Bokelskere.no

Her er min anmeldelse av Frostrøyk: (ekstern lenke)

Denne boka har jevnt over fått så god omtale, at jeg automatisk var litt skeptisk når jeg tok fatt på den. SÅ god kan den da ikke være?
Men jo da – SÅ god kan den altså være – og det er den virkelig. Dette er krim på absolutt toppnivå; en god grunnhistorie, spennende jakt på kidnappere og motiv, et persongalleri med sine historier og hemmeligheter som krydrer og utfyller historien og en løsning som verken er for enkel eller kommer for raskt!

Peter Temple er en forfatter jeg lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppdaget tidligere, men det kommer det til å bli en endring på nå. Dette var krim i toppklasse!

Her er min anmeldelse av "Sirkelens ende" (ekstern lenke)

I første del av boken blir vi kjent med innbyggerne i den koselige landsbyen Three Pines. Med små historier og anekdoter blir vi kjent med en etter en, og det hele monner ut i seansen som blir arrangert en kveld. Når denne ender med at en av deltagerne dør, blir førstebetjent Armand Gamache tilkalt for å finne ut av hendelsen.
Han finner fort ut at det som kunne se ut som et hjerteinfarkt, ikke er det og etterforskningen er i gang.
Nå introduseres et nytt sett med aktører i historien, og vi blir kjent med personlighetene til etterforskerne og sjefene deres. Samtidig får vi referert fra "Arnot saken", en sak jeg først tenkte var handlingen i forrige bok, men siden den nesten tok over handlingen i Nådeløs vår, så er det nok her den hører hjemme.
Den opprinnelige historien er ganske tynn, og når en har lest ferdig og fått vite hvem morderen er, føler en faktisk at en har vært gjennom en ekte Agatha Christie roman. Deltagerne i seansen blir ført tilbake til åstedet, og detektiven avslører der hvem morderen er.

I det William og Charlotte får bekreftet at Willow er hans mor, tar forfatteren oss med tilbake til 1921 og Liu Song sin historie. Hun er 17 år gammel, og bor i huset til sin syke mor og hennes nye mann. Hennes far og brødre er døde i spanskesyken, og moren ligger til sengs med en sykdom de ikke finner ut av. Når moren dør, går livet til Liu Song over fra kipt til mye verre. Stefaren viser seg å ha en mye mørkere side enn det hun var klar over, og tvinger henne til å slutte skolen og jobbe fulltid, hvor han får betalingen. Hun må i tillegg stelle hus for hans førstekone som plutselig dukker opp med masse familie på slep.
Liu Song forstår at hun er helt alene i verden, og må klare seg selv. Heldigvis har hun et ytre, menn snur seg etter på gaten, og en vidunderlig sangstemme.
Avstanden mellom de to historiene er alderen til William, så vi skjønner raskt at dette ikke egentlig er hans historie men morens. Livet var vanskelig for alle i årene før og etter det store krakket i 1929, men siden Liu Song i tillegg er kineser med sterke røtter, byr dette på ekstra utfordringer for henne.
Jamie Ford har ikke skrevet en "dameroman", men en historie full av sterke følelser med flotte beskrivelser av leveforholdene, sånn de kunne vært for unge kinesiske damer i tiden for den store depresjonen. Den er satt i en brytningstid, når folk gikk over fra å lytte til levende musikk og pianolaer, til radio, og fra stumfilm til moderne film. Han får frem levende stemningsbilder, fra denne tiden.
De gangene jeg tror han styrer rett inn i en klisjè, svinger han behendig utenom, og jeg sitter og puster lettet, og gledelig overrasket, ut.
Hun møter mye motgang, men heldigvis aner vi et håp mot slutten av boken. Måten han har flettet inn William sin historie på, med utfordringene han opplever på barnehjemmet, gjør at historien får flere dimensjoner, og blir veldig lett å lese.

