Herlig blanding av tegneserie og eventyr.
Ung jente møter en helt ny verden
Det er Sonjas store konfirmasjonsdag og på morgenkvisten tar hun med hesten sin ut på en liten ridetur. Hun innser ikke at det begynner å bli sent og tiden er knapp, så moren hennes er alt annet enn blid når hun kommer tilbake. De får det travelt med å bade henne og få på henne bunaden. Til sin store glede kommer også hennes favorittslektning, onkel Henrik, på besøk selv om det så mørkt ut. Onkel Henrik drar ofte på lange gåturer og tegner fantastiske tegninger av det han ser. Sonja vil gjerne være med ham på tur en gang, men er dessverre for ung. Som gave får hun en gammeldags nål han har funnet på en av turene sine som han tror kommer fra vikingetiden. Samme natt da konfirmasjonsdagen er over, følger hun etter katten i huset, og møter på en mystisk og merkelig gutt som leter etter noe. Han leter etter nålen hennes som hun fikk av onkel Henrik. Før hun vet ordet av det, viser Espen henne noe magisk. Han tryller frem en portal som ligner på nordlys og sammen reiser de gjennom portalen. Hun og Espen reiser gjennom portalen og Sonja kommer til en skog hvor dyr snakker og hvor farer truer. Hvor er hun og hvor er det blitt av Espen? Vil hun finne ham igjen og hva slags sted er dette, egentlig?
Malin Falch har både skrevet og illustrert historien selv og dette er første bok i Nordlys serien. Er usikker på hvor mange bøker som er planlagt, men Reisen til Jotundalen gir definitivt et godt førsteinntrykk, og gir meg lyst til å lese videre. Det er nesten som å lese et eventyr man er oppvokst med som liten, bare i tegneserieversjon. Man blir litt nostalgisk av det. Så selv om boka og serien er beregnet for en yngre målgruppe, er den også fin for voksne. Illustrasjonene er fantastisk fine og det er godt å se norsk natur bli brakt inn i tegneserieverdenen. Ofte ser man kjæresteproblemer, jobbproblemer og familiekonflikter i tegneserier, og det er ikke galt i det, for det er morsomt det også, men her er en type tegneserie som byr på en hel historie med forskjellige karakterer, fra mennesker til snakkende dyr blandet med norsk natur. Det er veldig trollsk og stemningsfullt. Man blir sittende lenge og se på illustrasjonene fordi de er så fine og realistiske. Man har så innmari lyst til å gå inn i bildene og utforske stedene, og skapningene selv. Liker også de gode mot de onde elementene som også er typisk for eventyr. Vi møter blant annet trollet Trym som er våknet i live og Espen og vennene hans må passe på å ikke sette Sonja i fare. Ingen må få vite at hun har krysset inn i deres verden.
En utrolig vakker førstebok
For oss voksne blir nok denne historien vel forutsgibar, men det gjør ikke noe da det er en god og stabil historie som stadig er under utvikling og man blir bergtatt av mange flotte illustrasjoner som er med på å løfte historien. Så selv om historien er forutsigbar, føler jeg ikke at det ødelegger noe. Man vet hva man får, men det er koselig lesing, og det gir en tid til å betrakte illustrasjonene skikkelig. Det er ikke vanskelig å drømme seg bort ved hjelp av de bildene, og man får nesten lyst til å begynne å tegne igjen.
Nordlys er et fint konsept som jeg gleder meg til å følge utviklingen til videre, for jeg vil selvfølgelig lese videre, og bli bedre kjent med denne rare, sære, mystiske og morsomme gjengen. En firer for selve historien og en femmer for illustrasjonene.
Fra min blogg: I Bokhylla
Som nyfødt blir Adrian etterlatt i en kurv, og deretter stjålet av Olga. Hun holder til i Verkshuset med flere andre kvinnfolk som har havnet på skråplanet. Mester Tosten er sjef i huset, og det vanker kjeft og juling daglig.
Hele huset endrer seg da Adrian kommer i hus, og de forelsker seg i ham alle som en.
Det er tidlig på 1700-tallet i Trondheim, og levekårene er ikke av de beste. Etter bybrannen blir det store omveltninger i Adrians liv.
Fengslende historie om den foreldreløse Adrian og Trøndelag.
