Naboen, og politibetjent William Souths beste venn blir funnet brutalt drept i sitt hjem. Offeret, Robert Gayner, var pensjonert lærer, og en stille og rolig kar. Han var en like lidenskapelig fuglekikker som William.
William, som skyr drapsetterforskning, blir tvunget til å bli med til åstedet. Det har nemlig kommet en ny kriminaletterforsker til Kentkysten, og hun vil ha med William. Alexandra Cupidi viser seg å være en dame som ikke gir seg så lett.
De finner få spor, men etter som etterforskningen går sin gang, kommer Williams fortid i søkelyset. Han har nemlig drept før, og hemmelighetene fra barndommen i Nord-Irland, vil han helst glemme...

Godt fortalt og lite "gørr". Hadde nok forventer litt mer trøkk, men.

Dette er en bok full av fortettet spenning. Men det er ikke fordi det skjer så mye grufullt her. Spenningen ligger mye på det indre plan. Det er flere ytterst sårbare personer her som hver på sin måte står overfor situasjoner de ikke er komfortable med.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen her må kanskje sies å være den 11 år gamle gutten Benjamin. Han skal på seilerleir på Näckholmen. Det har faren hans, Christian Dufva, bestemt. Foreldrene til Benjamin er skilt, og når faren er sjelden gang dukker opp, kan ikke Benjamin annet enn å rette seg etter hans vilje. Men Benjamin får det ikke greit på leiren. Han er svært liten av vekst og ellers blant de aller yngste og blir et perfekt mobbeoffer for to større gutter av verste sort. Et annet problem er lederen for gruppa hans, den halvvoksne Isak. Også han sliter med dårlig selvtillit. Han er ganske labil og kan lett kjefte på ungene. Særlig får han Benjamin til å føle at han ikke strekker til.
En annen hovedperson i boka er statsadvokaten Nora linde. Allerede ved bokas åpning er hun oppskjørtet og nervøs, og det av to helt forskjellige grunner. Om noen dager skal hun og Jonas feire bryllup, men flygeren Jonas sitter fast i Bangkok, og det er uvisst om han rekker hjem i tide. Minst like viktig er det at nora, som aktor, står midt oppe i en krevende rettssak. Det dreier seg om mannen Niklas som er anklaget for økonomisk svindel. Noras hovedvitne for å få Niklas dømt er Christian D, men nå har firmaet gått konkurs.Dufva (altså benjamins far). De to mennene har tidligere vært partnere i et byggefirma Christian anklager Niklas for underslag, men Niklas selv har en annen historie. Også han er fra bokas begynnelse i en opprevet tilstand. Han har betydelig spillegjeld og har lånt store pengesummer. Nå har han noen litauiske torpedoer som stadig kommer med skremmende trusler. Niklas er oppsatt på at han må få Christian til å la være å vitne mot ham. Stadig forsøker han å få kontakt med Christian, men denne svarer ikke på telefonen. Da Christian møter i retten, har han snudd helt om. Han renvasker Niklas og er villig til å påta seg selv skylden. Hva har skjedd? Hvorfor denne helomvendingen?
Tidlig i boka får vi møte en mann som har kommet med båten sin til Näckholmen. Han er svært opptatt av barn og er tidligere dømt for pedofili. Et av barna han tidligere har vært borte i , døde under akten, men her han man foreløpig ikke oppdaget hans delaktighet. Nå lusker denne mannen omkring rundt leirhyttene, og en dag er han inne i en hytte mens barna er ute og seiler.
Handlingen tilspisser seg da det en morgen oppdages at Benjamin er borte. Det letes overalt, men ingen Benjamin blir funnet. Utspørring av ungene bringer på det rene at Benjamin har vært utsatt for gjentatt grov mobbing. Isak (gruppelederen) burde ikke bare ha visst om det, men burde også klart å sette en stopper for det hele. De voksne lederne ser med misbilligelse på unggutten. Da det også viser seg at Isak har gitt en mann, som i telefonen utga seg for åvære Benjamins far, opplysninger om guttens soveplass på leiren, er de voksne lederne ikke sene med å klandre ham. Følelsen av egen utilstrekkelighet overmanner unggutten. Dette orker han ikke lenger. Neste gang noen ser Isak, henger han i et tau under taket i badstuen. I siste liten klarer man å få ham ned og brakt til sykehuset.
I mellom tiden får vi lesere et innblikk i Benjamins nåværende situasjon. Han ligger innesperret i et slags kjellerrom, og her er han forlatt i flere dager uten mat og drikke før han endelig blir funnet av politiet. Hovedetterforskeren her er politimannen Thomas. Også han sliter av private grunner. Samboeren hans, en typisk karrierekvinne, lar for tiden jobbrelaterte ting gå foran familielivet og ansvaret for deres felles datter. Dette får Thomas til å lure på om dette samlivet er noe å satse på framover. Desto større blir presset fordi han nå også selv har hendene fulle med å oppklare kidnappingssaken.Den pedofil mannen blir tidlig koplet inn i saken, men han benekter kidnappingen. Politiet søker på steder mannen er knyttet til og finner omsider levningene av den forrige forsvunne gutten, men ingen spor etter Benjamin..
Til slutt viser det seg at Benjaminsaken har sammenheng med striden mellom Niklas og Christian. Torpedoene som hat truet Niklas, har også vendt seg mot Christian. Det er litauerne som har tatt hånd om Benjamin. De har låst ham inne i en hytte som tilhører Niklas. Planen bak er at Niklas skal få skylden. En av de to tidligere partnerne har vært i banken og tatt ut et stort pengebeløp fra firmakontoen. Christian har hele tiden påstått at det var Niklas, men overvåkingsbilder fra banken som Nora i siste øyeblikk har fått tilgang til, avslører at den skyldige var Christian selv som hadde kledd seg ut som kompanjongen.
At det går an å skrive en kriminalroman uten drap og andre uhyrligheter, er denne boka et godt eksempel på. Riktignok har mange av personene her det vondt i løpet av handlingen, men så snur det seg for de snille og skurkene får sin velfortjente straff.