Stein Inge Olsen, kalt Stingo, er en norsk ekspolitimann som har flyktet fra et trøblete liv i Norge og bosatt seg på Filippinene. Idet han sitter i badekaret med en Smith & Wesson .44 Magnum i munnen, ringer telefonen og kona til en av hans venner vil ha ham til å komme.
Martin Werner, innehaveren av nattklubben Forbidden Pleasures, har blitt drept i sitt hjem i Angeles City og det lokale politiet er ikke interessert i å oppklare saken.
Litt motvillig begynner Stingo å grave i Werners liv, og med det Angeles Citys brokete barmiljø – og han blir nødt til å revurdere alle sine forestillinger om svik og sannhet, skyld og ansvar, frihet og tvang.

I tillegg til å være en meget god kriminalroman, er dette også en bok som setter søkelyset på de mindre gode sidene ved Filippinene, og ikke minst nordmenns syn på hva som egentlig foregår der og hvorfor.

Boka er godt håndverk tvers igjennom! Sørensen, som selv er bosatt på Filippinene, kjenner godt til miljøene og gir derfor en realistisk beskrivelse. Krimgåten er solid, detaljert og uten løse tråder og lettvinte løsninger. Og når denne flettes inn beskrivelsene av enkeltmenneskers historie gjennom årene, blir dette både en god og viktig bok å lese!

Det er ingen lett bok å lese – både fordi Sørensen til tider er veldig klinisk og detaljorientert i sin måte å skrive på, men dette gjør bare at boken er veldig troverdig – og fordi det kan være vanskelig for «oss nordmenn» å lese om hvordan livet på Filippinene kan arte seg – både for utvandrende nordmenn og ikke minst de innfødte – men desto viktigere er det at vi leser om det.

Kort og godt – en meget solid roman som hadde fortjent et større publikum enn den faktisk har fått!

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Det er en umulig situasjon Liv har satt seg i, men hun går på med krum hals, og takler motgangen som kommer. Her er så mange gode refleksjoner som jeg, når jeg kjenner godt etter, kan sette meg inn i. Hun setter ord på følelser som er kjente, men som jeg aldri har reflektert over. Måten hun beskriver det hun kaller ikke-uttalte hierarkier mellom mennesker, og hvordan Liv alltid befinner seg på bunnen av disse, er utrolig fascinerende. Aldri har jeg tenkt på at ting jeg sier for å være hyggelig, kan oppfattes som et forsøk fra min side på å heve meg selv over den jeg prater med.
Boken er morsom, og jeg satt småflirende og ristet på hodet da jeg leste. Det er litt rart, Liv er i en situasjon jeg nesten ikke klarer å se meg selv i, og allikevel ler jeg gjenkjennende til mye av det som foregår inni hodet til Liv.
Boken har tettpakkede sider men er allikevel lettlest. Jeg var veldig fornøyd med slutten, måten hun avrundet historien på uten å la leseren henge i en løs tråd.

[Har du ikke lest Sonja Holterman`s første bok Presteskapet, så er det på tide å skaffe seg den, for nå er det ikke lenge til andre bok i serien om krimjournalisten Ira Torgrimsson kommer ut.

Da Presteskapet sluttet var Ira i startfasen til å kjempe om å få foreldreansvar for Kevin, så jeg antok at i neste bok ville dette prege den private delen av handlingen. Der tok jeg feil, når Frostgraven starter er Kevin heldigvis trygt etablert hos Ira. Bomben hun slipper på de første sidene er at hun er gravid, uten å være sikker på hvem som er faren.
Kevin har bodd på barnehjem, og en av historiene som spinnes igang er den om kompisen Sondre, som skal komme på besøk til Kevin i vinterferien. En aner at forholdene på barnehjemmet ikke er helt etter boken.
Flere spennende handlinger settes igang, og vi får mange hentydninger i begynnelsen. Alt er godt merket med tid og sted, så det er ikke forvirrende å følge med på handlingen.