På senhøsten 1993 tar en 15 år gammel jente kontakt med barnevernet i Bergen. Hun vil bytte familie, men gir ikke kontaktpersonen noen konkrete opplysninger, annet enn navnet sitt - Pia. Senere forsvinner Pia, og Alice Bratt, som er journalistspire, får være med på å dekke saken, men Pia blir ikke funnet.
17 år senere er Alice tilbake på jobb etter flere måneders sykemelding. Hun er tilfeldigvis på søndagstur da en eksplosjon ryster turområdet. Like etter hører Alice et kvinnehyl. Da hun endelig finner fram til kvinnen, viser det seg at eksplosjonen har sprengt en dør til et tilfluktsrom. Utenfor er det tent 7 telys i hjerteform. Inne i tilfluktsrommet ligger det benrester, en hodeskalle og en skolesekk.
Er det restene av den forsvunne Pia som endelig er funnet, og hvem har i så fall tent lysene utenfor, og dermed visst om at hun lå inne i det låste rommet?
Nok en god og grufull bok om Alice Bratt. Viktig og tankevekkende tema.
Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form.
Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ...
"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene.
Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter".
"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)
Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen).
Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg.
"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro?
Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)
Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ...
"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen.
Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)
Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag.
"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen.
Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke så ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner, håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!
Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)
Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ...
Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?
Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer.
På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...
Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint.
Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren!
Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp".
Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".
Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands.
Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med.
Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:
"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)
Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje?
Som Azra skriver på side 200 i boka:
"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."
Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.
Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv.
Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av.
Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring.
"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.
De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)
Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor.
Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ...
Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere.
Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!
Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!
Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!
Stella jobber på kinoen, og tilbyr seg å rydde så de andre rekker bussen. Selv skal hun bli hentet av kjæresten.
På toalettet i kjelleren blir hun overfalt og tvunget til å be om unnskyldning. For hva vet hun ikke.
Mishandlingen blir publisert fra Stellas Snapchatkonto til venner og kjente. Da politiet ankommer kinoen er Stella borte.
Da de etterhvert finner henne, er hun merket med tallet 2.
Egill blir overfalt i sitt eget hjem, og alt blir sendt via hans Snapchatkonto. I et vindu henger et ark med tallet 3. Egill er forsvunnet.
Det haster med å finne ugjerningsmannen, og ikke minst offer nummer 1.
Ble skuffet over denne, da jeg har likt de andre bøkene hun har skrevet. Oversettelsen var dårlig, og plottet var ikke troverdig. Forholdene hos politiet virket meget usannsynlig.
Synd, for temaet i boken er jo veldig viktig.
Kan man få hukommelsen tilbake?
Forferdelig måte å våkne opp på
Tenk at du våkner opp i senga til en fyr du ikke kjenner så godt og ikke husker hvordan du havnet der. Det er nettopp det som skjer med Tara Logan. Hun våkner opp i senga til en mann som bor i samme strøk som henne. Hun oppdager at noe er galt, og hun løper ut midt på natta. Neste dag får hele nabolaget at naboen hennes, Lee, er død. Tara forteller ikke til noen at hun var hos ham natten før siden hun ikke husker noe som helst, og hun har en familie å ta vare på. Lee var en gift mann, og hans kone og Tara var gode venner. Nabolaget er snudd opp ned når de finner ut at Lee er myrdet, og minstenkte dukker opp underveis. Tara holder munn siden hun er sikker på at hun ikke myrdet ham til tross for hukommelsestap, og fokuserer på å holde familien samlet, og prøve å fortsette som vanlig selv om tankene er et kaos. For en stund siden forlot hennes mannen hennes, Noah, dem i ett år før han kom tilbake, og hun vil ikke at familien hennes skal splittes igjen. Men er det mulig å leve et normalt liv i et nabolag hvor det nettopp er skjedd et mord? Og hun selv husker ikke en gang hele kvelden med offeret ...
