Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt.

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.)

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv.

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen.

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død.

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler?

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist.

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag.

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers.

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake.

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv.

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv.

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ...

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte.

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt!

Livet er nesten som et realtyserie; Man kan ikke stole på noen, eller kan man det?

Jeg er nok ikke største fan av Jo Nesbøs bøker. Jeg likte noen av Harry Hole bøkene, blant annet Marekors og Snømannen. De andre Harry Hole bøkene var så som så og den jeg liker minst er Flaggermusmannen. Etter Snømannen trengte jeg en Harry Hole pause. Denne gang har Nesbø kommet med en frittstående bok som er inspirert av Shakespears Macbeth. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest originalen for det har jeg ikke. Så det blir ingen sammenligninger fra meg. Det eneste jeg forbinder med Macbeth er at Alice Cooper hadde en gang en slange som het Lady Macbeth.

Hvem sier at politiyrket er kjedelig?
Macbeth er en hardbarket thriller om hevn, status, begjær og korrupsjon innen politiverdenen. Mange er opptatt av å ta vare på byen, MEN på hvilken måte? Er det virkelig for å beskytte innbyggerne fra dop og farlig forurensing, eller er de bare ute etter gjeve titler og makt? Denne Macbeth blir stadig overtalt av sin kjære Lady om å satse hele tiden. Sikte høyere, hva det enn måtte være. Selv eier hun et Casino, går i søvne og har mange rundt seg som respekterer henne som person og hennes avgjørelser. Det mange ikke vet er om hennes dystre bakgrunnshistorie. Macbeth som etter hvert må holde vakt når hun oftere og oftere går i søvne, fordi han er redd det skal skje henne noe. Han vil at hun skal bli normal igjen siden hun er hans klippe. Han kan ikke leve uten henne. I mellomtiden blir man kjent med Duff som søker hevn etter en voldsom personlig tragedie ...Nesbø byr på en dyster og heftig handling og persongalleri som er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil. De ofrer alt. Boka innholder også sann og ulovlig kjærlighet.

Jeg fikk mange rare vibber mens jeg leste Macbeth. Jeg fikk både Batman, Sin City og Roger Rabbit vibber, av en eller annen grunn. Ganske forskjellige vibber, egentlig. Jeg er stor fan av Batman så hadde ikke noe i mot å få Batman vibber. Da jeg leste om Lady, forestilte jeg meg henne som Jessica Rabbit. Litt komisk i grunn.

Lettlest murstein
Dette er en bok på nesten 600 sider, men til tross for størrelsen, var innholdet veldig lettlest. Stadig er det noe som skjer, historien tar nye vendinger og vi blir kjent med flere sider av karakterene. Selv om persongalleriet består av mange karakterer, er det ikkerotete og man blir heller ikke lost av skifting av perspektiv. Det er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Jeg sier heller ikke nei til action. Macbeth består av rikelig med action. Boka er voldelig og grotesk på mange måter. Så det er ingen bok for sarte sjeler. For min del ble all dosen av action noe småkomisk. Kanskje det har noe med at det er i bokformat og ikke på filmlerret. Føler at noen scener egner seg best på lerret enn i bokformat, spesielt actionscenene. De ville ha hatt større verdi på skjerm og jeg ville nok ha likt historien bedre da. Et annet irritasjonsmoment er at det ble for mye pludring mellom voksne par, på grensen til barnslig. Klarer ikke å ta det helt alvorlig selv om det er ment å være macho. Skjønner det er en gammeldags greie at kvinner trenger menn til å "beskytte" seg, og menn trenger kvinner de kan beskytte, men det er andre tider nå. Dagens kvinner trenger ikke noen barnevakt eller noen å holde i hånden døgnet rundt.

Macbeth er en tøff versjon av Nesbø med mye action, men det blir for mye pludring og elskov for min del. Det ble ofte vanskelig å ta det seriøst underveis og actionscenene ville som nevnt, egnet seg best på skjerm. Hadde nok likt Macbeth bedre da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: så godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét!

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage.

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned.

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet!

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger.

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ...

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ...

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende?

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis.

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ...

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen?

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv.

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ...

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt!

Boka tar for seg oppklaringen av to helt forskjellige saker – en 15 år gammel cold-case-sak og en annen som utspiller seg på bokas nåtidsplan. Den første saken har Marian Dahle ansvaret for, mens den andre blir etterforsket av Cato Isaksen og gruppa hans. Etter hvert viser det seg at de to sakene har felles punkter – hovedmistenkte i den første saken dukker opp som et potensielt offer i den andre. Dessuten skjer det at den nærmeste pårørende i saken som Marian etterforsker, mot slutten blir oppfattet (og behandlet) som den store trusselen for forbryterne i nåtidsaken. Ganske snedig gjort! Enda snedigere er overraskelsen på slutten som på mange måter snur om på det hele – en vending som sikkert de færreste lesere hadde kunnet forestille seg.

