Bokelskere.no

Det er alltid besnærende å lese om noe som gradvis bygger seg opp. Først kommer Isak og så langsomt men sikkert kommer det flere folk til og med dem anlegges gårder som vokser mer og mer. Av intet oppstår det liksom et helt samfunn.
Selv bor jeg i Nord-Norge i en kommune som først ble befolket på slutten av 1700-tallet av familier som innvandret fra Østerdalen og Trøndelag. Jeg innbiller meg at den/de første kom som Isak vandrende over fjell, åser, gjennom myrer og skog for å lete opp den optimale plassen å slå seg ned på.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jan-Erik Fjell har en skrivestil som passer perfekt til min leserytme. Og som alltid er det en sann svir å lese om Brekke og Torp. Med humoren dem imellom hjertelig tilstede, der de småkrangler godmodig om det meste som et gammelt ektepar.
Ellers må antydes at Anton ser ut til å være på god vei inn i en midtlivskrise. Det meste er tungt, og det eneste som får tiden til å gå sånn noenlunde er jobben – les bare her:
«Er du deprimert?»
«Nei,» svarte Anton, «men hadde jeg hatt fire fungerende hjerneceller, burde jeg kanskje vært det. For det med Harald fikk meg til å tenke at plutselig er alt over.» Han lente seg tilbake i setet. «Gidder du å kjøre meg til Gardermoen? Jeg vil tilbake til drapet mitt.»

Ingeborg er dommer, og for øyeblikket forbereder hun seg til en tung rettssak. En bestefar står tiltalt for overgrep mot barnebarnet sitt. Bare dager før saken skal opp, finner Ingeborg en levende kjøttmeis i huset. Alle dører og vinduer er stengt; det er tross alt vinter i Trondheim. Ingeborg blir helt satt ut av den livredde fuglen. Kjøttmeis var datterens yndlingsfugl, og sorgen over datterens død sitter godt i ennå.

Silje er ung og uerfaren i yrket sitt. Hun har nylig flyttet fra Bodø til trønderhovedstaden, og bak seg har hun en vanskelig fortid. Da hun assisterer under obduksjonen av en ung gutt, finner hun noe som kanskje kan lede til oppklaringen av guttens død. Men ikke alle vil at hun skal lykkes.

Debut som lover godt. Spennende og intrikat krim.

Nat er agent i den britiske etterretningstjenesten. Han er som veteran å regne, og nå da han nærmer seg 50, ser det ut til at eventyret er over. Til sin overraskelse, har byrået en siste sak til ham. Med i teamet hans er Florence, som er på jakt etter en russisk oligark. Så og si samtidig, blir Nat oppsøkt av en ung mann i klubben sin. Nat er klubbens ubestridte singelmester i badminton. Ed, som den unge mannen heter, higer etter å spille med Nat, og etter mange utsettelser starter kampene dem imellom. Ed er en særing, og veldig rett på sak. Han hater president Trump, Brexit, og jobben. Etter som ting utvikler seg, må Nat ut i felten igjen med både Ed og Florence.
Er snart halvveis, og det er faktisk ganske kjedelig. Trodde dette var en spionthriller med spenning og fart, men så langt er ikke det tilfelle. Det er også vanskelig å se noen sammenheng. Den tok seg opp helt mot slutten, men det er ikke nok.

Denne må du få med deg!

Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.

En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.

Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.

Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.

Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?

Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.

Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.

Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sikkert bra! Det er forøvrig artig å se at bøker man nettopp har lest har fått plutselig et ekstra aktualitets-oppsving. Jeg tenker bl.a. på powwok. I går så jeg på TV et innslag fra en powwow-tilstelning. Nå snakkes det også i USA om å rive statuer av Columbus.

Tre ulike familier i Nord-London. De har alle forskjellig hudfarge, religion, og røtter. Familiene er sterkt involvert i hverandre, og det er de eldre generasjonene mot de unge.
Fedrene har hovedfokus; kelneren med kun en brukbar arm, Samad Iqbal, antihelten Archie Jones, og filantropen og genteknologen Marcus Chalfen. Samad og Archie har kjent hverandre i en årrekke, men når deres døtre og sønner kysser hverandre, kommer rasemotsetningene fram. I bakgrunnen står den politisk korrekte Chalfen-familien.

Humoristisk og fengende. Interessante dilemmaer, og godt språk.

Leses i Elidas1001lesesirkel, der vi skal lese europeiske forfattere denne måneden.

