Bokelskere.no

Boken er en refleksjon om å vokse opp i etterkrigstidens Frankrike. Hva det ville si å være jente og kvinne i de ulike tiårene. Å være datter, kjæreste, mor, og yrkesaktiv. Det er fortellingen om de ulike framskrittene; tv, vaskemaskin, posemat, supermarkeder, og transistorradio. Mye av fortellingen er universell, men en god del er linket til Frankrike, som artister, forfattere, politikere, og skuespillere. Forfatteren har selv kalt boka en upersonlig selvbiografi.

Godt språk, mye gjenkjennelig historisk sett, mye fransk historie, som er interessant å lese om. Små avsnitt gjør den lett å lese.

Boka ble forfatterens internasjonale gjennombrudd, og var på kortlista til Man Booker-prisen i 2019.

Boken er forfatterens fortelling om Norma Jeane Baker, som senere ble verdenskjent som Marilyn Monroe. Barndommen er preget av en psykisk syk mor. Norma Jeane får ikke røre henne, og hun er aldri sikker på om moren egentlig liker henne. Faren er en mytisk skikkelse, som er noe høyt oppe i Hollywood-kretsene. Norma Jeane stammer, er sjenert og usikker, men får allikevel menn til å snu seg etter henne. Dette resulterer i ekteskap allerede som 16-åring. Hun prøver så godt hun kan å være den perfekte husmor, og det går en stund. Da ektemannen verver seg under 2. verdenskrig, tar Norma Jeanes skjebne en ny vending. Hun blir oppdaget av en fotograf, og resten er historie.

En veldig uvanlig bok fra min yndlingsforfatter, men den er god. Man blir sugd inn i handlingen, og selv om det ikke er en ren biografi, forstår man mer av hvordan Norma Jeane ble Marilyn Monroe.

Denne har jeg valgt som min mars-bok i Elidas 1001-lesesirkel, der vi skal lese kvinnelige forfattere.

en bok med mye stoff til refleksjon og spennende til 1000

Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.

Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.

for en bok- til ettertanke og aktuell!

Jeg har fått i hus Natalia Ginzburg:"Familieleksikon". Hentet på biblioteket: gjennom vinduet! Vi i Fredrikstad er så heldige at man kan bestille og hente bøker på denne måten nå når man ikke kan gå inn. Har så vidt fått begynt med forordene.
Ellers har jeg begynt på del 2 av Dombey og sønn.
Solen skinner og leveggen er deilig å sitte ved. Snøklokker og klosterklokker har sprunget ut og kjøttmeisen tit-tit'er.
God helg da dere!
Ps. " Glassklokken" har jeg lest for lenge siden, husker jeg likte den godt.

Felleslesing - «Musikk fra en blå brønn» ble lest og diskutert i vår egen lesesirkel i mars 2021. Du finner alle innleggene her. Interessant og opplysende!

Da er "Kjærlighet i nødsfall" lagt til både listen og min ønskeliste. Flott å få inn yngre samtidsforfattere. Tusen takk for et spennende forslag!

"Seng-e.saboor" betyr tålmodighetens stein på farsi. Det er en gammel myte om en svart, magisk stein. Til den kan man fortelle alle sine hemmeligheter; de tingene man ikke tør å fortelle noen. Steinen suger alt til seg, og når den sprekker, er man fri.
En kvinne bruker sin mann som denne steinen. Han har ligget bevisstløs med en kule i nakken i flere uker. Det er et mirakel at han lever, men for kvinnen det vanskelig. Huset ligger midt i en krigssone, og det skytes og bombes daglig. Hun har også to døtre å ta vare på i tillegg til ektemannen. Han puster, men det er det eneste tegnet på at han lever. Da det verste sinnet har lagt seg, forteller hun ham alt om livet sitt. Disse tingene har hun aldri fortalt noen. Hun har heller aldri kunnet snakke med mannen sin. Han avviste henne alltid - på de fleste plan. Hun fikk aldri røre ham, har aldri kysset ham. Nå ligger han hjelpeløs, og hun kan røre ham så mye hun vil. Hva vil skje hvis han hører henne, og senere våkner til liv? Han hadde nok drept henne på flekken.
Liten bok med mye innhold. En sterk historie fra Afghanistan, der kvinner er underlagt mannen på alle plan.
Vinner av Goncourtprisen 2008.
Leses i Trondheim lesers leseutfordring som i mars omhandler likestilling mellom kjønnene - FNs bærekraftmål nr. 5.