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Åsteder for hovedhandlingen er en parsellhage midt i Oslo. For 15 år siden forsvant en seks år gammel jente sporløst herfra. Jenta het Thona og skulle leke her en kort stund mens moren, Annie Ormberg Johansen, hadde et raskt ærend. I parsellhagen rådde Myrtel Haug, også kalt ”duedamen” på grunn av et duehus hun hadde ansvaret for. Denne damen bodde på området sammen med barnebarnet sitt, Elly (5 år). De to småjentene hadde lekt med en ball, men så hadde angivelig Elly gått inn og ingen visste hvor det var blitt av Thona. Politiets mistanke ble rettet mot mannen Glenn Haug som er Myrtels sønn og Ellys far. Han blir betraktet som et upålitelig utskudd, fullt i stand til å begå en forbrytelse, dessuten ble han observert på stedet samme dagen som Thona forsvant. Men fordi politiet manglet bevis, kom de aldri lenger med saken.

Da Marian ble satt på denne cold-case-saken, har hun en tid vært sykemeldt på grunn av fysiske og traumatiske skader som hun ble påført under den forrige saken hun jobbet med. Marian bor nå oppe i et dragehus på Frogner. Mentalt er hun ganske ustabil, og verre blir det etter hvert som hun oppdager at noen må ha kommet seg inn i leiligheten hennes og flyttet om på ting mens hun selv har vært borte. Dette skjer til stadighet, også om natten når hun selv sovr. Etter hvert forstår vi lesere at det er Glenn Haug som her er på ferde etter å ha lurt til seg en nøkkel til leiligheten. Hans motiv må være å skremme Marian vekk fra etterforskningen.

Det første Marian gjør er å oppsøke Thonas mor, Annie. Hun har levd med ganske tynnslitte nerver hele tiden siden datteren forsvant, og hun har ikke fått noe svar på hva som har skjedd. Hun bebreider seg selv fordi hun etterlot datteren i hagen, dessuten er det ikke til å unngå at utenverdenen mistenker henne for å ha forårsaket og så skjult datterens død.

En annen person som heller ikke later til å ha det helt greit, er den nå 20 år gamle jenta Elly. Hun er for tiden student i Trondheim, og det tar litt tid før Marian får anledning til å møte henne. Elly kan fortelle at hun husker svært lite fra den aktuelle dagen. I det hele tatt har hun veldig uklare bilder fra hele barndommen sin. Hun mener at Thora var en ganske slem jente (noe som ikke stemmer med det Marian får høre fra annet hold).

Mens Marian arbeider med denne saken, får hun på politistasjonen høre tale om en ny forsvinningssak. Det dreier seg om den unge mannen Andreas Lindeberg som er blitt borte etter å ha vært på byen med noen kamerater. Så går handlingen over til å fortelle historien fra Andreas’ synspunkt. Han har tidligere jobbet en kort tid i en barnehage, men blitt sagt opp på grunn av utuktig omgang med noen av barna. Da han denne kvelden skal hjem, blir han av noen motorsyklister lurt ned i kjelleren på huset der han har hybel. Der blir han bedøvet og så fraktet til et hus inne i skogen. Her bor en gammel dame med sine to voksne barn og en skremmende hund. I huset finnes det en spesiell stol, gjort om til et grusomt torturinstrument. På den blir Andreas plassert med den følge at endetarmen blir revet opp og maltraktert. Likevel ser han sitt snitt til å rømme, men blir innhentet av den fryktinngytende hunden. Så blir han drept og liket blir skjult. Litt etter blir nok et menneske borte. Det er en vaktmester. Også han er mistenkt for utuktig omgang med barn. Fordi han bor alene, tar de il før forsvinningen oppdages. De der de samme personene (de skinnkledde motorsyklistene) som sår bak. Denne gangen blir liket etterlatt på et åpent, beferdet sted, og politiet blir fort klar over de store endetarmskadene som mannen er blitt påført.

