida. Som “nyhetsperformer” er han pr nå tydelig, prisbelønnet (!) og selvsikker. Han er god på å ta imot inntrykk og formidle dem. Men ønsker han å bidra til økt forståelse og større perspektiver, i alle fall for meg, må det betydelig mer til enn denne boka. Det er ikke nok å innimellom treffe en emosjonell nerve hos meg som publikum. I Midtøsten er det, forståelig nok, mange som har hjertet varmt. Det er likevel, desverre, for langt mellom de som i tillegg klarer å holde hodet kaldt.
Aktuell, god og viktig dokumentarbok om norske utfordringer i utrygge og krevende tider. Anbefales!
Virkelig en sterk legering av grundig forskerarbeid og grenseløs komikk. Anbefales på det varmeste!
Dette er ei grundig bok, som viser en virkelighet i Midtøsten-konflikten som alt for sjelden kommer fram i media. Den har et stort og grundig kildetilfang, med kilder som til dels har vært utilgjengelige fram til 2002, da forfatteren skrev boka. Den viser spillet i kulissene, diplomati, kontakt mellom statsledere og rådslagninger opp mot selve krigen. I omfang er forspillet viet mest plass, bortimot 200 av de 360 tekstsidene går med til dette. En fyldig gjennomgang av selve krigshandlingene er også selvsagt med.
Hadde flere nordmenn lest bøker som dette, i stedet for å basere meningene sine på medias kortversjoner av svært komplekse og ganske så motsetningsfulle forhold, hadde diskusjonen om Midtøsten her i landet vært betydelig bedre. Etter min mening!
Spennende bok! Med interessante og ganske treffende tolkninger av et omfangsrikt forfatterskap. Som hun åpenbart har lest nøye og grundig! Hvem var litteraturhistorikeren Dina Lea egentlig? Nesten totalt usynlig i norske oppslagsverk. Har en følelse av at hun har vært "for tidlig ute" som kvinnelig forsker, og blitt behandlet deretter. Fikk visstnok dette arbeidet underkjent som ved Universitetet i København. Har noen brukt hennes tolkninger/arbeid uten å gi behørig referanse til denne boken? Hva er historien bak utgivelsen av boka - i det "shady" året 1941? Opplysninger og korreksjoner mottas med takk.
Etterordet av Georg Johannesen, "Holberg og Essayet" er verdt hele boka.
Hus kan vere så robuste, som menneska som bur i dei. År ut og år inn kan dei tole alt, stå imot allslags vêr, alle slags tider og påkjenningar – og samtidig: På ein augneblink kan det vere over. Livet kan brått blåse ut, og hus kan knusast til pinneved.
Nok en flott og beroligende leseopplevelse om et ubehagelig og aktuelt tema i disse krigerske tider. Anbefales på det sterkeste, ikke minst for folk som føler uro over hva en egentlig får ut av å ta inn alt mulig på skjermer av ulike slag. Bok ruler, og Harald Høibacks introduksjonsbok til Clausewitz (han med boka "Om krigen") er intet unntak. Og Clausewitz var også så heldig at han hadde en fantastisk kone... God lesning!
Obligatorisk lesning, hvis en vil noe mer enn å delta i et hylekor, og ønsker å forstå noe som helst av debatten om Israel/Palestina-konflikten slik den framstår i dag.
Kanskje det etterhvert sågar kan bli mulig å føre en samtale.
«Et vanlig virkemiddel som blir brukt når siktede rømmer landet, er å etterlyse de internasjonalt. Er de to siktede etterlyste, og eventuelt hvorfor ikke? Når vil det skje? Hvorfor skjer det ikke? spurte Raja. Han peika òg på den dårlege kvaliteten på etterforskinga:
Vil justisministeren på vegne av etaten ta selvkritikk og beklage overfor William Nygaard?
Emilie Enger Mehl svarte ikkje på dei konkrete spørsmåla. Ho sa at politisk og diplomatisk engasjement overfor andre statar for å påverke behandlinga av konkrete straffesaker normalt ikkje ville føre fram: Slik straffesaken etter drapsforsøket mot William Nygård nå står, som en uoppklart straffesak som fortsatt er under behandling, er min vurdering at det verken er riktig eller formåstjenlig å innlede dialog med noe land, løfte spørsmålet i internasjonale fora eller ta utenrikstjenesten aktivt i bruk.»
Hvor bra er det for sikkerheten til Norge og norske borgere å ha Irans ambassade her i landet?
Fra boka (s.345):
«Et vanlig virkemiddel som blir brukt når siktede rømmer landet, er å etterlyse de internasjonalt. Er de to siktede etterlyste, og eventuelt hvorfor ikke? Når vil det skje? Hvorfor skjer det ikke? spurte Raja. Han peika òg på den dårlege kvaliteten på etterforskinga:
Vil justisministeren på vegne av etaten ta selvkritikk og beklage overfor William Nygaard?
Emilie Enger Mehl svarte ikkje på dei konkrete spørsmåla. Ho sa at politisk og diplomatisk engasjement overfor andre statar for å påverke behandlinga av konkrete straffesaker normalt ikkje ville føre fram: Slik straffesaken etter drapsforsøket mot William Nygård nå står, som en uoppklart straffesak som fortsatt er under behandling, er min vurdering at det verken er riktig eller formåstjenlig å innlede dialog med noe land, løfte spørsmålet i internasjonale fora eller ta utenrikstjenesten aktivt i bruk.»
Krigen i Ukraina, og denne boka får meg virkelig til å tvile på hvor lurt det er at Iran får ha representasjon i landet vårt.
Boka er etter min mening svært viktig. Det mest skremmende med boka er "den NORSKE NAIVITETEN". Konkret: Inkompetanse i deler av politiet. Videre er det frustrerende å lese om ansvarlige politikeres likegyldighet, opportunisme og grandiose fokus på Norges rolle som internasjonal "fredsmekler". Samtidig som politikerne forsømmer Norges EGEN SIKKERHET. Slående er også manglende forståelse og betydelig overflatiskhet hos deler av media/offentligheten. Altfor få bryr seg om ytringsfriheten vår og demokratiet vårt.
Mye viktig materiale her. Det er sjelden å se en fagbok være så grundig og godt belagt med systematiske henvisninger og kildeoversikt. Samt veldig få skrivefeil. Henvisningene til kildene er også svært grundige. Skrivefeil hos kilden blir gjengitt, men på en slik måte at det framgår tydelig at det er kildens språk/skrivefeil.
Delvis til stede, det er tittelen på vår tid
Du bare lengter etter noe du kan flykte fra, men du kan ikke flykte fra ditt eget hode
Den som slår, har tapt
Læren er viktigere enn følelser eller kjærligheten mellom mennesker
Tausheten hjemme overdøver alt annet. Det de ikke maktet å snakke om i dag, legger seg oppå det de ikke snakket om i går. Lag på lag med fortielse