Er du deg selv, eller er du noen som andre vil du skal være?
Alltid er det noen som skiller seg ut
Hattie er ikke som andre jenter. Hun er noe for seg selv. Hun har fremtiden klar og vet hva hun vil til tross for at hun er ung. Hun hater å bo på landet og drømmer om å flytte til New York for å bli skuespiller. Hun er 17 år og drømmer om å bli 18, myndig til å gjøre hva hun vil istedet for å være den foreldrene og andre vil hun skal være. Hun drømmer om å bli ferdig med skolen og gå egne veier. Men først må hun bli ferdig med skolen, og på skolen er de travelt opptatt med å sette opp stykket Macbeth og Hattie har en av rollene.
På skolen er hun godt likt og hun har sine beundrere. Hun virker også mer voksen enn de fleste på sin egen alder. På fritiden har hun en jobb ved siden av skolen, og hun chatter med en fyr som kaller seg LitGeek. De chatter om alt mulig, alt fra litteratur til andre ting. De åpner seg for hverandre uten at de vet hvem den andre er i virkeligheten. De bare liker å chatte med hverandre. Den dagen da Hattie tilfeldigvis oppdager hvem denne personene er, forandrer alt seg, og ting står på spill ... Spesielt når det viser seg at de begge har følelser for hverandre. Det er moralsk feil, men klarer de å motstå hverandre?
Uvant å like persongalleriet i en krimbok
Den du vil jeg skal være var hittil en ukjent bok for meg, forfatteren også. Hun har gitt ut en bok tidligere, men dette er hennes første bok som er oversatt på norsk. Ofte når jeg leser en krimbok, spesielt nå i det siste, har jeg opplevd karakterer som flate, kjedelige og som man ikke får noe bånd til, men her opplevde jeg det annerledes, og da gjorde det ikke noe at konseptet ble vel forutsigbart, fordi jeg ble så knyttet til karakterene. Ikke bare hovedpersonen, men opptil flere, noe som er sjeldent. For enten så er det karakterer som irriterer vettet av meg eller karakterer som jeg gir fullstendig blaffen i om de dør eller ikke. Det er ingen mellomting, men her var karakterene svært menneskelige og levende, istedet for å være pappfigurer som fort skjer i krimbøker. Mon skulle tro jeg ikke liker krim, men det gjør jeg altså. Det er bare vanskelig å finne god krim, det samme med psykologiske thrillere. Det blir fort mye av det samme, men det gjelder alle sjangre, egentlig.
Dette er en bok der det er viktig å spørre seg selv om man kjenner de rundt seg like godt som man tror. Er de den de gir seg ut for å være, eller er de noen som du eller andre ønsker at de skal være? Er noen seg selv fullt ut i dagens samfunn da mye er falskt? Er fleste av oss dobbelmoralske? Boka stiller mange spørsmål som er både morsomt og småskremmende å tenke på.
Dette er en menneskelig krimbok på mange måter. Det er om forbudte følelser, å finne seg selv og samtidig gå egne veier, gjøre det man ønsker samme hva andre tror og mener om det. Gi f**** hva andre tror og tenker om deg og ditt. Krimsaken i seg selv var ikke spesielt originalt eller engasjerende. Dette er en bok der hvor karakterene engasjerer mer fordi man blir såpass godt kjent med dem, og det er sjeldent å lese en krimbok hvor man liker de fleste i persongalleriet, for som regel er det omvendt. Synes denne boka hadde passet bedre som roman enn krim i grunn.
Lettlest, underholdende og en god bok som setter spørsmål om hvorvidt du tror du kjenner andre.
Fra min blogg: I Bokhylla
Andreas vokser opp med magiske somre på hytta. Hvert år, syvende juli, hentet pappa onkel Benjamin, og så bar det til hytta i tre uker. Andreas hadde et meget godt forhold til onkelen, og sorgen var stor da han sluttet å komme. Først som tenåring skjønte Andreas at onkelen var psykiatrisk pasient.
Atten år gammel ankommer Andreas Lier sykehus, hvor onkelen holdt til da han levde. Året er 1974. Han havner som pleier på 23-salen i C blokka. Avdelingen har kun mannlige pasienter, og det blir litt av en omstilling for unge Andreas.
Boka er basert på virkelige hendelser, fra da forfatteren selv jobbet ved institusjonen.
