Gemma er 16 år da hun blir kidnappet fra flyplassen i Bangkok og tatt med ut i den Australske ørkenen. Kidnapperen heter Ty og er en kjekk mann noen år eldre enn henne. Han virker foruroligende kjent på Gemma, og det viser seg at det ikke var noen tilfeldighet at det var nettopp hun som ble tatt den dagen på flyplassen.
Ty selv ser ikke på det han har gjort som en forbrytelse, han mener at han snarere har reddet livet til Gemma. Gemma har vansker med å innfinne seg med situasjonen, men etterhvert så skjer det ting som gjør at kidnapper og offer kommer nærmere hverandre.
Stjålet. Et brev til han som kidnappet meg er Lucy Christopher sin debutroman. Den er oversatt til mange språk og har også vunnet flere priser. Jeg har tidligere lest om romanen på andre blogger, og ble veldig glad da jeg så at den var en av bøkene som skulle sendes ut på høstens turnè. Og enda gladere ble jeg da jeg skulle få lese den!
Romanen er, som undertittelen sier, et brev skrevet av Gemma til Ty. Dette er et virkemiddel som jeg opplever både som en berikelse og en begrensning av historien som fortelles. En berikelse fordi det skaper en ekstra nærhet til det som skjer med Gemma. Det at hun henvender seg til Ty (du) gjør at jeg føler at historien kommer så mye tettere på, alt blir så mye mer intenst. Det gjør også at jeg følte at jeg som leser var en del av handlingen, at det som skjedde med Gemma på et vis også rammet meg. Hvordan Gemma opplevde Ty ble den måten jeg opplevde ham, og jeg syntes det var veldig interessant å oppleve at når Gemmas følelser ovenfor kidnapperen endret seg, så endret mine følelser ovenfor ham også. Jeg tok meg selv i å tenke flere ganger at er det noe Gemma ikke hadde, så var det Stockholmssyndromet – men kanskje var det slik at jeg etterhvert ble rammet selv? Uansett, så synes jeg dette gjorde lesingen veldig intens og interessant.
Men brevformen fungerte også som en begrensning for meg. Det at hovedpersonen skriver et brev til kidnapperen sin der hun forteller om hvordan hun opplevde fangenskapet, gir en sterk indikasjon på at de tingene Gemma fryktet i begynnelsen; å bli drept, ikke ville skje. Jeg var med andre ord aldri spent på hvordan det kom til å gå med henne i så måte, selve spenningen lå i hvordan forholdet mellom offer og kidnapper ville utvikle seg, og hvordan det hele ville ende. Siden jeg fikk noen anfall av Stockholm – syndrom i løpet av boka, så må jeg innrømme at de siste sidene var tøffe og vonde, om enn riktige.
Flere som har omtalt boka skriver at de opplevde ørkenen nesten som en karakter i seg selv, jeg er til dels enig – Lucy Christopher er dyktig på å skildre den tørre, varme og ubarmhjertelige sanda, men jeg merket at jeg på et punkt ble litt lei. Det ble litt for mye ørken og ørkenplanter, og jeg tok meg i å skumlese enkelte passasjer (og det er noe jeg svært sjelden gjør).
Alt i alt er jeg fornøyd med Stjålet av Lucy Christopher, og jeg veldig glad for at jeg endelig fikk lest denne boka. Det er noen småting som gjør at jeg ikke falt helt pladask eller ble helt revet med, men det er en solid og intens historie som forfatteren her forteller.
Noen utdrag fra omtalen min, resten med bilder finner du her: http://siljeblomst.wordpress.com/2012/08/26/zita-the-spacegirl-av-ben-hatke/
Tenk deg at du er ute og leker med bestekompisen din en dag og så plutselig ramler dere over et stort hull i bakken – kan det være etter en meteoritt? Du klatrer ned i krateret og der finner du en mystisk dings med en stor, rød og fristende knapp. Du har lyst til å trykke på den, men kompisen din er mer skeptisk. Du trykker allikevel og plutselig er det som om himmelen revner! Ut av glippen snor det seg tentakler som får tak i vennen din og drar ham med seg. Hva skal du gjøre nå? Zita opplever dette, og hun gjør hva en hvilken som helst tøff jente ville gjort – hun hopper etter! Og slik starter den fantastiske fortellingen Zita the Spacegirl!
