Bokelskere.no

Niks! Dette er en oppgave i biologi, siste år på videregående. Og jeg skal love deg at det ikke var enkelt. Små fjellplanter som var presset før de ble klassifisert (det siste en tabbe/forglemmelse selvsagt, og det var her mormor kom inn i bildet :-)

Ang. håp, som er et litterært moment i denne tråden, dukket et fint sitat av vår felles kjære Britt Karin Larsen tilfeldig opp: " … kanskje bør ikke alle behov stilles i et menneskeliv, kanskje er det best å ha en lengsel, et håp i behold …"

(dette fordi Parrot ga det en stjerne.)

kjemperealistisk -og godt skrevet!

Året er 1945, stedet er Moskva. På Stalins eliteskole, går det nesten utelukkende elever av foreldre nært knyttet til landets leder. Unntaket er Andreij. Faren hans er en folkefiende, som fremdeles er fengslet. Allikevel har Andreij på mystisk vis fått innpass ved skolen. Han blir raskt kjent med elevene med eliteforeldre. De har startet en slags hemmelig gruppe som priser dikteren Pusjkin.
Etter paraden, der Stalin feirer seieren over Hitler, skal alle ungdommene møtes på en bro like ved. To skudd høres, og to av ungdommene ligger døde igjen på bakken. Er det en selvmordspakt, et attentat, eller konspirasjon mot staten?
Stalin starter etterforskning, og ungdommene må i ilden. Klarer de å vitne mot sine egne, eller velger de døden?

Boken er basert på historiske hendelser. Rystende om hva et regime gjør med folket, også høytstående og privilegerte.

Bror vokser opp i Tønsberg på 80-tallet. Han løper 800 meter, men blir klart slått av sin store kjærlighet, Marita, selv om hun løper barfot uansett underlag.
Bror har alt av det siste innen klær og spill. Faren har kjøpt både nytt hus og mobiltelefon. Moren til Bror er elsket av alle. Hun er stupedronninga i Tønsberg. Nå er hun kreftsyk, og faren bruker store summer på alternativ behandling. Det resulterer i stor gjeld.
Marita bor i nabohuset med Predikanten og broren Kristo. Så forsvinner Marita, og Brors verden går i tusen knas.

God og rå om oppvekst. Noe ullent og uforløst for min del, men verdt å lese.

Tusen takk! Et utsagn absolutt egnet for debatt. Kanskje noe for lesesirkelen.

Akkurat nå står jeg og et barnebarn overfor viktigere problemstillinger - klassifisering av fjellplanter til et herbarium :-)

Nå har jeg stemt (uten at min stemme ser ut til å bety noe til eller fra) - og boken er bestilt!

Dere gjør det sannelig ikke enkelt for en tviler! Takk skal du ha.

Jeg så jo filmen i min pure ungdom. Men ikke mye sitter igjen annet enn Anthony Quinns og …? dans på stranden til Mikis Theodorakis’ uforglemmelige musikk. Et absolutt interessant valg.

Skulle gjerne hatt en ekstra Godt sagt-tast til Kazantzakis' gravstein. Mener jeg har hørt det før. Noen som vet hvem som står bak utsagnet? Er det Kazantakis?

Du argumenterer godt for forslaget ditt, takk skal du ha, Randi.

Å lese ubehagelige bøker som røsker opp i en, kan være en nyttig øvelse. Du skriver: «Hovedargumentasjonen: klassikeren som ble aktuell gjennom diskusjonen om det er greit å lese Lolita etter mee too». Uten å foregripe begivenhetene er mitt spontane svar: selvfølgelig. Kanskje ekstra viktig.

Jeg kommer til å lese begge disse bøkene, men hører gjerne flere argumenter før jeg stemmer! Intervjuet venter jeg med å lese til jeg har lest boken. Fikk raskt inntrykk av at det forteller mer om boken enn jeg ønsker å møte den med.

I andre valgomgang har vi to bøker som begge ligger på terningkast 6 hos oss, og er plukket ut i Verdensbiblioteket. Jeg har ikke lest noen av dem.

Vil forslagsstillerne, eller gjerne andre, argumentere for «sin» bok – til hjelp for oss som nå ikke vet hva vi skal stemme.

Skuffende av en elsket nobelprisvinner

Portugisiske José Saramago (1922-2010) er kjent for sin fabulerende, utforskende, kritiske og humoristiske stil. Mange av hans bøker er såkalt kontrafaktiske, de utforsker hvordan ting kunne ha utviklet seg om én reell hendelse ble snudd på hodet. Hva hvis korsfarerne hadde sagt nei til å hjelpe portugiserne med å kaste ut maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis døden ikke fantes (Dødens uteblivelse) eller hvis to mennesker var kliss like (Den andre mannen). Saramago røster opp i oppleste og vedtatte sannheter, fører argumentene ut i sin ytterste konsekvens og setter leserens tanker i sving.

Alle navnene handler om senor José, en underordnet funksjonær i Folkeregisteret og hans jakt på en ukjent kvinne, viss navn han finner på et av registerets uendelig mange kartotekkort. Vi følger senhor José i konfrontasjoner med Folkeregisterets byråkrati, sin egen barndoms demoner og i de mest halsbrekkende foretak. Men hva utforsker Saramago i denne boken? Hva vil han med den? Etter mitt syn mangler boken en grunnleggende mening, en grunnide, som forfatteren kan spinne sine assosiasjoner rundt. Satt på spissen fremstår assosiasjonene (som Saramago vanligvis slipper så mesterlig løs) som oppramsende og kjedelige. Hvor er fortellergleden, de elleville sprellene og de skarpe og velrettete sparkene? Hvor er humoren? Elegansen? Jeg savner det underliggende drivet, teksten mellom linjene. Aha-opplevelsene denne forfatteren så ofte har gitt meg.

