Bokelskere.no

Caroline, kalt Callie, vokser opp i Skottland. Hun er foreldreløs, men tanten hennes har tatt seg av henne så lenge Callie kan huske. Da sannheten om Callies fortid kommer for en dag, endres forholdet til tanten dramatisk. 18 år gammel rømmer Callie med kjæresten til Egypt. Det blir ikke så romantisk som hun ble forespeilet, og sviktet og gravid, reiser Callie hjem til England. Der føder hun sønnen, Desmond. Like etter er 2. verdenskrig et faktum, og Callie verves som agent. Vel hjemme igjen, er sønnen sporløst forsvunnet.

I Australia tidlig på 2000-tallet, blir Melissa foreldreløs da faren dør. Blant tingene han etterlot henne, finner hun et postkort stilet til en viss Desmond. Kortet er fra 30-tallet, og Melissa bestemmer seg for å finne avsenderen.

Lettlest, klassisk historie med to parallelle fortellinger.

Dette er femte bok i serien og bygd over samme lest som de foregående. To ulike historier vever seg inn i hverandre. Den ene gjelder statsadvokat Jana Berzelius og hennes forbindelse med massemorderen Danilo Pena. Han er den eneste som har kjenskap til hennes gruvekkende fortid, en informasjon som for all del ikke må komme ut. Den eneste utveien må være å ta livet av Danilo. Men det er umulig siden han siden han sitter i forvaring på en strengt bevoktet psykiatrisk institusjon.

Men Jana er også aktiv på andre fronter. Politiet etterforsker drap på flere kvinner som blir funnet druknet i en elv. Alle har de fått sydd sammen beina og underlivet slik at de skal likne på havfruer. Etterforskningen leder dem til et hus, eid av en mann ved navn Simon. Han sitter på samme institusjon som Danilo. Simon er dømt for å ha tatt livet av begge foreldrene sine samt av lillebroren sin, Jacob. Alt tyder på at Simon nå har kontakt med en person på utsiden som har brukt bilen hans. Men Simon er en einstøing. Den eneste kontakten han sies å ha er med den sterkt demensrammede morfaren sin. Det må eksistere en annen kontakt. Kan Danilo få lokket det ut av ham og på den måten hjelpe politiet? For Danilo og Jana har jo samme mål: å få slutt på Danilos opphold på den psykiatriske institusjonen.

Mens politiet (representert ved den familiekjære Henrik og den single og festglade Mia) er Jana ofte med dem. (Litt merkelig. For slik etterforskning hører vel ikke med til en statsadvokats oppgaver). Før boka tar slutt, har den ene heseblesende episoden avløst den andre, og til slutt strekker den grufulle spenningen seg helt inn i Henriks egen familie.

Kanskje har forfatteren vært litt for slepphendt med å gi hint flere steder i boka. I hvert fall det var ikke vanskelig å avsløre hvem som var morderen denne gangen.

Dette er en bok uten oppdeling i kapitler. Kanskje ikke så uvant. Men hva mer spesielt er at boka har ytterst få avsnitt, ofte er det 10-20 sider mellom hvert avsnitt. Hvorfor det er valgt en så påfallende lay-out, er ikke godt å si. Likevel, boka er ikke særlig tung å lese.

Handlinga foregår i 1942. Hovedpersonen er den danske kvinnen Harriet. Hun er nylig blitt enke. Hennes mann som har kjempet på tysk side under vinterkrigen i Finland, er omkommet ved flystyrt. Nå er Harriet invitert til å tilbringe et rekreasjonsopphold i München hos et vennepar av mannen – den høytstående nazioffiseren Klaus og kona hans Gudrun.

Det er et overklassehjem Harriet har kommet til. Til tross for krigens mange restriksjoner og vareknapphet lever de privilegerte offisersfamiliene et luksusliv. De ser på seg selv som de rette menneskene og tråkker ned på alt under. Familien har to hushjelper, begge hentet fra øststater, Ludmilla blir de kalt begge to. Og da den ene av dem dør som følge av herskapets behandling, møtes det bare med et skuldertrekk. Hemmelighold av pinlige saker er viktigere enn alt annet. Vi hører også om barns oppvekst, om barnehager for de privilegerte. Allerede der settes hjernevaskingen inn. Ut kommer små gutter med et eneste stort mål i livet, å bli tapre soldater som kjempe for fedrelandet sitt.