Annie Ormberg Johansen arbeider på et sykehus. Hun har få venner, men noen av kollegaene har hun bra kontakt med. En dag fonner hun en bibel på pauserommet. En håndskrevet lapp faller ut av den. På lappen står det skrevet fire navn: Andreas Lindeberg, Gustav Joner (navnet til den drepte vaktmesteren), Glenn Haug og så navnet på en høyesterettsdommer. Annie viser fram lappen til Marian som skal levere den videre til Cato Isaksen, men før hun kommer så langt, forsvinner lappen sammen med at andre påfallende ting skjer i leikigheten hennes. Denne lappen har gjort Annie enda mer skremt. Navnene som er skrevet på den er kjent fra pressen. Av en kollega blir Annie oppfordret til å oppsøke en psykolog, Frank Moe. Nå skal det avholdes en høstfest for arbeidsstokken på sykehuset. Annie har ingen særlig lyst til å gå. Men kollegaene oppmuntrer henne til å gjøre det. En av dem er sykepleieren Margrethe Moe. Det var hun som hadde glemt igjen bibelen på pauserommet. Senere har hun lett etter lappen, men ikke funnet den. På festen overleverer hun en oppmuntrende beskjed til Annie fra psykologen, også den er håndskrevet. Idet Annie leser meldingen, går det et lys opp for henne. Hun gjenkjenner håndskriften fra i bibelen. Hun vil ringe til Mariann og fortelle, men får ingen kontakt. Margrethe derimot holder seg i nærheten av Annie på hele festen. Da Annie skal gå, er hun der og vil kjøre henne hjem, men ferden går i en annen retning, til huset i skogen. Etter hvert forstår vi lesere at Margrethe og Frank er søsken. Det er disse to som har opptrådt som de skinnkledde notorsyklistene. Et skremmende kristendomsyn hersker der i huser, man er opptatt av hevntanker og derfor torturerer de sine fanger. Nå er det altså Annie som er fangen til søskenparet. Hun må tyddes av veien fordi hun har forstått sammenhengen. Men også Marian har begynt å forstå, og i siste øyeblikk dukker politiet opp og får reddet Annie ut av det forferdelige huset.

Marian finner det påfallende at Elly husker så lite fra dagen for 15 år siden. Hun ordner det slik at Elly får behandling gjennom hypnose. Etter det begynner noe å demre for den unge kvinnen. Hun husker at Thona falt ned i kjelleren. Var det hun som dyttet henne? Det hadde hun fått høre i barndommen. Ballen som de to jentene lekte med den gangen, er blitt forlagt og det tar lang tid før Marian finner den og får sendt den til ny og grundigere analyse. Da dukker en overraskende opplysning opp. Begge jentenes fingeravtrykk finnes på ballen. Men under registreringen er de blitt byttet om. Hva kan det bety? Marian går hardere inn på bestemoren (duedamen). Til slutt kommer det fram at det var Glenn som hadde dyttet jenta ned i kjelleren, slik at hun døde.. Hun som mistet livet, var ikke Thona. Men derimot hans egen datter, Elly. For at dette ikke skulle bli oppdaget. Hadde mor og sønn plassert barneliket i et hemmelig rom under duehuset. Her hadde det ligget i flere uker før de fraktet det vekk. Samtidig klarte de å få innbilt Thons at hun var Elly. Politiet som den gang etterforsket saken. Fikk aldri snakket med den lille jenta. Først ble det påstått at hun var syk, etterpå ble hun flyttet til noen slektninger på landet.

Da jeg leste denne boka, tok det en tid før jeg virkelig ble fanget av handlingen. Mye skyldes nok hoppene fra den ene handlingstråden il den andre, Før leseren er blitt ordentlig interessert i det som skjer rundt én person, er fortellingen gått over til å dreie seg om en annen. I de ofte svært korte kapitlene er gjerne personlig pronomen (hun eller han) brukt om den som der har synsvinkelen. Først lengre ned på siden får vi navnet. Dette gjør at leseren kan bli litt forvirret og ikke få plassert opplysningen riktig med en gang. En annen forstyrrende ting er når leseren ikke helt tror på det som blir fortalt. Jeg klarer ikke å tro at det skal være mulig å hjernevaske en seksåring i den grad som det skjer med Thora slik at hun helt glemmer hvem hun er.

Ikke min favoritt dette her, men jammen kunne han skrive!

Interessant om det som foregår i kroppen etter vi svelger maten

Singsaker er tilbake; nå som nybakt far i en alder av seksti. Egentlig skal han ha fri, men når en mann blir funnet drept uten øyne, klarer han ikke å holde seg unna.
Samtidig som den pågående etterforskningen, fortelles en historie om fem studenter med sommerjobb i Norrtälje i 1992. Selma påstår at en av disse kommer til å ende som morder. Er hun sannspådd, eller leker hun bare?
Innblandet i det hele er også en ny krimbok, som utgis av en forfatter som vanligvis skriver ganske smal litteratur. Hvordan henger alt dette sammen?

I tammeste laget, dessverre. Historien fra Sverige var dørgende kjedelig. For lite Singsaker rett og slett!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Fra dette utgangspunktet spinner Clare Mackintosh en ny psykologisk thriller. Hun har hatt en enorm suksess med sine to tidligere utgivelser, og hun følger på mange måter samme velfungerende oppskrift. Og hvorfor ikke, når du selger bøker som hakka møkk.
Og oppskriften fungerer også denne gangen. En historie fortelles, og du tror du vet omtrent hvordan og hvorfor – og så kommer det noen elegante vrier som snur det meste på hodet.
Likevel synes jeg denne boka er et lite hakk ned fra de to foregående – fordi disse twistene ikke er like oppsiktsvekkende som tidligere. Litt mer gjennomskuelige.