Ben Hatke har tegnet og skrevet en historie som er helt herlig. Zita selv er en flott og tøff heltinne som jeg gleder meg til å følge videre, men jeg ble også nesegrust betatt av alle de andre snåle, søte, rare og morsomme karakterene som Hatke har funnet opp. Hva sier du for eksempel til to skjeggete småtroll som bor i rør og som er redde for rust? Eller den svære og hjelpsomme, men dog litt enkle Stong – Strong? Eller musa Mouse – en kjempestor mus som sender lapper gjennom en maksin på halsen i stedet for å prate? Og mange, mange flere. Tegningene er så detaljerte at jeg er sikker på at jeg vil finne flere merkverdige vesener ved neste gjennomlesing, og neste. Ben Hatke har rett og slett en vanvittig sjarmerende strek som i allefall gjør meg glad!
Zita the Spacegirl er første bok i en serie, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg allerede til å følge Zita og de andre på nye eventyr i ukjente galakser og på nye planeter! Liker du grafiske romaner som oser av sjarm og som er befolket av utrolig mange søte, morsomme og av og til litt skumle vesener – da er Zita noe for deg! Jeg har iallefall fått meg en ny favorittbok!
Jeg har begynt på et klassikerprosjekt på bloggen min, og The Great Gatsby var første bok ut, og det var en utrolig god og interessant start!
Under er omtalen min fra bloggen:
The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald var en bok jeg virkelig måtte jobbe med for å komme inn i. Jeg opplevde ikke at jeg umiddelbart ble sugd inn i historien, slik som jeg føler at jeg blir med enkelte bøker. Nei, her var det nitidig arbeid som krevdes, særlig under lesingen av de første 30 sidene. De første kapitlene er lite handlingsdrevet; fortelleren Nick flytter inn i et hus på Long Island og blir nabo med den mystiske og rike Gatsby, han besøker slektningen Daisy Buchanan og den velstående ektemannen hennes Tom. Han blir også invitert til et av Gatsbys ekstraordinære selskaper. Som sagt så er det ikke handlingen som er i fokus de første 30 – 40 sidene, det er skildringene av miljøet på Long Island, og da særlig på det velstående og ekstragavante miljøet som menneskene Nick møter er en del av, og som han selv også snart deltar i. Jeg må innrømme at jeg tok meg i å bli litt utålmodig og tenke “Kom igjen, kom igjen!” et par ganger, men alt ble så mye bedre da selveste Gatsby fikk en større rolle i historien. Fra da av og ut så storkoste jeg meg med lesingen! Og jeg ser, i ettertid, at de omstendelige og detaljerte skildringene i starten gjorde sitt til at resten av historien sto så levende for meg under lesingen. Jeg fikk en større følelse for tidsånden og miljøet rundt Gatsby og Buchanan, og det tror jeg også var Fitzgeralds intensjon.
Jay Gatsby var en karakter som jeg raskt ble nysgjerrig på; ja romanens tittel har navnet hans i seg, han fremstår som en mystisk og utilgjengelig skygge i de første kapitlene og de andre personene hinter om ting som muligens, kanskje har skjedd. Han er et stort mysterium og han har, viser det seg, bygd opp en myte om seg selv. Det er vanskelig å skille mellom hva som faktisk er sant, hva som er historier som er funnet opp av menneskene i miljøet rundt ham og hva som er “sannheter” han selv har skapt. Han har helt klart sine svakheter, men er allikevel en karakter som jeg fikk mer og mer sansen for. Det er for eksempel en scene der Nick beskriver ham med følgende ord:
But there was a change in Gatsby that was simply confounding. He literally glowed; without a word or a gesture of exultation a new well- being radiated from him and filled the little room. s 57
Er det ikke fantastisk! Med fare for å virke klisjefylt, så kjente jeg at hjertet svulmet og at jeg gliste tåpelig da jeg leste dette utdraget. Jeg var rett og slett lykkelig på Gatsbys vegne!