Smart. Å sjekke førsteutgaven burde jeg ha tenkt på selv. Sjampis altså, allerede i 1960.
Takk også for oppklaringen av hvordan og hvor denne garpe-genitivsformen oppsto. Dette var nytt for meg. Bra med viten fra flere hold.

Da savner jeg bare at korrekturleseren hadde gjort et grundigere arbeid; for rene korrekturfeil finnes.

Velskrevet og rå (ungdoms)roman om hvor langt noen er villige til å gå i sin frykt for en pandemi. Når en tror at hele samfunnsstrukturen kollapser og at myndighetene er etter dem. Det handler om overlevelse i en tøff norsk natur og om et heller anspent far og sønn forhold. Spennende lesing fra start til slutt!

Les gjerne hele omtalen min her.

Helt siden 1800-tallet, har familien vært begravelsesagenter, selv om det ble kalt noe annet opp gjennom årene. Eldste sønn kalles alltid Christian, men historiens forteller er unntaket; han heter Nicolas. Moren hadde en uoverenskomst med sin far, og nektet å kalle sønnen Christian.
Det hele startet altså med at danske Christian 1. havnet på en stillehavsøy, Tikopia. Øya var liten, og hadde kun plass til 989 mennesker i følge høvdingen. Christian forelsker seg i Konkylie, og de får Christian 2. Ni år etter får han en søster, men hun fødes uten tillatelse. Dermed tar storebroren ansvar, og forlater øya så søsteren kan leve. Han havner i Rotterdam, og flere år senere reiser han og venninnen Femke til København der Christian 1. stammer fra. Dette skal vise seg å være et lykketreff, for København ligger langt etter resten av Europa når det gjelder hygiene og kloakk. Folk dør som fluer, og Christian 2. slår seg opp som begravelsesagent. Han hadde erfaring med de døde fra barndoms-øya sammen med faren, og dette blir yrket til den førstefødte i hver generasjon.
Nicolas oppdaget at han elsker de døde mer enn normalt da han kom i puberteten. Han skjønner instinktivt at det er galt, og som voksen valgte han nøye ut hvilke døde han kom i kontakt med. Hemmeligheten måtte for all del ikke komme ut.
En herlig, burlesk, underholdende, og annerledes slektshistorie.

Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!

Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.

Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.

Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.

Ja, det trodde faktisk jeg også...kanskje du kan kontakte dem nå som du har datoen på programmet.
Bare hyggelig å være til litt hjelp!

Hei!
Jeg søkte på NRK og der viste de et program hvor de ble med Roy Jacobsen nordover til der moren kom fra. Programmet varte i 29 minutter og ble sendt 8/10-2013. Desverre er det visst ikke tilgjengelig lenger.

Ni noveller som favner skamløshet, overtramp, vennskap, kjærlighet, oppbrudd og ekteskap.
Et par skal adoptere en tre år gammel gutt, men på barnehjemmet trekkes mannen i stedet mot en seks år gammel jente.
En seksten år gammel jente inviterer venner med til nabohuset som hun har nøkler til.
En ung kvinne har voldelig sex, men vet ikke om hun liker det eller ikke.
Sammensveisede venninner glir fra hverandre, men den ene vil helst holde fast for alltid.
Det er utrolig gode noveller, med godt språk, og de får fram følelsene. Både sjokk, skam, og flauhet. Anbefales!

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

Forfatteren er kronisk syk med ME - en usynlig sykdom. De gangene hun har samlet opp nok krefter og viser seg offentlig, ser hun jo frisk ut. Hun kan umulig være så syk som hun sier! Mistenkeliggjøringen kommer fra både NAV, arbeidsgiver, leger, venner og familie. Det må da kunne gå an å ta seg sammen, tenke positivt, prøve alternativ diett, eller yoga. Og Ragnhild skammer seg. Hun prøver å bagatellisere for å ikke virke sytete, men kreftene strekker ikke alltid til til det heller. Sykdommen hennes er så ullen, og forskningen får altfor lite midler. ME har rett og slett lav status.
Boken er samfunnskritisk, og kreativt oppdelt i essays, twittermeldinger og skjemaer. Godt skrevet, underholdende og opplysende.
Samlesing med andre bokbloggere i forbindelse med Bokbloggerprisen.

I dette langdiktet sliter duet med depresjon etter et brudd med kjæresten og hun skal finne sin egen plass i verden etter dette. Men det er så mye mer og blant mye natur og skogbunn forvandles hovedpersonen seg til et dyr. Et diktsamling med mange metaforer og bilder på det som egentlig skjer og sånn sett er dette en diktsamling som passer til en lesesirkel eller samtaler på andre måter for denne gir virkelig rom for tolkning.

Les gjerne hele omtalen her.