Vi blir kjent med Peder som liten gutt i 1942. De er nærmeste nabo til en konsentrasjonsleir, og Peder, som er en utstøtt tyskerunge oppholder seg mye nær leiren. Den naive stemmen til Peder som liten, likte jeg veldig godt. Han beskriver fangedrakten som pysjamas, og undrer seg over de brutale "lekene" de gjør ute i snøen i bare pysjen. Det er hjerteskjærende å lese. En annen ting jeg synes hun får frem på en flott måte, er kjærligheten Ira har til både hennes eneste venn, den narkomane Lars og til Kevin.
Når en leser er det kjekt å oppdage hvordan ting henger sammen etterhvert, så jeg vil ikke røpe mer av handlingen. Boken holdt meg fengslet, og det var ikke snakk om å gjøre noe annet før jeg var i mål. Med spenning på hver side, interessant bakgrunnshistorie og troverdige karakterer, er dette krim på sitt beste.
]1

Det høres jo unektelig litt kjent ut dette her. Hvor mange bøker har jeg ikke allerede lest som handler om en eller annen hemmelighet fra fortiden, som én spesiell mann har evner til å klare å løse, men han blir motarbeidet både av skurker og politi?( Og jeg lar meg aldri slutte å irritere av at totalt uskyldige mennesker lyver og rømmer fra politiet – ville de ha gjort det i virkeligheten?)
Så jeg innrømmer at jeg var ganske forutinntatt da jeg startet på denne boka, og hadde både Dan Brown- og Tom Egeland-kopi i bakhodet.

Men boken overrasker med å være utrolig spennende, velskrevet og gjennomtenkt. Det blir ikke den klisjeen og etterligningen jeg var redd for at det kunne være. Dette er en type historier som virkelig kan nagle en leser til sidene hvis forfatteren bare skriver spennende og interessant nok. Og det synes jeg Vidar Sundstøl gjør i denne boka.

Vi veksler mellom nåtid og jakten på sannheten om Alexander den stores grav og Clives flukt fra politiet og skurkene, (som vi aldri med sikkerhet vet hvem egentlig er), og tiden fra da faren forsvant. For samtidig med at Clive forsøker å nøste opp i mysteriet om graven, innser han også at dette har en direkte sammenheng med farens forsvinning, og at han kanskje vil være i stand til å løse også dette mysteriet.

Dette er den første boken jeg har lest av denne forfatteren, men den gjorde at jeg nå kommer til å oppdatere meg på hans forfatterskap, for Sundstøl kan å skrive bøker!

Her er min anmeldelse av 21 dager. (ekstern lenke)

[Christina Fiori Mørk var en spennende dame å bli kjent med. Heldigvis er hun singel, for jeg blir så stresset av å ha overarbeidede hovedpersoner, som må takle vrange ektemenn og henting i barnehage. Christinas privatliv krydres av en ukjærlig halvfransk mor og en død lillebror.
Den andre hovedpersonen er Maria Bergstrøm som blir drept i begynnelsen av boken. Hennes personlighet lærer vi å kjenne etterhvert som etterforskningen skrider fram. Det dukker skjelletter fram fra mange skap, og det er ganske folksomt i denne historien. Vi følger livet i redaksjonen til tvselskapet hvor Maria arbeidet, etterforskningsmiljøet rundt Christina, og en journalist i Expressen, Runa Jæger, får litt mer oppmerksomhet enn de andre.
Historien er helt kronologisk, uten hopping i tid, og hver gang fokus endres fra person til person er det tydelig merket. En lett bok å lese med andre ord, som lar deg bruke all din energi på å holde på spenningen. For spennende er det, jeg leste til tider med kulerunde øyne, og bet meg ivrig merke i små ledetråder som ble lagt ut.
Sånn var ståa de første 300 sidene. Nå går etterforskningen går over i å dreie seg mer om Marias egen lille etterforskning. Hun har kommet over en historie om et Munch-bilde som en nordmann skal ha stjålet fra noen franske bønder. Vi menger oss med fiffen i Norge, og dette miljøet verken fenger eller imponerer meg, så derfor føler jeg at spenningen svant hen de siste 180 sidene.

Det har blitt skrevet mye krim hvor hovedpersonen er journalist eller etterforsker, så jeg var litt spent på hvordan hun skulle klare å være original i sin krimfortelling. Hun har fått frem en fin karakter i Christina, selv om hun ødela mye for seg selv med sånn som hun ble fremstilt på slutten.
Hun sier selv at hun har skrevet en røverhistorie, men bruker virkelige navn på kjendiser og bedrifter for å gjøre historien mer virkelighetsnær. For meg blir dette to motsetninger som ikke går sammen.