Det publiseres mange psykologiske thrillere for tiden. Denne ble utgitt for to år siden og Kahryn Croft var tidligere et ukjent navn for meg, men jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Konseptet hadde et lovende utgangspunkt, selv om hukommelsestap ikke er noe originalt innenfor thrillersjangeren. Hvor mange ganger har vi ikke lest om det tidligere? Men det er ikke bare å bevare hemmeligheten om at hun var i naboens hus på mordnatten hun har å stri med og at hun prøver å få hukommelsen tilbake. Eldstebarnet Rosie, er en jente med mange problemer. Hun er en god jente innerst inne, men har en tendens til å skape mye styr rundt henne, noe som gjør til at det har ført til at Tara og hennes mann, Noah, ofte må ta en alvorsprat med henne, til tross for at jenta snart fyller atten år. Men en mor gjør hva som helst for å holde familien samlet, men er de sterke nok denne gang? Det er ikke lett når nesten alle i familien holder noe tilbake, og sakte, men sikkert sklir fra hverandre.
Dette er kanskje ikke en hardbarket psykologisk thriller, men det er mer om morsfølelse, morsinstinkt, familiebånd og prøve å være sterk når stormen herjer som verst. Den slags thriller. En følelsesmessig thriller er kanskje en nærmere beskrivelse der man gjør alt for å beskytte hverandre, selv når man føler at man sklir fra hverandre. For familie er tykkere er et tykkere bånd enn alt annet.
Lite suspense, mest drama
Boka er på bare 320 sider og selv om historien i seg selv er tynn og forutsigbar for min smak, scorer den høyt på stemning og karakterutvikling. Man blir godt kjent med persongalleriet, til og med bipersonene. Croft får frem mye ubehagelig stemning på bare noen få sider. Bare synd at historien i seg selv er såpass tynn. Kunne ha tenkt meg en større dose med suspense og undertoner for det hadde den historien god utgangspunkt til, men dessverre ble det rotet bort av intriger og mye frem og tilbake drama i hovedpersonens familie. Det blir såpass mye av det at det til tider ble uengasjerende istedet for oppslukende.
Det er spennende å utforske ukjente forfattereskap. Av og til kommer man over nye favoritter og andre ganger ikke. Dette ble en lunken erfaring. Jeg liker å gi forfatterskap mer enn en sjanse, så kommer til å lese mer av Croft senere. Bare glad jeg ikke valgte denne boka som påskelektyre. Da hadde jeg nok blitt enda mer skuffet. Det ble for mye drama istedet for suspense, og hovedpersonen var ikke den skarpeste kniven i skuffen angående folk hun er involvert med.
Fra min blogg: I Bokhylla
Morsomt. =) Og har det blitt noe mer Stephen King lesing i det siste?
Kalde gufs fra fortiden ...
Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.
Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.
Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?
Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.
For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.
Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.
Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er ikke en bok om å sette hverandre i bås på noen som helst måte, men for å gi oss større innsikt i hvorfor vi er så forskjellige, og skjønne hvorfor man er som man er ...
Fantastisk tittel og fascinerende innhold
Jeg innrømmer det med en gang at det var tittelen i seg selv som fanget min oppmerksomhet, og som var grunnen til at jeg ville lese boka. Det er en snerten tittel og jeg er sikker på at mange har følt det sånn en gang i blant i sosiale sammenhenger, at man sitter med en eller flere idioter rundt seg. I alle fall er det lett å tro det. Selv tenker jeg en "gjeng med idioter" hvis jeg må samarbeide med noen jeg ikke går overens med eller muligens misforstår. Men jeg har en teori om at alle er vi idioter på en eller annen måte, i mindre eller større grad. Er helt sikker på at det er mange som synes jeg er en idiot også, men hva så? Denne boka gir et nærmere innblikk i hvorfor vi muligens ikke går overens, hvorfor det oppstår konflikter og hvorfor noen liker noen andre bedre. Det er ikke nødvendigvis personlig, men noen klaffer man ikke med, og det har en årsak og når man ser den årsaken, får man også en større forståelse istedet for mye grubling og misforståelser.
Thomas Erikson er blant annet coach, lederutvikler og foreleser, og han har gjort mye research på forskjellige arbeidsplasser og hatt en del egne erfaringer om atferd Han har sett på hvorfor man er så forskjellig og hvorfor vi ikke alltid forstår hverandre. Han deler opp menneskene i fire grupper. Rød, gul, grønn og blå. Rød er for dominans, gul er for inspirerende, grønn er for stabil og blå er for analytisk. På denne måten skaffer han en større oversikt over forskjellige personlighetstrekk for å se forskjellene tydelige, og gjør det lettere for å huske dem ved å bruke disse fargegruppene.
