Bokelskere.no

Du berører et viktig og et meget vanskelig spørsmål. Jeg har selv stilt meg samme spørsmål, men har ennå ikke kommet til noen konklusjon. Et annet spørsmål er også hvor mye vi skal forandre eldre bøker slik at de passer inn i vårt moralsyn, vår etiske standard anno 2013. Har planlagt en diskusjon om dette senere.
Jeg leser forøverig en bok nå som muligens passer inn i den gruppa du beskriver, er knapt halvveis, kommer tilbake med en kommentar av denne senere, hvis jeg ikke avbryter lesingen.
Tilbake til ditt spørsmål. Hvem skal sette standarden? Hvor går grensen for ytringsfriheten? Vi ønsker alle en fri presse, fritt bokmarked og ønsker ikke et totalitært samfunn med sensur.
Det er vanskelig/ umulig å sette grense for ytringsfriheten. Jeg med mitt ståsted og mine grunnverdier kunne godt tenkt meg å forby både den ene og den andre, og jeg regner med at mange med andre ståsteder enn meg, ville føle seg kraftig tråkket på.
Vi må godta andres etiske standard og at bøker/ publikasjoner som går på tvers av det jeg står for, kan bli utgitt. Men det må være rett å diskutere disse bøkene, påpeke feil og mangler og hva de kan føre til.

Da er det bare å finne fram boka igjen, om du har den i din egen bokhylle eller på et bibliotek.
Boka jobber i meg, blir ikke ferdig med den ennå. Har også lett etter flere bøker av samme forfatter - har lyst til å lese mere av han.
Jeg trodde boka var en enkel kjærlighetshistorie, rosenrøde kiosklitteratur, men der tok jeg skammelig feil. Jeg ga boka terningkast fem, men lurer på om jeg må oppjustert den til en yndlingsbok.

Jeg sender spørsmålene til deg og håper at det er flere som leser dem. Jeg røper vesentlige sider av handlingen, og de som vil lese boka først må ikke lese videre.
I kapittel 57 dukker det opp en kvinne med et lite barn. Hvem er denne kvinnen som får ca en halv side? Jeg har mine antagelser, men er ikke sikker. Sam og Mary gir vel egentlig svaret. Forøverig mener jeg de får litt for stor plass.
Langt ute i kapittel 60 dukker det opp et lite barn/ baby. Hvem er mor og far til dette barnet? Er det det samme barnet som i kapittel 57? Jeg har mine antagelser igjen, men ønsker å drøfte dette med flere.

Du må lese boka selv om jeg vel nå har røpet vesentlige deler av boka.

Takk for svaret. Det var noe oppklarende selv om du ikke svarte på det jeg lurte på ( men hvordan kunne du det da jeg ennå ikke har stilt noen spørsmål). Jeg kommer til å stille spørsmålene, men da med kryss i ruta at jeg røper handlingen.
Jeg har ikke sett filmen, må vel se å få tak i den om ikke så lenge. Jeg jobber fortsatt med boka i tankene, likte veldig godt at forfatteren løftet seg inn i fortellingen og diskuterte utviklingen med leserne.

Jeg har akkurat lest ferdig boka og likte den veldig godt. Men det dukket opp noen episoder i slutten av boka som jeg ikke vet om jeg har forstått riktig.
Dette er vel en bok som ikke er den mest leste men jeg regner med at noen av dere har boka og har lest den.
Jeg kan ikke stille spørsmålene her for det vil røpe noe fra handlingen i boka. Dersom det er noen som har noen meninger om boka og kan tenke seg å være med på en diskusjon, er jeg takknemlig for en tilbakemelding.