I positiv retning teller portrettet av den plagete og lett forskrudde senhor José. (Er det en tilfeldighet at hovedperson bærer forfatterens navn?) Saramago har kjærligheten til sine romanskikkelser i behold. Det er lett å forstå og få sympati med folkeregisterets mann og hans absurde besettelse. En pussighet, men neppe en tilfeldighet, er det at i en bok med tittelen Alle navnene er hovedpersonen den eneste som har et navn, og kun et fornavn.

Jeg har lest det meste av Saramago som er oversatt til norsk, og setter forfatteren høyt. Min skarpe kritikk henger nok sammen med min skuffelse. Kanskje ble skuffelsen ekstra stor siden jeg leste denne (som jeg ble så lykkelig over endelig å ha fått tak i) rett etter den eminente Dødens uteblivelse. Jeg forventer mer av en forfatter av Saramagos format. Sammen med Hulen er dette det svakeste jeg har lest av ham.

På vaskeseddelen siteres fra Nye Wermlands-Tidningen: «Boken er en overbevisende bekreftelse på hvorfor Saramago ble tildelt Nobelprisen». Jeg stiller meg undrende til dette og andre overveldende gode omtaler.

I min frustrasjon vurderte jeg faktisk en 3-er på terningen, men portrettet av den stakkas senhor José reddet 4-eren. Nå lurer jeg på om jeg «tør» lese Elefantens reise.

denne boken grep meg- jeg tenker stadig på den- ikke verst for en krimbok

På aldershjemmet, "We care for you", i det skotske høylandet, er det opprørsstemning blant beboerne. Uten forvarsel har alle fått betydelig økning i husleien. For noen betyr dette at de må flytte, noe de absolutt ikke er innstilt på. Etter mye hvisking og diskutering, bestemmer de friskeste av beboerne seg for å ta til motmæle. De forskanser seg, tilkaller pressen, og har en heidundrende fest. Stuntet får ikke de følger som håpet, men så kommer den verdensvante Joan med et forslag.

Søt bok, som får fram både smil og tårer. Litt mange navn og rotete start, trekker terningkastet ned.

Det er godt noen "sprekker" de boblene iblant, så de folkene får den straffen de skal ha. Jeg blir kald inni meg, når jeg leser bøker som handler om krenkede barn.

Jeg har også lest: Saman er ein mindre åleine. Jeg liker godt bøkene til Anna Gavalda.

Jeg har liten kapasitet for lesing for tiden. Gikk derfor glipp av Dvergen. Mange gode forslag til Eldre verdenslitteratur, må nesten bare se hva jeg får tid til.

Moro med nye brødoppskrifter,men om du ikke har tid så trenger du ikke ikke bake Esekiels-brødet selv for det får du kjøpt på helsekosten! Life selger det...

Hervé Joncour er handelsmann. Varene han selger er silkeormegg. Eggene kjøper han i Afrika en gang i året. Grunnen for en så lang reise, er at de europeiske eggene har fått pest. Til slutt skjer det samme med de afrikanske, og Hervé og byen hans får et stort problem. Den lille franske byen, er ledende innen silkeproduksjon, og nå er livsgrunnlaget truet. Mannen som reddet Hervé fra en militær karriere, Baldabiou, vet råd. Hervé må dra til Japan, men det er farlig. Japan har vært et lukket land, som ikke er overvettes begeistret for utlendinger. Heldigvis for Hervé har Baldabiou forbindelser, og dermed kan han legge ut på den lange og farefulle ferden til verdens ende. Året er 1861.

Vakker og søt liten bok.

Butangen kirke i Gudbrandsdalen, huser to spesielle klokker. De ble støpt til minne om de sammenvokste søstrene Halfrid og Gunhild. Disse søstrene kunne se framtiden, ble det sagt, og de var drivende dyktige med veven. Den siste billedveven de lagde, skulle visstnok framstille nettopp framtiden.
Mange år senere, i 1879, kommer en ny prest til Butangen. Han er ung og full av visjoner, men usikker på bygdas skikker og trangsynthet.
19 år gamle Astrid hjelper ham å forstå, men hun mister troen på presten da den tyske arkitekten dukker opp. Etter det Astrid forstår, går både kirken og søsterklokkene en usikker framtid i møte.

Nok en godt skrevet bok fra Mytting. Interessant historie, men litt ullent på slutten.

passe spennende, men interesant i forhold til utvandringen til USA-

Elias Anker har kommet hjem til Helgeland etter 30 år i Amerika. Der satt han flere år i fengsel, men har nå funnet Jesus. Sammen med barndomsvenninnen, Maria, starter han en sekt - Herrens Lys. Elias har bestemt at den skal bestå av ham, Maria, og ytterligere seks kvinner. Marias oppgave er å føde en gutt.
Journalist, Erling Bærø, skal skrive om Elias og Herrens Lys. I forbindelse med researchen, kommer han over en gammel, henlagt sak fra 80-tallet. Fire ressurssterke menn var tiltalt for pedofili og incest, men etter at et av ofrene trakk tilståelsen, ble saken henlagt og delvis glemt. Faren til Elias pleide omgang med de involverte. Finnes det noen kobling mellom Elias og ugjerningene som angivelig ble begått i hans barndom?

Utrolig spennende og underholdende bok med godt språk. Uvanlig og annerledes plot.