Bokelskere.no

Interessant om moderniseringen av "Drep ikke en sangfugl". Vedkommende som tydeligvis har hatt ansvaret for dette sier:

I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Dette gjorde meg nysgjerrig og da jeg har en norsk bokklubbutgave(2012) og en orginalutgave hvor jeg kan søke opp enkeltord søkte jeg først på ordet "football". "Ball" og "football" går igjen mange steder og de både kaster og sparker mange forskjellige typer baller, ikke bare den typiske amerikanske fotballen. At Elster kan ha brukt ordet "drible" i en av disse "spillene/lekene" ser jeg ikke som usannsynlig, men jeg har ikke lett igjennom hele den norske utgaven etter det spesielle ordet drible. Jeg fant ikke noe engelsk ord for drible til søkefeltet, men alle stedene der ball og fotball var nevnt i den engelske teksten, leste jeg, men fant ikke annet enn at ballen ble sparket eller kastet.

Når det gjelder ordet "sassy", så forekommer det ikke i orginalteksten. Derimot finner jeg "sass" ved tre anledninger og ordet "sassiest" en gang.

I kapittel 9, på side 103 i min utgave står det: "Jeg mener ikke å være frekk, jeg prøver bare å si deg åssen det var."

I orginalutgaven står det: "I don't mean to sass you ..."

I kapittel 11, på side 119 i min utgave står det: "Foruten at vi var de mest sippete, mest rampete filleunger som noensinne kom forbi hennes hus,"

I dette tilfelle er jeg enig i at "sippete" gjerne kunne vært byttet ut med "frekke".

I orginalutgaven står det :"Besides being the most sassiest, most disrespectful mutts who ever passed her way, ..."

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."

I orginalutgaven står det : "Mayella looked from under lowered eyelids at Atticus but she said to the judge: Long's he keeps callin' me ma'am an' sayin' Miss Mayella. I don't hafta take his sass. I ain't called upon to take it."

I det siste tilfellet tenker jeg at det kanskje ville vært frekt å oversette med at advokaten er frekk mot Mayella. I en annen sammenheng kunne frekkhet eller respektløshet vært brukt.

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Dommeren lente seg tilbake. - Atticus, vi får fortsette forhandlingene, og la referatet vise at vitnet ikke har blitt ertet, selv om hun mener det motsatte."

I orginalutgaven står det: "The judge leaned back. *Atticus, let's get on with this proceedings and let the record show that the witness has not been sassed, her views to the contrary."

Det å si at man ikke kunne google eller ikke hadde så gode oversetterbøker på begynnelsen av 1960-tallet når boken ble oversatt, at det er grunnen til oversettertabbene, synes meg merkelig. Det fantes gode "dictionaries".

Takk til Lillevi som la ut svaret fra Aschehougs forlag.

Jeg foreslår:
Jan Kjærstad: Berge, En bok som går rett inn i den politiske virkeligheten.

Jeg er imponert over hva du finner ut, Lillevi! (Nå må jeg vel skumme gjennom boka igjen for å finne ut hvor "drible" og "sippete" står!)

Unterleuten er en yndig og rolig landsby - tilsynelatende. Berlin er kun 1 time unna, men idyllen tilsier at man er på en annen planet. Naturen er uberørt, og en rekke sjeldne fuglearter hekker der. Men under overflaten ulmer det av uvennskap, gammelt nag, nabotvister og andre konflikter. Det hele eskalerer da innbyggerne blir informert om at det skal bygges en vindmøllepark på stedet.

De ulike innbyggerne i landsbyen kommer til orde i kapitlene, men er alle like troverdige? Meler alle sin egen kake, eller vil de fellesskapets beste?

Godt språk. Interessant historie med en rekke originale personligheter. Man aner grusomhet in spe. Tempoet er langsomt og avventende, men du verden så finurlig det hele er lagt opp.

Det har vært lite lesing på meg de siste par ukene. Jeg har nemlig ventet på at mitt første barnebarn skal bli født, og for én uke siden så kom hun! Så jeg leser fremdeles novellesamlingen "Ting vi mistet i brannen" av Mariana Enriques. Jeg sliter med å komme i gang med en roman ved siden av. Ønsker alle en fin helg! Fortsatt god bedring, Readinggirl20.

Jeg prøver meg på "En odyssé: en far, en sønn og et epos" av Daniel Mendelsohn.

God bedring!

Gleder meg til mer Cormoron:)
Ellers er vel min nye favorittforfatter akkurat nå Bågstam, Anna.

Velskrevet, intelligent roman, der det utvilsomt er gjort et grundig forarbeide.

Ni år gamle Alice elsker bøker og blomster. Hun drømmer om at faren skal være blid bestandig. Mørket i øynene hans skremmer både henne og ikke minst den høygravide moren. Etter katastrofen, våkner Alice på sykehuset, og hun har mistet stemmen. Hva som har skjedd, husker hun bare bruddstykker av.

