Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopplevelse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan.

Jeg har nettopp begynt på "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." av Helga Flatland. Ny forfatter for meg, og FOR en forfatter!!! Jeg elsker fortellerstemmen!

Her er min bokomtale:

Denne boka vant jeg i en bokbloggkonkurranse i forrige uke, og fordi jeg hadde hørt så mye flott om den, la jeg alt annet til side og kastet meg over den nesten umiddelbart etter at den ankom i min postkasse.

Ekteparet Jack og Mabel er ufrivillig barnløse og dette har nesten knekket dem som par. I et forsøk på å begynne helt på nytt, flytter de til Alaska. Her vil de anlegge en gård ute i ødemarken, helst så langt unna folk som mulig. På denne måten håper de at de igjen skal finne tilbake til det de en gang elsket hos hverandre.

Livet ute i ødemarken er imidlertid mer strevsom enn ekteparet kunne ha ant på forhånd. Marginene mellom suksess og fiasko er dessuten små. Mens de jobber for at gården skal bli økonomisk lønnsom, baker Mabel paier til en restaurant inne i byen. Men en dag er heller ikke dette en mulighet, og det ser en stund ut til at Jack må friste en tilværelse som gruvearbeider. Da hadde de imidlertid ikke regnet med ekteparet George og Esther, som mer enn gjerne er villig til å hjelpe dem i en vanskelig fase. Både de og deres yngste sønn Garrett stiller opp og dermed unngår de at Jack må reise bort fra sin kone, samt at han risikerer helsen og i verste fall livet i de farlige gruvene. I mens vokser det frem en dypt og varmt vennskap mellom de to ekteparene.

Etter det første snefallet opplever Mabel og Jack å få glimt at ei lita jente i synsranden. Rett etter springer jenta avgårde, og de lurer på om de har sett syner eller om jenta er et virkelig menneske. Mabel bærer på en historie eller et eventyr om en snejente, og dette kommer til å prege hele hennes tilnærming til jenta i tiden som kommer. Jenta kommer nærmere og nærmere, og inngår til slutt nesten som en del av familien - hadde det ikke vært for at hun alltid forsvinner rundt leggetid. Og om våren er hun søkk vekk ... Bare for å dukke opp igjen neste vinter ... Når Mabel nevner denne jenta for Esther og Georg, tas hun ikke på alvor. Mon tro om hun lider av vinterdepresjon og at savnet etter egne barn gjør at hun lever i sin egen fantasiverden? Hvem er denne jenta egentlig? Hvor holder hun eventuelt til? Og hva vil hun?

Dette er en roman om savn, ensomhet, om håp som brister, om ting som aldri blir helt som forventet ... På et vis en roman om en helt reell situasjon under gitte omstendigheter, og på et annet vis nesten en slags fabel (men bare nesten). Den ytre handlingen ble kanskje i overkant banal for mitt vedkommende. Samtidig skildres naturen og de knallharde klimatiske forholdene i Alaska helt nydelig, og tilsvarende vil jeg si hva gjelder forholdet mellom Mabel og Jack. Jeg opplevde boka som godt skrevet, selv om språket er enkelt. Der jeg nok ramlet litt av lasset var når snøbarnets nærmest overjordiske natur ble beskrevet. Antakelig er jeg for pragmatisk til at jeg helt klarte å henge med i svingene i boka på dette punktet. Samtidig vil jeg understreke at jeg bokstavelig talt slukte boka, som er svært lettlest. Alt i alt en fin-fin roman som på mange måter handler om meningen med tilværelsen - om et evig slit, om hva som gir styrke og om hva som betyr noe når det kommer til stykket. Jeg gir terningkast fire.

Jeg ble virkelig glad for din tilbakemelding på denne novellesamling! Jeg hadde heller ikke hørt om den før jeg tilfeldigvis kom over den i sommer. Bare omslaget! Det er så vakkert! Dette er en terningkast seks-bok!

Jeg er sikker på at dere begge er helt utrolig fantastiske! ;-) Også uten hjelp av Photoshop!

Jeg vant boka i en bloggkonkurranse nettopp, og fikk den i posten i går! Jeg er kjempespent på den! Kan nesten ikke vente med å få begynt!

Takk for herlig innspill, Annelingua! Denne boka er virkelig fenomenal, og allerede nå skjønner jeg at jeg også bør skaffe meg papirutgaven - først som sist! Det er jo STOR forskjell på kartosolog og karozoolog må vite, og den slags kan man ganske enkelt ikke la passere! ;-) Men som man faktisk går glipp av når man bare sitter med lydbokutgaven ...