Knallgod og grusom med en touch av humor. Anbefales sterkt!
Rufsetufsa som svar til Mathis August Utgård :
22:17, 11. juni 2018 Diskusjon: Rufsetufsa om Demoner besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen av Asbjørn Dyrendal av Asbjørn Dyrendal
Tim Curry er en av mine favorittskuespillere så du har mye å glede deg til når du skal se flere filmer med ham. Liker mange av hans sære roller. =) Og det er fint at du skal lese mer av Stephen King. Selv skal jeg lese The Outsider av ham i sommer som er hans nyeste. =)
Hadde du gitt opp hvis du ble kidnappet og frarøvet friheten?
Horrortørke?
Det gis ut en del horror for tiden. Det var en tid det ble utgitt svært lite horrorbøker, synes jeg, men nå ser det ut til at det begynner å ta seg opp igjen, og godt er det. Jeg vet godt at det er en sjanger som ikke tas seriøst hverken i bokformat eller på film, men det er nettopp derfor jeg liker det. Det er ikke mye som skremmer, for etter mange år med mye lesing av horror og sett en del skrekkfilmer, så blir man jo kurert, men synes fremdeles sjangeren er underholdende. I hvert fall det meste av det. Det er ikke selvfølgelig ikke som før i tiden da sjangeren var mer leken og kreativ, men det kan man ikke forvente heller. Noen ting forandrer seg, dessverre.
Doll House er en bok jeg har sett mye på Goodreads i det siste. Som regel har jeg ikke lyst til å lese bøker som får mye oppmerksomhet, men det var noe med denne som gjorde meg nysgjerrig, og jeg ville gi den en sjanse. Det virket som en artig og spennende horrorflick i bokformat. Jeg er svak for horror og har vært det helt fra jeg var liten og for ung til å lese og se sånne ting. Siden har interessen for horror vært der. Jeg har til og med en svær pappfigur av skrekkfiguren Jason Voorhees i stua (fyren som er kjent fra Fredag den 13 filmene) og det sier vel jo sitt. Er man en horrorfreak, så er man en horrorfreak.
Et nytt kapittel i Olivias liv blir til et mareritt
Denne horrorboka er om Olivia som forlater redet for å begynne et nytt liv et nytt sted. Hun skal begynne på college, og et nytt kapittel starter i livet hennes. Det er både vanskelig og spennende både for henne og faren hennes, for det har alltid vært de to. Olivias mor dro fra dem for hun hadde ingen ønske om å være mor (hørt på maken!), men faren hennes har alltid vært der for henne, og kjører henne til college. Men det tar ikke mange timer etter at Olivia er alene på det nye stedet før hun blir kidnappet i en hvit van, og fraktet inn i en celle med nesten bare rosa interiør. To menn, en i gorillamaske og en i sjakalmaske holder henne fanget. Hun blir utsatt for det ene og det andre, og hver gang hun prøver å gjøre motstand, risikerer hun å miste en kroppsdel. Kommer hun til å klare å rømme fra torturkammeret som ligner et dokkehus, eller er alt håp ute?
Dette virket som en typisk horrorbok og det var det også, på mange vis. Plottet virket som noe man har lest og sett mange ganger før, spesielt for oss som er vant til sjangeren, så her var det ikke noe nytt. Olivia er en sterk karakter som ikke lar seg kødde med, og står i mot så lenge det er mulig. Hun er en fighter selv om det koster henne dyrt. Hun er spennende å lese om og samtidig irriterende for hun viser ikke mange sider av seg selv, og blir fort pappfiguraktig i lengden. Noen av replikkene er rare og unaturlige, og handlingen blir fort repeterende, så denne horrorboka blir fort mye av det samme og kjedelig.
Et tilfeldig offer eller nøye planlagt?
Hvem er ute etter å skade Olivia? Får hun noen gang se ansiktene deres? Er det noen hun kjenner, eller er hun et tilfeldig offer? Hvor lenge kommer hun til å holde ut deres syke lek? Mange spørsmål oppstår underveis, men dessverre blir denne boka altfor forutsigbar og for lett til å gjette seg frem til hvem som står bak. I hvert fall hvis man har sett og lest mye fra sjangeren tidligere, så får man et visst instinkt, en magefølelse som oftest stemmer.