De tre brødrene vokser opp i et røft miljø. Seg imellom sloss de så busta fyker, de ramponerer huset de bor i. Dermed vanker det grundig straff fra faren, som de er både glad i, og frykter. Moren er for det meste sliten av skiftjobben og de strevsomme guttene. Forholdet mellom mor og far er til tider en farlig affære, noe guttene fort lærer seg.
Familielivet byr på både kaos, sterke følelser og samhold, men hva skjer den dagen brødrene skal rive seg løs fra alt dette?

En usikker og utrygg oppvekst preger boka, og ikke alle brødrene takler det like godt.
Røft og enkelt språk som passer til tematikken. Leses ut på en liten time, så den rekker ikke å gå så mye i dybden. Savner litt bakgrunnsstoff om foreldrene for mer helhet.

Spennende bok, ikke fult så spennende film

En utspekulert morder går løs i Trondheim ...

Bestialsk morder herjer
Handlingen tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1918. Forferdelige ting skjer i Trondheim. En mann blir brent inne i et bygg, og andre groteske mord skjer på kort tid. Er det en seriemorder som står bak drapene? Det ofrene har til felles er at de er frimurere, men hvem ønsker dem død, og er det på grunn av at de er frimurere, eller ligger det noe annet og mer bak? Ved nærmere undersøkelse finner de ut at de syv dødssynder har inspirert morderen, men hvorfor? Klarer de å finne og stoppe morderen?

Dette er tredje bok av Jan Boris Stene om privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg, men min første. Selv om jeg ikke har lest de to andre bøkene, følte jeg ikke at det gjorde noe. For dette dreier seg om en ny sak og man blir godt kjent med privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg. Det er et underlig "par". De er selvfølgelig ikke et par, men de samarbeider når et mord oppstår. De er noen morsomme karer som har en fin type humor og de forstår hverandre godt. De vet når de skal gi hverandre armslag og samtidig går de godt overens.

Det er morsomt å lese en bok med en handling som foregår i sin nærmeste by, for det er ikke ofte det skjer, og da er det lettere å se for seg stedene også. Det blir veldig virkelighetsnært, nesten litt hjemmekoselig. Ekstra morsomt er det å forestille seg sin nærmeste by slik det var før i tiden. Prøve å leke litt med fantasien mens man leser.

Måtte le litt av dette avsnitttet:

**Falkener dro på skuldrene. I det samme gikk det atter i døren. Denne gangen var det min utkårede som stod i døråpningen; vi skulle diskutere noen detaljer vedrørende bryllupet før hun reiste ut til Orkdalen igjen. Jeg sprang opp og geleidet henne inn.**

Selv bor jeg mellom Trondheim og Orkdalen, og det er ikke så langt, men valg av transport før i tiden var som kjent ikke så stor, men måtte le litt likevel. Det ble beskrevet som den store utflukten.

Fin tempo
Det er mye som skjer i Lucifers fall og det tar ikke lang tid før nye lik dukker opp som er drept på den ene bestialske måten etter den andre. Sånn sett skulle mon tro at dette var en hardbarket kriminalroman, men det er det dog ikke. For min del ble det mer kosekrim på grunn av bruken av lun humor og sarkasme mellom Falkener og Wilberg. Fikk litt Agatha Christie følelse av å lese boka. Ikke på grunn av lukket rom mysterie, for det er det ikke, men på grunn av den kosekrimfølelsen man får til tross for at innholdet er litt mørkt, men ikke hardbarket. Boka har også fin tempo. Det er stadig noe som skjer uten overdrivelse når det gjelder flyten i lesingen. Forfatteren bruker et nøktern tonefall til tross for alt det groteske som skjer.

Synes også at det er interessant med Falkeners dystre familietragedie om søsteren hans som led en alvorlig skjebne for tredve år siden, men fremdeles er det som et åpent sår for familien. Han blir aldri helt kvitt den tristhetsfølelsen og savnet etter henne til tross for mange år siden det skjedde. Det gir boka et større mysterie og man blir nysgjerrig på denne Falkener. Han er en sensitiv mann som også kan være en hard nøtt, som er god til å observere.

Wilberg er en laid-back mann som snart skal gifte seg med sin utkårede, men tåler ikke å se groteske mordscener så godt. Ofte føles det ut som om han er i feil yrke mens man leser siden han burde være vant til slike ting i hans yrke.

Lucifers fall er en krimbok med morsomme og underholdende karakterer, består av et plot som får en til å tenke på Se7en, og er veldig lettlest. Kunne ha tenkt meg mer atmosfære for dette ble litt for lettbent og stemningsløst for meg. Det ble ikke så mye motvekt, og når man leser mye krim, er det ikke lenger mye som overrasker. Så derfor endte Lucifers fall mer som kosekrim enn en uhyggelig kriminalroman. Men underholdende lesing var det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du har helt rett! Tusen takk for korrigeringen. Omtale av Mørkets ansikt kommer snart.