Jeg henvender meg til andre som har lest boka Filledokka av Daniel Cole. Selv orket jeg ikke å bruke for lang tid på den, og sitter derfor, irriterende nok, igjen med uløste spørsmål.(se bokomtalen min). Det virker som om flere har likt boka godt. Kan dere hjelpe meg med å oppklare det hele?

”Grotesk” er det mest dekkende ordet jeg kan bruke for å karakterisere denne boka. Her møter vi en opphopning av grusomheter, ikke bare når det gjelder de ytre hendingene. Det er i det hele tatt noe oppjaget, nervøst over alt som foregår i boka. Miljøet blant politifolkene virker masete og ukontrollerbart. De blir tatt av saken og så satt på igjen, i ett kjør.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……***

Hovedpersonen i boka er politietterforskeren William Fawkes, gjerne kalt Wolf. Handlingen starter da dommen i en rettssak faller. Saken gjelder mannen Naguib Khalid som er anklaget for å ha tatt livet av 17 unge jenter. Men bevisene mot ham er mangelfulle, og det hele ender med at juryen går inn for å frikjenne ham. Raseriet bobler opp i Wolf. Han styrter fram, og i rettslokalet går han løs på Khalid. Denne oppførselen kommer han i fengsel for. Han er nettopp sluppet ut og er tilbake i jobb da hovedhandlingen starter.
I en tom leilighet blir det funnet et horribelt lik. Det er satt sammen av seks deler hver av dem hentet fra ulike mennesker. Politiet trekker den slutning at alle seks må være døde, sannsynligvis myrdet. Men hvem dreier det seg om? Raskt blir det slått fast at hodet tilhører ingen ringere enn Naguib Khalid (den frikjente barnemorderen). Politiet får et møysommelig arbeid med å spore opp eierne til armene, beina og torsoen. Erter hvert avtegner et bilde seg – alle de impliserte har hatt noe å gjøre med rettssaken rundt Naguib. Det blir også funnet en liste med seks navn der nøyaktig dødstidspunkt er påført, alt i umiddelbar framtid og med få dager i mellom. Politiet setter alt inn på å forhindre de varslede drapene. Det er viktig at hvert potensielt offer er i sikkerhet, under omhyggelig overvåking den dagen det er sagt at drapet skal foregå. Men det blir til liten hjelp. Uansett hvilke forholdsregler politiet tar, kommer den usynlige morderen dem i forkjøpet. Sistemann på morderens liste er Wolf selv. Nå vil han ha hovedansvaret for overvåkingsprosessen for han føler at dersom han klarer å bryte rekken av drap før morderen kommer så langt som til ham, da har han vunnet, da må drapsmannen gi seg Og siden saken alltid løses i en kriminalroman, er det slik det også ender i denne.
På slutten av boka får Wolf endelig has på den grufulle massemorderen som kalles Masse. Likevel er det mye her som forblir uklart. Hva er egentlig relasjonen mellom Wolf og Masse? Hvorfor ble alle disse menneskene drept, og lå det noen mening bak hver av de valgte drapsmåtene? Det er mye i boka som tilsynelatende ikke tas grundig nok opp. Og leseren blir lett sittende igjen med en mengde spørsmål. Eller var det bare jeg som ikke var tilstrekkelig oppmerksom under lesingen????

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Å begi seg inn på noen beskrivelse av den videre handlingen er nærmest umulig uten å røpe for mye. Derfor nøyer jeg meg med å si at det er handling så det holder.
Forfatterparet vet hvordan de skal få leseren klistret til sidene, og de benytter alle triksene som finnes. Skumle steder, ugjennomtrengelig mørke, dårlig vær. Gjerningsmenn fullstendig hinsides, som kryper langt inn i sjelen på de stakkars ofrene – og på leseren. Som etterlater seg hauger med lik, mishandlet til det ugjenkjennelige. Litervis med blod, brukne knokler i hopetall. Alltid et skritt eller fem foran heltene.
Og du har sikkert lagt merke til trenden de senere årene, hvordan det i mange thrillere er slik at heltens nærmeste blir truet, hvordan historien utvikler seg til å bli et personlig mareritt. Vel, denne gang er det nærmere enn noen gang tidligere.

Visst er dette egentlig en svært god roman. Den er ordrik, nærmest en eksplosjon av ord. Samtidig er den svært fremmedartig fordi så mye av det som skjer og sies, er så fjernt fra vår (nordmenns) hverdag. Boka er tung å lese. Det er ikke så lett å få sammen heng i hendelsene og oversikt over personene. At de (personene) er så mange og at de har så fremmedartede navn, gjør det ikke lettere. Man blir lett rebet med under opplesinga av boka (jeg hørte den som lydbok). Likevel må man nærmest melde pass når handlingen skal gjenfortelles. Kanskje dette skyldes at handlinga appellerer mer til følelsene enn til intellektet.