Doll House er en blanding av horror og slasher, som er noe festlig. Med festlig mener jeg at når man er vant til sjangeren, så blir man etter hvert flink til å se humoren i den sjangeren. Dette er ment til å være seriøs horror, men for min del ble det ikke det. Det ble mer festlig og humoristisk enn skremmende. Synes at forfatteren prøver for hardt, og dessverre blir storyen for forutsigbar. Replikkene mellom far og datter er litt lattermilde og anstrengt, det virker ikke naturlig, og det er altfor lett å gjette seg til hvem som står bak bortføringen av Olivia. Morsom og lettlest der og da, men ikke noe skremmende eller spesielt tankevekkende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nathalie og Sigurd har vært gift i 16 år. Ekteskapet er barnløst, noe venner og familie stadig minner dem på. Nathalie er yrkeskvinne, så de har hjelp i huset, men Nathalie liker å diske opp for Sigurd både morgen og kveld likevel. Selv glemmer han jo både dette og hint som skal på bordet.
For tiden føler Nathalie at Sigurd ikke er som han pleier, og da sommeren kommer med barnepass og pendling, kommer sannheten for en dag.
Ingen tvil om at Undset fortjente Nobelprisen! Meget godt skrevet.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha av Miguel de Cervantes Saavedra:
10:54, 7. juni 2018
Bokens helt er egentlig en fattig mann av lavadelen. Han er en ivrig leser, men har forlest seg på ridderromaner, og setter seg fore å bli ridder selv. Etter å ha brukt 1 uke på finne navn på hesten sin, for så å bruke enda 1 uke på å endre sitt eget navn til Don Quijote av la Mancha, legger han i vei. En av bøndene, Sancho Panza, blir hans væpner. Don Quijote har klokketro på alt han har lest om ridderlivet, og lever seg sånn inn i dette universet at han ser borger, slott og adelsdamer der andre ser en kro, vindmøller, og prostituerte.
Etter mange prøvelser på sin kronglete ferd, kommer tiden da ridderen må komme tilbake til den virkelige verden, og legge illusjonen død.
En skikkelig murstein, som var dryg å komme gjennom. Til tider strålende og komisk, men også kjedelig og tung.
Science fiction er avanserte greier ...
Jeg liker science fiction, men det er dessverre ikke en sjanger jeg leser mest av, så der er jeg litt utrent. Tidligere science fiction bøker jeg har lest er blant annet Darlah (172 timer på månen) av Johan Harstad, Across the Universe av Beth Revis og I Am Number Four av Pittacus Lore, bare for å nevne noen. Som sagt så liker jeg science ficiton, men samtidig har jeg litt anstrengt forhold til sjangeren med redsel for at det kan bli for avansert, i hvert fall hvis det blir for mye tekniske forklaringer og slike ting. Da blir jeg uengasjert.
Her er det ikke det tekniske som er avansert med boka, men selve handlingen. Det er vrient å forklare den på en forståelig og rettferdig måte, fordi den er veldig kompleks. Den er lettere å forstå når man leser den selv, men å beskrive den forandre, er noe annet. Noen bøker er sånn, og noen bøker er enklere å forklare enn andre. Det varierer så veldig.
Velger man å være alene?
Dette er ingen bok som er lett å forklare. Det er heller en bok som må leses og oppleves. Det er bare da man får en ordentlig forståelse av boka. Det er en slik type bok. I bunn i grunn er boka hovedsaklig om to personer og en bikarakter. Først møter man Augustine som begynner å bli en gammel mann som lever og ånder for jobben. Han er forsker, og hans base er Arctic. Noe skjer som gjør til at alle kollegaene evakueres, men siden Augustine ikke har noen nære og kjære, bestemmer han seg for å bli værende. Han tror han er alene inntil han oppdager at en jente, Iris, som er blitt etterlatt i evakueringen. En annen person man blir kjent med er Sully. Hun har også ofret livet sitt til jobben. Hjemme har hun eksmann og en datter. Hun er på vei tilbake tilbake fra Jupiter etter flere års oppdrag, men på vei tilbake fra Jupiter svikter kommunikasjonssystemet. Mens hun sitter i romfartøyet Aether, får hun rikelig tid til å tenke over sitt liv, ting som har skjedd og forskjellige valg hun har tatt. Dette er virkelig en bok om filosofi, tid og sted, noe som er interessant med boka.