The Great Gatsby inneholder selvfølgelig en kjærlighetshistorie – en svært sentral en, faktisk, men om hjertet mitt svulmet på side 57, så ble det regelrett knust på slutten av romanen. Når Gatsby møter igjen sin store og eneste kjærlighet, så oppstår det et intenst trekantdrama mellom Gatsby, Daisy og hennes mann. Jeg vil egentlig gå så langt som å si at romanen er en kjærlighetstragedie. Hva jeg mener med det? Les boka, da vel.
"Du forsikrer deg først om at min enslige mor er vakker, og så ber du om husly?" sa Arial.
Jeg klarte noen av bøken i allefall ;-)Universet som forfatterne har skapt fascinerte meg, men jeg må innrømme at jeg datt av etterhvert.
Så bra! Jeg likte The Thirteenth Tale og Hunger Games veldig godt og gleder meg til å begynne på Catching Fire :) Og ikke minst å se Hunger Games på kino!
Jeg har dessverre ikke lest Tonje Glimmerdal ennå,så jeg kan ikke si noe om det er samme kaliber, men jeg vil uansett anbefale bøkene om Ruffen, samt "Tambar er et troll" - alle er skrevet av Bringsværd. Har lest disse høyt for elevene mine (da 1. klasse) og dette var bøker som virkelig falt i smak.
Jeg tror aldri jeg har kjøpt en bok ene og alene på grunn av coveret, men allikevel så vet jeg at jeg blir påvirket av forsiden. Jeg leser mye engelskspråklige bøker, og kjøper dem gjennom engelske nettbutikker. Ofte har den engelske og den amerikanske utgaven forskjellige covere, og jeg bestiller da den jeg liker best - men det er bare dersom jeg faller for historien :-)
Et eksempel er The Replacement av Brenna Yovanoff, jeg hadde lenge gått og lurt på om jeg skulle kjøpe boka fordi den hørtes veldig spennende ut. Her var det to veldig forskjellige covere, og jeg fikk tak i den utgaven jeg likte aller best. Jeg er selvfølgelig fornøyd med det, men historien er jo den samme, og jeg ville ha kjøpt den med det andre omslaget dersom bare det var tilgjengelig.
Jeg blir helt matt av at noen i det hele tatt kan komme med et slikt forslag! Det vil ramme de familiene som sitter dårligst i det fra før. Tror FrP at disse familiene vil prioritere penger til boklåning i stedet for mat, husleie etc? Jeg tror ikke det.
Bibliotekene er en oase med bøker, spill etc for mange barn som ikke har så mye av det hjemme. Det er et sted som fremmer interessen for bøker og lesing, og det er viktig for barn å få muligheten til "bade" i bøker, uansett hvilken økonomi familien har!
Jeg foretrekker å lese bøkene selv, jeg også, men på lange bilturer pleier vi, mannen og jeg, å høre på lydbøker sammen.
Jeg har bare en bok på nattbordet og det er Possessions av Nancy Holder. Klarer bare å lese en bok om gangen :-) Men jeg har et bokbord i stua der skal - lese - snart bøkene ligger - og det er ikke få! ;-)
Ja, jeg tror det :-)
Paranormal Romance kan skje i "vår verden" også. Jeg tror det bare betyr at det er kjærlighetsforholdet som er i fokus, enten det foregår i "vår verden" eller i en "annen verden". :-D
Vet ikke helt om det var så mye til hjelp, jeg er jo like forvirra selv ;-)
Jeg er også litt forvirret når det gjelder disse sjangerne, men her er hva jeg tror. Urban Fantasy er fantasy som utspiller seg i vår verden, eller i noe som minner om vår verden, i motsetning til for eksempel Ringenes Herre og The Name of The Wind som foregår i en helt annen verden (Dette tror jeg kalles High Fantasy ???). Paranormal Romance er en kjærlighetshistorie mellom for eksempel et menneske og et paranormalt vesen. Men jeg tror også at en Urban Fantasy roman kan inneholde dette.... Dette ble rot :-)
Jeg har skrevet en anmeldelse på bloggen min, og setter dnt inn her også :-)
Tenk deg at en 3. verdenskrig har ødelagt store deler av verden. Tenk deg en vitenskap så velutviklet at man har funnet en kur mot all verdens sykdommer og som har dyrket frem en generasjon mennesker som dermed blir veldig gamle og holder seg friske. Tenk deg så at denne generasjonen får barn, og disse barna holder seg friske og raske – helt til jentene er 20 og guttene 25 år gamle – da får de et mystisk virus og dør. Hvordan vil et slikt samfunn utvikle seg? Unge jenter kidnappes og vurderes – kan de bære frem levedyktige barn? De som ikke godkjennes blir drept eller sendt til bordeller, mens de heldige giftet bort til velstående menn.