To personer, begge kvinner, må sies å være hovedperson i hver sin del av boka. Først møter vi Anjum. Hun blir født inn i en muslimsk familie i Dehlis gamleby. Familien har allerede flere døtre og moren gleder seg over at den nyfødte er en gutt. Men til sitt sjokk oppdager hun at barnet har to sett kjønnsorganer – både mannlige og kvinnelige. Det tar en tid før hun våger å fortelle dette til mannen sin. I tidlig alder drar Anjum (som selv velger å leve som kvinne) hjemmefra, Hun slår seg sammen med noen andre transvestitter i et kollektiv som også fungerer som et slags bordell. Senere flytter Anjum inn på en gravplass der hun oppretter et pensjonat for folk som vil leve på sin egen måte. En av vennene hennes er en mann som kaller seg Saddam Hussain. Den tidligere irakiske herskeren er for ham et slags forbilde.

Dette er muslimer- mennesker som er i sterkt mindretall i India. Forfatteren , Arundhati Roy, har engasjert seg i kampen mot hinduene og deres kastesystem.
En del av handlinga i boka er lagt til Kashmirdalen i det nordlige India, et naturskjønt område, men også sted for langvarige konflikter. Siden delingen av britisk India har det vært uroligheter her, kniving mellom India og Pakistan, mellom hinduer og muslimer. I Kashmir levde også kvinnen Tilo og de tre mennene som var forelsket i henne. Tilo selv elsker Milo. Han er politisk aktivist og stadig på flukt.

Når det gjelder å gi denne boka terningkast, kan jeg ikke annet enn å melde pass. Etter språket å dømme er boka et mesterverk. Jeg syntes å høre opplesingen av boka. Men straks denne var slutt, satt jeg igjen med svært lite konkret stoff å formidle videre.

Sterling Brooks har ventet utenfor Perleporten i 46 år. Han vet at han var altfor selvopptatt da han levde, men synes det er blodig urettferdig at skattesnyltere blir sluppet inn til St. Peter før ham!
Få dager før jul, får Sterling et oppdrag fra det himmelske rådet. Han skal tilbake til jorden for å hjelpe et menneske. Hvem det gjelder må han ta rede på selv.
Ganske fort skjønner han at det er syv år gamle Marissa som trenger ham. Hun er deprimert og lei seg. Faren og bestemoren har reist fra henne, og hun skjønner ikke hvorfor.
Det viser seg etterhvert at faren og bestemoren til Marissa skal vitne i en rettssak mot to mafiamedlemmer. De ble dermed tvunget inn i vitnebeskyttelsesprogrammet, for kjeltringene vil ha dem drept...
Sterling legger en plan, men vil den fungere?

Søt, liten bok.

Man kan nærmest få inntrykk av at denne boka forteller to (eventuelt tre) forskjellige historier, hver sine egne hovedpersoner. Det er historien om en kvinne med røtter fra Bangladesh som familien vil tvangsgifte. I minst like stor grad er det historien om to tvillingbrødre som er blitt brukt i et høyst tvilsomt forskningsprosjekt. Lisbeth Sander er også der og binder de to historiene sammen på et vis, samtidig som vi kan si at hennes søken etter sannheten om egen barndom, utgjør bokas tredje historie.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Boka starter med at Lisbeth Salander er i fengsel. Her soner hun en kortere dom for bortføringen av en liten gutt (se forrige bok i serien). I fengselet blir hun kjent med Faria Kazi som igjen terroriseres av den fryktinngytende mafiakvinnen Benito som alle (også fengselsbetjentene ) er ekstremt redde for.
Faria sitter fengslet fordi hun er ansvarlig for at hennes ene bror døde. Familien ville tvinge Faria til å gifte seg med en rik slektning. Hun rømte hjemmefra og tok inn hos en venn, Jamal. De to ble kjærester, men storebrødrene hennes sporet henne opp. De klarte å stelle i stand en ulykke ved å dytte Jamal under t-banen. I Farias fortvilelse da hun får vite dette, kom hun til å puffe til sin ene bror slik at han falt ut av vinduet.
Lisbeth søker informasjon om barnehjemmet der hun ble plassert som barn. Hennes gode venn Holger Palmgren vil hjelpe henne. Men før han kommer i mål, blir han drept av en mystisk kvinne. Men først rekker han å gi Mikael Blomkvist noen opplysninger å søke videre på. Disse fører ham til kvinnen Hilda non Kantenborg. Hun kan fortelle om et forskningsprosjekt og om de involverte psykiaterne. De ville finne ut met om hvilken vekt arv kontra miljø har på et menneske. I prosjektet sitt brukte de tvillingpar, helst eneggede, hentet ut fra forskjellige barnehjem. Disse tvillingene ble så plassert hver for seg i fosterfamilier. Det spesielle var at det overhodet ikke ble tatt hensyn til barnas beste da de valgte ut familier. Det som telte for dem var at fosterfamilien for hver tvilling skulle være så ulike som mulig. En av psykiaterne knyttet til prosjektet var Rakel Greitz. Nå vil hun for all del skjule hva hun holdt på med den gang. Derfor dreper hun Holger Palmgren før han rekker å undersøke mer.
Lisbeth er toegget tvilling. Selv ble hun som liten fjernet fra moren og plassert på barnehjem, mens søsteren ble tatt hånd om av den heller onde faren. Leo og Daniel er eneggede tvillinger. Leo vokste og i rikdom, omgitt av stor kjærlighet. Tvillingbroren Daniel ble plassert hos en heller fattig bonde der han måtte slite ute på markene fra morgen til kveld. Begge brødrene hadde stort talent for musikk, men istedenfor å bygge videre på det, ble Leo lokket inn i finansverden. Daniel lærte seg selv å spille gitar og rømte fra gården. I årevis levde han fra hånd til munn, først i Sverige og deretter over i Amerika. Som voksne møtes de to tvillingene, men også Rakel Greitz er der. Tvillingbrødrenes nærvær reiser spørsmål som kan spolere planene hennes. En av dem (Leo) må vekk og den andre (Daniel) må ta hans plass. En sprøyte innsatt med gift får Leo til å miste bevisstheten. Rakel og hjelperen hennes frakter de to brødrene ut i skogen for å finne en plass der liket av Leo kan skjules. Men Daniel setter alt inn på å gi broren kunstig åndedrett. Han lykkes til slutt både i å redde brorens liv og å lure Rakel og hjelperen hennes. Resultatet blir at Leo kommer seg levende unna, og i all stillhet forlater han landet. Daniel blir værende i Stockholm, nå under navnet Leo Mannheimer.
Lisbeth på sin side er truet av fare fra to sider. Benito og Bashir (Farias bror)somhar sitt å hevne. De får fatt i Lisbeth og kjører henne ut i ødemarka i den hensikt å gjøre kål på henne for godt. Men Lisbeth, som er både oppmerksom og smart, klarer å overliste de to andre. Hjelp får hun også gjennom vennene sine i Hakkerrepublikken som følger ruten hennes på datamaskinene og videresender informasjon til politiet. Også Faria, som samtidig sitter i samtale med advokaten sin (Mikael Blomkvists søster), bidrar til at politiet kan dukke opp og arrestere både Benito og Bashir. Nå er det ikke så vanskelig for Lisbeth å få satt en endelig stopper for den nå så kreftsyke Rakel Greitz. Historien som Rakel hadde satt alle krefter inn på å skjule, er nå klar til offentliggjøring i neste nummer av tidsskriftet Millennium.
Underlig nok opplevde jeg det som litt strevsomt å komme gjennom denne boka. Kanskje skyltes det et relativt stort persongalleri eller også fortellerstilen. Mye av den nødvendige bakgrunnen for handlingen blir formidlet gjennom samtaler mellom personene, samtaler der man som leser ikke alltid formår å fange opp det som er viktig for den senere handlingen. En tredje litt trøblete ting er tidsaspektet. Ikke alle hendelser skjer i samme rekkefølge som de dukker opp i boka, f.eks har møtet mellom de to tvillingbrødrene skjedd halvannet år før resten av handlinga.