Jeg er svært fornøyd med at valget denne gangen falt på Markens Grøde. Det er lenge siden jeg sist leste boka og gleder meg derfor til å få en gjenopplevelse. Nå er jo Hamsun en mangslungen, rett fram kontroversiell forfatter. På den ene siden har vi hans menneskesyn – forherligelsen av eneren, av overmennesket, det som førte fram til hans avskyelige nazisympatier. Vi bør vel kanskje kunne lese personen Isak i ly av dette? På den andre siden går han også rett inn i vår tids moderne tankesett. Her finner vi tilbedelsen av naturen, av det ekte og opprinnelige og forakten for teknikk og maskinell framskritt, altså vår tids grønne bølge. Jeg tar nå fatt på boka og vil lese den med politiske briller.

Glimrende skrevet, rolig krim men med en utpreget nerve

King begynner riktignok å dra på årene, men han skriver like mye, og han imponerer fremdeles.

Gamle favoritter
Er det forfattere jeg har lest mest av så er det; Stephen King, Dean Koontz, R.L. Stine og Mary Higgins Clark. Det disse har til felles er at de skriver litt mørke bøker og de skriver i godt voksen alder. Noe som er imponerende. Mary Higgins Clark døde tidligere i år, 92 år gammel og skrev sin siste bok i fjor. Senere i år kommer det en ny bok av henne, som hun har skrevet sammen med Alafair Burke.

Stephen King er en av forfatterne som fremdeles fascinerer på mange måter. Jeg liker det meste han har skrevet, men han har også skuffet meg en del ganger med sine bøker. Det er bare menneskelig. Jeg har lest to bøker av ham i år der han beviser at han er gammellik seg og det er: Revival og The Institute.

The Institute er en av hans "mindre" bøker. Han er jo kjent for å skrive murstein etter murstein, samme om det er en hel bok eller en novellesamling.The Institute har en mer "normal" størrelse til ham å være. Likevel byr den på mye suspense og spennende karakterer.

Savnede barn
Ifølge en informasjonsside i begynnelsen av boka får man vite at rundt 800.000 barn er savnet og det bare i USA. Og det er nettopp det boka handler om. Barn som forsvinner. Luke Ellis blir kidnappet midt på natta. Før dette skjer, får vi vite en god del om hjemmelivet hans. Han har et tett og tillitsfullt forhold til foreldrene hans. Han er bare tolv år, men er svært intelligent, og han oppfører seg eldre enn det han egentlig er. Han har et ønske om å prøve å komme inn på college til tross for sin unge alder, og han blir akseptert. Før han rekker å begynne på college, blir han kidnappet av to personer, og fraktet til et mystisk sted som ligger øde til i tett skog i Maine. Som kjent skriver King ofte bøker og legger til handlingen i hjemstaten Maine. Luke våkner opp i et rom som ligner hans eget, men likevel føles det ikke riktig. Når han åpner døra, havner han i en korridor. Etter hvert møter han flere barn. Noen har vært der mye lenger før ham, og noen nye kommer etter Luke. Alle har egne rom som ligner deres egne hjemme hos seg selv. De befinner seg på en slags institusjon. De får oppfølging av en administrasjon, får mat, har et lekeuteområde, og barna kan spise og leke sammen. De holdes under oppsyn på kamera, og av og til blir noen hentet av administrasjonen for å utføre rare og noen faretruende tester. Hva er det de forsøker å bevise eller finne ut av? Får Luke vite hvorfor han og de andre er der, og vil de noen gang få komme hjem igjen? Under oppholdet er det barn som forsvinner og som aldri kommer tilbake igjen, og de er usikker på hvem som er den neste, og hvor det blir av dem. Er Luke nødt til å rømme derfra?

Innrømmer at de første 50-100 sidene var et slit å komme seg gjennom. Det tok litt tid å komme seg inn i handlingen og bli ordentlig engasjert, men så fikk boka jammen fart på seg. Det tok også litt tid å like Luke, for likte ham ikke helt i begynnelsen. Heldigvis snudde det seg, og lesingen gikk noe lettere. I begynnelsen syntes jeg han var på en måte en bedreviter, derfor det tok litt tid å like ham. Brukte lang tid på å lese ut boka for leser tregere på engelsk, og jeg foretrekker å lese bøkene til King på engelsk, og det var verdt tiden det tok.

Twitterbrukere vet hvor engasjert Stephen King er i politikk og han kommer ofte med mange morsomheter om Trump og mobber hans valg og diverse utsagn. Heller ikke sjokkerende at han ble blokkert. Han kommer også med noen stikk til Trump i boka. En annen ting som er morsomt er at King referer til sine eldre bøker, blant annetThe Shining. Han har en humor, samme om det er på Twitter eller i bokformat, som er relevant og hysteriske. Han har en fin snert i humoren sin.

