Bokelskere.no

Det umulige er et faktum. Norges utenriksminister, Sverre Fevang, har klar å mekle fram en fredsavtale mellom Israel og Palestina. Avtalen skal signeres på et topphemmelig møte i Sharm el Sheikh i Egypt. Problemet er bare at ikke alle ønsker denne freden. Det hele utvikler seg til et mareritt, og det viser seg at ingenting er som det i utgangspunktet virker.

Løytnant Frank Halvorsen, er sikkerhetsansvarlig for utenriksministeren. Når alt kommer til alt, er det kun Halvorsens menn som står i første rekke mot en grusom og hensynsløs fiende.

Spennende thriller, som også er meget aktuell. Godt driv.

Nå klarer jeg ikke helt å skjønne hva du mener. Jeg har bladd gjennom kapitlet om Peter Malm på nytt. Egentlig står det lite her om selve rettsforhandlingene, påfallende lite. Noen få vitner er blitt nevnt (gamle skolekamerater). Den selvopptatte dommeren forteller nesten bare om seg selv. Likevel, på tross av det Malm får høre under rettssaken og på tross av innflytelsen fra den flinke aktoren og anstrengelsen til den mindre flinke forsvareren, ser det ut til at sympatien hans går mer og mer i retning av tiltalte. Nå skal jeg lese om igjen kapitlet om Berge. Kanskje er det noe om rettssaken der som jeg har oversett.

Ja visst! Det var fint at du trakk fram dette, for nå ser jeg faktisk en ny side ved boka. Er det ikke et misforhold mellom drapsofrene og all den nasjonale hyllesten? Dette gjelder særlig for beskrivelsen av de to viktigste personene, Arve og Gry. Visst er de "store" i form av sin makt og sin posisjon, men den medmennekelige siden deres, slik den kommer fram her, fortjener neppe en slik ovasjon.

Mesteparten av tiden sank jeg dypt inn i det som ble fortalt, og jeg skjønner hva de mener de som sier at dette er som en meditasjon å lese. At det er en roman fylt med gode observasjoner av menneskesinnet og de relasjoner vi knytter med andre, det er helt sikkert.

Det er blitt pekt på at romanen Berge er en form for parallell til 22. juli. Jeg har problemer med å se likhetene her, bortsett naturligvis fra at begge omhandler forbrytelser av grusomste art og at begge gjelder angrep på ett og samme politiske parti. Virkelighetens massakre var ideologisk basert, hadde et klart politisk motiv. Hva som gjaldt for den fiktive forbrytelsen, får vi aldri sikkert vite. Derimot forstår jeg godt at Kjærstad måtte legge sin hendelse lengre bakover i tid. Hadde han latt handlingen foregå etter 2011, ville det nasjonale sjokket umulig blitt like stort.

Riversend er en australsk småby, rammet av tørke. Det er søndag, og straks klart for gudstjeneste. Presten har stått og snakket litt med de fremmøtte, før han går inn i kirken for å kle seg om. Da han kommer ut igjen, har han et våpen i hendene. Presten er en glimrende skytter, og i løpet av kort tid, har han tatt livet av fem menn. Like etter blir han selv skutt av en politibetjent.

1 år etter den fatale søndagen, ankommer Martin Scarsden Riversend. Han er journalist fra Sydney, og har fått i oppdrag å skrive om hvordan småbyen klarer seg etter de tragiske hendelsene. En av Martins kolleger, skrev om dette i etterkant, og der kom det fram at presten var pedofil. Etter som Martin får snakket med lokalbefolkningen, begynner han å tvile på at det stemmer. Det viser seg at flere i Riversend har hemmeligheter, og snart dukker det opp to lik. De to er tyske ryggsekkturister, som ble savnet et par dager før skytingen fra kirketrappa.

Etter dette blir småbyen et inferno, og Martin står i orkanens øye, for ikke alle er begeistret for uvedkommende, og spesielt ikke journalister.

Altfor treg og omstendelig etter min smak.

Svært tam krim fra Island denne gang.

