De fire søstrene, Margot, Pam, Dot og Flora skal tilbringe sommeren 1959 hos tanten og onkelen. Applecote Manor er et sted de har gode minner fra, men denne sommeren blir ikke som før. Datteren i huset, Audrey, forsvant fem år før, og ingen vet hva som skjedde. Tanten og onkelen er ikke til å kjenne igjen, og mysteriet med Audreys forsvinning, kan bli dødelig...
I nåtid kjøper ekteparet Will og Jessie det falleferdige Applecote Manor. Jessie er full av romantiske forestillinger om det å bo på landsbygda, men husets historie gjør det ikke enkelt for den lille familien.
Helt grei feelgood, men synes forfatterens forrige bok var mye bedre. Denne var treg og tidvis kjedelig.
Nei, 1960-70-årenes kraft, entusiasme og særegenhet er ingen myte!
En stemningsrapport fra min egen bok Kollektivet Bergsligata 13:
«Paris 1968, streikende arbeidere, demonstrerende studenter. Et mangefasettert opprør mot urettferdighet og overgrep. Et oppkomme av energi. Krav om en mer rettferdig samfunnsorden, kvinners frigjøring, et fritt seksualliv, kamp mot USAs aggresjon og inngripen i Vietnam, Chile og Latin-Amerika.
En forandringens bølge slår inn over skoler og universiteter, teatre, kulturliv og arbeidsplasser. Preger den offentlige debatten. Preger livet til hver enkelt av oss. Skaper en grenseløs entusiasme og vilje til selvoppofrelse. Skjærer ideologiske skillelinjer gjennom ethvert spørsmål. Krever stillingtaken. Valg av side.
Ingenting er umulig. Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei, du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.»
Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!»
Boken min handler ikke om 68-opprøret, men om et bofellesskap som er et barn av denne mulighetenes og entusiasmens tid. Et fellesskap som ble etablert i årene 1971-72 og lever i beste velgående den dag i dag.
Dertil kan jeg fortelle at boken vant Gull i konkurransen "Årets vakreste bøker, 2017" (kategori: Faktabok, Barn og ungdom) og bokomslaget Sølv i samme konkurranse. Konkurransen arrangeres av Grafill - Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon.
Flott når forlag legger ressurser i design og uttrykk!
Boken har jeg ikke lest.
Siste bok i trilogien om Old Filth. Denne gangen er det historien til Filths erkerival, Terry Veneering, som fortelles. Han vokste opp i fattigslige kår, men kjempet seg opp og fram, og ble en av de mest sjarmerende advokater, som vant både rettssaker og kvinnehjerter.
En verdig avslutning på trilogien, hvor alle brikkene faller på plass.
en uhyggelig psykologisk triller. jeg fikk fysisk vondt når jeg leste- litt langtekkelig, men jeg skjønner hvorfor og en slutt som kan få meg til å begrave boken med vodobesvergelser til Huff og huff
Jeg er så enig med deg, jeg hadde ikke lest mye i boken før jeg ble fanget i den stemningen som var der. En skikkelig perle og jeg er så glad for at flere har oppdaget denne! :-)
Det riktige og det nødvendige – er det alltid samsvar mellom disse to? «Det er ting man gjør, og ting man ikke gjør, og Maria visste utmerket forskjellen på dem. Det var ikke et spørsmål om riktig og galt, for i denne verdenen hvor hun var vokst opp, fantes ikke disse kategoriene.» (s. 135)
Den italienske forfatteren Michela Murgia (f. 1972) har skrevet en perle av en bok, en poetisk, tankevekkende og kortfattet bok med mange lag. Handlingen utspiller seg i hovedsak på Sardinia fra midten av 1950-årene og et par tiår fremover. Boken kom ut første gang i 2006.
«Fillus de amina. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, de barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel blir Maria Listru en sen velsignelse for Bonaria Urrais sjel.» (s. 5)
Maria er yngste og fjerde datter av den lutfattige enken Anna Teresa Listru. Anna Teresa og syersken Bonaria Urrai blir enkelt enige om at Bonaria skal ta til seg seks år gamle Maria som sin egen datter, sitt sjelebarn. Mellom Maria og Bonaria vokser det frem et nært kjærlighets- og tillitsforhold. Ungpiken og den gamle enken kjenner hverandre etter hvert så godt at de umiddelbart fatter hvordan den andre tenker, føler og reagerer. I samtalene mellom dem, som i boken for øvrig, finnes ikke ett overflødig ord.
Men under ligger noe uuttalt, noe som forvirrer Maria og instinktivt truer tilliten. Bonaria er, som hele landsbyen, unntatt Maria, vet, landsbyens accabadora, sjelemaker, «hun som fullfører». Kvinnen som i nødstilfeller hjelper en døende det aller siste steget. Her er vi over i debatten om eutanasi, barmhjertighetsdrap. For Bonaria er det like nødvendig å hjelpe et menneske ut av verden, når tiden er inne, vel å merke, som for jordmoren å hjelpe et spedbarn inn i verden.
I hvilken grad forfatteren bygger på sardinske myter eller realiteter, er jeg ikke fullt klar over.
Murgia fører en nydelig penn. Hun skaper med få, presise og ofte uventete ord og vendinger levende bilder av landsbyens innbyggere og forholdene mellom dem – spenningene, konfliktene, kjærligheten, lojaliteten. En stillferdig bok med et mangefasettert innhold.
