Bokelskere.no

Kom over denne i et antikvariat, og syns den er en veldig koselig fantasy-bok for boksluker-alderen. Når jeg vil lese noe med god stemning og passe spenning hender det jeg tar den frem igjen.

Jeg elsker Den mørke materie-triologien, men syns denne var en skuffelse. Rotete, retningsløs og åpner med verdens lengste mest kronglete setning. Jeg likte hovedkarakteren, men historien var full av løse tråder og merkelige vendinger. Siden neste bok i den nye triologien (som jeg ikke har lest), foregår mange år senere kan jeg ikke helt se hvordan de løse trådene i denne følges opp videre. Men vi får se, jeg kommer nok til å lese den neste etterhvert.

Det er noen år siden jeg leste denne, så kanskje ville jeg tenkt annerledes nå. Men jeg ble veldig fascinert. En jente får sju nye muligheter til å leve siste dag i livet sitt om igjen (ikke ukjent motiv). Det å følge hennes reise fra usympatisk populær til å bli mer og mer seg selv var berørende, sårt og morsomt. Tyngden av døden som lurer bak gir den et eget sug.

Jeg avbrøt lesingen av denne, ikke fordi den var dårlig. Jeg var faktisk dypt fascinert, men fordi den var så mørk at jeg trengte en pause. Tar den kanskje opp igjen en vakker dag. Det er hvert fall en bok som er aktuell nå under pandemien.

Jeg tror jeg leste denne engang på 90-tallet, men fortsatt husker jeg den dystre grå stemningen, de enorme skjermene i alle boliger der storebror ser deg, og de bitte små mulighetene for å stikke seg vekk og gjøre noe annet enn det partiet vil. Også slutten... grøss.

Leser denne igjen nå, har lest den flere ganger og husker veldig godt da en profesjonell teatergruppe kom på skolen vår på 80-tallet og spilte den som forestilling. Husker særlig røyken fra sigarene til de grå mennene, hvordan den liksom satte seg i halsen. Og regnestykket de satt opp hos frisøren Fusi med lynraske bevegelser på en tavle. Boka er jo en evig klassiker og hyller fantasien, de stille barna, evnen til å lytte og viser hvordan det er en superkraft. En bok vi fortsatt trenger selvom den kom ut i 1973. Momo vil alltid ha en plass i hjertet mitt.

Veldig spennende utgangspunkt med feministisk diktatur i sterkt forurenset og ødelagt fremtids-Norge. Medrivende og spennende skrevet og jeg fulgte med til siste slutt. Likevel ble jeg bare sånn passe engasjert i karakterene, og jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor. Jeg ble først og fremst engasjert i universet og plottet på denne boka. Tenker uansett at det er en bok jeg gjerne kunne tatt med til klasserommet i en ungdomsskole-klassen. Den kan åpne for mange spennende diskusjoner.

Jeg ble veldig revet med av settingen og ideen selvom den selvsagt er grusom i seg selv. Jeg elsker bøker som stiller opp et alternativ samfunn, enten dystopi eller utopi, her et nådeløst nazi-samfunn. Et stykke ut i handlingen brøt boka med de romantiske forventningene til kjærlighets-"objektet", og det ga et skuffet dupp i lesinga for min del. Kanskje fordi jeg hadde skrudd forventningene inn på ungdoms-dystopi-sjangeren der hovedpersonens store kjærlighet pleier å være en man kan regne med og tillate seg å forelske seg litt i. Samtidig må jeg si at det er en kul vri at hovedpersonens utvikling og oppvåkning kommer først. I siste ende kan man bare stole på seg selv.

Ble rørt og fanget av denne. Jeg likte veldig godt fortellerstemmen, karakterene og settingen.

Spennende med nytt perspektiv i denne oppfølgeren til "Vi skulle vært løver". Nå får vi høre fra Leona selv, innenfra. Det er sårbart, vondt og gledesfullt om hverandre. Jeg håper virkelig denne boka kan være med å bringe mer toleranse og forståelse så man ikke lenger trenger å gjemme seg som trans-person. Jeg gråt meg nok en gang gjennom slutten.