Hadde så vidt hørt om boka tidligere, men ikke så mye. Hadde så vidt på forhånd hørt om denne på YouTube. Hun jeg samleste den med og som jeg har samlest flere andre bøker med, foreslo denne og jeg ble med. Noe jeg er glad jeg gjorde for selv om dette er en noe treg bok, stiller den mange viktige spørsmål og får deg til å tenke. Det er nesten som å sitte i samme rom med disse hovedpersonene og filosofere sammen med dem. Jeg likte spesielt godt den stille atmosfæren fra handlingen i boka. Her er det ikke snakk om actionfylte scener eller dramatikk sådan, til tross for at det karakterene blir utsatt for, er veldig tragisk. De tar det hele med knusende ro og det er forfriskende i en slik sjanger.
Dårlig sammenligning
Denne boka sammenlignes med Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) av Emily St. John Mandel, noe jeg ikke skjønner noe av, for personlig synes jeg ikke bøkene er like i det hele tatt. Bøkene er fra sjamme sjanger, men synes at akkurat den sammenligningen er rar, så ser ikke helt den.
Good Morning, Midnight er en komplisert og avansert bok å komme seg inn i med det første. Det tar litt tid før man kommer seg helt inn i konseptet, så man må smøre seg på litt med tålmodighet i de første kapitlene, men det blir lettere etter hvert. Karakterene er fascinerende å lese om, spesielt om stabeiste Augustine som ikke gir opp jobben sin til enhver pris, og jeg liker hvordan boka reflekterer våre egne liv om at ingen vet hva som skjer i fremtiden, og det evige spørsmålet om livene våre egentlig betyr noe, og i så fall hva? Jeg liker at boka får leseren til å stille spørsmål agående seg selv og hva som venter. Den får deg til å filosofere over store og små ting, noe jeg har sansen for.
En ting er sikkert; denne boka gir deg noe å gruble på. Boka tar også opp et viktig tema nemlig ensomhet og hva man kunne ha gjort annerledes her i livet, og ikke ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Boken er starten på en trilogi som skildrer finnenes vanskelige liv som nybyggere i Finnskogen, på både norsk og svensk side, mot slutten av 1600-tallet. Etter å ha brutt opp fra krig og nød i sine opprinnelige hjemtrakter, søker de "korn og fred" i Norge og forsøker i det lengste å holde seg utenfor krigen mellom nordmenn og svensker.
I sentrum står Pål Tyyskiänen og hans Kerttu. Boken gir en detaljert skildring av deres liv, hvordan de etablerer seg, bygger opp en hverdag, barn og familieforhold.
Jeg fikk virkelig stor forståelse for livet den gang. Hvordan hverdagen var, hvordan de brukte naturen, hvor viktig det var å gro og sanke inn alt de trengte for å tåle en vinter.
Spennende historie og jeg vil fortsette å lese de andre bøkene i trilogien og følge denne slekten videre.
Rufsetufsa som svar til karin :
18:19, 2. juni 2018 Diskusjon: Rufsetufsa om Alex av Pierre Lemaitre av Pierre Lemaitre
Jeg ga ikke så dårlig karakter bare fordi det skal mer til for å sjokkere meg, men jeg har lest mange lignende bøker før, og jeg fikk heller ikke sansen for hovedpersonen. Jeg brydde meg ikke så mye om handlingen eller karakterene. Og forventninger til bøker og filmer har jeg sluttet å ha, fordi det ødelegger alltid, så prøver alltid å være nøktern til enhver bok jeg skal lese og enhver film jeg skal se. Jeg har også alltid vært kritisk, og vet hva jeg liker og ikke. =)
Ikke alle minner er like gode ...
