Bokelskere.no

Man kan kanskje se på denne boka som et oppgjør med tendenser i tida vår. Her møter vi mennesker som lar oppriktighet og sannhet vike for lyster og begjær. På dette vis kan vi si at boka inneholder en god posjon samfunnskritikk.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……
Hovedpersonen i boka er Hans Kaasajordet. Sammen med sin venn Olaf Evald er han rådgiver i et pr.byrå. Som klient har de bl.a. Salomon Olsen. Toppolitiker for sosialdemokratene. Hans er gift med Ingunn Sande, utdannet lege, men nå helsebyråkrat. Hans og Ingunn lever i et harmonisk ekteskap. De har ett barn felles samt barn fra tidligere ekteskap.
I et selskap møter Hans kvinnen Harriet Aakre. Hun er ute i barselpermisjon fra sin stilling i et filmbyrå. I starten liker ikker Hans Harriet noe særlig. Men tilfeldighetene vil at de samtidig havner inne på et toalett. Harriet som for tiden ammer, har fått brystspreng, og Hans viser henne hvordan hun selv kan melke brystene sine. Dette vekker til ølive erotiske følelser i ham, og han begynner å fantasere om Harriet. Hun på sin side, med en ektemann som er mye bortreist, trives dårlig som spedbarnsmor. De to begynner i all uskyldighet å sende hverandre meldinger på telefonen – ikke bare om dagen, men også om natten. De treffes i pauser på kafeer, i parker og på museer, og ikke lenge etter skjer det at de ligger med hverandre. Det tar en tid før Ingunn som stoler fullt og helt på mannen sin, begynner å fatte mistanke. Hans på sin side tenker at det kona ikke vet, har hun ikke vondt av. Men så snart sannheten kommer for dagen, blir det et brudd mellom de to.
Rune er Ingunns kjæreste fra videregående. I sin tid slo hun opp to ganger med ham. Nå har de gjenopptatt kontakten. De tekster med hverandre til stadighet, og etter at forholdet mellom Hans og Ingunn er slutt, er det like før hun starter på nytt med Rune. Men så møter hun klatreinstruktøren Tomas, og straks er det ham hun velger, mens Rune blir stående igjen –ulykkelig. Også Hans blir stående igjen alene. Harriet finner omsider ut at hun heller vil satse på han som allerede er ektemannen hennes. Har Hans fra første stund bare vært et planlagt tidsfordriv for henne?
Også politiske forhold får gjennomgå i boka. Arbeiderpartiet med Salomon Olsen ved roret daler sterkt på meningsmålingene. Samtidig er Salomon slett ikke tro mot partiprogrammet. For å oppnå en posisjon i partiet har han giftet seg med datteren til partiets tidligere store høvding. Nå ligger den gamle mannen for døden på sykehuset. Særs ille er det å lese om hvordan pressefolkene flokker seg utenfor rommet der den gamle dør, og inne på dødsrommet krangler svigersønnen med sine rådgivere.
Innholdet i boka kan til tider gjøre en opprørt og sint. (Så mye egoisme! ) Likevel oppheves dette av forfatterens språk og fortellermåte. Dette gir en lyst til å lese videre.

Sjuende bok om Odd Singsaker.

Det foregår en arkeologisk utgraving i Trondheim. Funnet er et skjelett fra 1200-tallet. Samme dag som Singsaker er tilbake på jobb etter pappaperm, har noe besynderlig skjedd med skjelettet. Lårbeinet er byttet ut med et av mye nyere dato.
Et par ungdommer finner et lik i en konteiner utenfor en av byens restauranter. Liket mangler et bein.
Få dager senere oppdager Singsaker en blodflekk på datterens putetrekk i vognen. Blodet viser seg å tilhøre liket i konteineren...

Nok en sidevender fra Brekke.

Endelig ferdig. Siste halvdel har ikke ført til noen endring i min bedømmelse av boka. Positive trekk - jada, for all del. Jeg har fått mye detaljkunnskap om skattesystemet og "skatteetaten" på 1600-tallet, og burde kanskje se det som positivt at jeg også har fått rede på hvem som håndhevet dette systemet, ved navns nevnelse, som det heter. Men det blir for mye og for mange. Geografien er også beskrevet i smådetaljer som blir vanskelige å holde rede på for en som ikke er lokalkjent i Sunnmøre/Romsdal-området. For meg blir selve fortellingen om Rasmus litt borte i alle detaljene.