Jeg lo så jeg ristet mang en gang under lesingen. Storkoste meg, gjorde jeg! Gående gatelangs med bikkja og med ørepropper i ørene må det ha vært litt av et syn! ;-)

For øvrig forunderlig at det ikke var noen kommentarer på denne boka her i det hele tatt - før i går, altså. For dette ER en bok som fortjener atskillig mer oppmerksomhet! Selv fant jeg lydboka på salg i Lydbokforlaget for noen måneder siden, og bare tittelen - "London" - trigget umiddelbart min interesse. Jeg elsker nemlig London!

Et usnobbete skråblikk på London

Bare for å ha sagt dette aller først: denne boka er for viderekomne, som har vært en del i London og som har en del preferanser til det forfatteren forteller om! For førstegangsreisende anbefales helt andre reisebøker. For alle andre anbefales det å høre denne lydboka igjen og igjen og igjen! Jeg tror i alle fall ikke at jeg noen gang kommer til å bli ferdig med denne boka, som er så fantastisk bra at jeg fremdeles ikke er helt enig med meg selv mht. om jeg skal gi terningkast fem eller seks ...

Tor Åge Bringsværd "angriper" London nesten på Richard Herrmannsk vis! En rekke anekdoter, myter, historisk korrekte hendelser fra fjern og nær fortid, egne opplevelser og for den saks skyld andres fra diverse byvandringer - alt har han blandet sammen til en herlig coctail av smakebiter på hva London har å by på. Ikke forvent en reise i gourmetens London. Tor Åge Bringsværd er opptatt av å bruke pengene sine på alt annet enn overprisede, men dog så lekre retter. Som bøker, kulturopplevelser og den slags ... Anbefalingene hans står imidlertid i kø. Og det handler om markeder, bokhandlere, puber, plasser osv. Hans råd er klinkende klart: uansett hvor dårlig tid du har når du besøker London, så er det to ting du bare ikke dropper; det ene er Tower, det andre er Westminster Abbey!

Visste du for eksempel at det er mulig å få kjøpt teaterbilletter til halv pris på Leicester Square? Eller at du helst bør komme til Tower fra sjøveien - for å oppleve hvordan adkomsten virkelig var den gangen Tower ble brukt til det den var tiltenkt, nemlig å holde straff-fanger innesperret. Bringsværd beskriver stemninger så glitrende at jeg følte at jeg gikk i gatene sammen med ham. Og jeg følte at vi hadde mange like oppfatninger om mangt i LOndon. Som Carnaby Street, som ikke er hva det en gang var, og i bunn og grunn en stor skuffelse ...

Alle som kjenner historien om Henrik XIII og alle hans koner, vet at skilsmissen fra dronning Catherine av Aragon førte til at England brøt med den katolske kirken. Her får vi høre myten om hva som egentlig skjedde og som gjorde at paven var spesielt grinete den dagen den engelske utsendingen ankom Vatikanet for å anmode om kongens skilsmisse, slik at han kunne få sin elskede Anne Boleyn. Hvorfor ønsket ikke paven å diskutere skilsmissen i det hele tatt? Dermed skilte England lag med pavekirken og laget sin egen kirke. Henrik XIII ble lyst i bann og mange hoder dinglet etter dette. Bl.a. Sir Thomas More´s hode ...

Bringsværds bok er lattervekkende og humoristisk. Som f.eks. når han uttaler at hans teori er at alle dyre restauranter er befolket med mennesker som ikke betaler selv. Eller fraråder oss å gå på musicaler som har holdt det gående lenger enn alderen på våre barn, og hvor de skuespillerne som opprinnelig utgjorde trekkplasteret for lengst har hoppet av. Tvert i mot anbefaler han oss å gå på helt ukjente teaterstykker med kjente skuespillere. Hvem ville f.eks. ikke like å se Vanessa Redgrave i et hvilket som helst teaterstykke? Visste du for øvrig hva en kartozoolog er? Ikke det, nei ... Vel, noen spenningsmomenter må jeg la stå igjen! Les boka selv! Med Nils Nordberg som oppleser er det en fornøyelig reise gjennom Londons kjente og ukjente strøk - nettopp en grunn til å høre lydboka om igjen og om igjen og om igjen ... Enjoy!

Det blir terningkast fem og en halv her!