Vil påstå at dette er det vi kaller tradisjonell krim, med styrke i hennes kunnskap om miljøet boken er satt i. Det kommer nemlig tydelig frem av hvordan hun beskriver tempo og struktur i både tv- og avisredaksjonen, at hun selv har røtter her.]1

Hovedpersonen Ira er en tøff jente. Hun bor alene og har ikke barn, men holder på å søke om foreldreretten til 12 år gamle Kevin som var barnet til en hun har vært sammen med.
I tillegg er hun venn med en narkoman uteligger.
Ira er ingen velstelt jåle, eneste sminken hun eier er en lipgloss hun fikk av Kevin til bursdagen. Når historien starter er hun på vei på høstferie med Kevin, men Lars, uteliggeren ringer og tipser om noe han har blitt presset til å gjøre om natten. Etter å ha fulgt Lars til politistasjonen, er hun litt sent ute for å hente Kevin, og han har pøst i seg masse epilepsitabletter og ligger i koma på Ullevål Sykehus. Ferien blir utsatt og Ira blir allikevel igjen i Oslo, og dekker saken.
I en parallellhistorie er vi i Bergen på 1600-tallet og møter Johanne, som opplever at venninnen blir brent på bålet. Hun flykter til Stavanger og gifter seg der, men ryktene om henne når henne også der.
Flere og flere personer og bihistorier blir introdusert, og bygger ut handlingen på en oversiktlig og troverdig måte. Jeg syntes boken var spennende helt fra begynnelsen, men tok seg allikevel opp til uante høyder utover i boken.
Med så mange hint og små historier, skal det litt til å knytte alt sammen på slutten, men jeg syntes dette ble gjort på en troverdig måte. Ira er en "superhelt", og litt slingringsmonn må en jo gi i en så actionfylt thriller.
I begynnelsen av mars kommer andre boken til Holterman, Frostgraven, hvor vi møter igjen Ira - jeg gleder meg!

Doktor Marina Singh jobber som forsker i et legemiddelfirma. Da hennes kollega Anders Eckman dør i Amazonas’ jungel på leting etter doktor Swenson, sender firmaet Marina for finne ut hvordan han døde og om mulig for å få liket med hjem.
Doktor Swenson har gjort seg utilgjengelig i jungelen mens hun jobber med å fremstille et legemiddel som vil kunne gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen – dette er en gullgruve og firmaet som betaler henne vil vite hvordan hun ligger an i arbeidet. Men Swenson vil ikke forstyrres, og det blir en vanskelig oppgave for Marina Singh både å finne henne og å få henne i tale.

Notatene mine underveis i boken lyder: «Nydelig» – «Vakker» – «Tankevekkende». Og det er den virkelig.
Patchett er en fantastisk historieforteller. Jeg følte stemningene og omgivelsene hele veien – den brasilianske landsbyen Manaus støvete superhete, og jungelens klamme inneklemthet virkelig føles hele veien. Passasjen med slangeangrepet var så virkelig at jeg dro beina oppunder meg i sofaen!

Samtidig utfordrer den vårt tankesett – våre fordommer og innebygde meninger om at vårt vestlige liv er det beste for alle! Hvor lett det er å se ned på folk som lever annerledes enn oss, og avskriver disse som laverestående og mindre siviliserte og et ønske om å hjelpe disse til å få vårt liv – men kanskje de slett ikke vil det og at vi må sette alt inn i en sammenheng vi ikke kjenner på forhånd (se sitatet over).

Jeg elsket boka fra ende til annen – på forsiden står det: «Du vil ønske at denne boken aldri tar slutt» (Publishers Weekly), og sjelden har dette stemt så godt med mitt eget ønske. Det hastet ikke med å få vite hvordan det gikk til slutt fordi historien underveis var få fengslende og god at den kunne fortsatt og fortsatt.