Grotesk! Dette er det mest egnete ordet for innholdet her. Vi møter en etterforsker, langt mer frynsete enn de fleste. Thorkild Aske har vært ansatt i politiet som avhørsleder. Men etter et fengselsopphold som følge av at han kjørte bil i ruspåvirket tilstand noe som forårsaket at en kvinne døde, kan han ikke lenger gå tilbake til politiet. Handlingen utspiller seg i Nord-Norge, på et forblåst skjær der døde mennesker dukker opp av sjøen. Enda verre blir det når det samme døde mennesket sitter inne på et øde diskotek som plutselig er i full drift. Vi kommer også inn i en sunket russisk tråler der lik ettter lik ligger og dupper inne i en tank. Vi hører om en åndemanende kvinne som selv blir skadet på ganske grotesk vis under en seanse. For ikke å glemme en svært detaljert beskrivelse fra obduksjonen av en druknet person.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Utgangspunktet for handlingen er at den arbeidsløse Thorkild Ask blir bedt av venner om å reise opp til Nord-Norge for å undersøke omstendighetene rundt forsvinningen av en danske ved navn Rasmus. Han har vært i gang med å bygge et gammelt fyr om til et opplevelseshotell. Alle der oppe tar det for gitt at han har omkommet under dykking, bortsett fra mannens mor som ikke klarer å slå seg til ro med dette.

I Tromsø møter Thorkild lensmann Bjørkang og betjenten hans Arnt. De to virker ganske motvillige til snakk om videre undersøkelser, men de tar i alle fall Thorkild med for å vise ham gummibåten til dansken som har drevet i land. Nede ved naustet møter de mannen Harvey Nielsen, en norskamerikaner. Han er en drivtig gründer som ser ut til å ha en hånd med i mye av det som skjer i lokalmiljøet. Harvey og den gale mannen Johannes er de lokale folkene Thorkild får mest kontakt med og hjelp fra. Thorkild tar seg ut til holmen med fyret som Rasmus hadde holdt på med å innrede. Nede i sjøen oppdager han liket av en kvinne. Han får dratt henne opp på land og oppdager at hun mangler ansikt og den ene armen. Plutselig stiger en dykkerkledd mann opp av sjøen. Han griper fatt i liket og tar det med ut i sjøen igjen. Da Thorkild senere kommer på politistasjonen og forteller om dette, er det ingen som tror ham.

Neste gang Thorkild kommer til fyret der det også er blitt innredet et diskotek, finner han dette i full drift med tilhørende lys og musikk og i en stol foran ham sitter den døde kvinnen. Er alt dette bare fantasi i Thorkilds hode som er fullstappet med smertestillende medikamenter? Nå finner også Thorkild den druknede Rasmus ute i sjøen. Festet til ham er en kvinnearm. Den må ha tilhørt den druknede kvinnen. Samtidig viser det seg at lensmann Bjørkang og betjent Arnt har forsvunnet. De dro sammen ut i båt. Båten er funnet – ribbet for peilingsutstyr. Hva kan ha skjedd?

En russisk tråler har gått på grunn under storm. Politiet i Tromsø har hatt mye arbeid med russere som har brakt narkotika og prostitusjon til byen. Mannskapet på tråleren var blitt reddet, men båten ligger nå på havbunnen. Siden ingen later til å kjenne til kvinnen fra sjøen, regner man med at hun er en russisk prostituert som har kommet med tråleren.

Thorkild får Johannes til å ta ham med til stedet der den russiske båten sank. Han håper der å finne flere spor. Iført dykkerutstyr tar han seg ned til vraket. Nede i en tank finner han to døde kropper, lensmannen og betjenten hans. Men også en annen person befinner seg der nede – en lebende. Det er Harvey som viser seg å være mannen bak det hele. Han har samarbeidet med russerne, og han har drept politimennene samt Rasmus som har kommet i veien for ham. Alt dette forteller han til Thorkild mens de ligger der og flyter i vannet. Harvey er overbevist om at Thorkild kommer til å bli ans neste offer, med i kampen som utspiller seg mellom de to, blir det vår mann Thorkild som kommer seirende ut av.

Forfatteren Heine Bakkeid har et blomstrende, ordrikt språk. Kanskje passer det ikke så godt inn i en kriminalroman. Men i mine øyne er det språket som trekker det hele opp, innholdet derimot virker altfor utspekulert.

