En bok jeg var mest nysgjerrig på i fjorhøst. Noe som er litt merkelig. Det er ikke en sjanger jeg vanligvis leser. Har ikke lest vikingromaner siden barneskolen, tror jeg.
Det er heller ikke den enkleste boka å beskrive. Den er på over fem hundre sider, er første bok i en serie og består av et stort persongalleri. Så det er umulig å dekke hele handlingen med tanke på at boka består av mye reising, maktkamp og ære.
Gode karer
Det er en slags oppvekstroman om Ulv som er skipstrell på Havormen. Han blir plassert sammen med Yme. En fåmælt og kanskje litt underlig type. De har ikke mye til felles, men går stort sett overens. Ulv er en storkjeftet ung herremann som ikke vil leve resten av livet som trell. Han er en kriger og han vil gjerne bevise det. Men hvordan kan han bevise det? Han er jo så ung. Han har også et talent når det gjelder bueskyting. Han har et talent ingen har sett maken til, og er god på å treffe ting på lang avstand. Vil han klare å oppnå den æren han ønsker, og vise hvor skapet skal stå?
Har ikke tenkt å beskrive så mye om den historiske biten. Det gjør boka mye bedre på en oversiktelig måte, så har ikke tenkt å ødelegge det, men heller fokusere på andre deler av Tusenårsriket.
Troverdig og lettlest vikingbok
Boka er muligens stor, men la deg ikke skremme av den grunn. De fleste kapitlene er svært korte, og handlingen er stort sett i bevegelighet. Handlingen er også veldig lett å følge med på, selv om man ikke har lest mange historiske romaner før. Ofte ble jeg sittende og lese lenger enn det jeg først hadde tenkt, for det er stadig noe som skjer, og man blir fort dratt inn i det hele. Synes Gulløv gir et ekte syn på vikingene. Brutaliteten, plyndringen, griskheten og det vulgære. Likte godt at Ulv var opptatt av sitt eget hjemsted, og vite hvor han kommer fra, og hedre det hele med å gjøre sitt beste.
Det eneste problemet jeg hadde med boka var fortellerstemmen til Ulv. I begynnelsen av boka er han fjorten somre og vi følger hans oppvekst, men han både oppfører seg og høres mye eldre ut enn sine fjorten år. Han virker mer som en godt voksen person, så det oppstår en liten kontrast. Det er vanskelig å forestille seg en ung gutt, og istedet forestiller man seg en mann i tretti-førti årene. Noe som blir litt komisk.
Man må også regne med noen metoo hendelser. Forsvarer ikke disse mennene på noen måte, men dette var jo en helt annen tid og vikingene forsynte seg ofte med det de ville ha. De viste ingen nåde, som denne boka gir et godt eksempel på. Det var livsviktig å ta vare på egen ære og familiens ære. Vise hvem som er sjef.
Som sagt en god vikingbok med mye brutalitet og mange vittigheter på lur, og håper de andre bøkene også blir oversatt til norsk, for jeg er fryktelig dårlig til å lese dansk.
På baksideteksten står det at kompisen til Ulv heter Ymer, men i innholdet blir han kalt Yme, så satser på at Yme er det riktige navnet?
Fra min blogg: I Bokhylla
En flott historie i et ukjent miljø
Allerede i første setning får leseren greie på hvem som blir drept, og hvem som utfører drapet. Ingen kan tro at vedkommende kunne utføre en slik ugjerning. Han er en ung, og sindig mann, men utifra hvordan liket ser ut, kan det virke som et villdyr har vært på ferde.
En underfundig og interessant bok fra Malaysia, som ble lest i Trondheim folkebiblioteks månedsutfordring. I år er det FNs bærekraftsmål som er tema, og denne går under kategorien utrydde fattigdom, og mindre ulikheter (mål 1 og 10).
Jørgen Tesman har nettopp kommet hjem fra mange måneders studie-og bryllupsreise. Hans utkårede er general Gablers datter, Hedda. Tesman har lovet sin kone gull og grønne skoger med både tjenestefolk og hest. Det skal vise seg at ikke alt blir som den unge mannen har tenkt. Hedda er ikke nådig mot sin mann, og takler det hele på en noe aparte måte.
Allerede etter første akt, er jeg fanget og fascinert av den beregnende Hedda, og hennes naive ektemann.
Originalt utgitt i 1890, og Ibsen var nok en gang forut for sin tid med beskrivelsen av en selvstendig kvinneskikkelse.
Leses i The Ibsen Book Club i januar.