Jeg har lest to bøker av henne før og det er: Den som graver en grav, og Jeg vet hvem du er. Jeg liker Den som graver en grav best. Jeg har også noen bøker til av henne i hylla som jeg ikke har lest ennå. Så, jeg har riktignok ikke lest serien i kronologisk rekkefølge, men synes ikke at det gjør noe. Noen serier vil jeg gjerne lese i kronologisk rekkefølge, men det spørs litt hvem som har skrevet det og hvilken sjanger. Men ellers opplever jeg at mange serier kan man lese på en litt "uryddig" måte, spesielt hvis bakgrunnshistoriene er gode.

Dette er femte bok om politimannen Huldar og psykologen Freyja. Denne gangen samarbeider de med hverandre siden noen av sakene går litt på tvers. Huldar er på en måte hemmelig forelsket i henne, men vet ikke om det er noen lur idé å avsløre det. Freyja bor sammen med en slange som kom sammen med leiligheten hun flyttet i. Hun mater den selv om hun ikke liker den, og den får et rom for seg selv. Imellomtiden må hun holde seg i skinnet i nærheten av Erla. En nær kollega av Huldar. Erla liker kke Freyja noe særlig. Får vi vite hvorfor hun er så kald og kort mot henne? Det gjør til at Freyja må bevise at hun er god nok i jobben hun gjør og hun lar seg ikke vippe av pinnen så lett. Det er en liten maktkamp som foregår, tydeligvis.

Demotivert arbeidsplass
Ting går tregt og trått for Huldar og resten av arbeidsplassen. Det er ikke det at de har lite å gjøre. En tenåringsjente er forsvunnet som kan ha vært et viktig vitne i flere saker. Hun har for vane å stikke av og komme tilbake senere. Vil hun komme tilbake denne gang? En uteligger er funnet brutalt myrdet og Huldar prøver å få folk i området til å snakke, noe som er enklere sagt enn gjort. Tenåringsjenta Rósa har levd et hardt liv. Jenta de er på leting etter. Da hun var liten fant hun en falleferdig dukke under en båttur, som virker veldig råtten på et vis, men likevel vil hun ha den med seg hjem. Siden da har ting gått feil i livet hennes, og som ung påstår hun at alt er dukkens feil. Er dukken virkelig besatt eller noe, eller er det jenta som tenker naivt? Saken går tregt og det gjør Huldar og resten av gjengen på arbeidsplassen noe demotivert, men vil de komme på rett spor som vil inspirere dem til å finne ut av alt sammen?

Lesingen gikk for min del nesten like tregt som jobbprosessen til Huldar & co. Samspillet mellom ham og Erla er morsomt å lese om. De er på en måte både venner og fiender. De har hverandre og av og til må de sette hverandre på plass. Selv brukte jeg nesten en halv måned på å lese ferdig boka. Jeg har ikke noe i mot å bruke lang tid på bøker. Det gjør jeg ofte, men denne var vel treg og langdryg. Forventer ikke tempo og at noe skal skje på hver side i krimbøker, men for min del ble det altfor mye prating og lange beskrivelser. Skjønner at det er krim og man må gjennom flere avhør i en slik prosess, men det blir noe kjedelig i lengden da mange av karakterene ikke er spesielt interessante å lese om.

For liten rolle
Det er litt overraskende at boka får tittelen Dukken og dukken får en veldig liten rolle i det hele. Den dukker opp underveis i forskjellige partier og man får vite litt om den, men kunne ha tenkt meg at den fikk en større rolle for å sprite opp uhyggen litt, som dessverre var altfor fraværende. Jeg liker krim blandet med grøss, og syntes denne boka hadde ypperlig mulighet til denne kombinasjonen, men det ble for lite utnyttet. Det kunne ha bidratt til å løfte opp både spenning og uhygge for min del.

Yrsa Sigurðardóttir skriver fremdeles godt. Hun er flink til å beskrive karakterer, følelser og landskap, men hun er nødt til å kvesse blyanten (ops, jeg mener tastaturet) for å få mer fart på ting og suge leseren inn i historien. Dette var tamme greier.