Et motstykke til de fleste kriminalromaner. Her går det heller stille for seg, svært lite av både blod og vol. Småpludrende føres handlingen gjennom dagliglivet på en idyllisk øy ute i den vestfoldske skjærgården.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen er en pratsom kvinne, Olivia Henriksen, tidligere ambassadefrue, nå skilt og for tiden arbeidsledig. Olivia bor sammen med sin bror, Oscar, på Ankerholmen (en oppdiktet øy utenfor Tønsberg) i et hus de har arvet. Nærmeste naboer er det hyggelige eldre ekteparet, Elvira og Peder. En annen øybeboer er mannen Morten som fungerer som øyas altmuligmann. Kommunen har vedtatt at det er boplikt på øya, noe som er en torn i øyet for noen huseiere som drømmer om å tjene store penger på tomten sin. En av dem som står mest på for å bevare boplikten, er Morten, mens en eiendomsadvokat inne i Oslo arbeider nå for å få opphevet den samme boplikten.

En dag Olivia går tur med hunden finner hun en mann som ser ut til å ha hengt seg på baksiden av et hus. Dette er advokat Prebensen. Politiet konstaterer raskt at mannen først må ha blitt drept og deretter heist opp. Olivia må forklare seg for politiet, i skikkelsene av sjefen Evert Karlsen og den sjarmerende Torstein Krohn (med den dype, sjarmerende stemmen). Etterforskningen på politistasjonen ser ut til å gå tregt. Gang på gang blir Olivia og de andre innkalt til samtale, men saken står i stampe.

I kjølvannet av dødsfallet kommer den dødes kone Katrine i følge med advokatfirmaets nestkommanderende Konrad til øya. De tar inn på strandhotellet som blir drevet av Olivias venninne Mona. De to venninnene finner snart ut at det er et kjærlighetsforhold mellom Katrine og Konrad, noe de to impliserte heller ikke legger skjul på. Konrad var ofte på besøk på øya den gang han var barn. Han er en slektning av det barnløse ekteparet Elvira og Peder. Men i det siste er forholdet blitt kjørligere. Det eldre ekteparet, svorne tilhengere av boplikten, liker dårlig at Konrad har tatt seg jobb hos ”fienden” Prebensen.

Så skjer det noe nytt. Olivia er på tur til Elvira og Peder da Konrad plutselig kommer stormende ut av huset deres. Inne finner Olivia ekteparet liggende livløse. Peder har i tillegg skrammer som tyder på at han har vært i kamp. De to gamle bringes til sykehuset der de i flere dager holdes i bevisstløs tilstand. I mellomtiden finner mann ut at de er blitt forgiftet av stoff fra planten selsnepe. En slik plante har Olivia i hagen sin. Hun skynder seg for å se at hennes egen plante er intakt. Samtidig har hun en følelse av at hun har sett nok en selsnepeplante i en hage på øya. Men hvor?

Kan forgiftingen av Elvira og Peder ha noen sammenheng med testamentet deres? Eiendommen deres som ligger så idyllisk til, ville være et eldorado for potensielle hyttebyggere. Det ville være naturlig at Konrad overtok etter de gamle. Men nå som forholdet mellom generasjonene var blitt dårlig? Olivia kjenner advokaten de bruker. Hun forhører seg og får vite at ganske riktig var Konrad tilgodesett. Men i en periode hadde de n annen arving. Like før forgiftingen hadde de derimot forandret testamentet plutselig tilbake til det opprinnelige.

Nå husker Olivia hvor hun har sett selsnepen. Hun tar veien til Mortens hage. Denne forteller at han har stjålet en knoll fra henne. Deretter slår han henne ned og stenger henne inne i en lager bod. Der ligger også Konrad som han allerede har overmannet. Morten kommer med selsnepe som han vil tvinge i de to fangene. I siste øyeblikk dukker Oscar opp og redder dem.

Det er lett å finne svakheter ved boka. 1. Slik det er bygd opp, er det ikke vanskelig for leseren å forstå hvem som er den skyldige lenge før den egentlige oppklaringen. 2. Leseren gremmes nok ofte over hvor ensporet og naiv hovedpersonen Olivia er Når hun skal gi en saklig opplysning, følges denne alltid av lange digresjoner. 3. Likevel er det en hyggelig og lystig tone over det hele. Trolig har forfatteren hatt en ironisk holdning til det hun forteller.

Her det ikke spart på spenningsskapende elementer. Både tittelen og bokas forside gir inntrykk av noe nifst, og det stemmer til det fulle, i så stor grad at det overgår enhver sannsynlighet.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hoveddelen av handlingen foregår på en avsides plass oppe i Valdres. Her har hovedpersonen Jørgen Haug skaffet seg en hyttetomt. Jørgen er byggmester og skal selv bygge hytta fra grunnen av. Underveis støter han på en masse hindringer. Først er det naturverndemonstranter som sterkt motsetter seg planen om et hyttefelt. På en nabogård er det et halvgalt kvinnfolk som gjerne sperrer veien for ham. Men helt ille blir det ikke før et brødrepar, Thomas og Ivan. Fra Øst-Europa som Jørgen har hyret som hjelperne sine, gjør sitt inntog.