Nå er boka lest ferdig og det er på tide med en liten oppsummering. I starten var jeg veldig begeistret for miljøskildringene og det historiske bakteppet. Etter hvert tapte dette seg og det ble nesten bare en kjærlighetsroman, på grensen til det "rosenrøde". Miljøet og det historiske lå i bakgrunnen, men jeg syntes det fikk mindre og mindre betydning.
Men det fine med boka var at vi så alt gjennom kun ens øyne, og jeg klarte nesten å følge hennes tankegang og virkelig ta del i hennes situasjon. Enkelte ganger var jeg uenig i avgjørelsene, men det er meg i etterpåklokskapens lys. Dette er en roman og ikke en historisk biografi og forfatteren er fri til selv å velge. Jeg stusset også litt over ordvalget og setningsbygging, undret noen ganger over om oversettelsen har gått litt for fort.
Jeg vet ikke helt hva synes om boka. Det var til tider så spennende at jeg måtte lese videre. En meget enkel fortelling som er lett å lese - grenser til søtsuppe, men den jobber litt i bakhodet mitt. Skulle gjerne hatt en oppfølgingsroman om hvordan det går videre, med fred og terror opp til våre dager.
Romanen har igjen fått mine øyne opp for irsk historie. Hvordan gikk fredsprosessen i Nord Irland og i republikken. Nå er det igjen å finne fram historiebøkene jeg har om Irland.
Til sist vil jeg anbefale alle å lese boka og gjøre seg opp sin egen mening. Min vurdering er veldig subjektiv, og er nok også litt preget av mine kunnskaper og ståsted.

Fortellerserien er gitt ut av Den norske Bokklubben. Jeg har tolv bøker i serien, bl a de som er nevnt her, og har lest sporadisk i flere av bøkene. Jeg synes å huske at Perler i prosa var en pensumbok i norskfaget på lærerskolen for 45 år siden. Se forøverig min liste Fortellerserien.
Kanskje blir det mer novellelesing ut over høsten og da dukker det sikkert opp noen kommentarer på Bokelskere.

Nå har jeg lest noe over hundre sider av boka. Jeg kjenner den spesielle røyklukten som jeg husker fra den irske landsbygda ( de bruker torv som brennstoff ), kjenner igjen det bølgende landskapet med "fjell" omkring, bondegårdene og landsbyene. Den spesielle pubmusikken, som Irland er så kjent for, kommer også tydelig fram. Fattigdommen kjenner jeg mest fra gamle bilder og lesing av historien. Får litt lyst til å reise tilbake igjen.
Men samtidig som jeg leste ble det hele litt mindre interessant. Det er en enkel og lettlest historie uten alt for mye mellom linjene. Jeg ser likevel fram til fortsettelsen. Jeg regner med at de politiske omveltingene på øya får større plass etter hvert, og det gleder jeg meg til å lese om. Flere kommentarer kommer nok med tid og stunder.

Boka ligger nå øverst på leselista og jeg regner med lesestart til helga. Helt fra jeg første gangen så boka og leste vaskeseddelen visste jeg at denne boka skal jeg lese. Det skyldes først og fremst at jeg er spesielt opptatt av alt som har ordet irsk i seg, litteratur, historie, geografi, kultur - ja alt - , og en liten kjærlighetshistorie er vel heller ikke å forakte.
Jeg leste de fem seks første sidene og ble begeistret over fortellerstilen. Jeg ser at du og andre er noe skeptiske, vi får se om en uke eller tre om hva jeg mener. Det fine er at vi har forskjellig smak, kan diskutere hva vi synes og mener og kanskje kan den ene eller den andre få et nytt syn på boka.

Jeg har for tiden besøk av barnebarn, bl a en gutt på fem år. I bokhylla mi har jeg en del barnebøker fra den tiden egne barn var små. Fant fram to, satte oss godt til rette. Først ute var Lupinella, verdens flotteste bildebarnebok. Boka var godt slitt etter utallige lesinger for meg selv, egne barn, i barneforeninger og i skolen. Den er bestandig vellykket også for større barn, ungdom og voksne. Også denne gangen var det en flott leseopplevelse.

Den andre boka var Ærtebærtegubligei, også en fantastisk bildebok. Den også ganske slitt etter mange høytlesingstunder.

Har sett litt på siden her og ser at det er få som har disse bøkene i sin samling. Begge er fra 70- årene, men jeg hadde trodd at flere hadde disse.
Hvilke erfaringer har dere med bildebarnebøker og høytlesning, både for en og i gruppe? Finner dere fram igjen de gamle barnebøkene og kan de ha noe å gi barn og oss voksne i dag ( av kunstnerisk og litterær karakter)? Jeg blir gjerne med på en diskusjon om dette hvis det er noen som vil, jeg har mange flere gamle barnebøker som jeg vil hente fram igjen.