Upernavik, Grønland, midt på 60-tallet:
Abelone er alenemor for tre barn, faren har nettopp dødd, og moren har mistet livsgnisten. Den enslige moren, er husholderske hos den danske handelsmannen og hans kone, Eva. Yngstesønnen, Vitus, ble født på badet deres, og Eva har vært forgapt i ham fra første stund.
Året etter, blir Vitus og storesøsteren, Tabita, adoptert av det danske ekteparet, og de må flytte til Danmark. Vitus er for liten til å huske moren, men Tabita husker. Hun er i tillegg stri av natur, og hun raser over skjebnen sin. Adoptivmoren blir nemlig rasende når Tabita nevner Abelone. Raseriet dabber ikke av, men øker for hvert år som går.
Sterk og rystende lesning. Boka trekker paralleller til "det danske eksperimentet" fra 1951. 22 grønlandske barn ble tvangsflyttet til Danmark med statens velsignelse. De ble nektet å snakke morsmålet, som Tabita og Vitus, og det hele ble så fint kalt et "dannelsesopphold".
Hvorfor i alle dager foreslår dere bøker som for tiden ikke finnes i handelen i norskspråklig utgave? Det gjelder både boka av Safran Foer og boka av Nooteboom. Jeg har søkt hos nettbokhandlene og der bare funnet disse bøkene i engelskspråklig utgave. Det er mulig at jeg kan finne disse bøkene på norsk på et bibliotek. Men når man som jeg bor milevis fra nærmeste bibliotek, er dette ganske tungvint. Å bruke masse tid på å jobbe meg gjennom en engelsk bok , er noe jeg verken gidder eller har tid til så lenge det finnes så mange andre gode bøker oversatt til norsk som det er lett å få tak i.
Utdrag fra omtale på boksiden min Bjørnebok:
I starten synes jeg det går litt sakte, som om historien har trutnet som et gjenstridig vindu i et gjennombløtt Haugesund.
Men etter hvert som ungdommene trekkes inn i det grusomme spillet suges jeg inn i historien og blir værende der til siste side er lest. Innimellom sittende ytterst på stolkanten i sitrende høyspenning.
Har lagt merke til navnet Daniel Silva før, men tenkte at spionthrillere ikke var noe for meg, men så feil kan man ta ...Er det en filmserie jeg ikke gidder å se på så er det James Bond. Har prøvd å se noen av dem uten hell. Liker filmmusikken bedre enn selve filmene, for føler filmene er mye av det samme. Har heller ikke sansen for Daniel Craig, siden James Bond skal være høy og mørk.
Svært underholdende
Har dog lest mange thrillere oppgjennom årene, men ikke spionthrillere. Noe jeg ikke skjønner hvorfor, for dette var gøyalt. Gøyalt er kanskje ikke det rette ordet å bruke, men det eneste beskrivende ordet jeg kan komme på i farta.
Har ikke lest noen av bøkene med Gabriel Allon tidligere, men denne serien kan fint leses som frittstående. Visste at boka var en del av en serie, men man merker det ikke mens man leser, for man blir såpass godt kjent med karakterene.
Mitt første møte med spionen og kunstneren Gabriel Allon
Denne gang får Gabriel Allon, som er sjef for den israelske etterretningstjenesten, oppgave med å finne en kidnappet jente, og det er ikke hvem som helst. Hun er tolv år gamle Reema og datter av kronprinsen i Saudi-Arabia. Til tross for livvakter som frakter henne til og fra skolen i Sveits, en privatskole som tar i mot elever av ulike nasjoner, blir kidnappet på vei fra skolen. Faren hennes er ikke populær for alle, siden han ønsker mer likestilling i landet og gjøre nasjonen mer moderne. Han har latt kvinner få lov til å kjøre bil, og ønsker å gi kvinner og menn få lov til å gå på kino, jobbe og mye mer for å gjøre landet mer normalt som mulig. De som går i mot hans ønsker, får smake det på den brutale måten. Vil kidnapperne hennes ønske løsepenger, eller noe helt annet? Vil Khalid, hennes far, gjøre alt for å få datteren hans tilbake i trygghet?
Silva dedikerer denne boka blant annet til femtitre journalister som ble drept i 2018, og boka er delvis inspirert av Jamal Khashoggi, som ble drept og partert samme år.