Bestefaren til forfatteren, vokste opp i Lviv i Ukraina. Den gangen het byen Lemberg, og tilhørte Østerrike. Lwów og Lvov er den også kjent som, alt etter som hvem som hadde herredømme i byen.

De to jødiske juristene, Hersch Lauterpracht og Raphael Lemkin, bodde også i denne byen. Under andre verdenskrig jobbet disse to med å utvikle et lovapparat. Dette skulle straffe nazistenes overgrep i Nürnberg etter krigen.

Forfatteren jakter på sannheten om familien fra Lemberg. Som ung gutt, fikk han ingen informasjon, men som voksen får han rullet opp den grufulle historien, som lenge har vært bortgjemt og glemt.

Uhyre interessant og lærerik historie om både Nürnbergprosessen og mindre kjente nazister og den lille byen Lemberg/Lwów/Lvov/Lviv.

I fjor ble Husdyret kåret til årest beste kriminalroman, og i år fikk den Glassnøkkelen. Er det fortjent?

Jeg har aldri brydd meg spesielt mye om gjeve priser når det kommer til bøker, for leser oftest det jeg vil uavhengig av nominasjoner og prisdryss, og ofte liker jeg de mindre kjente bøkene bedre fremfor bestselgere. Sånn har det vært lenge. Har likt noen bestselgere nå og da, men det er ytterst sjeldent.

Liten plass og mange indre demoner
Husdyret er en sjelden god komponert krim, og som har en fin, jevn flyt. Sidene går nesten av seg selv. Kapitlene er oppdelt etter forskjellige perspektiver, og de vandrer mellom Hanne, en dame som blir funnet forvirret i skogen, Malin som er kommet tilbake i det oppdiktede stedet Ormberg, som etterforsker og Jake. En sjeneret gutt som har den mørke hemmeligheten at han liker å kle seg i kvinneklær. Da Hanne blir funnet forvirret i skogen, og hennes politivenn er fremdeles savnet, aner mange at noe er galt. Det fører disse nevnte karakterene sammen til en alvorlig og faretruende situasjon.

Mulig jeg har sett altfor mange skrekkfilmer og krimserier til at jeg kan bli overrasket mer. Det skal mye til før jeg skvetter eller føler meg grundig lurt. Det er i hvert fall lenge siden, og det er et savn fordi det er morsomt. Savner både å bli skremt og bli sjokkert. Husdyret er riktignok ingen skrekkbok, men stemningen i den kan minne litt om det, i hvert fall begynnelsen som er litt gyselig. Det er en av de bedre begynnelsene jeg har lest i år. Jeg liker også persongalleriet som er godt beskrevet, småspennende og personlighetene kommer tydelig frem på godt og vondt.

Skuffende avslutning
Det som ødela for min del er at det hele blir for enkelt, selve saken. Det er både forutsigbart, og åpenbart, så dermed ble jeg ikke overrasket. Syntes avslutningen ble for dum og lite sannsynlig, for å være HELT ærlig. Det blir som å se en dårlig skrekkfilm, og man himler med øynene over de dårlige valgene noen gjør når man er i krise.