Nære bånd viskes ut med årene
Etter et havarert ekteskap byr livet på flere problemer for politikvinnen Renate Minde. Hun får en mystisk telefon fra hennes kjære tante som vil ha Renate til å komme hjem til Mandal, men sier ikke hvorfor. En gang var de to nære, men i de siste årene har de ikke hatt så mye med hverandre å gjøre. En av grunnene har vært hektiske livet og jobben til Renate i Bergen, og hun har ofte funnet på unnskyldninger for å holde seg unna barndomsstedet Mandal. Selv om hun er glad i sin tante, har det vært for vondt for Renate å dra tilbake. Men nå er hun alvorlig bekymret, både for tanten og hva hun prøvde å si, så denne gang kan hun ikke komme med bortforklaringer. Vel hjemme hos tante Magdalena, finner hun henne alvorlig skadet og mens tanten ligger i koma, samarbeider Renate både med lokalpolitiet, og gjør sine egne undersøkelser. Hvem ville tanten hennes noe vondt, og hvem prøver å skremme Renate, og hvorfor?
Konseptet virket lovende. Fortid møter nåtid, mørke familiehemmeligheter og fortrengte minner. En fin blanding for en krimbok, men dessverre ble dette litt flatt for min del. Den har noen spennende partier, men det blir fort forutsigbar når man har lest mye av den sjangeren, og ofte føltes historien noe monotont og anstrengt i lengden. Savnet mer brytninger og ikke nødvendigvis overraskelser, men mer variasjon i språket for det blir fort monotont. Mye av det samme skjer. Med pensjonistkrim mener jeg ikke at dette er en bok for bare pensjonister å lese, men en av karakterene er pensjonist og prøver å løse et gammelt mysterium på egenhånd. Det blir litt pensjonistaktig for meg og ikke så veldig troverdig. Føler at den personen fikk litt større rolle enn Renate, og jeg ville heller lese om Renate for hun var mer spennende å lese om. Hun var ikke så endimensjonal som de andre karakterene, og var den eneste karakteren som fascinerte på et vis. Til tross for at tanten hennes er døden nær, og mystiske og skremmende ting skjer rundt henne, prøver Renate likevel å gjøre en god jobb, selv om hun ikke er politi i det distriktet. Men hun samarbeider med lokalpolitiet og sammen prøver de å nøste opp trådene.
Mystisk skygge
Jeg likte også denne mystiske skyggen som dukker opp av og til. En person som holder øye med Renate og huset til Magdalena av en eller annen grunn. Det gir ikke boka et skremmende preg, men bidrar til mer mystikk. Likevel synes jeg det blir fort forutsigbart, spesielt når man har lest mye krim tidligere, skal det mye til for å bli lurt.
For min del ble Magdalenahuset en noe tørr krim som man har lest "mange ganger før". Jeg er ikke ute etter noe nyskapende eller originalt, for det skjønner jeg det er vanskelig med tanke på hvor mange bøker som utgis fra samme sjanger. Men syntes både at spenningen og underholdning uteble i store deler, og det er synd med tanke på at denne virket mørk og dyster. En fin krim å få med seg på late dager, men ikke noe tankevekkende eller noe som kryper under huden. Tror andre kommer muligens til å like den bedre enn det jeg gjorde.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ismael og hans venn med harpunen, mønstrer på kaptein Akabs skip. Kapteinen er litt av en skrue. Benet han mistet er erstattet av et laget av hvalbein. Det er også en hval som er skyld i at benet er borte. Kaptein Akab er besatt av hevn, og jakter det digre utysket over alle hav. Med seg på den mystiske ferden har han en broket forsamling sjømenn.
En klassiker som kom ut allerede i 1851, men den ble ikke anerkjent før etter Melvilles død (1891).
Ble litt i tyngste laget synes jeg. Mye tørre fakta og veldig spesiell dialog. Den glimtet til innimellom, men det var ikke nok for meg, dessverre.
Psycho ble utgitt i 1959, og året etter ble boka filmatisert av selveste Alfred Hitchcock ...
Det er skammelig å være en horrorfreak og ikke ha lest Psycho ... før nå, men bedre sent enn aldri. Har sett klassikeren utallige ganger, og liker den veldig godt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å lese boka uten å høre fiolinmusikken fra filmen, men det var nærmest umulig, både morsomt og irriterende.