16 – år gamle Rhine Ellery er blandt de “heldige” og blir giftet bort til den 21 – årige Linden, sammen med Cecily på 13 og Jenna på 18. Søsterbrudene skjemmes bort, samtidig som de også er fanget på herregården til Linden og faren hans, Vaughn. Rhine vinner Lindens tillit og kjærlighet, men hennes store mål er å rømme fra fangenskapet og finne igjen tvillingbroren sin. Samtidig oppdager hun at svigerfaren er besatt av å finne en kur som kan redde sønnen fra døden, og at han ikke lar noe komme i veien for planene sine.
Wither av Lauren DeStefano er en dystopi, det vil si at det er en ganske nær fremtidsvisjon der alt har gått galt. Det har kommet mange dystopiske romaner de siste årene, og jeg må si at det er en sjanger som fenger meg (selv om jeg ikke har lest veldig mange). Jeg synes Wither skiller seg ut i forhold ti,l for eksempel, Suzanne Colllins’ Dødslekene, ved at den har en helt annen stemning. Der Dødslekene har mye ytre handling og action, så er denne romanen roligere og mer harmonisk. Miljøet som skildres er vakkert, brudene skjemmes bort og tas vare på av egne tjenere, de har tilgang på alt av underholdning, bøker, spill, hologrammer osv og det er ingen tvil om at ektemannen, i all sin uvitenhet, bryr som om dem. Samtidig er det en ekkel og nifs undertone gjennom hele boka – jentene er fanget i en forvridd verden der alle vet at de lever på lånt tid. De er barn og ungdommer som opptrer som voksne, fordi alle voksne, med unntak av den første generasjonen, er døde. Det synes jeg best blir beskrevet gjennom 13 år gamle Cecily, som ikke kan vente med å bli gravid og gi Linden et barn. Og i bakgrunnen lurer en stor og ond edderkopp, svigerfar Vaughn.
Hovedpersonen, Rhine, er av et annet kaliber. Hun er sterk, har kunnskaper og har ikke noe ønske om å være fange de siste årene av sitt liv. Hun planlegger å rømme, samtidig som hun får et nærere og nærere forhold til Linden og søsterbrudene sine. Forholdet mellom Rhine og Linden er vart og vakkert skildret, jeg forstår godt Rhine sin ambivalens i forhold til ektemannen. Jeg må også si at jeg fikk sympati for Linden og hans handlinger – han er, som alle, et resultat av det samfunnet han vokser opp i.
Tematisk synes jeg den minner om en annen dystopifavoritt: Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood, og for meg deler nå Tjenerinnens beretning favorittplassen i klassen for dystopier sammen med nettopp Wither.
Dette er en utrolig vakker bok, også i all sin grusomhet.
Anbefales!
Jeg er lærer :-) Jeg storkoser meg med mine herlige 1. klassinger og har fordypning i norsk :-)
Jeg har kjøpt mange bøker i det siste, blant annet krimbøkene "Udyr" av Lotte & Søren Hammer, "Dødelig applaus" av Øystein Wiik og "Tvillingen" av Merete Junker. Gleder meg til å lese disse, og regner med at det får jeg gjort i påsken :-)