God og stemningsfull start, fin flyt gjennom boka, ogsåi midpartiet, gode karakterbeskrivelser, men som sagt, saken blir for enkel å gjette seg frem til, noe som ødelegger den store leseopplevelsen. I hvert fall for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

En ganske så mangslungen bok! Her beveger man seg gjennom de forskjelligste miljøer, fra uteliggeren til slottsherren. Forbrytelsene selv har også noe dobbelt over seg, Tilsynelatende er løsningen å finne hos noen østeuropeere, men over dem igjen står representanter fra det danske maktapparat, og disse må sies å være de egentlige skurkene.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i boka er Niels Oxen. Han er krigsveteran, og sies å være Danmarks høyest dekorerte. Da vi møter ham første gang, lever han nærmest på gata i København og livberger seg av maten han finner i andres avfallsdunker. Oxen er til stadighet hjemsøkt av mørke mareritt. Han er sterkt traumatisert etter opplevelser han har hatt under krigene på Balkan og i Midt-Østen. Derfor bestemmer han seg for å forlate storbyen og søke fred og ro ute i skogen på Nord-Jylland. Som eneste følgesvenn har han hunden sin White. Her lever han av fiske og fangst. I nærheten av tilholdsstedet hans ligger et stort jaktslott, Oxen er nysgjerrig og drar dit for å se nærmere på det. Han observerer at slottet er påfallende sterkt bevoktet gjennom både vaktmenn og utstrakt videoovervåking. Ikke desto mindre skjer det samtidig som Oxen lusker omkring utenfor slottet at slottsherren, ex-ambassadør Corflitzen, blir drept inne. Oxen blir oppsporet og innhentet av politiet, Også etterforskningstjenesten blir trukket inn i saken, men sjefen her som kjenner til Oxen fra før. tilbyr ham å få være med på den videre etterforskningen. Som makker får han en politikvinne, Margrethe Franck. Om Oxen har problemer på det mentale plan, ligger hennes handikap på den fysiske siden, der hun går rundt med en beinprotese.

Flere danske samfunnstopper mister livet på omtrent samme trid. Dødsfallene skjer på ulikt vis, likevel er det også en fellesnevner.I alle tilfellene blir også herrens hund drept, hengt opp i et tre. Hva er det som foregår?
Oxen vil utforske Corfitzens eiendom nærmere Han blir stanset av en vakt.En kamp på liv og død oppstår. Oxen kommer fra det med en opplysning som kan bringe etterforskningen videre. Viktige spor er gjemt under golvet i en jakthytte. Oxen klarer å oppspore hytta, og der finner han videofilm fra et møte de samme, nå døde, samfunnstoppene har hatt. Bilder viser ankomsten til mennene, og sammen med dem tre kvinner som skal vise seg å være eskortedamer fra Litauen. Andre bilder viser en av disse damene i seng med en mann som man kan identifisere som Danmarks justisminister. Samleiet utarter seg til en regelrett brutal voldtekt. Man bringer på det rene at to av kvinnene reiser tilbake til hjemlandet. Men hvor er det blitt av den tredje? Det skal vise seg at den brutale skjendingen av kvinnen endte i i drap. Kommer dette ut, vil det bli en katastrofe av dimensjoner. Kort tid etter er også de to andre kvinnene døde, drept på ulikt vis. Nå har søsteren til den ene reist sammen med en russisk fetter ut på hevntokt. Det er de som står bak mordene på danske samfunnstoppene, men så i Danmark blir det deres tur til å miste livet.
Oxen mener at Corfitzens slott rommer store hemmeligheter. Sammen med Margrethe går han på leting og finner skjulte trapper og hemmelige rom med bortgjemte bøker og papirer, bl.a. håndskrevne bøker om Daneveldet (en organisasjon som offisielt skulle vært oppløst under Erik av Pommern). Daneveldet er nå en liga, avslører nedtegnelsene de finner. Mange av Danmarks mektigste menn er nå medlemmer her. Mens Oxen og Margrethe leter rundt på slottet, blir de angrepet. Oxen klarer å gjemme unna en av bøkene fra samlingen. Da de senere kommer tilbake, er alt fjernet, bortsett fra boka Oxen tok hånd om. Denne gir han videre til en bibliotekar, i håp om at stoffet senere skal bli offentliggjort.
Boka slutter med en mottakelse arrangert av politietaten for å feire at saken er avsluttet. Oxen mistenker at den slett ikke er det. Mektige krefter vil dekke over det som egentlig skjeddele som rent hykleri, og da han skal motta en hyllest, sniker han seg isteden ut.
Boka er et angrep på maktforholdene i et land. Kanskje ikke særlig realistisk med alle mordene som skjer og alle hemmelighetene som avdekkes.

Spennende om diabetes, anbefales på det sterkeste!