Gjennom en av disse brødrene trekkes det en forbindelse til bokas andre handlingsforløp. En natt kjører en bil rett inn i en urmakerforretning og forsyner seg av varene. Urmakeren som kommer til, blir skutt rett ned. En gammel nabodame som sitter og ser ut av vinduet er vitne til det hele. Den drepte urmakeren var hennes ungdomskjæreste. Derfor tar hun drapet på ham veldig tungt og setter alt inn på å hjelpe politiet i oppklaringen. På politistasjonen er forholdene ikke særlig greie. En ny politimester er nettopp blitt utnevnt. Det er Georg. En annen søker, Arild, føler seg sterkt forbigått og prøver nærmest å stikke kjepper i hjulene for Georgs lederskap på kammeret.

Politiet får brakt på det rene at ranerne av urmakerforretningen er en gruppe øst-europeere som i lang tid har herjet og ranet rundt om på østlandet. En av mennene som har vært knyttet til denne gruppen, er nevnte Thomas som nå er inne på fjellet for å hjelpe Jørgen med hyttebyggingen. Men så en morgen er Thomas plutselig forsvunnet. Ivan og Jørgen leter og finner Thomas hengende i et tre. Deres første tanke er at han har tatt livet sitt. Ivan er redd for å melde dette til politiet i Norge. Han trenger noen dager til å ordne med forsendelse av den døde broren til hjemlandet. Liket blir pakket inn i plast og presenning. Jørgen dette inn i et kjølerom på nabogården. I den nærmeste tiden skal dette skaffe ham mye besvær. Men så forsvinner også Ivan. Litt etter finner Jørgen ham død inne i skogen. Han er drept, akkurat som broren, resonnerer Jørgen.

Under gravingen til hytta dukker det også opp et annet lik – et gammelt et. Politiet dukker opp på stedet, stiller Jørgen intrikate spørsmål som han prøver å lyve seg fra. Alt dette gjør situasjonen mer og mer uholdbar for vår mann. Dette gamle liket har ligget innhyllet i leire, og nå lar det seg gjøre å lage et avtrykk av hodeskallen. Jørgen får det for seg at det kan være en sammenheng mellom dette gamle drapet og drapet på brødreparet. Han finner noen andre små spor av gammel art, tar det med til kjæresten sin og sammen klarer de merkelig nok å finne fram til navnet på mannen som har ligget der død i 20 år. En historie avtegner seg av en ung mann, Christian Berg, som plutselig reiste fra kjæresten sin. Alt hun satt igjen med var et brev fra utlandet. Men Jørgen finner fram til skriftprøver som beviser av dette brevet var falskt. Dette skaffer han til veie gjennom et lite innbrudd i huset til ham som må være morderen. Denne mannen, Roy Sponvik, som inntil da hadde vært å betrakte som Christians venn, ikke bare drepte den andre, men også stjal rivalens kjæreste.

Siste del av boken utspiller seg som en utmattende kamp mellom Jørgen og Roy. Sistnevnte er kommet for å hente de to likene For Jørgen er det viktig at den andre ikke får mulighet til å fjerne bevismaterialet. Han får låst bilen til Roy og kaster nøkkelen. Så går Roy løs på Jørgen, bevæpnet med øks. De er ute i et myr, og deretter på randen av et stup. De ender det hele med at Roy til slutt rutsjer utfor. Så kommer politiet og hjelper Jørgen opp.

Boka er langt mer actionpreget en hva jeg setter pris på. Her slepes innpakkede lik fram og tilbake. Overalt finnes det store konflikter . ikke bare på politistasjonen, men også i hovedpersonens privatliv. Nils Christian som er den nye kjæresten til Jørgens ex-kone, er i stand til å gjøre hva som helst for å få Jørgen arrestert slik at han selv ikke får noen vansker med å overta hovedpersonens hus. Om persontegningen kan man si at disse er skremmende enkle i tankegangen og handlingsmønsteret sitt.

Spennende historie helt i Fred Vargas sin stil

Hvorfor blir ikke den uskyldige og skjønne jenta meldt savnet?

Stormfull begynnelse
En umenneskelig storm er i ferd med å roe seg. Carol og Paul kommer trygt hjem etter et møte med adoptivbyrået. Samme dag oppdager Paul noe gjennom vinduet. Gjennom stormen tror han at han skimter noe eller noen i hagen, men hvem kan være ute i dette været, eller bare halluniserer han på grunn av uværet? Senere kommer Carol utfor en liten bilulykke. Bilen hennes treffer en jente som løper rett ut i veien uten å se seg for. Carol får veldig til omsorgsfølelse for jenta og får treffe henne på sykehuset. De knytter bånd ganske raskt og hun synes det er rart at foreldrene hennes ikke dukker opp, eller har meldt henne savnet. Jenta selv husker ikke hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Foreløpig får hun navnet Jane Doe. Carol synes synd på henne og får en slags morsfølelse overfor henne. Siden sykehuset ikke kan oppbevare henne så mye lenger selv om hun har hukommelsestap, tar Carol og Paul henne med hjem hos dere for å ta vare på henne. De har lenge lengtet etter et barn selv og de bestemmer seg for å gi henne et hjem enn så lenge til noen sender en etterlysning etter henne. Carol sliter med mareritt selv om hun og Paul synes det er herlig å ha Jane hjemme hos seg. Siden Carol er barnepsykiater, vil hun prøve hypnose på jenta i korte perioder for å se om de finner svar på hvem jenta er. Senere planlegger de en hyttetur sammen, men Paul må bli ferdig med et parti av et bokmanus før han kan dra, men Carol insisterer å dra i forveien med Jane og han kan komme etter noen dager senere. Til tross for at Paul synes at Jane er en trivelig jente, stoler han nok på jentene til å dra alene på tur? Er det smart av ham å la Carol dra til et øde sted med en person de kjapt kjenner?