Nå er Harriet en sosial type. Hun liker å vandre omkring i byen og komme ikontakt med folk. Med sin bakgrunn som enke eter en krigshelt har hun større frihet enn mange andre. På sin vei møter hun mange lidende, mange som er livredde for å si sin mening og mange som gjør det og derfor havner i fangeleir.

Harriet er heldig. Hun har forbindelser som skaffer henne mulighet til å reise ut fra landet og hjem til Danmark. Her har hun etterlatt sine to små sønner på et barnehjem. Nå kommer hun og bare lengter etter dem.

En tung og vanskelig roman, særlig fordi innholdet hopper fram og tilbake i tid og fordi det stadig er vanskelig å få tak i hvem som fører ordet i de forskjellige kapitlene.

Begynnelsen av boka er grei. Tre ungdommer planlegger en aksjon i en tegneseriebutikk. En kontroversiell tegneserieskaper skal presentere sin nye bok som inneholder muslimkarikaturer. Den ene av ungdommene har vært i Syria og blitt grundig indoktrinert. Han bærer n på en sterkt hat. Aksjonen ender på blodig vis.

I neste kapittel er jenta som var med og filmet det som skjedde, plassert på en rettspsykiatrisk klinikk. Etter hennes anmodning har hun fått besøk a en forfatter (også han muslim). Hun forteller at hun er en utsending fra framtida (30 år fram i tida). Nå er Sverige dominert av høyre-ekstremistene, med sterkt antimuslimske krefter. Dersom muslimske familier ikke underskriver en forelagt samfunnskontrakt, kommer de til å bli plassert i en interneringsleir der de sosiale forholdene er svært ille.

Boka har et skremmende, men også viktig budskap. Jeg skulle bare ønske at den var skrevet på en mer tilgjengelig og leservennlig måte.

En original og mangslungen kriminalroman. Handlingen er stort sett konsentrert omkring to tidsbolker. 2003 og 2017. I tillegg er det brukt flere ulike fortellere, om den ene brukes det til og med forskjellige navn. Siden det hele tiden hoppe fram og tilbake i tid og mellom fortellere, kan det hele virke noe anmasserende for leserne. Likevel, slik hopping gjør nok også innholdet mer spennende.

Personene i boka er konsentrert rundt to forskjellige miljøer. Vi har politiet i Kristiansund. Det er her og i 2017 at kriminalsaken blir oppklart. Herfra stammer også to av fortellerne, Roe (en eldre politimann) og Ronja (ung og frisk politikvinne).

Men først og fremst er handlingen rettet mot et slags student kollektiv i Ålesund, bestående av to gutter (Egil og Yngvar) og en jente som i 2003 heter Liv og i 2017 er Miriam. Politimannen Roe er også viktig i de to tidsbolkene – i 2003 opplever han en rystende familietragedie og i 2017 er det først og fremst han som oppklarer saken. Helt sentralt står også en pytonslange (Nero), eid og elsket av Liv/Marion. Sulten og matjakten til dette dyret er noe av det mest skremmende i boka.

I 2017 forsvinner skolejenta Iben. Hun har vært på handletur på et kjøpesenter med moren sin. De krangler og jenta forsvinner ut. Moren er ergerlig og tror datteren har løpt hjem. Istedenfor å gjøre det samme drar moren ut på en lengre biltur, og da hun senere på kvelden kommer hjem, er ikke Iben der. Hennes forsvinning opptar en viktig del av bokas videre handling, og etter hvert vise det seg at denne saken henger sammen med den tragedien Roe selv har opplevd i 2003. Han ble slått helt ut og gikk inn i en lang periode med psykisk knekk. Når han så kommer tilbake i ny jobb i Kristiansund 15 år senere, er han ekstra giret da han ser en sammenheng og starter sin egen etterforskning langt utenfor gjeldende instrukser og får snart de nye kollegenes mistanker rettet mot seg.

En bok rik på handling og spenning!

Etter å ha lest «Ut av ensomheten» som jeg opplevde som en alvorlig og tankevekkende bok, startet jeg på «Becks siste sommer» med store forventninger. Jeg ble skuffet. Lenge oppfattet jeg bokas innhold som bare tøys. Det roet seg kanskje litt på slutten, men likevel!