Helt ut av det blå, har det dukket opp en bestemor, June. Alice må bli med June til Thornfield, farens barndomshjem. Det er langt fra havet, der Alice har vokst opp, men til gjengjeld er stedet fullt av blomster og bøker. Stedet viser seg å være et tilfluktsted for knekte kvinner. June kaller dem Blomstene.

Sakte, men sikkert, slår Alice seg til ro på Thornfield, men stemmen svikter fremdeles. Ettersom tiden går, aner hun at June ikke har fortalt henne alt om familien. Er hemmeligheten så mørk at Alice må leve i uvitenhet for alltid?

Nydelig bok med blomsterspråk som et gjennomgående tema. Kan minne litt om "CeeCee Honeycutt", synes jeg. Lettlest, rørende og dramatisk. Hele følelsesregisteret får kjørt seg!

Lettlest og bok til avslapping. Viser forøvrig til forlagets omtale.

Jeg tror sheriffen ganske enkelt bruker sin sunne fornuft når han insisterer på at Atticus skal skyte. Han vet hvem som er den mest treffsikre av de to og vil sikre at avlivningen skjer så raskt og sikkert som mulig.

Det med brillene er jo litt spesielt, som du sier, men der kjenner jeg meg litt igjen. Mine første briller var lesebriller og fungerte elendig på større avstander. Atticus er en "leser" - kanskje det er lesebriller han har på seg? Først skyver han dem jo bare opp i panna, før de faller ned og blir knust.

Hvem som hadde fullmakt til å avlive dyr i Alabama på 30-tallet, vet jeg ikke, men vi må vel regne med at Atticus faktisk fikk en slags fullmakt fra sheriffen i dette tilfellet? (Det aner meg at byråkratiet ikke var så strengt som vi er vant til i dag.)

Takk skal du ha, Torill. Da er det vel Elster som har bomma ...

For tre år siden forsvant den 17 år gamle datteren til Lelle og Anette. Hver natt siden har Lelle kjørt riksvei 95, kalt Sølvveien, for å lete etter Lina. Han klarer ikke å forsone seg med at hun kanskje er død. Lina skal finnes selv om alle andre har gitt opp søket.

17 år gamle Meja og moren, Silje, flytter til den lille bygda, og inn til en mann Silje har møtt på nettet. Meja har det ikke enkelt, og hun kan nesten ikke tro hvor heldig hun er da hun treffer Carl-Johan. Så kommer høsten og en ny jente forsvinner fra bygda, og skjebnene til Meja og Lelle knyttes sammen for alltid.

Kåret til årets beste krim i Sverige i 2018.

Synes den er litt treg og kjedelig med all kjøringen til Lelle, som ikke fører til noe. Del to er bedre, men ingen høydare for min del.

Jeg har lyttet til alle bøkene på rappen og har gitt terningkast 4 og 5 på de andre, denne ble litt mer langdryg og lite interessant i forhold til de andre selv om det selvfølgelig var sekvenser som var gode innimellom men ikke nok til å dra opp helhetsinntrykket mitt. Solsøsteren ligger klar i papirform og da tipper jeg det går noe tregere for meg å komme gjennom de 800 sidene.

Dette er femte boken i serien om De syv søstre og den jeg har likt minst til nå. Verken nåtidens fortelling om Tiggy eller historien om danserinnen Lucia klarer å engasjere meg noe særlig selv om noen sekvenser er interessante og noen opplevdes hjerteskjærende.

Har lyttet til de fem bøkene på rappen men jeg tror ikke at det er grunnen for at det ble litt stang ut denne gangen. Denne er langdryg i forhold til de andre bøkene i serien. Likevel ser jeg frem til den nyeste boken som ligger klar.

Takk for et godt tips! Havner rett på leselista mi.

Alt du sier her høres veldig riktig ut. Bortsett fra én ting. Jeg har ikke gjort noen "skarp observasjon". Jeg burde nok ha lest boka nøyere og tenkt mer gjennom før jeg skrev innlegget mitt.

Det du sier her høres veldig logisk ut. Selv hadde jeg faktisk glemt politimannens rolle i "mad-dog"-episoden da jeg skrev innlegget mitt. Jeg har nå lest denne episoden på nytt og fremdeles stusser jeg over noe. Når Tate overlater skytingen til Atticus, hva er da grunnen? Gjør han det av raushet eller er det feighet som ligger til grunn? Det ville jo være ganske flaut for politimannen om han bommet. Hele denne episoden er forresten skildret på en ganske spesiell måte, nesten som et eventyr. Der hunden stadig nærmer seg mer og mer (Det må jo ha gått ganske lang tid før den rekker fram). Ganske spesielt er det også at Atticus først skyter etter at brillene hans er mistet og knust. Jeg lurer forresten på om det finnes noen lov som gjelder avliving av et slikt dyr. Kan hvem som helst skyte et "galt dyr" eller er det bare politiet som har lov?