I årene 1936 - 1939 ble Spania rammet av en nasjonal katastrofe. Det brøt ut borgerkrig mellom royalistene (dvs. den sittende regjering) og støttespillerne av fascisten Francisco Franco. Franco ble støttet av Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, og utfallet er kjent: Franco og hans støttespillere vant krigen, som ble opptakten til andre verdenskrig. Dermed ble Spania ført inn i et paranoid mørke, som skulle vedvare helt til Francos død i 1975.

Den kjente britiske historikeren Antony Beevor skrev denne boka så tidlig som i 1982, få år etter Francos død og fascistregimets fall. Med en omfattende tilgang til arkivmateriale har han her forsøkt å rekonstruere hva som egentlig skjedde under den spanske borgekrigen. I detalj beretter han om troppenes fremrykkinger gjennom Spania, om de utfordringene de møtte underveis - ikke minst klimatisk - og om det storpolitiske spillet som handlet om Spanias strategiske beliggenhet, særlig i sør ved Gibraltarstredet. Forfatteren har selv en fortid som offiser fra den britiske hæren, hvor han tjenestegjorde i årene 1967-1970. Han har derfor god kjennskap til det millitære og storpolitiske spillet, også fra tiden hvor Franco regjerte.

De lidelser som fant sted under borgerkrigen, var helt ubeskrivelige. Men som Beevor skriver underveis - seierherren var nødvendigvis mer grusom og drepte enda flere enn taperen. Franco vant krigen fordi han var sluere, mer manipulerende, mer ond og skruppelløs enn sine motstandere. Bl.a. ofret han baskernes hovedsete Guernika i 1937 - for at Tyskland skulle få øve seg på bombing ... Kanskje var det prisen han måtte betale for å få tyskerne på sin side? I tillegg til at han ønsket å ramme baskerne, som var altfor egenrådige i hans øyne ...

Som i all annen krig - fortrinnsvis senere - lå det mye makt i å spre løgner (propaganda) om hvem som seiret hvor. Mange av løgnene var så frekke og fantasifulle at det var nærmest komplett umulig å skjønne at det var løgner og ikke sannheter. Om man da ikke var kontrarevolusjonær ... Verden våknet imidlertid opp for alvor etter bombingen av Guernica i 1937. Da kunne man ikke lenger forholde seg likegyldig til det som skjedde i Spania. Dette ble innledningen til massiv støtte fra frivillige som ønsket å støtte den sittende regjering. Bl.a. ble dannelsen av den internasjonale brigaden resultatet. Men støtten kom dessverre for sent.

Beevor beretter om Sovjets støtte til den sittende regjering, om baskernes rolle i konflikten, om slagene ved Teruel, Kapp Palos og Ebro. Noen ganger blir det vel mange detaljer og dessuten alt for mange navn jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, og som det derfor var vanskelig å huske og skille fra hverandre. Nettopp fordi jeg satt med en lydbokutgave og ikke en papirutgave, ble det antakelig enda mer uoversiktlig når detaljrikdommen florerte. Uansett liker jeg Beevors fortellerteknikk, hvor han inviterer leseren til nærmest å delta der og da. Aller best synes jeg Beevor er når han analyserer virkningen av Francos seier, selv om enkelte kanskje vil hevde at hans egne politiske oppfatninger kommer for mye til syne. Jeg synes imidlertid at det var helt greit.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem!

Å, jeg gleder meg til å lese denne boka! Jeg er blant dem som også likte de to foregående bøkene. ;-)

Jeg har lest denne diskusjonstråden med stor interesse, og føler meg i grunnen kallet til å si noen ord selv - jeg som elsker å lese om spesielt andre verdenskrig i alle dens fasetter.

Hvorfor leser jeg bøker om andre verdenskrig - eller for den saks skyld ser mengder med filmer fra denne perioden i historien? Om alt fra selve krigshandlingene (som jeg faktisk er minst interessert i), hverdagsliv under krigen, om jødeforfølgelsen, Holocaust, nazismen, landssvik, motstandsarbeid, jakten på nazistene etter krigen, om atombombingen i Japan, om angrepet på Pearl Harbor, om invasjonen av Norge ... ja, kort sagt det meste!

