Her i havgapet er det i skrivende stund stiv kuling og regnbyger, herlig etter ukesvis med sol og finvær, liker litt ruskevær innimellom. Men snøklokkene blomstrer og tulipaner og påskeliljer er langt kommet, så føler nok at det er vår her.
På bokfronten har jeg startet på Peter Mays Lewisbrikkene, tredje boka fra Ytre Hebridene. Virker like bra som de to første. Og så har jeg et Påskehefte som heter Stille uke som jeg skal lese litt i mellom slagene, for det er nemlig fire bursdags-feiringer i den stille uke i år. Så med andre ord, stille blir det neppe.
Ønsker dere alle ei god helg og ei god “stille uke”.
Jeg vet ikke hvordan du leser bøker, men om du liket å lese på nettbrett, så bør du absolutt prøve ut appen eBokBib. Dette er bibliotekenes e-bok app, og nå ligger det svært mange bøker ute her, en god del lydbøker også. Det eneste du trenger er et nasjonalt lånenummer, registrer deg i appen, og sett i gang. Dessverre fungerer det ikke på Kindle, du må ha et ordinært nettbrett eller en smarttelefon. Da kaster du ikke bort en krone på dårlige bøker
Tine Sundal som svar til Jostein Røyset :
08:29, 22. mars 2018 Diskusjon: Tine Sundal om Macbeth av Jo Nesbø av Jo Nesbø
Se der ja, du har fulgt mer nøye med enn meg. Jeg tenker at i et dystopisk samfunn som mye nymotens greier har gått tapt, kan gjerne en Glock ha vært en overlevende kuriositet? Du har sikkert rett, og jeg er helt enig med deg at det var en smule omstendig i begynnelsen
Full tillit herfra!
Har blitt ferdig med Urmakeren i Auschwitz av John Donoghue denne uka,ei kjempebra bok om krigens grusomheter. Har nå startet på Liv andre har levd av Edvard Hoem,fjerde boka i familiekrøniken han har skrevet. Den er oppslukende og så langt,ca 160 sider, er den like bra som de tre første.Været er jo strålende så en må vel prøve å komme seg litt ut i løpet av helga også, tenker jeg.
God lesehelg til alle bokelskere.
Lillevi som svar til Jostein Røyset :
12:51, 14. mars 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn7 (II): "Morgen kommer"
Ha, ha, nå ble jeg så nysgjerrig at jeg rett og slett gikk innom biblioteket og lånte med meg boken hjem igjen. Og tror du ikke jeg slo rett opp på to setninger jeg antar du sikter til (s.378, i den norske utgaven). Mon tro om det er noen dypere mening her :-)))
Jeg har ikke lest den, leser ikke så ofte krim. Men...., jeg har etterhvert funnet ut at det er så utrolig mange bra bøker der ute, jeg vil ikke kaste bort tid på de bøkene som ikke gir meg noe. Jeg lar vanligvis boka få 50 sider, er jeg ikke hektet da, gir ikke boka meg noe, enten ny kunnskap, ny innsikt, eventyr eller spenning, så avbryter jeg. Jeg er ferdig med å få dårlig samvittighet for å legge bort bøker halvlest.
Nå vil jeg nesten si endelig gråvær og regn etter uker med finvær. Så deilig å kunne lese og kose seg inne når det er vått ute. Jeg har begynt på Urmakeren i Auschwitz av John Donoghue, en veldig god bok så langt. Har også noen bøker liggende klare, bl.a. Liv andre har levd av Edvard Hoem , Guds tjener av Tor Edvin Dahl og Islam den 11.landeplage av Hege Storhaug. Så det er bare å stå på, nok å ta av.
Ønsker dere alle en kjempehelg,med eller uten bøker.
Mesterlig fra «verdens navle»
Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.
«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord
Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.
Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.
Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).
Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).
Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.
I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?
Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.
Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!
Lillevi som svar til Marit Håverstad :
16:55, 7. mars 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn7 (II): "Morgen kommer"
Bøkene er levert tilbake på biblioteket, så jeg må ta dette på husken. Jeg sitter igjen med at røtter og tilhørighet er et viktig og gjennomgående tema i Vargtrilogien. Er enig med deg i vurderingen av de personene du nevner. Når Risten, Elis og Ingefrid finner tilbake til sine røtter, tar de i bruk disse navnene. Som du er inne på i et annet innlegg oppfatter også jeg at de er «mer seg selv», frodigere og tryggere i disse sammenhengene. Men sannelig om jeg vet!
Mannen til Myrten, Dag Fjellström skriver sine bøker under pseudonymet Dag Bonde Karlsson, uten at jeg vil legge noe mer i det.
Lillevi som svar til LaraB :
09:35, 7. mars 2018 Diskusjon: LaraB om Kvinner som hater menn dikt av Sumaya Jirde Ali av Sumaya Jirde Ali
Så fint å høre, takk! Jeg satte Kvinner som hater menn og Ikkje ver redd for sånne som meg på ønskelisten etter å ha hørt Ole Torps intervju med forfatteren Sumaya Jirdi Ali på fjernsynet.
Sist sett