Fra min blogg: I Bokhylla

Glimrende skrevet!

Det var ikke få ganger jeg måtte kjempe med tårene, da jeg lyttet til Ninas opplesing av sin egen bok. Skildringer av maktmisbruk, sult og fortvilelse gjør inntrykk og røsker kraftig i hjerterota.

Flotte refleksjoner litt pes skrivemåte

Interessant alt du peker på her. Håper at du også har noen kommentarer til alle spørsmålene mine når du har avsluttet boka.

Det later til at det for tida er liten interesse for denne boka. Litt underlig, tenker jeg, for innholdet her har da en viss likhet med dagens situasjon. I begge tilfellene dreier det seg om en katastrofe som plutselig er blitt kastet over oss. Men naturligvis, bokas katastrofe er langt mindre omfattende enn den vi blir tutet ørene fulle med i dag. En annen slags likhet er lovprisningen av det norske hyttelivet som blir dratt fram som det eneste frie, ubesudlede, men som altså ikke er det (eller ikke får lov til å være det) i noen av situasjonene.

Det boka først og fremst handler om er beskrivelsene av de tre hovedpersonene. På hver sin måte er de ganske sære og ensomme personer. Ine Wang er en relativt ung journalist som allerede føler seg utbrent. Men så kommer nyheten om drapene i Nordmarka og skaper en slags «den enes død, den andres brød»-effekt hos henne. Nå vil boka hun er i ferd med å avslutte, virkelig komme til sin rett. Høye salgstall og stor berømmelse venter henne. I denne sammenhengen synes jeg det er litt underlig at hun plutselig er rede til å ofre alt dette for en seksuell omgang med Nicolai Berge. Men naturligvis, denne episoden er kanskje nødvendig for å skape fortgang i bokas handling. Jeg leser i innleggene at Ine er en lite interessant person. Her er jeg ikke enig. Hun engasjerer absolutt meg selv om jeg finner henne lite sympatisk, rett og slett egoistisk (men det har kanskje også med yrket hennes å gjøre). De to mannlige hovedpersonene virker til forveksling ganske like. Begge er ytterst sære, kler seg gammeldags og tilstreber å ha helt andre interesser enn folk flest. Er det nettopp denne artslikheten som får dommeren Peter Malm til å skifte mening om tiltalte?

Boka slutter med et stort spørsmålstegn. Hva skjer videre? Blir Nicolai dømt skyldig eller ikke? Kommer han til slutt til å ta ordet og gi sin versjon? Tror vi lesere på hans forklaring om uteliggeren i skogen som druknet seg? Ja, hva mener dere andre lesere?

Ari vokser opp i Keflavik, der de svarte lavaslettene er overalt. I barndommen var flybasen full av amerikanske soldater. De hatet stedet. Det ble kalt Helvete. Helt ut av det blå, forlot Ari Island, men nå må han tilbake. Faren ligger for døden, og Ari må ta et oppgjør med både seg selv og familiehistorien. Aris slektshistorie kommer gradvis til syne, og vi får høre om savn, smerte, fiskekvoter, amerikanske krigsskip, fangstkrise og 80-tallsmusikk.

Nydelig og malerisk språk, og en fengende historie.

Ble lest i forbindelse med bibliotekets månedsufordring om å lese fra Island.

Vanvittig godt observert og glimrende skrevet!

Dette er samtidshistorie på sitt beste, boken fikk meg til å google, etter å ha notert flere stikkord underveis som det var verdt å ta en nærmere titt på. Denne Frankensteinkarakteren så jeg på som en morsom metafor som er med å ta brodden av alvoret, og gjøre romanen til litt mer av et eventyr, enn det virkelighetsskildringene la opp til.

Spennende og velskrevet

Litt langsom, men nydelig historie

Koselig og sjarmerende samling av nostalgiske eventyr.