Dette er en noe annerledes kriminalroman. Årsaken til det er vel først og fremst hovedpersonen, de 10 år gamle jenta Ruby. Vi får et godt blikk i hennes i liv, i hennes tanker og følelser. Originalt er det at hovedpersonen verken er gjerningsperson, etterforsker eller mordoffer. Etter hvert skal det vise seg her at jenta helt uvitende blir brukt som et slags agn for morderen.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Handlingen er lagt til et lite forblåst sted ved den engelske kysten. Her har liver nærmest gått i stå etter at stedets skipsverft måtte stenge. Rubys far samt en masse andre menn ble da oppsagt. Nå har John Trick gått uten arbeid i 3 år. Den lille familien må da klare seg med det moren tjener. Hun er den ansvarlige i familien, ofte må hun mase for å få mannen til å hjelpe med den minste ting. Ruby er i en alder mellom barn og ungdom, og hun er i en situasjon der hun må velge mellom lojalitet til faren eller til moren. Ruby velger faren. Samværet med ham fortoner seg på mange måter som en lek. De to har hemmeligheter sammen, og han tar henne med ut på spennende oppdrag. John Trick kler seg ofte ut som cowboy og treffer likesinnede på den lokale kaféen. Dette synes Ruby er spennende. Om kvelden tar han ofte datteren med på bilturer i omegnen. Enslige. Unge kvinner som går langs veien får gjerne tilbud om gratis skyss. Når kvinnene ser at mannen har med seg datteren sin i bilen, aner de bare fred og ingen fare. Sannsynligvis tror de at alt er i orden når han senere kommer forbi og er alene i bilen. Så skjer det to ganger at unge kvinner blir overfalt av en maskert mann. Han truer dem til å kle av seg alle klærne og deretter ringe hjem og fortelle sin mor hva som er i ferd med å skje dem. I begge isse tilfellene klarer kvinnene å unnslippe, men fra og med det tredje offeret lykkes det morderen å gjennomføre hele planen sin. En av kvinnene som blir drept er Rubys lærerinne. Klassen har drevet med et dagbokprosjekt. Elevene har skrevet ned hva de har foretatt seg hver dag Noe av det Ruby har notert, uroer lærerinnen. Etter hvert begynner også Ruby å ane sammenhenger, bl.a. ser hun at flere av de drepte kvinnene tidligere har sittet på med henne og faren i bilen.

Boka ender opp med en høyst dramatisk scene. Et voldsomt uvær herjer med storm og kraftig regn. Havet velter inn over land og bryter seg inn i husene. Ruby våkner opp om natten og oppdager ødeleggelsene. Faren er ikke hjemme, og Ruby trygler moren om at de må komme seg vekk før faren får tak i dem. (Her har vi allerede blitt fortalt om situasjoner der John Trick har mistet hvert snev av fornuft og blottet sin onde side). Ruby og moren vil prøve å komme seg opp til en høytliggende gammel hytte. Men plutselig er faren etter dem. Han har en revolver og truer dem. Ruby tror at den ikke er ekte, for det har han selv sagt tidligere. De delvis råtne gulvplankene i hytta brister, og faren blir hengende etter føttene Ruby får tak i revolveren og trekker av Hun blir selv svært forbauset over at den går av. Faren forsvinner i dypet, og Ruby kaster revolveren etter ham. Politiet som akkurat har skjønt sammenhengen, dukker opp. Ruby og moren forteller alt unntatt poenget rundt revolveren.

Sammenhengen i boka er god. Alt det viktige er i forkant solid begrunnet gjennom tidligere (første gang bagatellmessige) hendelser. Forfatteren er en mester i beskrivelser. Leseren rives med i skildringer av f.eks det trøstesløse været eller utbroderingen av en særdeles tilskitnet og uappetittlig leilighet. Også morsomme innslag finnes her. En av politifolkene, Calvin, er livredd for å gifte seg med kjæresten pga. alle bryllupsforberedelsene som må gjøres.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Gaute Heivoll bruker ikke store ord eller hendelser for å drive historien framover. Fortellingen flyter mer som en stille elv, der blankpolerte ord og setninger ligger og glitrer på gyllen sandbunn, der motsetningene og kontrapunktene ligger skjult i de dype kulpene, skjult mellom linjene av alt det som ikke sies, alt det som ikke skrives, men som likevel er der som en underliggende, dirrende streng.

Suveren historiefortelling!

Litt om forfatteren:

Philippe Sands (f. 1960) er advokat og professor i internasjonal jus ved University College London. Han er født i England, og er av jødisk herkomst på morssiden. Sands har vært involvert i en rekke sentrale internasjonale rettssaker, og anses som en meget fremstående menneskerettighetsjurist.

Sands debuterte som forfatter i 1988 med boka "Chernobyl: Law and Communication", og han har siden utgitt en rekke bokverk om internasjonal rett, om utviklingen av menneskerettigheter, om miljørett m.m. I sin siste bok "Tilbake til Lemberg" forteller han historien om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Boka ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017.

Bakgrunnen for boka:

Det hele startet med at forfatteren ble invitert til å forelese i Lviv i Ukraina i 2010. Dette ble starten på en reise, der Sands blant annet gravde seg ned i sin egen families historie. Lviv - eller Lemberg som byen het den gangen - var nemlig hans bestefar Leon Buchholz´ hjemby. Den gangen besto 1/3 av Lembergs befolkning av jøder. Etter nazistenes okkupasjon av Polen, som Lemberg den gangen var en del av, forsvant alle jødene. De fleste ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Familier ble slettet fra jordens overflate, utelukkende fordi de tilhørte "feil" rase ...

Hva boka handler om:

"Tilbake til Lemberg" er ikke bare historien om Philippe Sands familie, men også om det som foregikk forut for, under og etter Nürnbergprosessen. Dette handler om dannelsen av det vi i dag kjenner som folkeretten, og om muligheten for å straffe suverene stater og deres maktpersoner for forbrytelser mot menneskeheten (og senere også folkemord).