Språket er levende og god nynorsk, men også her legger forfatteren opp til for mye. Vanlig fortidsfortelling veksler med historisk presens, og innimellom kommer det partier med rein sagastil. Det gjør at jeg ikke helt tror på Aslak som historieforteller, bortsett fra de få tilfellene der han snakker direkte til gjesten sin, Ragnhild. Jeg greier ikke å forestille meg at hun sitter og hører på alt dette. Å sette inn en forteller er jo et smart grep, men her er det ikke gjennomført på noen særlig vellykka måte, synes jeg.

Alt i alt: Forfatteren er tydelig sterkt engasjert i forholda han skriver om, og har dermed gått i "more is less"-fella, tror jeg. Man må ha hjerte til å stramme inn en del på stoffet, uansett hvor gjerne man vil ha med så mye som mulig.

PS: Etterlysning
Forslagsstilleren har ennå ikke deltatt i denne tråden. Jostein, hvor ble du av i alt mylderet?

En noe underlig historie. Er det virkelig mulig å ta så feil av mennesker som står en aller nærmest? Boka har en handling med mange overraskelsesmomenter, men det hele virker ganske oppkonstruert og ikke særlig troverdig.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Hovedpersonen i boka er den unge kvinnen Anna. Halvannet år før hovedhandlingen starter, skjedde det at faren hennes, Tom, forsvant. Han ble sist sett ved Beachy Head, en klippevegg som styrter bratt ned i havet. Her har tidligere mange mennesker endt sine liv, og politiet trekker den slutning at også Tom begikk selvmord her. Dette er vanskelig å forstå for Anna siden faren var en mann med jevnt humør som ikke lot til å ha store problemer av noe slag. Moren Caroline, som hadde vært en sterk, samfunnsengasjert kvinne, brøt helt sammen etter det som skjedde med mannen, og et halvt år etter ble det hennes tur til å kaste seg utfor den samme klippeveggen. Et år går, i mellomtida har Anna gått hos en terapeut. De har fått et nært forhold, blitt kjærester og Anna har nettopp født en liten datter, Ella. Men så plutselig en dag mottar hun et postkort. Her står det antydet at sannheten om foreldrenes bortgang nok er en annen enn den man tror. Anna trekker den slutning at foreldrene hennes må ha blitt drept. Hun oppsøker politiet med utsagn om at et eller annet sted må det sitte en drapsmann som har tatt livet av Tom og Caroline. Politiet som blir satt på saken, er den eldre betjenten Murray. Han får også en anelse om at det er noe her som ikke stemmer. Man har aldri funnet likene av Tom og Caroline, man har bare antatt at de har drevet til sjøs.
I mellomtida skjer det ting hjemme hos Anna, bl. a. blir en murstein kastet gjennom vinduet på barneværelset. En dag da det ringer på døra, er det mora (Caroline) som står utenfor. Hun er altså ikke død likevel. Hun forteller at begge selvmordene var fingerte. Hun selv har måttet gjemme seg for den truende ektemannen. Han er på jakt etter henne. Anna biter på denne historien. Hun inviterer moren inn slik at hun kan bli kjent med barnebarnet. Likevel må ingen få vite at hun er i live. Overfor Mark blir hun introdusert som en fjern slektning av Anne.
Men nå er også Anna og babyen i fare. De må komme seg vekk sammen med Caroline. De kan ta inn i Marks leilighet. På bilturen dit blir de forfulgt, men vet ikke av hvem. Så ringer Annas telefon. Det er fra politiet som kan fortelle at et lik er funnet i septiktanken hjemme hos henne. Det er liket av Tom. Nå kommer sannheten fram i lyset. Det er Caroline som har drept mannen sin. (Hun selv insisterer på at det var en ulykke). Det er derfor hun har måttet flykte. Vel framme i Marks leilighet ringer det på døra. Der står Laura guddatteren til Caroline og Tom. Det viser seg at hun hjalp Caroline med å gjemme liket av Tom. Hun føler seg forbigått fordi det var Anna som arvet all formuen etter Tom. Hun er derfor innstilt på å kvitte seg med Anna og babyen. Til alt hell kommer politiet og redder situasjonen.
Det er mye ondskap representert i denne boka. Men også det motsatte har fått plass. Motstykket er politimannen Murray og kona hans, Sarah. Hun har en bipolar lidelse og må tilbringe mye tid på institusjon. Det er vanskelig å forholde seg til henne fordi hun er så ustabil. Likevel viker ikke ektemannen en tomme fra hennes side, og da hun i slutten av boka dør, sørger han dypt og inderlig.

For meg ikke Nesbø på sitt beste.. For mange og usansynlige vendinger.. Men absolutt underholdning. :)

Siste bok i trilogien om Maj, Jesper, og Stine.

