Nobody died that year. Nobody prospered. There were no births or marriages.
«Speedboat» by Renata Adler
there is a loneliness in this world so
great
that you can see it in the slow movement
of
the hands of a clock
Da husker du riktig. :) Inspirasjon oppstår sjelden i et tomrom.
Det finnes lesestoff for de som ønsker å ta et dykk i litteraturen om personer - som mer eller mindre frivillig har blitt en inspirasjonskilde - og funnet seg selv igjen som litterære skikkelser mellom to permer.
Jeg må innrømme at jeg ofte lurer på hva du prøver å si med dine innlegg, og det er sjelden jeg får inntrykk av at det har noe med bøker å gjøre. En av oss har visst misforstått hva dette forumet er.
Er på ferie nord på Vestlandet, og her har det vært over 30 grader i dag. Slik fortsetter det gjennom hele helgen. I morgen tenker jeg å besøke et bruktbokmarked, så da blir det sikkert kjøpt litt. Kanskje en hel pose bøker til kr 50. Ellers er det godt mulig jeg prøver badevannet.
God helg til alle :)
Dette er årets hittil beste leseopplevelse!
I en tekst som nesten vibrerer får Ingvild Rishøi meg til å leve meg inn i livet til disse hovedpersonene som hun beskriver med stor ømhet. De tre novellene har alle hovedpersoner som prøver så veldig hardt, men som også bærer preg av at de er vant til å mislykkes. Vi møter alenemora som sliter med å få endene til å møtes, han som nettopp har kommet ut av fengsel og som vil prøve å være en god far for gutten sin, og til slutt hun som vil ta vare på de to småsøsknene sine. Rishøi får meg til å følge tankegangen deres på en måte som gjør at jeg kan forstå hvorfor de handler som de gjør. Jeg kan forstå deres merkelige logikk, og jeg sitter hele tiden og håper at de må lykkes denne gangen.
Jeg har tidligere lest novellesamlingene «La stå» og «Historien om Fru Berg» av samme forfatter, og likte også dem. Denne synes jeg likevel utmerker seg som den beste. Språket er vakkert, historiene er gode og beskrivelsene er knappe og presise. Dette ble en ny favorittbok!
I dag har jeg tatt 90 mg metadon oralt på apoteket, to valium i byen, 200 gram dolcontin i byen og en rohypnol. Kjenner at jeg er i god form, men sånn vil jeg ikke leve og i lengden lever man ikke lenge slik.
Tobakk mangler jeg, men man røyker mindre hvis man bommer røyk. Også røyker de man bommer fra mindre. Vinn-vinn.
Feriestart denne helgen, reiser på søndag. Blir godt med et avbrekk fra vanlige rutiner. Kommer til å plukke med etpar bøker fra egen hylle til ferieturen, siden det er ventet varierende vær dit jeg skal. Før avreise håper jeg på å fullføre Tarjei Vesaas sin novellesamling « Vindane»
God helg til alle:)
Although the road of life is long, its most importent sections are often covered in only a few steps, especially while one is young.
- Liu Qing
On the tenth day of the sixth month of the lunar calender, the evening sky was covered with a dense blanket of dark clouds, and the earth, usually lively and bustling at the height of summer,
suddenly grew quiet.
«Life» by Lu Yao
Er mye ute i det fine været her på Vestlandet, men litt lesing blir det likevel. Har funnet frem Tarjei Vesaas sin novellesamling "Vindane". Er blitt anbefalt den av flere. Likte godt den forrige Vesaas boken jeg leste ("Fuglane"), og har god tro på helgens bok også. Vesaas skriver godt.
God helg til alle :)
Stillhet betydde medisiner. Og stillhet utenom det vanlige betydde doser utenom det vanlige.
Kanskje den eneste som hadde noe på 23- salen å gjøre var Ivar Bremers tøygiraff. Den som verken følte aggresjon, glede eller smerte.
Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?
.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.
Enig. Nettopp ferdig med boken. Og denne femte Elling-boken overgikk alle de fire første.
Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.
Og jeg tror nok jeg tør si med en viss autoritet: Den som aldri har spart til noe, som aldri har lagt krone til krone med det for øye å erverve seg opplevelse eller objekt, ja han lider i sannhet et tap som han heldigvis ikke er klar over.
Noe av hemmeligheten ved å ha et stamsted, er at man ikke innlater seg personlig med verken eiere eller ansatte, tenker jeg fornøyd. Det er der det ligger. Man drar ikke på ferie med hun som serverer en gjennom resten av året.