Fargegruppene rød, gul, grønn og blå har sin mening
Den røde gruppen, de som dominerer, har trekk som stor konkurranseinstinkt, liker å bestemme og er ofte ledertyper. De gule er de joviale som liker å snakke og som er godt likt fordi de har varm personlighet. De grønne er de stabile, rolige som holder seg i bakgrunnen, men er også positive. De gjør ikke så mye vesen av seg, men er støttende, og de blå er veldig pertentlige, har god orden, systematiske, beskjedne, og liker å ha svar og oversikt på alt. De har ting klart. Dette er bare noen få av mange personlighetstrekk på disse fire fargegruppene. Dette bare for å gi et grovt innblikk i forskjellene på fargegruppene, og det er selvfølgelig mer detaljert om akkurat det i boka.
Forfatteren bruker eksempler på røde, gule, grønne og blå personer gjennom kjediser, arbeidsplasser hhvor han har studert arbeidsmiljø, venner, familie og tidligere hendelser. Å bruke venner og familie i en bok om psyokologi er kanskje feil og muligens for privat, men gjennom arbeidsmiljø og tidligere arbeidsplasser gjør det mer troverdig og gjør det desto mer interessant.
Å møte hverandre på halvveien
Hvorfor man er som man er og få en større forståelse for andre, er alltid et spennende tema, og å lese denne boka var alt annet enn kjedelig. Erikson bruker masse ironi og et snev av sarkasme slik at lesingen ikke blir tungtrødd. Han kommer med mange gode poeng, han gjør det tydelig på hvem som er hva når det gjelder personlighetstrekk, og man får merkelig lyst til å vite mer. Det er også lett å kjenne seg igjen i hvilke fargegrupper man tilhører og hvilke fargegrupper man eventuelt ikke går overens med. Istedet for å ta det personlig, så får man større forståelse på at av og til fungerer det bare ikke fordi man er som man er, og det er ikke mye man kan gjøre noe med det. Det samme gjelder alle. Det er bare å prøve å akseptere det og prøve å møte hverandre på halvveien. Det er det boka bunn i grunn handler om. Samme hvordan andre ser på deg. Samme hvilke personlighetstrekk du har. Samme om du er populær eller ikke, om andre forstår deg eller ikke, er poenget med denne boka om å forstå hverandre og lære å se hverandre på en annen måte, og derretter møtes på halvveien.
Det eneste jeg vil trekke litt ned på angående boka er at noen partier kan være litt gjentagende, spesielt når man har skjønt forskjellene på en rød, gul, grønn og en blå person. Så man må regne med noen gjentagelser underveis, så det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært noe forkortet for å gi den større effektivitet.
Omgitt av idioter er en morsom bok om atferd og få en større forståelse for hverandre istedet for å dømme, samme hvor forskjellig man er. Å la være å sette folk i fargegrupper etter å ha lest denne boka, blir en prøvelse. Siden jeg er blå, bør jeg holde meg unna den gule fargegruppen siden de er glade og slitsomme i lengden. Neida. Jeg bare tuller! I fjor ga samme forfatter ut Omgiven av psykopater (så undviker du att bli utnyttjad av andra) og siden jeg tilhører den blå fargegruppen, den analytiske, fikk jeg merkelig lyst til å lese den også.
Fra min blogg: I Bokhylla
Siste bok i trilogien om Fin Macleod.
Fin har fått jobb som sikkerhetsansvarlig for en stor privat eiendom på Lewis. De er plaget av tyvfiskere, og Fins jobb blir å ta dem på fersken.
Fins tidligere bestevenn, Whistler, bor på eiendommen, men har ikke betalt leie de siste ti årene. Det blir litt av et dilemma for Fin når arbeidsgiveren vil at Fin skal ta Whistler for tyvjakt/fiske.
Whistler er viden kjent for et voldsomt temperament, og da han og Fin støter på et gammelt mysterium, eskalerer det hele ut av kontroll. Whistler skjuler noe, og Fin skjønner etterhvert at sannheten ikke alltid er av det gode.
Avslutningen på trilogien gir leseren et dypdykk i Fins ungdomstid.
Like godt skrevet som de andre to, og det er både rørende og spennende lesning.