Dean Koontz ble ofte omtalt før i tiden i media som Stephen Kings lillebror siden de ofte skriver i samme sjanger og betraktet som "konkurrenter" av media, men mange mener at Koontz aldri kom helt i høyden med Stephen King, selv om de produserer omtrent like mye.

The Mask er en av de mer ukjente bøkene av Koontz, og han ga ut boka under pseudonymet Owen West i 1981. Dette er en veldig kort og stemningsfull horrorbok, og er det noe Dean Koontz kan så er det å beskrive naturkatastrofer. Det gjør han nesten virkelighetstro. Det er nesten som å være der og oppleve kraften selv. Det merkes også at denne romanen er litt gammel da forfatteren i boka, Paul, fremdeles bruker skrivemaskin.

Corny sexscener
Det er en heftig sexscene med i boka mellom Paul og Carol. Den skal visstnok være dampende sexy, men blir istedet komisk fordi det virker både malplassert, tilgjort og overdrevent, nesten som i en scene fra en såpeserie. Ikke noe galt med såpeserier siden jeg ser en del av det selv, men det var på en måte komisk å lese det av en eller annen grunn, og jeg hadde nesten lyst til å le. Flere små sexscener følger med i denne korte boka.

Til tross for corny sexscene er dette en god horrorbok i kjent Dean Koontz stil. Selv om han aldri er på høyden med min forfatterhelt, Stephen King, gjør han det bra. Han skriver godt, skaper ordentlig atmosfære og rare hendelser. Selv om historien i seg selv ikke er spesielt original eller skiller seg ut på noen måte, gjør det ikke noe. Den er spennende og har noen gode horrorøyeblikk som er verdt å få med seg. Han er god på å få frem stemning og uhygge, som ofte uteblir i dagens horror og thrillerbøker generelt. Men her er det rikelig av uhygge og med tanke på hvor kort boka er, rekker man å bli godt kjent med karakterene. Det jeg hadde minst sansen for, spesielt mellom hovedkarakterene Carol og Paul, er at det blir litt vel mye I love you.

The Mask er en underholdende og småuhyggelig horrorbok med mye atmosfære. Historien i seg selv er som nevnt en smule forutsigbar, men føler ikke at det gjør noe siden historien likevel er underholdende og man blir engasjert. Historien er solid til horror å være, og selv om man har på følelsen av hva som vil skje til slutt, er man nysgjerrig nok til å bla videre helt til siste side. Dette er ikke Koontz beste, men han kan det med å lage stemning. Det skal han ha ros for. Min favoritt av ham er fremdeles: Intensity.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag av omtalen på bloggen min:
Og da er det disse evinnelige brilleglassene – hvordan de dugger – igjen og igjen. Fordi de store følelsene er tilbake. Kanskje sterkere enn noen gang før. Du vil så gjerne at det skal gå greit med disse menneskene, men det gjør det jo ikke. Men så ordner det seg på et vis likevel – men bare for noen. Og følelsene mine slites i alle retninger – i disse øyeblikkene er det deilig å være en leser!

Jeg tror jeg lar være å nominere noe denne gangen, er snart eksamen, så må prioritere faglitteratur☺️ Men følger litt med fra sidelinja, mange spennende forslag.

Fire år gammel havner Rachel på et av New Yorks barnehjem grunnet en familietragedie.
På barnehjemmet bedrives utvidede eksperimenter på blant annet kikhoste og skjørbuk. Rachel blir offer for doktor Mildred Solomons ønske om prestisje. Hun utsettes for store røntgendoser, som skader Rachel for livet. Som femtenåring rømmer hun fra terrorveldet til doktor Solomon.
I voksen alder, jobber Rachel som sykepleier, og en dag dukker doktor Solomon opp som hennes pasient. Rachel starter sitt eget eksperiment med den syke doktoren, og står til slutt ovenfor valget om å tilgi eller å gi seg hevnen i vold.

Meget god bok om vondt tema. Løselig basert på forfatterens egen familiehistorie.