Hovedpersonen i boka er Robert Beck. Han er lærer ved et gymnas i München der han underviser i tysk og musikk. Det er en tilværelse som han ikke er særlig fornøyd med. Aller helst ville han være musiker. I ungdommen spilte han i et velkjent band, men så ble han sparket ut derfra. Beck bor alene. Han er nylig blitt kjæreste med Lora som jobber i en bar samtidig som hun har videre planer om et studium i Roma. Beck sier til seg selv at hun ikke er hans type, men likevel.... På skolen er det en jente som heter Anna. Beck drømmer gjerne om henne, noe som også mange av guttene på skolen gjør. En av dem er gutten Rauli. Han bor nå i München med familien sin som er fra Litauen. Han er lite integrert i klassemiljøet, går stort sett for seg selv og skribler noe ned på gule lapper.

En dag oppdager Beck at Rauli virkelig kan synge. Han har en ganske egenartet stemme. Dessuten komponerer han musikk selv, toner som han setter til ordene han har skrevet ned på de gule lappene. Beck arrangerer en konsert med Rauli. Denne vekker stor oppmerksomhet, noe som resulterer i en mulig kontrakt med et kjent plateselskap. Men plateselskapet vil derimot ikke ha noe med Beck å gjøre, et tilbakeslag for denne som har sett for seg en karriere som Raulis manager.

Mye av bokas handling er konsentrert rundt en reise til Istanbul. Det er Charlie, Becks eneste virkelige venn, som har fått ham til å bli med på denne reisen der de skal besøke Charlies mor og bror. Charlie er en merkelig type. Han lider av utstrakt hypokonderi og lever mye på piller og alkohol. På reisen opplever de mye sprøtt, bl.a. fordi Charlie har fått i oppdrag å foreta en fordekt narkotikahandel i ulike byer i Øst-Europa. Som hypokonder innbiller Charlie seg hele tiden at han lider av en alvorlig sykdom og snart kommer til å dø. Det gjær han virkelig denne gangen, men ikke slik han hadde trodd. Da Charlie skal fly hjem igjen fra Istanbul, styrter flyet.

Hjemme i München har Lara søkt på et studium i Roma. Hun kommer inn og vil ta med seg Beck, men han svarer negativt. I sutten av boka har det gått en del år. Rauli har blitt en berømt entertainer, uten å være særlig lykkelig for det. Beck lever nå et ganske lykkelig liv selv om han nå driver med omtrent det samme som han gjorde i München. Nå har han flyttet til Italia, til Raito der han har funnet tilbake til Lara.

I siste del av boka hommer forfatteren selv inn. Han fører samtaler med Beck. Hvorfor det er gjort slik, er heller uklart.

Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.

Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.

Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?

Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.

Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.

Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det velskrevet krim med god spenningskurve du liker, så er Ulven et glimrende valg ☺

Syvende boken i denne spennende serien, anbefales på det varmeste

Sentralt i historien er den verdenskjente Santa Lucia fra Sicilia. I år 304 e. Kr. blir hun henrettet for sin tro. Forfatteren fører leseren gjennom Europa og 2000 år med historie. På veien møter vi mange mennesker som har hatt kontakt med Lucias kiste, og den har virkelig vært på en rundtur av de sjeldne.

Interessant, lærerik og spennende historie.
Godt skrevet, og leseren får også innblikk i Larssens leting etter helgenens reise etter døden.

Ja, si det 🤔 Er veldig usikker, for det virker jo egentlig å være to jenter. Hva tror du?

Underholdende, skremmende og morsomt, dette er satire på sitt aller beste!

Åja, selvfølgelig☺️ Men jeg liker fortsatt tanken på at det bare er en også, at den ene søsteren også er fantasi, blir spennende neste gang denne boken skal leses tenker jeg.

Ved endt lesning satt jeg igjen med en følelse av å ha gått glipp av noe vesentlig, så jeg leste noen avisanmeldelser, og forsto litt av hva denne tomme følelsen jeg satt med besto i.

Jeg har levert boken tilbake til biblioteket, så jeg kan ikke sjekke ut det bildet. La ikke merke til det da jeg leste, i full fart før juleferien :) Men, de er jo to søstre, Ronja og Melissa?