En svært kjent historie
Psycho er en kjent historie om Norman Bates. Han er en bygdeoriginal som bor sammeen med sin mor litt avsides til, og driver et motell langs den gamle hovedveien. Det kommer ikke så ofte overnattingsgjester nå for tiden etter at en ny hovedvei ble laget. Norman Bates er en voksen mann som bor sammen med sin mor. Han er en voksen mann som har rett til å ta egne avgjørelser og leve sitt eget liv, men velger å bli boende i barndomshjemmet hvor han driver motellet, tar var på sin mor, og bruker en god del tid på lesing. Han er en enstøing som de andre i nærområdet ser på som litt "rar", men harmløs. En kveld dukker det opp en gjest som har sine hemmeligheter. Hun flykter fra noe, og den kvelden forandrer alt seg for Norman Bates. Folk dukker opp og spør etter denne kvinnen som er forsvunnet. Har Norman Bates noe med det å gjøre, eller er det bare et blindspor?
Jeg har sett klassikeren som ble produsert i 1960 og oppfølgeren som ble produsert i 1983, men aldri lest boka Psycho, men nå har jeg i det minste lest den. I 1998 kom nyversjonen ut og den likte jeg ikke i det hele tatt. Jeg har heller ikke sett Tv-serien Bates Motel som tar for seg Norman Bates som ungdom. Klassikeren derimot, har jeg sett flere ganger. Morsomt at Janet Leigh som var med i originale Psycho er moren til Jamie Lee Curtis, som også er kjent fra horrorbransjen, nærmere bestemt fra Halloweenfilmene. Mor, så datter ...
Lettlest og spennende
Boka er veldig kort til å være horror og inneholder veldig korte kapitler, men det er mye spenning og stemning som skapes på de få sidene. Jeg liker at denne horrorboka blir fortalt på en nøktern og tilbakeholden måte istedetfor heseblesende overdrivelser som i mange av dagens krimbøker som kun er ute etter å sjokkere gjør. Denne boka er også sjokkerende, i hvert fall hvis man ikke er kjent med historien tidligere, men fortellermåten overdrives ikke. Historien er stillegående, de få karakterene som er med blir man godt kjent med og er fengslende å lese om, og man vil stadig vite mer om Norman Bates, for han er en mystisk karakter på mange måter. Synes ikke boka er skremmende. Hadde ikke syntes det hvis jeg ikke hadde sett filmen tidligere heller, for når man har sett og lest mye horror blir man kurert til slutt, og det skal da mye til for å bli sjokkert eller bli skremt. Å bli skremt er en følelse jeg virkelig savner, for det er gøy! Men vedder på at denne boka satte et støkk i folk da den kom ut da boka var nyskapende og skremmende på sitt vis. Selv om den ikke skremmer eller sjokkerer nå for tiden, er det en bok som likevel holder seg godt med årene. Det er en stødig klassiker og man blir kjent med flere sider av Norman Bates enn det vi gjør i filmen. Men vil samtidig rose Anthony Perkins for hans innsats som Norman Bates, for han gjorde det utrolig bra, og han var nesten for kjekk for en slik rolle.
Det tok meg veldig mange år før jeg endelig fikk somlet meg til å lese boka og jeg er glad jeg gjorde det til slutt. Den er stemningsfull, lettlest, fengslende og man får et litt større perspektiv på ting enn det filmen fikk frem, selv om jeg personlig foretrekker filmen fremfor boka. Som regel foretrekker jeg bøkene fremfor filmatiseringene, men ikke denne gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
Fred Goldman, faren til Ron (ett av drapsofrene) kjøpte rettighetene til denne boka, og inntektene går til Ron Goldman Foundation for Justice og Nicole Brown Charitable Foundation.
Spennende bakgrunnshistorie
O.J. Simpson er et navn de fleste kjenner til. Han var en legende innen amerikansk fotball. Han var også skuespiller og jobbet en periode for NBC som amerikansk fotball analytiker. Han var en fyr som alle ville ha en bit av, så ofte måtte han på reise for å spille inn reklamefilmer og andre jobboppdrag. Privat slet han ofte med forholdene sine. Først var han gift med Marguerite L. Whitley, men da ekteskapet gikk mot slutten, møtte han på unge Nicole Brown som ikke en gang var tjue. Sammen holdt de ut i sytten år etter en turbulent tid. Først ville Nicole separere seg for hun følte hun ikke lenger hadde sin egen identitet og ville ha tid til å finne seg selv. Etter skilsmissen ville hun tilbake til O.J. og med en "prøvetid" på ett år, hvis ting gikk bra, kunne hun få flytte inn tilbake til ham igjen. Som ofte med forhold, gikk det opp og ned. Noen ganger varer det, andre ganger ikke. De begynner å date andre og går hver til sitt, mens de samarbeider om omsorgen over barna. O.J. Simpson gir også uttrykk i boka at han ikke likte omgangskretsen til Nicole. Han stolte ikke på dem og var sikker på at både hun og vennene hennes drev med narkotika, og han ville ikke at deres barn skulle være vitne eller bli involvert i et slikt miljø. Det var en av grunnene til at han og Nicole kranglet så mye. De fleste husker nok også eller vet om biljakten i 1994 da O.J. Simpson satt i baksetet i en hvit Bronco med flere politibiler etter seg. Folk samlet seg ved veien for å få et glimt av bilen O.J. satt i.