Denne handler ikke om mobberen eller den som blir mobbet, men om den som står i fare for å bli mobbet, den som er sjenert og ganske redd for å skille seg ut og gå på tvers av de "kule". Dette er lett å identifisere seg med. Jeg gråt meg gjennom slutten, og heiet på motet til å stå for det man tror på. En viktig bok.

Vakker, trist og forløsende, som Snøsøsteren. Elsker de fantastiske illustrasjonene og kontrasten mellom det regnvåte grå og det grønne blomstrende gylne. Den krøp ikke like langt inn i hjertet mitt som Snøsøsteren, men denne berørte også.

Jeg bare elsket denne. Trist og depressiv i begynnelsen, vakkert skildret både i fortellingen og de fantastiske bildene til Lisa Aisato. Hovedpersonen Julian blir kjent med Hedvig. Hedvig minner meg om Anne fra Bjørkely med sin overstadige blomstrende entusiasme, og som evig Anne fra Bjørkely-fan er dette et stor pluss. Slutten hulket jeg meg gjennom. Så usigelig trist, men samtidig så deilig forløst til slutt. Denne har klassiker-kvaliteter.

Jeg syns plottet var spennende og både det norrøne og øko-perspektivet appellerer til meg. Jeg ble dog ikke helt fenget av fortellerstemmen og karakterene. De ble litt nøytrale for meg. Jeg opplevde at boka gikk litt i samme dur hele tiden og savnet betoninger på det som er viktig i handlingen, særlig mot klimaks.

Et tidvis dystert, mytisk hav-univers der hovedpersonen drar på redningstokt for å finne lillesøsteren sin. På veien møter hun folk som av ren overlevelse utnytter andre vesener, fordi de "må". På tross av nød lar hovedpersonen seg aldri korrumpere og det er hennes superkraft. Jeg tror boka sier noe sant om oss mennesker i alle tider. Den har sårheten og eventyrligheten til en barnebok-klassiker.

Jeg digget begynnelsen på boka, syns den er sååå morsomt skrevet, og er imponert over hvordan Siri Pettersen har funnet en så totalt forskjellig fortellerstemme fra det vi finner i Ravneringene.
Utover i boka ble jeg litt mer utålmodig, samtidig er det jo litt ensformig å sitte fast i en boble, så kanskje det speiler innholdet på en god måte?
Slutten var gøyal og feelgood.

Jeg har holdt mye på med norrøn mytologi som historieforteller og koste meg stort med å gjette på dyr og guder underveis. Historien var vill og frodig, og rørende på slutten. Jeg ble glad i dyrene og karakterene. Jeg er nysgjerrig på hvordan boka er for folk som ikke kjenner så mye til mytologien, og hvordan den oppleves av målgruppen.

Jeg storkoste meg med denne boka. Jeg syns den var morsom og frisk i språket og en feelgood-bok til å bli glad av. Når det er sagt syns jeg slutten ble litt "too much". At hovedpersonen drømte om å bli populær er gjenkjennelig, men for meg som aldri har vært kul, mistet jeg litt av identifikasjonen når dette gikk så veldig veldig bra. Jeg opplevde også den obligatoriske konflikten før klimakset som litt tam og tynn, en ganske liten hendelse førte til totalt brudd mellom vennene, jeg hang ikke helt med her. Men ellers, en bok å kose seg med.

Forfatteren bruker god tid på å male et rikt og levende univers. Jernulven tok langsomt tak i meg og dro meg inn. Jeg slukte den på under en uke tross de 489 sidene, for jeg ville bare lese. Jeg ble spesielt engasjert mot midten av boka, da hadde den nesten en terapeutisk funksjon for meg. Mot slutten var det litt mye frem og tilbake i forhold til allianser og lojalitet, det gjorde at jeg falt av emosjonelt. Jeg brukte litt tid på å komme inn igjen, men i ettertid kjenner jeg mer aksept for slutten. Det er tross alt første bok i en serie og en helt forløst og tilfredsstillende slutt må jeg vel vente med til siste bok.

Denne boka gikk rett til hjerte. Rørende, vond og deilig forløsende. Jeg hulket meg gjennom slutten som jeg gjør med alle gode bøker av denne typen.

Andre bøker som minnet om denne i tematikk og stemning: "Vi skulle vært løver" og "Jeg er Leona" av Line Baugstø, samt "Apetryne" av Atle Hansen (sistenevnte enklere, kortere og mer lettlest).