De fleste har et forhold til eventyr
Dette er en samling av 25 kjente og kanskje noen ukjente eventyr, skrevet på en enkel måte. Det mest sjarmerende med boka er at den er i stor bokformat, og minner meg på de eventyrbøkene jeg leste da jeg var liten, før jeg gikk over til noe mørkere. Men eventyr kan være veldig mørkt det også, og er ikke så uskyldig. Det handler veldig mye om å få seg en lærepenge. Eventyr er noe de fleste har lest og har hatt et eller annet forhold til. Det har også blitt en kilde til inspirasjon til noen skrekkfilmer oppgjennom årene.

Eventyrene er skrevet av mange forskjellige eventyrskapere som Brødrene Grimm, H.C. Andersen og Asbjørnsen & Moe. Jeg liker spesielt godt de av Brødrene Grimm. De har noe utspekulert over seg, men siden denne boka er beregnet for veldig unge lesere og familiehygge, er ikke historiene spesielt skumle sådan. De er rmørke og utspekulerte, men samtidig barnevennlige. Det morsomme med denne samlingen er at den er fortalt på en litt annen måte enn det man er vant til. Eventyr er litt som vandrehistorier. De fins i mange versjoner. Sånn er det med denne samlingen også. Det blir ikke fortalt helt ordrett som vi kanskje er vant til å høre dem, likevel synes jeg ikke det ødela noe.

Boka inneholder ikke bare spennende eventyr, men også svært vakre og kreative illustrasjoner som er laget av Sussi Bech og Bente Bech. De har veldig like kunstnerstrek som passer veldig godt sammen, og som gir boka det lille ekstra. Historiene og illustrasjonene fyller hverandre veldig godt, og er gjort på en kreativ måte.

Mange favoritter i en bok
Selv hadde jeg ikke hørt om alle eventyrene før, men de fleste og mine topp tre er Ulven og de syv små geitekillingene, Ali Baba og de førti røverne og Hans og Grete. Fantastiske og muligens noen dystre historier, men som skaper en god del spenning. De fleste historiene byr på spenning og humor. Husker jeg så musikalfilmen med ulven og geitekillingene som liten da den gikk på Tv før i tiden, og syntes den var fæl. Da mener jeg ikke at den var dårlig laget eller noe, men med fæl så mener jeg at den var litt marerittaktig. Tror den het Med Grimm og gru og ble produsert i 1976.

Uansett ... 5 minutters eventyr er en fin bok å ha i samlingen, enten man liker eventyr eller ikke.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jack er fire år, da han og moren, Alice, reiser fra Toronto for å lete etter faren, William. William er kirkeorganist, og han har forlatt Alice. Alice er tatoveringskunstner, og William samler på noter i form av tatoveringer. Drømmen hans er å fylle kroppen helt.

Reisen til Alice og Jack, går først til København, så Oslo, Stockholm, Helsinki og Amsterdam. I alle byene oppsøker de andre tatovører som kjenner til William. Kanskje en av dem kan avsløre hvor han gjemmer seg, for det hele utvikler seg til en katt-og-mus-lek.

Oppi alt dette får vi Jacks betraktninger, og det er både rørende, komisk og interessant. Det er en uvanlig oppvekst, og det blir vel så selsomt da de er tilbake i Canada. Jack begynner nemlig på en jenteskole, som har lempet på inntaket, så noen gutter også har adgang. Men, det er de eldre jentene som fanger Jacks interesse.

Etterhvert blir Jack både beryktet og berømt som skuespiller i Hollywood. Hans forhold til eldre kvinner former ham, og når han står på scenen, er det alltid faren han spiller for.

En stor roman om oppvekst, jakt på en far, svik, og kjærlighet. Irving skriver drivende godt, og historien er fengende og medrivende.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Førr ei dame …» synger Halvdan Sivertsen. Om låta har surret på ørene til forfatteren er ikke godt å vite, men at den passer er det ingen tvil om.
Og ikke bare er hun råtøff, Liv Eriksson, men likandes også.
Det samme er historien forfatteren har snekret ihop. Tempo og driv nesten uten dødpunkter. Mange spennende karakterer i tillegg til hovedpersonen, deriblant en bukett businessmenn, herlig portrettert, nesten på kanten, litt sånn derre «Exit» light-typer med lassevis av penger.