Slutten av 60-tallet nå.
Jesper har vært utenlands i 11 år, Stine skal begynne å studere medisin, og Maj prøver å holde ut i jobben, i forholdet til Stine, og med savnet etter Jesper.
Forfatteren har skrevet inn seg selv i denne boken, som han påstår blir hans siste.

Godt driv og interessant om en voksende by og menneskene som bor der.

Flere gode forslag allerede, ser jeg. Jeg drister meg til å nominere ei bok som jeg visstnok har foreslått før:

Et funn av den sørafrikanske nobelprisvinneren Nadine Gordimer.

Takk for reaksjon! Du har mange gode poenger som jeg er enig i, men for meg ble boka likevel ikke noen positiv leseopplevelse. I en god roman vil jeg gjerne ha et vendepunkt som tilfører noe nytt i handlingen eller tankestrømmen, og noe sånt fant jeg ikke i denne romanen. Mulig siste kapittel kan være ment slik, men i så fall kom det for seint etter min mening.

Enig med deg, Hilda. Jeg hadde faktisk gleda meg til å lese denne på grunn av alle de gode omtalene. Halvveis i boka ble jeg lei av dette bortskjemte mennesket som aldri skjønte at "alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet". Jeg leste den ut, men ble ikke mer begeistra av den grunn. Sikkert viktige problemstillinger som behandles, men litt for fjernt fra mitt liv, tror jeg.

Fantastisk repetisjon av stor litteratur! Shakespeares The Tempest var pensum en gang for førti år siden eller så; og nå var det ikke stort annet jeg husket enn Mirandas søte kjærlighetshistorie og den stakkars, slemme Caliban. Derfor leste jeg Stormen på norsk (Haldis Moren Vesaas' gjendikting) nokså nylig for å oppdatere meg litt før jeg tok fatt på Hekseyngel. Det hadde ikke vært nødvendig, viste det seg:

Atwood har greid å gi et fint resymé av stykket, samt diverse mulige tolkninger av rollefigurer og handling, alt så genialt innbakt i romanformen at en bare må gi seg over. Hovedfortellingen foregår i nåtid, men med tydelige paralleller til Shakespeares verk. Dette var moro!

Jonathan Harker er nyutdannet advokat fra London. Nå er han på oppdrag til Transylvania. Grev Dracula har kjøpt eiendommer i den engelske hovedstaden, og Jonathan skal til greven for å ordne overdragelsene. Allerede på veien til grevens borg, blir den unge advokaten advart mot å dra dit, men Jonathan er tro mot oppdraget. Han blir tatt godt imot i den gamle borgen, og det meste virker tilforlatelig. Dracula er vitebegjærlig og spør om alt som har med juridiske ting å gjøre i England. Jonathan svarer etter beste evne, og greven virker fornøyd. Etterhvert begynner imidlertid Jonathan å ane ugler i mosen. Han har kun greven å konversere med, og han føler at borgen blir et fengsel, for han får aldri gå ut, og må holde seg unna dører som er låst. En natt opplever han noe skremmende, og forholdet til greven blir aldri det samme. Jonathan har avslørt grevens hemmelighet, og nå frykter han for sitt liv. Det haster med å komme seg unna, men det hele virker umulig.

En kjent klassiker som også er filmatisert en rekke ganger. Perfekt lesing i mørke høstkvelder foran peisen. Ble lest som en del av oktoberutfordringen til Elidas 1001lesesirkel, der man skal lese en bok utgitt mellom 1801-1900.

Har tenkt på å lese denne klassikeren. Har du lest den på engelsk eller norsk?

Når tenkte du oppstart, Ajiniakra?

Jeg nyter deilige dager i Italia, og koser meg blant annet med bøker i sola. Akkurat nå leser jeg Nadime Gordimer, 'Min sønns historie'. Den er ikke så stor, men litt tung å lese. Interessant fortelling om Sør-Afrika og apartheid. Derfor leser jeg noe helt annet innimellom: Naomi Alderman sin bok 'Kraften'. En spennende bok om hva som skjer i - og med - samfunnet når kvinner får en kraft som gjør dem fysisk overlegne mannen. Ønsker alle bokelskere en fin søndag!

