I et nedslitt strøk i Tokyo, bor Natsu et ensomt liv. Da hun får besøk av søsteren Makiko og niesen Midoriko, får hun litt av hvert å tenke på. Søsteren er besatt av å forstørre brystene, og hun har gjort grundig research. Natsu bombarderes med brosjyrer og en informasjonsstrøm av dimensjoner. Gjennom samtalene med søsteren, aner hun grunnen til Makikos kroppshysteri.
Midoriko på sin side har helt sluttet å snakke. Hun kommuniserer kun gjennom det skrevne ord i notatboken sin. De fleste av klassevenninnene hennes har fått mensen, men ikke Midoriko. Det finnes ikke et bind å oppdrive hjemme hos dem heller. Hva skal hun gjøre hvis hun plutselig begynner å blø?
Det er en interessant liten bok, men slutten ble litt for spesiell for min del. Etterordet av oversetteren, ga en liten forklaring på hendelsesforløpet, men det kan virke som om jeg hadde fått mer ut av boka ved å ha kunnskap om Japans forfattere og historie. Den slo nok mer an der enn her i Europa.
Bok nr. 6 om Joona Linna.
En deltidsprostituert jente blir mishandlet, før hun blir vitne til et mord. Spesialenheten, med Saga Bauer i spissen, skjønner ikke hvorfor drapsmannen lot henne leve. Alt tyder på at det er flere mord på gang, og Joona blir kontaktet. Han sitter i Kumla fengsel på andre året. Nå ser det ut til at han og Saga nok en gang skal prøve å stoppe en drapsmann - i skjul.
Heldigvis er Joona tilbake, og slutten på boken åpner da opp for mer???
Lisbeth Kingsrud Kvisten om For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen:
08:58, 16. januar 2017
Krister Larsen er elektriker med en ryggprolaps av dimensjoner. Legene har faktisk aldri sett lignende! Det sier seg selv at han må ta farvel med yrket sitt.
På NAV finner de ut, i samarbeid med en skole, at hans erfaring kan brukes. Situasjonen er nemlig prekær for skolen, og da har det ikke noe å si om Krister ikke er pedagogisk utdannet. Voksne utlendinger trenger å lære seg norsk, og det er der Krister kommer inn i bildet.
I starten går det greit, men da Krister hyrer en av elevene, som er møbelsnekker, til å bygge en pergola i egen hage, går han langt over streken...
Enetalen fra Krister er underholdende, og forfatteren klarer på glimrende vis å hente Krister inn etter utallige digresjoner. Synes slutten drar terningkastet ned, men stor underholdning før den tid!
Selvrettferdig mannsportrett
Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.
Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.
Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.
Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?
Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!
Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?
Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.
Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!
Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!
Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.
Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.
Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.
Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!
Tredje bok om forfatterens familie.
Historien veksler mellom brødrene Anton Edvard i Romsdal, og Eilert i Canada. De har begge samme mål - å bli gjeldfrie.
1. verdenskrig er i gang, og hjemturen til Eilert blir lagt på is.
I tillegg får vi høre om Gjertines spontane reise, og Seriannas sorg etter at slåttekaren gikk bort.
Enda en drivende god bok hvor historiske hendelser og fiksjon går hånd i hånd.
Morsomt! Må jo bare sjekke jeg også:-)
- 2,3,6
11,12,13,14,17,18,19,20
21,22,23,24,25,26,27, 29,30
35,37,38,39,40
41,43,44,45,46,47,49
51,52,53,54,56,58,59
62,63,64,66,68
71,73,75,76,78,79,80
81,83,87,88,89,90
91,92,99
104,105,106,107,110
111,115, 117,118,119,120
125
131,137,138,139
142, 146,147,149
151,152,160
161,165
172,175,180
182,184,185, 187,190
193,194,196,198
201, 204,205,206,210
212,214,219
221,226,227,228,229
231,232,234,240,
241,246,
251,253,256,258,260
261,263,267,268
277
283,284,288,290
291,297,298,299
301,302,304
311,314,315,317,319
323,329
337,340
Kom til side 35, ble litt overraska egentlig☺️
4 søsken skal etterhvert arve sine foreldre, men 2 av søsknene har trukkett seg ut av familien. De føler at de alltid har blitt urettferdig behandlet, og når de får se testamentet, skjer det igjen. De to yngste søstrene får hver sin hytte på Hvaler, mens de eldste må nøye seg med en mistenkelig lav takst som kompensasjon.
Underveis får man inntrykk av at det har skjedd alvorlige overtramp i familien, der mor er flott, men utro, og far kjekk, men voldsom.
Nok en god bok av Hjorth, men litt mange gjentakelser, gjør at terningkastet blir som det blir.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Skjønnhet er et sår av Eka Kurniawan:
09:19, 4. januar 2017 Kommentarer: 1
Nederlandskfødte Dewi Ayu vokser opp hos besteforeldrene i Indonesia. Hun lever et privilegert liv med en bestefar som er plantasjeeier.
Da Japan invaderer landet, endres livet hennes seg dramatisk. Dewi Ayu er uredd og overlever både fangenskap, prostitusjon og barnefødsler.
21 år etter sin død, står hun opp fra de døde for å få orden på familiens problemer, og for å møte den stygge yngstedatteren, Skjønnhet.
Fengslende familiehistorie med en god dose overnaturlige fenomener.
Filosofisk om sannhet
Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt.
Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)
"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"
Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på.
En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene i sine egne liv, f.eks. om hvilken virkning de har på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt.
"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)
Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ...
Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!
Sist sett