Les alle mine anmeldelser og få boktips på ritaleser

Her er min anmeldelse av "Hemmeligheten" (ekstern lenke)

Det første som slår meg med det jeg leser er at alt er så nært. Jo er gift med barndomsvennen sin Agnete. Han er utro med hennes bestevenninne fra barndommen Katinka. Han har skrevet bok om en barndomsvenn og politikvinnen som kommer på døren, er hans kusine. Det andre som slo meg, og slo meg nesten ut i begynnelsen, var drittspråket. For meg er det en intim sak å sitte å lese en bok, så når jeg da uten at jeg er forberedt på det blir påtvunget et vulgært språk, så er det nesten så jeg vil legge boken fra meg. Men, dette er ikke en bok en bare legger vekk, så oppskrytt som den er. Jeg setter meg til pcen og leser noen omtaler, og fortsetter videre i håp om at spenningen skal overstige det jeg rynker på nesen av. Og det gjorde det, til gangs. Det ble en av de sjeldne gangene at jeg sender ektemannen til sengs, med beskjed om at jeg bare må lese ferdig først. Den rynkingen på nesen som jeg delvis holdt på med i begynnelsen av boken, stoppet helt og holdent når jeg gikk inn i andre del, hvor vi er tilbake i 1990 og Jos barndom. Da faller hendelser fra første del på plass. Når vi så er tilbake i 2012 og den opprinnelige historien, blir det riktig creepy, for er det virkelig Georg som er den onde her? Jo, oppleves som helt på kanten av det vi kaller for normal i vårt samfunn, og jeg satt med en ekkel følelse av at han kunne være gjerningsmannen. Som sagt, boken var umulig å legge vekk når slutten nærmet seg - uhyre spennende til siste side.

[Hovedpersonen i boken er psykologen Ina Grieg. Fem år tidligere ble hennes kollega drept, på en bestialsk måte, og nå dukker det opp et lignende drap. Denne gangen får Ina aller nådigst være med i etterforskningen, og dette drar henne inn i en farlig jakt på en drapsmann som har holdt på lengre enn først antatt. Ina er gift med Amund og de har to små barn. Hun er ikke den typiske mammaen, men har en sær personlighet, som forfatteren får tydelig frem. Jeg kan ikke akkurat si at jeg blir glad i henne, men jeg ser henne lett for meg.
Spenningen stiger utover boken, og ikke før batteriet på iPad`en nærmer seg 0, får jeg på meg fillene for å trekke litt frisk luft.

Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, for dette er en bok jeg anbefaler deg å lese. Ikke bry deg om at han skriver på nynorsk, det går helt fint! Boken er lettlest, og de mange historiene som dukker opp, gjør fremdriften formidabel. Vi er stadig tilbake til Ina og etterforskningsleder Inger Lise Lie og politifullmektig Hege Rimbereid, selv om mye av handlingen også foregår rundt Ina privat.
Slutten er veldig spennende, jeg hadde skjønt hvem ugjerningsmannen var en stund, men det gjorde godt å få det bekreftet. Jeg ser med iver frem til neste bok fra Mæhle om
Ina Grieg. Boken anbefales som du sikkert skjønner, sterkt!]1

I forbindelse med spalten "Dagens boktips" på ritaleser.com trenger jeg boktips fra dere. Det jeg ønsker er en kort presentasjon av en bok du har lest og ikke helt klarer å glemme, og at du skriver litt om hvorfor denne boken gjorde inntrykk på deg.
Her ønsker jeg tips fra absolutt alle mennesker, da litt av poenget med spalten er at det kommer boktips som ikke bare speiler min personlige smak.
Tips kan sendes til: post@ritaleser.com - på forhånd tusen takk!

[Milo, Emil, Emilio Cavalli, kjært barn har mange navn. Og kjær ble han ganske fort. Kanskje det var det italienske sinnelaget, og den italienske sjarmen som oser av ham, ikke vet jeg, men jeg likte Milo med en gang. På sin tur til Roma kommer Milo i kontakt med ansvarlig politi Benedetti, en prototype på en politimann, men akk så sjarmerende han og. Spenningen tar seg kraftig opp når han kommer tilbake til Norge, og sammen med ansvarlig etterforsker Sørensen og nerden Temoor begynner han å nøste i livet til Ingrid. Han finner raskt frem til asylsøkeren Oriana, som linker sammen drapene på Ingrid og broren. De jobber med flere spor, og et av dem fører ham til New York, til Ingrids tidligere arbeidsgiver.
Flere spennende tråder blir introdusert, et skipsforlis i 1977 og en arv i New York som plutselig dukker opp. Her er det bare å holde seg fast i svingene :)