Dette er bok nummer to om den høykultiverte, men noe engstelige og upraktiske førstebetjenten Martin Servaz. Mens den første boka hevet entusiasmen min til de store høyder, klarte ikke denne å innfri på samme måte.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Miljøet er stort sett det samme som forrige gang. Handlingen foregår i Pyrenéene. Hit blir Servaz tilkalt fra Toulouse der han egentlig jobber. Som sist er også gendarmen Irène Ziegler en hjelper i oppklaringen, noe perifert denne gangen. Hovedskurken fra første bok, massemorderen Hirtmann, er likedan med her, om enn på en indirekt, men likevel truende måte.
Byen Marsac er her sentrum for handlingen. Her har Servaz selv vært student. Nå er datteren hans, Margot, elev på den samme skolen, der en av lærerne Francis van Acker i sin tid var bestekameraten til Servaz Den gangen var de tre ungdommer som holdt sammen, Martin, Francis og Marianne. Servaz hadde vært kjæreste med Marianne som dumpet ham til fordel for Francis, men det forholdet varte ikke lenge.
Det som skjer i denne boka er at Martin Servaz plutselig får en telefon fra Marianne der hun forteller at sønnen hennes Hugo er blitt arrestert, anklaget for drap. En lærer, Claire Diemar, ved den høyere skolen er drept. Hun ble funnet i sitt eget badekar, med tau surret rundt kroppen og med en lysende lommelykt presset ned i halsen. I hagen ved kanten av et basseng finner politiet Hugo, helt omtåket. Han forteller at han nettopp hadde våknet i stuen hos Claire og at han ikke husket hvordan han hadde kommet dit. Han hadde også tidligere vært hjemme hos denne læreren for å diskutere en bok han holdt på å skrive.. De viser seg også at de to hadde et forhold. Politiet tar hånd om Hugo.

Etter hvert blir flere personer stemplet som mistenkelige i saken, bl.a. Servaz’ gamle venn Francis. Også han har vært elsker til Claire. Samtidig er også Margot og hennes venn Elias på utkikk etter mystiske ting på skolen. De spionerer på tre venner av Hugo og får høre om noe disse kaller ”sirkelen”. Senere overværer Margot og Elias et møte mellom medlemmene i sirkelen. Det foregår ved en innsjø oppe i fjellene. Her møtes en gruppe ungdommer, hvor én sitter i rullestol og en annen går med krykker. De holder hverandre i hendene og danner en sirkel. Hvorfor? Hva har disse ungdommene felles? Hva vil de hverandre nå? Svaret avsløres etter hvert. På dette stedet skjedde for mange år tilbake en bussulykke. En buss med skolebarn kjørte utfor veien og ble hengende halvveis ut over et stup før den til slutt styrtet videre ned i vannet. Noen av disse barna ble berget ut, mens de fleste forsvant med bussen ned i dypet. Flere av de voksne som var med, tenkte mer på å berge seg selv enn på å hjelpe barna. Blant disse var Claire som var en av lærerne. Faktisk oppsto ulykken da Claire kom fram og pratet med sjåføren og tok oppmerksomhetens hans bort fra den krevende veibanen. Andre voksne som heller ikke hadde gjort nok for å hjelpe, var nå døde på forskjellige vis. De fire studentene som Margot og Elias spionerte på, hadde som barn vært med bussen og blitt berget ut i tide. Man kan nå lett se at hevnmotiv ligger bak flere senere dødsfall, kamuflert som ulykker. David er en av disse studentene. Han er kameraten til Hugo og ser ut til å ville ofre seg for å redde den andre.

Mot slutten av boka befinner Servaz seg i en bil som blir kjørt av nettopp David. Servaz har ligget på sykehus etter at han ble forbigående blind da han sammen med Ziegler foretok et dykk i den nevnte innsjøen for å bevise noe av hans teorier. I bilen tror Servaz at han blir forfulgt og at forfølgeren kan være ingen annen enn Hirtmann. David kjører uansvarlig fort. Han har først gitt seg ut for å være en hjelpepleier. Etter hvert avslører han sin egentlige identitet. Han tilstår også drapene på Claire Dietmar og de andre. Men Servaz tror ikke helt på ham. David forteller dette for å dekke over Hugos gjerninger. Bilturen ender med at David lar seg og bilen bli smadret i kollisjon med et vogntog. Servaz kommer seg ut i tide. Man er på nippet til å løslate Hugo da disse opplysningene kommer inn. Konfrontert med dem tilstår Hugo at det var han som drepte Claire. Motivet var sjalusi. Claire hadde fått seg en ny elsker, Francis van Acker. Også Marianne er medskyldig. Hun hadde gjort sitt for å villede politiet for slik å vende mistanken vekk fra sønnen. Martin har lenge fryktet at Hirtmann for å ramme ham skulle forgripe seg på Margot. Men der forregnet han seg. Massemorderens bytte har vært Marianne som han har stengt inne i et slags gravkammer.

Jeg synes at lesinga av boka gikk noe tregt. Lenge var det vanskelig å få fart på entusiasmen. Det ble for mange tråder, for mange hopp mellom handlingselementer. Først da historien rundt bussen kom inn i bildet, klarte jeg å fatte en ordentlig interesse for det som foregikk.