Ja, jeg la merke til det, men tenkte ikke noe mer på det….. men når du sier det, så kan det gi litt mening at det bare er en…. Men da er det en del andre ting som ikke går opp. Kunne vært interessant å lese den en gang til med utgangspunkt i at det er bare en. Men hvem er det da? Den store eller den lille?

Jeg har ikke lest noe av Anne B. Ragde siden 2007, og det er en stund siden. Siden den gang, har hun som mange andre byttet forlag.

Jeg har ikke lest noe av Ragde på lenge for er ikke så veldig flink til å lese romaner. Det hender seg nå og da, og dette er boka som har gjort meg mer nysgjerrig enn de andre bøkene hun har utgitt i det siste.

Arbeidsledighet og hjemmeutfordringer
Dette er en mørk liten bok på under tre hundre sider om familieforhold. Om mor og sønn som har en tendens til å gå hverandre på nervene. Spesielt etter at han drikker så mye at han må fraktes på sykehus for å pumpes. Jonetta drømmer om å være alene. Gjøre litt som hun vil. Hennes sønn Ragnar er tjuefem år og arbeidsledig. Derfor kan det bli litt tett på, også når han blir med på hytta. Sammen har de hunden Boje som nærmer seg tretten år. Ragnar har ikke far lenger siden han døde i en ulykke da Ragnar var seksten år.

Etter pumpingen og etter et sterk ønske om å være alene, skjønner Jonetta ta hun må stille noen krav til sønnen, men noe oppstår, slik at hun må dra vekk fra hytta i noen dager.

Må ærlig innrømme at jeg aldri før har hørt navnet Jonetta, så det tok litt tid å venne seg til det. Ofte i krimbøker og romaner brukes det noen rare og tunge navn. Det gjør det i denne boka også, men navn er navn. Likte at karakterene var noe sære og familien noe dysfunksjonell. Det er alltid interessant å lese om. Men ble litt lei av nakenhet i boka. Jonetta spradet naken nesten enhver anledning hun var alene. Greit nok det, men det er ingen spenningsfaktor. Likte å lese om sønnens arbeidsledighet i tjueårene, noe dessverre mange opplever og er svært aktuelt.

En mystisk sak dukker opp
Underveis dukker det også opp en annen karakter som forsvinner, som gjør til at politiet vil stille spørsmål både til Jonetta og Ragnar. Om man får oppklaring i saken eller ikke, røper jeg selvsagt ikke, men syntes det var et kjærkomment avbrekk. Jeg leser heller om et mysterie i stedet om en godt voksen kvinne som sprader naken. Ofte forsvinner det jo mennesker i virkeligheten også, og syntes at den saken var relevant i handlingen. Det løftet ting litt opp og det er jo ikke bestanding man får svar på alt i virkeligheten, heller. Jeg vil heller lese en bok der man må spekulere litt i stedet for å få det inn med teskje.

Ingen topp roman, men den var lettlest, underholdende og hverdagslig uten å overdrive. Det som skuffet mest var nok slutten som var vel slapp, og man forventet nok noe mer, men aner ikke hva. Det ble noe lettvint over det. Men likte å lese om det krevende mor og sønn forholdet, hunden og Jonettas forhold til naturen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lenge siden jeg har grått av en bok, men lesingen av denne nydelige boken fikk meg til å ta til tårene flere ganger. Den ga meg også gåsehud innimellom. Språket er så perfekt presist og følelsene så intense. Nå er jeg riktignok litt lettrørt rundt juletider, men altså jeg kan ikke forstå noe annet enn at alle må bli rørt av denne. Boken handler om to jenter på Tøyen som bor sammen med sin far som ikke fungerer så godt. Historien er vond, men allikevel så full av håp og kjærlighet. Denne boken kommer jeg til å ta frem hver eneste jul❤️

Jacob Flanders dør i 1. verdenskrig, som ung gutt. Før det følger vi ham, og et utall andre personer fra barndommen og til døden i Flandern.
Perspektivene er mange, og Jacob er som en skygge i det hele.
Boka er et oppgjør mot heroiseringen av den store krigen. For de unge mennenes død er meningsløs.

Boka sies å være et av symbolene på gjennombruddet til den engelskspråklige modernismen.
Selv synes jeg det er litt for mye av det gode. Det er vanskelig å se den røde tråden, selv om jeg liker språket.

Andre bok i Elsie-trilogien