Hersch Lauterpacht (f. 1897), professor i folkerett, har fått æren for dannelsen av begrepet forbrytelser mot menneskeheten, mens Raphael Lemkin (f. 1900, offentlig anklager og jurist) har fått æren for dannelsen av begrepet folkemord. Sistnevnte fikk bare delvis gjennomslag i forbindelse med Nürnbergprosessen (dette var med i tiltalepunktene, men ingen ble dømt for folkemord), men begrepet har absolutt fått stor betydning senere. I boka belyser Sands motsetningen mellom disse to personlighetene; Lauterpacht som akademikeren av rang, og Lemkin som en nærmest løs kanon på dekk, og som med sin emosjonelle fremferd svekket sin sak i sin samtid. Underveis i sitt gravearbeid kom Sands frem til at de begge hadde nær tilknytning til Lemberg. Dessuten var de begge jøder. En annen person som vies stor plass i boka er for øvrig Hans Frank (f. 1900), også han advokat og i en periode Adolf Hitlers rådgiver. Frank hadde en sentral betydning i det okkuperte Polen, og sto som ansvarlig for massedrap av jøder, intelligensiaen i Polen, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede etc.

Leon Buchholz var en av dem som forlot Lemberg og endte opp i Wien. Østerrike flommet på den tiden over av jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa, og for de aller fleste fristet en heller kummerlig tilværelse i dette landet. Leon var imidlertid blant dem som lyktes. Lauterpacht ankom i 1919, etter at pogromer gjorde det umulig for ham å fortsette sin juridiske utdannelse i Lemberg.

"I 1919 var Wien hovedstad i et krympet land, den siste rest av et monarki som hadde eksistert i nærmere tusen år. Det var en by av forfalne og forsømte bygninger, av demobiliserte soldater og hjemvendte krigsfanger, av en galopperende inflasjon og en østerriksk krone som "løste seg som gelé mellom fingrene". Stefan Zweig beskrev en "forstemmende" vandring gjennom en østerriksk by knuget av hungersnød. Han skrev om "de sultende gule, farlige øyne", om brød som ikke var annet enn noen "få svarte smuler som smakte bek og lim", om frostskadde poteter, om menn som vandret omkring i gamle uniformsjakker og bukser laget av gamle sekker, og om et "allment moralsk sammenbrudd". Likevel ga byen håp for Leon og familien hans, som nå hadde bodd der i fem år. For en som Hersch Lauterpacht måtte byen, med sitt liberale kulturliv, med alt den hadde å by på av litteratur, musikk og kafeer, og universiteter som var åpne for alle, ha vært særlig forlokkende." (side 110-111)

Sitatene fra Stefan Zweig er mest sannsynlig hentet fra hans memoarbok "Verden av i går", der han skriver om tiden etter første verdenskrig, mellomkrigstiden og dens galskap, som førte til at han valgte å reise fra Wien. (Linken peker til min omtale av boka.)

Under arbeidet med boka var Sands i kontakt med både Lauterpachts sønn Eli og Hans Franks sønn Niklas. Begge kom med verdifulle bidrag. Lemkin etterlot seg ingen livsarvinger, men derimot boka "Axis Rule" der han forfektet idéer om beskyttelse av grupper, i motsetning til Lauterpacht som var mest opptatt av beskyttelse av individer (forbrytelser mot menneskeheten). Lauterpacht var engstelig for at for mye fokus på grupper (folkemord) ville føre til ytterligere polarisering og skape mer av det man nettopp søkte å bekjempe.

"Lauterpacht var bekymret for at beskyttelsen av grupper ville underminere beskyttelsen av enkeltmennesker. Det burde i hans øyne ikke være lovens hovedfokus." (side 153)

Underveis får vi høre om et møte mellom Hans Frank og den italienske journalisten Malaparte på Wawel-slottet i Krakow. Malaparte skrev som kjent "Kaputt", som ble utgitt i 1944. Boka ble skrevet mens krigen pågikk, og Malaparte forutså den gangen langt på vei hvordan krigen kom til å gå. Hans Frank beskrev han i forbindelse med et senere møte som "en syk mann". (Linken peker til min omtale av boka.)

Bokas siste tredjedel er viet Nürnbergprosessen. 24 mennesker sto tiltalt, blant dem blant annet Hans Frank (generalguvernør i Polen), Hermann Göring (riksmarskalk), Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder), Alfred Jodl (leder for generalstaben), Alfred Rosenberg (Hitlers fremste raseteoretiker), Baldur von Schirach (sjef for Hitlerjugend) og Albert Speer (rustningsminister).

En av de viktigste problemstillingene dommerne sto overfor var hvorvidt det kun var krigens forbrytelser de tiltalte kunne dømmes for, eller også for det som skjedde før krigen (dvs. Krystallnatten, alle raselovene, ghettoene og utsultingen av folk, tyverier fra jødene osv.). Dette ble i praksis en kamp mellom de juridiske begrepene forbrytelser mot menneskeheten (som kun gjaldt i krig) og folkemord (som også gjaldt andre forhold, før krigen). Folkemord-begrepet var sensibelt, fordi alle hadde sine svin på skogen. Amerikanerne for hvordan de hadde behandlet indianerne og nå behandlet de fargede, engelskmennene for hvordan de behandlet folk i koloniene, russerne for hvordan de behandlet politiske dissidenter ... Det tryggeste og minst belastende var tross alt å konsentrere seg om krigens uhyrligheter.

Beskrivelsen av det som foregikk under Nürnbergprosessen er meget interessant lesning! Her kommer vi tett på både de tiltalte og juristene som jobbet med saken. Dette var første gang man anvendte folkeretten for å stille en suveren stat og dens maktpersoner til ansvar for sine ugjerninger. Det var med andre ord slutt på tanken om at en stat kan behandle sine innbyggere akkurat slik man ønsker så lenge dette er i tråd med gjeldende lover og regler i aktuelle land. Hans Frank gjorde det han kunne for å redde seg selv fra galgen. Han påtok seg ansvaret for ting han mente han som leder hadde ansvaret for, men innrømmet ikke egen skyld. Det oppsto spørsmål om hans oppriktighet. Var dette kun et spill for galleriet, eller mente han dette? Alle involverte hellet i retning av at han forsøkte å manipulere omgivelsene. Han ble dømt til døden.