En viktig thriller
Den nye jenta er en aktuell spionthriller som tar opp mye av det man har sett på nyhetene i de siste årene, og har gjort både karakterene og handling virkelighetstro. Det er ikke mye skyting, men mer om radioaktiv stråling og utspekulert terror. I begynnelsen tar det litt tid å finne ut av hvem som er hvem og hvem jobber for hva, siden persongalleriet er stort, men heldigvis kommer man fort inn i det. Handlingen beveger seg også store deler geografisk sett. Noen ganger er man så vidt innom USA, men det meste av handlingen foregår i store deler av Europa. Boka tar opp viktige tema som ytringsfrihet og likestilling. Det er en bok som ofte skifter perspektiv og gjør det hele mer realistsik og actionfylt. Man tenker å bare lese noen sider, men så leser man flere sider enn planlagt, for det er hele tiden noe som skjer. Kapitlene er korte og har en fin flyt.
Det eneste jeg ikke var interessert i å lese om var om Gabriel Allons ekteskap som fort kan bli noe sukkerkøtt, men heldigvis får det ikke noen stor rolle. Gabriel Allons BlackBerry, eller Kontorets telefon, får en stor rolle, nesten like stor rolle som Gabriel Allon selv. Husker ikke sist gang jeg leste om en karakter som brukte mobiltelefonen like ofte som ham.
Jeg er en av de som leser introene og takketalene til forfatterne, hvis det er noen, for av og til kan det dukke opp interessante hendelser og fakta. Silva takker sin vennegjeng og der sto det et kjent navn, og det er samme Henry Winkler som er skuespiller. Han var blant annet med i den første Scream filmen, men han er mest kjent som Fonzie i serien Happy Days som ble sendt på TVN for mange år siden, hvis jeg ikke husker helt feil.
Uansett, Den nye jenta er et utmerket valg hvis man vil ha noe med action, mystiske karakterer og litt vittighet. Her får man litt av alt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Geoffrey Braitwhaite er forsker på amatørnivå, og blir besatt av mysteriet med Flauberts papegøye. Gustave Flaubert var blant annet forfatteren av "Madame Bovary". Han var eksentrisk, og nærmest eremitt. Det eneste selskapet var en utstoppet papegøye, som var plassert på skrivebordet hans. I Braitwhaites jakt på sannheten, får leseren et mangefasettert innblikk i den franske mesterens liv og virke.
Interessant, men litt ujevn.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi denne måneden skal lese en bok utgitt mellom 1961 og listas ende. (Boka er originalt utgitt i 1984).
Siste bok i trilogien om Thomas Cromwell.
Det er mai 1536. Anne Boleyn har akkurat blitt et hode kortere, og Cromwell feirer med en frokost nummer to. Lite vet han at han selv skal får kjenne øksa mot nakken fire år fram i tid.
Det er en urolig tid, og Cromwell har nok å henge fingrene i. Kong Henrik har nettopp giftet seg med Jane Seymour; han trenger en ektefødt sønn. De to døtrene, Maria og Elisabet, blir holdt utenfor hoffet, og Cromwell må prøve å få den strie Maria til å skrive under eden. I tillegg trues England av invasjon, og den katolske kirke, og flere tror at kongens dager er talte.
En murstein med mange personer å holde styr på, men den er uhyre interessant.
En bok som har vært svært synlig før jul og i jula. Det var ikke derfor jeg ville lese den, men noen ganger trenger man lett underholdning, Tre menn til Vilma var alt annet enn lett bok å komme seg gjennom.
For monotont i lengden
Brukte unødvendig lang tid på den siden den er på over fire hundre sider. Kunne godt ha blitt forkortet med to hundre sider, for å stramme den opp og gitt den mer tempo. Tempo er ikke alt, men dette ble vel langdrygt. Humor er også et sjansespill. Enten liker man den type humor eller ikke. Hvorfor mange har falt pladask over boka, skjønner jeg godt. Men selv klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien. Derfor ble dette tung underholding for min del. Litt morsomt at hun heter Vilma. For da tenker jeg på hun i Flintstones, bare at hun skriver fornavnet med W.
Boka skal ha ros for å ta opp et aktuelt tema uten å overdrive, nemlig om ensomhet. Et gjentakende tema i media i de siste årene. Men det blir tatt opp i denne boka på en harmløst og realistisk måte, i hvert fall nesten. Hovedpersonen Vilma er ensom. Hun har arvet et hus av en slektning og har huset for seg selv. De få gangene hun er sosial, er gjennom jobben som musikklærer. Da hun får vite hvor dødelig ensomhet kan være, har hun på en måte et ønske å gjøre noe med det, men hun kjenner ikke mange, og har ingen nære kontakter. Hun snakker med en kvinne hun jobber med, men er de egentlig venner, eller bare bekjente? Så hun er en dame som holder mye for seg selv. En dag får hun uventet besøk. Det er presten som kommer sammen med en annen mann. Den andre mannen er patolog. Han vil spørre Vilma om hun ønsker å se faren sin for siste gang? Samtidig har de en del brev de vil gi henne, som også er fra faren hennes, som døde nylig. Vilma har aldri kjent faren sin. Vil hun bry seg om å lese dem og kommer denne hendelsen, og brevene gjøre en endring på livet hennes, eller vil alt bli det samme som før?