Bihistorien, den om Milo er til stede men den tar aldri over. Vi blir i små drypp kjent med et par kjærester, en far og en søster og får høre litt om moren som er død. Som den gode katolikk han er går går han til skrifte, og har noen artige samtaler med presten sin.
I begynnelsen var der mange korte italienske ord og dette laget god stemning. Siden jeg kan litt ferieitaliensk syntes jeg det var irriterende at det også sto på norsk. Senere forsvant de italienske ordene, og jeg savnet dem, med eller uten oversetting. Det er tydelig at forfatteren har et samfunnsengasjement og tar i denne boken opp alvorlige tema som måten vi behandler asylsøkere, gråsonene til legemiddelindustrien og doping.
Smertehimmel er en spennende krimroman, helt på høyde med det beste vi har i Norge, og jeg anbefaler deg å lese den. Hvis dette var den vanskelige andre boken til
Asle Skredderberget, gleder jeg meg til bok nummer tre, men i mellomtiden må jeg få med meg hans første bok Metallmyk som kom ut i 2010.]1

Dette er vårt første møte med politietterforsker Tommy Bergman. Og det er et veldig vellykket møte, synes jeg. Historien veksler mellom to tidsepoker – nåtid og krigen – og disse historiene flettes elegant sammen, og sakte men sikkert kan man tyde et mønster som leder oss sikkert mot løsningen og sannheten.
Å være historieinteressert som meg, er absolutt et pluss når man leser denne boka. Men det er definitivt ikke et must. Historien fra krigen er så spekket med kjærlighet, svik, hemmeligheter og løgner at det vanskelig lar seg gjøre å ikke bli grepet av historien.

En aldeles praktfull debutbok, og jeg gleder meg virkelig til å følge politietterforsker Tommy Bergmann videre!

[Diane Setterfield har skrevet Den trettende fortellingen, en roman som jeg likte veldig godt. Dette var utgangspunktet for at jeg ba om en lydfil på denne boken. Jeg ville gjerne bevege meg litt i julen, og da er lydbok på øret en fortreffelig oppfinnelse.
Har du lyst å vite hva Lydbokforlaget vil fortelle om handlingen, klikker du på lenken. Jeg for min del synes at de røper litt for mye. Jeg leste det da jeg hadde lyttet noen timer, og angret i samme øyeblikk. Min lille omtale inneholder ingen "spoilers", men kun litt synsing.

I begynnelsen av denne litt dystre historien, som finner sted i England tidlig på 1800-tallet, blir vi kjent med William Bellman. Han er 10 år og skyter en kornkråke med sprettert, noe som skal få følger utover i romanen. Gutten er farløs, men onkelen som sammen med en grumpy bestefar, eier et spinneri tar ham under sin vinge. Det viser seg at William er et funn for bedriften, og gjør det godt.
Han vokser opp, arver onkelen sin, og hans mor dør. I alle begravelsene han går i, ser han en sortkledd mann som holder seg litt i utkanten. Når så en epidemi tar nesten hele familien hans, og han hele tiden ser den svartkledde i begravelsene, gjør han til slutt en avtale med mannen, og da snur hellet hans seg til det positive. I mange år går forretningene strålende, og vi får et bilde av en flink men overarbeidet Bellman, som ikke greier å føle eller ta pauser.
Historien er av det mørke slaget, en hverdagshistorie ispedd litt spøkelseshistorie. Jeg famlet litt, og leitet etter skillet mellom virkelighet og fantasi. Det var tydeligvis bare Bellman som så Mr. Black, så var han et resultat av hans dårlige samvittighet, eller hva? Jeg opplevde boken som fascinerende i perioder, når det handlet om oppbyggingen av spinneriet, kurering av pest og oppbygging av butikken i London. De små epistlene som dukket opp med jevne mellomrom,som handlet om kråker, kunne jeg klart meg uten.

Helt ok underholdning dette, men ikke på langt nær så bra som Den trettende fortellingen. Les gjerne Lena sin omtale, hun har lest boken.]1