I stor skriveform
King beviser igjen hvor god han er på karakterbeskrivelser. Uansett hva slags karakterer King skriver og dikter opp, blir de svært realistiske og han går virkelig i dybden på alle. Man vet hvem man skal stole på og ikke, og noen får man bare en guffen følelse av. Slik er det i The Institute også. King er også god på å få frem suspense. En snikende uhygge som dukker opp. Det tok litt tid før den dukket opp denne gang, og når den gjør det, er det nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Første gang vi møter Marianne og Connell, går de siste året på videregående. De kommer fra vidt forskjellige verdener, selv om de har vokst opp i den samme småbyen i Vest-Irland. Marianne kommer fra en rik familie, men hun har ikke noe godt forhold til dem. Connell bor sammen med moren, som også jobber for Mariannes familie. Connells mor, Lorraine, er varm og inkluderende. Marianne er skoleflink, men hun er en einstøing, og har ingen venner. Connell gjør det også bra på skolen, men han er i tillegg populær, og har flust med venner. Da han blir sammen med Marianne, vil han ikke at noen skal vite om forholdet. Han er redd for hva andre vil si, og Marianne går med på det.

Både Marianne og Connell begynner på Trinity College i Dublin, men nå har rollene snudd. Connell føler seg utenfor, og sliter med å finne venner, mens Marianne har blitt populær. Hva kommer dette til å gjøre med det rare forholdet deres?

Slet med å få tak på det hele i starten, men den tar seg noe opp etterhvert.

Leses i Bokklubb med Marte og Malin der temaet denne gangen er fra bok til TV-serie. Serien har fått strålende kritikker, så må nok se den når boken er ferdiglest.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Disse tilfeldighetene, disse dårlige valgene, disse små løgnene, blir nøye brodert inn i handlingen. Hvor det ene griper littegrann tak i det neste, for så å spre seg videre i flere retninger. Hvor nye handlinger blir nødvendig, og hvor flere personer vikler seg inn i dette finurlig spunne edderkoppnettet. Et nett så finmasket at hver minste bevegelse føles som store rystelser. Et nett så klebrig at du har ingen sjanse til å komme deg løs når du først sitter fast.
Det er nesten så jeg ser for meg forfatteren helt i ytterkant av spindelvevet, der hun smilende spinner sine tråder og besegler skjebner. Med stålkontroll.

Ikke spennende men veldig godt skrevet

En slags kjærlighetshistorie mellom Emilia og Julio, men jeg fikk ikke noe ut av den.
Ble lest i forbindelse med juniutfordringen til biblioteket der vi skulle lese fra Chile.

Handlingen foregår i England på 1100-tallet. Da kongen dør uten arving, bryter det ut uroligheter, renkespill florerer, kirken er splittet, og folket sulter. På tross av dette, skal det reises en katedral i småbyen Kingsbridge. Oppi det hele står murermesteren, Tom, som må forsørge famliien sin. I tillegg håper han å få tilbake kvinnen han elsker, og sin yngste sønn.

En murstein full av historie, og spennende mennesker.
Interessant og lærerik, men vel mye oppramsing og tilbakeblikk. Arkitekturbiten ble også litt mye til tider, men absolutt verdt å lese!

Snill krim

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette var krim etter min smak, med høyt tempo, likandes heltinne, troverdige bipersoner og saftige dialoger med humor og snert. Og midt inni, et rettssaldrama det lukter svidd av. I tillegg er plottet intrikat og grøssende spennende med en finale i tidenes verste storm … Joda, det er mye av det meste der borte …
For ikke å glemme noen riktig så rørende scener og en akkurat passe liten dæsj romantikk oppi det hele.
Men så er det disse amerikanerne, da. Og sluttscener. Og våpen. Jeg hadde en liten passiar med min partner in crime, fruen altså, da jeg var midt i boka, der jeg sa at hvis forfatteren klarer å holde seg unna en rykende pistol i sluttscenene blir dette knallbra!
Tror du han klarte det?

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Jeg strever med premissene for u-svingen i boka, hovedvendepunktet, Stellas valg. Men når jeg velger å legge innvendingene til side og lagrer de bakerst i hjernebarken, da lysner det adskillig.
Fordi historien Bjerkli forteller er sterk. Hun vil noe med det hun forteller. Det er en tydelig retning i historien om Stella. Løvetannjenta som møter løvetanngutten. Om oppvekst i karrig jord. Om lidelse og mishandling. Om kjærlighet. Og om barnet. Det umistelige. Det som endrer Stella fra løvetannbarn til såret løvinne.
Rundt dette er Bjerkli knakende god, som om hun skriver med et rødt, bankende hjerte utenpå kroppen.

Fin blanding av spenning og overtro langs Themsen