Stor interesse for filmatisering
Tre menn til Vilma har ikke bare vekket popularitet blant lesere, men også hos filmskapere. Som sagt, skjønner jeg godt hvorfor denne falt i god jord for mange, men selv strevde jeg med å bli engasjert, og i det hele tatt leve meg inn i historien. Likte noe av humoren. Det tok bare tid før de godbitene kom, og ofte føltes humoren noe anstrengt. Likte heller ikke spesielt godt en del av forklaringene i parentes. Det var ikke helt nødvendig.
Det jeg likte minst med boka var brevene faren gir henne. Vi også får lese dem, og de handler om hvordan han møtte moren hennes, og kjærligheten som oppstår. Det er en fin tanke, men jeg likte bedre å lese om Vilma og om hennes liv her og nå fremfor innholdet i brevene fra faren hennes.
Boka sammenlignes med Love Actually og Elling. Så ikke helt likheten i noen av dem, og det er heller ikke så viktig. Jeg prøvde og ville gjerne like denne boka, ikke bare fordi den er populær. Ofte liker jeg ikke populære bøker, men noen av karakterene var lett å like og noen hendelser var småmorsomme, men selve handlingen nådde ikke helt opp for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg foreslår en bok av en fransk forfatter, Annie Ernaux. Til tross for at dette er en gammel dame med et stort forfatterskap bak seg, er det først i de senere årene at hun er blitt ordentlig kjent i Norge. Boka hennes «Les années» (som jeg tror regnes som hovedverket) kom ut i 2008. Først i 2020 ble den utgitt her i landet under tittelen «Årene». Til orientering kan jeg opplyse om at boka fins ikke bare i innbundet utgave, men også som pocket. Den foreligger også som lydbok.
Magne Hovden er et navn jeg har lagt merke til før, men ikke lest noe av tidligere, for humor kan være litt vrient.
For humor kan være så mangt. Den er om noen voksne mennesker som er på vei mot et veiskille og som prøver å finne den rette veien videre. Når man begynner å dra på åra, vil man kanskje ha en forandring, eller ha det sånn som det er.
Ved et veiskille
Det skjer både med Ragna og Tor som ikke har noe med hverandre å gjøre. Etter en opplevelse har Ragna lyst til å lære mer om "varme hender" og lære mer om noe om healing og lignende. Derfor reiser hun til Vardø for å møte en gruppe fremmede mennesker som ønsker det samme. De er der for å lære seg og høste energier, og deres leder er en spesiell sjaman, men er han troverdig? Mens hun er på seminar, tenker hun på ekteskapet hjemme og om det er vedt noe lenger, eller ikke.
Tor er opptatt av fugler, og drar til Vardø for å møte andre fugleinteresserte som han aldri før har møtt i virkeligheten. De har tidligere kommunisert med hverandre på et forum. En sjelden fugl er blitt observert i området, og de er der i et håp om å få et glimt av den. Men er området stort nok for både de fugleinteresserte, og de som er der for å lære mer om energier? Tor sliter også med ekteskapet sitt og har gått i parterapi, men fungerer det?
Noen morsomme partier
I utgangspunktet høres det ut som en festlig bok og den hadde også noen morsomme øyeblikk, men det tar for lang tid mellom hver gang. Syntes det ble for mye om følelser, og for lett å skjønne hva som ville hende videre. Likte best å lese om "heksene" for de besto av forskjellige personligheter, og ekstra morsomt å lese om Berit. Blogger og influencer som blir beskrevet på en måte mange har lett for å tenke litt ironisk om når de gjelder de i den bransjen. Hun skiller seg litt ut fra de andre karakterene og skaper litt vittighet.
Men helheltlig blir både fremgang og handling noe tungt å komme seg gjennom, og lite utvikling. Føler det er ofte de samme kranglene som oppstår når de skjer, og personligheter man har lest en del ganger om før. Som de fleste vet er også humor enten eller. Det er jo personlig og jeg er ikke den som ler lett. Selv om det er en scene som refererer direkte til Love Actually, var det ikke bare den scenen som minnet meg om filmen, men også oppbygning, usikkerhet i forhold og det hverdagslige generelt. Og oppstår det "uventet" kjærlighet?
Selv om jeg ikke er fan av Love Actually, ville jeg gjerne like denne, for den hadde noen gode scener og noen festlige personligheter, men for det meste gikk det i stå.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