Nürnbergprosessen fikk store konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten. FNs generalforsamling gikk nemlig lenger enn dommerne i Nürnberg-prosessen, og bekreftet at folkemord er en forbrytelse ifølge folkeretten. "Der dommerne hadde vegret seg, gikk regjeringer inn og vedtok en rettsregel i tråd med Lemkins ideer." (side 459)

"Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin var to unge menn i Lemberg og Lwów. Deres ideer har vunnet gjenklang over hele verden, og arven etter dem strekker seg vidt og bredt. Begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har utviklet seg side om side i et samspill som forbinder enkeltmennesket og gruppen." (side 461)

Samtidig underslår ikke Sands at bruken av begrepene skaper et merkbart spenningsforhold. "På den ene siden drepes mennesker fordi de tilfeldigvis tilhører en bestemt gruppe; på den annen siden sannsynliggjør lovens anerkjennelse av denne kjensgjerningen muligheten for konflikt mellom grupper gjennom å styrke følelsen av gruppeidentitet. Kanskje Leopold Kohr hadde rett da han skrev sitt skarpe brev til vennen Lemkin og advarte ham mot at rettsbegrepet folkemord til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe." (side 464)

Min vurdering av boka:

Først og fremst vil jeg understreke at denne boka handler om så mye, mye mer enn det jeg har vært inne på så langt i denne omtalen. Vi får høre om de verste uhyrligheter, som levende barn som blir slengt inn i kremasjonsovner, om familier som blir skilt fra hverandre, om følelseskalde drapsmenn som nyter sin kunst med den største emosjonelle innlevelse, om tilfeldige drap nærmest som underholdning, om avhumanisering av mennesker, om antisemittisme som var utbredt i befolkningen, om mange som så en annen vei når folk ble mishandlet på åpen gate ... Men vi får også høre om heltedåder begått av uselviske mennesker, som satte andre foran seg selv, med fare for eget liv. Noen skjønte hvilken vei det gikk, og kom seg unna i tide. Flertallet hadde imidlertid ikke fantasi nok til å fatte i hvilken retning det faktisk gikk. Virkeligheten overgikk fantasien på absolutt alle punkter.

"Tilbake til Lemberg" er skrevet som den reneste thriller. Gravearbeidet tok tid, noe vi ikke minst skjønner når vi leser forfatteren takkeliste helt bakerst i boka. Hvorfor reiste Leon fra Wien til Paris uten sin kone Rita, og hvorfor var det kun datteren - forfatterens mor - som reiste sammen med miss Tilney på et senere tidspunkt? Hva gjorde Rita igjen i Wien, og hva førte til at hun likevel vendte tilbake til Paris noen år senere? Hvilken rolle spilte Emil Lindenfeld i dette? Møysommelig pusler han sammen bit for bit, inntil et større bilde dukker opp og kaster lys over fortidens hemmeligheter.

Jeg er selv jurist, og leste selvsagt med stor interesse om de juridiske problemstillingene som dannelsen av folkeretten og Nürnbergprosessen skapte. Men bare for å ha presisert det: man trenger ikke å være jurist for å forstå problemstillingene som presenteres i denne boka.

Lemkins desperate kamp for å få folkemord-begrepet til å bli en del av rettsprosessen, og den mer avbalanserte og akademiske Lauterpachts avmålte holdning til det hele, har aldri tidligere blitt løftet frem på den måten Philippe Sands her gjør. Gjennom sin bok har han udødeliggjort dem begge, og samtidig gikk flere andre mennesker en solid oppreisning. De blir ikke glemt, men levendegjøres i denne spennende historiefortellingen. Her møter vi også barn av krigsforbrytere, som takler minnet om sine fedre på høyst ulikt vis. Det er i og for seg forståelig, påvirket som de var av det far-sønn-forholdet som opprinnelig var der.

Philippe Sands skriver svært godt og med et levende engasjement, som lett smittet over på meg som leser. Jeg elsker bøker som dette, som belyser kjente hendelser på en ny og forfriskende måte. Boka er den reneste pageturner, og jeg hadde store vanskeligheter for å rive meg løs fra den underveis i min lesning.

Dersom du bare skal lese en bok i år, så er det denne boka du skal lese! Du blir hektet fra første stund!

Jeg anbefaler "Tilbake til Lemberg" sterkt!

Denne må du lese!

Det er krim, så fra midt i tenårene til voksen. Kommer jo an på modenhet.

Frittstående oppfølger av «Havets katedral».

Arnau, fra forrige bok, har tatt en 12 år gammel gutt under sine vinger. Hugo har, gjennom Arnau, fått jobb på et av Barcelonas skipsverft.
Året er nå 1387. Denne dagen ringer alle kirkeklokkene. De varsler kongens død. Hans sønn er av et helt annet kaliber enn sin far, og vanskelige og farlige tider venter byens innbyggere.
Hugo har en lei tendens til å havne i trøbbel, og med en død far, og en lutfattig mor, er ikke livet alltid snilt mot den unge gutten.

Nok en murstein med fascinerende innhold fra forfatteren. Utrolig interessant historie, både den fiktive og den sanne delen.

Mange bøker om alderdom for tiden, denne føyer seg inn i rekken

Godt skrevet om aspekter av krigshistorien vår vi ikke så ofte hører om - anbefales!