Noen eksempler:
«I likhet med uglens øyne er det tanker som ikke tåler dagens lys.» (s. 116)
«Det var gått tiår siden hun første gang hadde sett en døendes ønske om fred bli etterkommet, men hun kunne med sikkerhet si at hun aldri, hverken den gang eller siden, hadde følt en byrde som den som nå lå som en dyvåt kappe over skuldrene hennes.» (s. 116)
«Bonaria plukket opp sjalet fra gulvet og begynte med langsomme bevegelser å brette det sammen. Hun visste at det var det eneste hun hadde mulighet til å få brakt i orden.» (s. 149).
Det hender en sjelden gang at en bok gir meg fysiske, følelsesmessige reaksjoner; at boken bokstavelig talt setter seg i kroppen min. Dette er en slik bok.
En meget velskrevet, tankevekkende og ikke minst aktuell roman som er en moderne gjenfortelling av Antigone av Sofokles, en av de greske tragedier.
Hele omtalen min finner du her.
Syttenåringen, Roderick Macrae, bodde på det skotske høylandet. Etter at moren døde under den siste fødselen, måtte eldstedatteren virke som husmor. Faren var en mørk mann både fysisk og psykisk. Det skjedde lite i den lille landsbyen helt til Roderick begikk trippelmord! Han var kjent som en smart og rolig gutt, så hva kunne ha trigget ham til å begå en slik forbrytelse?
Historiens rettsdokumenter og morderens egen historie, bytter på å gi oss klarhet i det som skjedde 10. august 1869.
I denne historien får man et godt bilde av de skrinne levevilkårene i Skottland på midten av 1800-tallet. Det er grått, trist og vindfullt. Riktignok er det ørsmå lysglimt underveis som gir håp, men det er likefullt en trist fortelling basert på sanne hendelser.
Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinnes fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet.
Når tiden er inne av Michela Murgia.
Hmmmm, med to mai-langhelger med fullt program skal jeg prøve å henge med som best jeg kan. To uker vil i praksis si én snau uke for min del :-)
Igjen har Marit Eikemo skrevet en god samtidsroman med en noe irriterende hovedperson som ser ut til å være hennes varemerke. Den noe overdrevne og urealistiske slutten trakk ned helhetstrykket mitt.
Hele bokomtalen min finner du her.
Fra Tines blogg:
«Siden forfatteren i merknader sist i boken, viser at hun er inspirert av dikteren Jònas Pòrbjarnarson, og har brukt hele åtte sitater fra ham, forsøkte jeg å finne ut mer om denne dikteren. Utrolig nok var det ikke mulig å finne noe på det store internettet, så jeg sitter her meget nysgjerrig tilbake. Noen som kan hjelpe?»
Jeg fikk disse treffene da jeg søkte på Jonas Porbjarnarson:
Vet ikke om de er til så mye hjelp, men det virker som det er denne forfatteren Ólafsdóttir siterer fra. Takk for en god omtale av en god bok!
Fant omtalen din en kveld jeg satt og skrollet gjennom omtaler og ikke riktig visste hva jeg skulle lese. En nydelig bok, tusen takk for at du gjorde meg oppmerksom på den, Hilda.
Stillheten redder verden,
Denne helgen leser jeg :Pickwick-klubben av Charles Dickens. Jeg koser meg i sofakroken med de gamle klassikerne!
Singsaker er tilbake; nå som nybakt far i en alder av seksti. Egentlig skal han ha fri, men når en mann blir funnet drept uten øyne, klarer han ikke å holde seg unna.
Samtidig som den pågående etterforskningen, fortelles en historie om fem studenter med sommerjobb i Norrtälje i 1992. Selma påstår at en av disse kommer til å ende som morder. Er hun sannspådd, eller leker hun bare?
Innblandet i det hele er også en ny krimbok, som utgis av en forfatter som vanligvis skriver ganske smal litteratur. Hvordan henger alt dette sammen?
I tammeste laget, dessverre. Historien fra Sverige var dørgende kjedelig. For lite Singsaker rett og slett!
De tre brødrene vokser opp i et røft miljø. Seg imellom sloss de så busta fyker, de ramponerer huset de bor i. Dermed vanker det grundig straff fra faren, som de er både glad i, og frykter. Moren er for det meste sliten av skiftjobben og de strevsomme guttene. Forholdet mellom mor og far er til tider en farlig affære, noe guttene fort lærer seg.
Familielivet byr på både kaos, sterke følelser og samhold, men hva skjer den dagen brødrene skal rive seg løs fra alt dette?
En usikker og utrygg oppvekst preger boka, og ikke alle brødrene takler det like godt.
Røft og enkelt språk som passer til tematikken. Leses ut på en liten time, så den rekker ikke å gå så mye i dybden. Savner litt bakgrunnsstoff om foreldrene for mer helhet.
Så artig!
Det finnes to bøker til om vennene Serafin og Plym; Serafin og Plym på nye eventyr og Serafin og Plym kommer luftveien. Det ser ut som alle er kommet i nyutgivelser tidlig på 2000-tallet.
Disse har jeg lest flere ganger for mine egne barn og barnebarn – til stor glede for små og store!
Kan det være Serafin og hans makeløse mesterverk?
Beskrivelsen stemmer ikke helt, men Plym har en blå, høyhalset genser, og til slutt bygger de to seg til himmels. Uansett - en super bok!