O.J. Simpson har samarbeidet om denne boka med Pablo Fenjves, men han distanserte seg mer og mer vekk fra prosjektet fordi han var ikke fornøyd med det ene og det andre. Det virket også som om han mistet interessen for prosjektet underveis. Heldigvis ble det bok til slutt. I forordet i boka forteller Pablo Fenjves litt om samarbeidet, og det er en scene som skiller seg litt ut og kan gi en frysninger. Det er denne;
Now that we were done with the worst of it, or as done as we were going to be, O.J. because suddenly more voluble. He provided details about the drive home, for example, and actually corrected me when I said i thought he'd driven through the red light at Bundy and Montana. "I didn't go to the light at Montana. Why would I have gone there? I took a left at the end of the alley and went up Gretna Green to San Vicente, and from there to Sunset."
He must have seen the look on my face. "Or that's the way I woulda gone."
"Hypotetisk sett"
Resten av boka er skrevet sammen med samme mann, ghost writer Pablo Fvjes. Mye i boka er skrevet som "hypotetisk sett" fra O.J.s perspektiv, akkurat som i intervjuet med Judith Regan. Men istedet som "hypotetisk sett" beskrives ting mer eller mindre fra klare minner. Hypotetisk sett bruker han visstnok for å beskytte seg selv på et vis, virker det som. Han bruker den samme teknikken/forsvarsmekanismen i et intervju han gjorde med Judith Regan som ble publisert på YouTube for første gang tidligere i år.
O.J. Simpson var uskyldig i begynnelsen av undersøkelsen, men etter hvert ble han person of interest og de fleste vet hva person of interest betyr, og det er det de mistenkte kalles i en mordsak. O.J. Simpson var nær venn med Robert Kardashian, og bodde hos ham en stund. Robert Kardashian var også en av hans advokater. Robert Kardashian var Kris Jenners første ektemann og far til Kourtney, Kim og Khloé. Uttrykket til Robert Kardashian besrkiver egentlig alt når de i rettsalen får vite at O.J. Simpson blir erklært uskyldig. Både komisk og veldig talende ansiktsuttrykk om hva han synes om at O.J. Simpson blir erklært uskyldig.
Hvem er Charlie?
Denne Charlie i boka er også mystisk. I boka kalles en person "Charlie" som visstnok mer eller mindre frivillig skal ha vært med O.J. til drapsstedet og vært vitne til det hele. Noen tror at Charlie er et dekknavn på noen vi aldri får vite hvem, og fleste tror det bare er en oppdiktet person, og at O.J. dro alene da han dro til Nicole. Det er mange konspirasjonsteorier rundt denne drapsnatten online som er spennende og kreative å lese i seg selv. Noen hevder at denne "Charlie" er O.J.s sønn, Jason, og at O.J. Simpson tar på seg ansvaret for å beskytte sønnen. Noen folk er jammen meg kreative når det kommer til konspirasjonsteorier om alt mulig ...
O.J. Simpson er og blir en skummel type som aldri slutter å fascinere. Til tross for hvor grotesk og fæl saken er, er det noe med saken som alltid holder på interessen. Man vil stadig vite mer og det er trist at denne saken samtidig rammer så mange. Hvorfor denne boka er tabu å lese, skjønner jeg godt, for det er ikke for sarte sjeler, men samtidig er det en bok som er viktig å få med seg, i og med at den handler om voldelige forhold, noe som er desverre er et svært aktuelt tema i dagens samfunn. Noe vi stadig oftere leser om i avisen.
I boka er det også med en tekst av familien Goldman, og etterord av journalist Dominick Dunne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
