Bokelskere.no

Leste muligens denne på feil sted: På toget fra Stavanger til Sandnes gjennom et par uker. Språket og handlingen er såpass intrikat og dvelende at den nok bør leses med større ro enn en togvogn. Det er kanskje en god bok. Men ikke som toglektyre.

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.

Ikke så tjukk, men jeg strevde med denne i to måneder før jeg la den bort. Litt som å treffe en veltalende, rasende fyr: Interessant i veldig små doser, men blir fort slitsomt.

Det er ingen grunn til å gjøre noe annet enn å klappe, høyt, i hendene, og gratulere Heivoll, først med en glimrende roman, deretter med Brageprisen. Jeg hadde problemer med å legge denne boka fra meg, så godt var det at jeg lå syk noen dager i forrige uke og kunne pøse innpå med ingefær-te mens jeg brant ned, og steg opp, med litteraturen. Skål, Gautemann!

Leste den nå i ferien. Enig i at det er noe uforløst over den.

Det ble et slit å fullføre denne. Ganske uengasjerende historie, faktisk. Merket at de lange utlegningene om maleteknikker ble slitsomme etter hvert.

Leste bok 1 i ferien, og den er nok kanongod. Men den krever en helt annen konsentrasjon enn det jeg hadde i ferien. (Folk som snakker om ferien som tid for å "slappe av med en god bok" har ikke småbarn.) Så jeg klarte ikke å dykke helt ned i materien, men fornemmet storheten som lå der nede på dypet et sted.

Har nå begynt på bok 2, som virker mer tilgjengelig. Og ja, det tar sin tid, som du sier.

Hvert år ankommer jeg hytta med mye Seriøs Litteratur i sekken. Og hvert år ender jeg stort sett opp med å lese hele eller deler av denne på nytt. Utrolig morsom, og dessuten mye om forskjellene mellom USA og britene, om kjendiser han har møtt og ikke minst en serie flauser som Young begår i de kule New York-kretsene.

Det er ikke noe hovedkriterium for meg på kvalitet at en romanfigur vokser. Men etter 2000 sider med Knausgårds indre liv føler jeg at emnet er ganske uttømt, spesielt når jeg føler at bokens Karl Ove står på stedet hvil.

Yes! Det samme kjente jeg, og jeg skal like å møte den leseren som ikke blir mo i knærne av Melvilles mesterskap her, så opplyst og så dunkelt det er, på en og samme tid! Og se på karakterene, å, Turkey og Nippers, for en herlig humor, og ikke minst vår forvirrede forteller. Hvis jeg skal få meg en tatovering noen gang, så skal jeg ha den i pannen, og der skal det ikke stå "Kug", det skal stå: Ah Humanity!

Perfekt litteratur. Jeg heier på denne fortellingen.

Jeg ville hatt "Mørkets hjerte" på lista. Store forventninger, veldig kjedelig.

Merket at jeg mistet litt interessen mot slutten. Kanskje fordi jeg som romanleser har en automatisk forventning om at hovedpersonen i en så lang bok skal vokse/forandre seg som følge av hendelsene han deltar i. Det skjer i liten grad i Min kamp 5, sånn jeg leser den. Men samtidig, det er kanskje sånn vi er, vi forandrer oss ikke så mye på innsiden gjennom livet, selv om vi liker å tro det.

Begynnelsen, da han starter som elev på Skrivekunstakademiet, er klart best, og det morsomste til nå i romanserien. Her har han akkurat begynt på Sult: "Det var ingen heksekunst å skrive. Det gjaldt bare å komme på noe sånn som Hamsun hadde gjort der. Noe av bekymringen og uroen slapp taket da jeg hadde tenkt det."

Jeg leste først alt skrytet på baksiden og framsiden, og hadde store forventninger. Leste og leste, og boka beveget seg ikke av flekken. Ekstremt uinteressant historie og temmelig blodfattig språk, og befolket med typer som aldri blir levende. Gedigen skuffelse.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Den er ikke mangelfull, såvidt jeg kan skjønne, i den forstand at den er en fullstendig oversettelse av Borges' utvalg Ficciones, så jeg var upresis der; det jeg mener er at det oppleves mangelfullt når dette er den eneste tilgjengelige Borges-boken på norsk. Det finnes så mange sabla bra tekster som ikke står i den, som f.eks. "Aleffen".

Dette er en deilig diskusjon. Heia oss som er her inne og snakker om de sykes glade dager. Jeg digger det Elisabeth sier om at Hans Castorp er en av tidenes elskeligste romankarakterer. Det skal jeg huske. Elskelige romankarakterer kan man stole på. Alt godt fra Tore Castorp!

Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:

Kjære Doris Lessing

Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.

Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."

Utrolig lettlest, blåste gjennom på et par dager. Stiller ut den 18 år gamle Karl Ove til latter. Apropos Kjærstad: Unge Knausgård går Jonas Wergeland en høy gang når det gjelder interesse for kvinner, dog uten magisk penis.

Mye drikking, spying, festing og begjær. Beste refleksjon: Om hvorfor vi synes vår egen avføring lukter greit, men synes vårt eget spy lukter forferdelig.