Etter å ha gransket min sjel tror jeg at min motivasjon i alle fall ikke er ubetinget basert på at "vi må ikke glemme", men det er nok noe der også. Jeg slutter imidlertid aldri å undre seriøst på hvorfor jødene ble behandlet slik de ble. Jeg klarer bare ikke å forstå det - verken følelsesmessig eller rasjonelt. Så kanskje leter jeg etter noe i litteraturen som kan forklare en slik ondskap. Den eneste forklaringen jeg i grunnen har funnet til nå er at menneskeheten alltid - til alle tider - har hatt behov for noen å skylde på når ting går galt.

Jeg synes også at det er viktig at det som en gang skjedde, blir skrevet ned. Det handler om viktige historiske dokumenter og vitnesbyrd! Samtidig er det jo en viss fare for at alt som blir skrevet, tas for god fisk og at det er ansett som helligbrøde å innta en kildekritisk holdning til noe av mengden som er pøst ut på markedet i årene etter krigen.

Jeg tilhører vel også dem som trigges av å lese om fæle, dramatiske ting fra virkeligheten fremfor feelgood-litteratur og den slags. Sånn sett er det "mye morsommere" å lese f.eks. om krigen. (MIsforstå meg rett.)

Min spesielle interesse for bøker og filmer om andre verdenskrig har vedvart i mange, mange år og henger nok også sammen med en generell interesse for historie. Desto mer interessant å merke at krigshistorien - dvs. hva bøker og filmer fra denne epoken handler om i dag - faktisk er i endring. Stor endring! Rett etter krigen var mye av litteraturen preget av heltehistorier om store bragder utført av enkeltpersoner. Hatet mot landssvikere og tyskertøser var stort. Landene som gikk seirende ut av krigen - de allierte - skrev også sine historier for å fremstå som edle og flotte.

I dag er det nesten omvendt (jeg tenker på hva det skrives om). Nå kommer det flere og flere historier om hva som EGENTLIG skjedde, og alt er ikke like vakkert. Som "Saras nøkkel" og filmen med samme navn - i tillegg til filmen "Utryddelsen" - forteller f.eks. historien om Frankrikes skammelige behandling av sine egne jøder. Som boka "Tyskerjentene" av Helle Aarnes, som får meg til å skamme meg på vegne av nordmenn og deres behandling av disse jentene etter krigen. Hva galt gjorde mange av dem - annet enn å forelske seg dypt og inderlig i unge tyske soldater, som utvilsomt hadde mange flotte egenskaper, selv om de deltok i okkupasjonen av bl.a. Norge? Jeg tenker også på boka "Fars krig" av Bjørn Westlie, hvor han forteller om faren som sto på feil side under andre verdenskrig. Uten å forsvare sin far, klarer han likevel å få frem hva som gjorde at nettopp han - i likhet med egentlig noen få til - vervet seg som soldat i krigen mot kommunistene.

Mitt poeng er at krigshistorien - eller måten denne fortelles på og hva som er temaene - hele tiden er i endring. Sannheten om hva som egentlig skjedde har ikke kommet frem enda, og dynamikken i dette gjør at i alle fall jeg stadig opprettholder min interesse og motivasjon for å lese mer om krigen. Jeg tror at man skal være forsiktig med å sette seg til doms over at noen leser mye og andre ikke noe om verken det ene eller det andre. Og i alle fall med å kategorisere hva som gjør at noen velger ditt, mens andre velger datt ... ;-)

Om verden blir et bedre sted å være i dersom "alle" leser om krigen, er jeg tilbøyelig til selv å ta avstand fra. Samtidig tror jeg fast og bestemt at vi kan ha mye å lære av historien, som dessverre har hatt en tendens til å gjenta seg selv litt for mye. Men hvem hadde vel trodd at det skulle skje nye folkemord - i Europa av alle steder - etter alle grusomhetene som skjedde under andre verdenskrig? Og så var det nettopp det som skjedde på Balkan ... Foreløpig er det ikke skrevet veldig mye om det som skjedde der, men det kommer - det kommer! Tendensene - i alle fall slik jeg har sett det beskrevet i "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic - er at man ønsker å glemme alt, at man ikke ønsker at sannheten skal komme frem. Alle sider i konflikten var grusomme, men noen mer enn andre. Min påstand er at disse landene ikke kommer videre før de har erkjent hva som egentlig skjedde og på en måte har tatt ansvar for dette. Først da kan de gå videre ... Kanskje er det mye av dette alle historiene om andre verdenskrig handler om?

Tollgrensene er der for å beskytte norske varer og produkter. Du kan gå så langt tilbake som til 1800 -tallet for å finne forløperne til disse lovene. En periode ble Norge oversvømt av billig, russisk korn. Dette førte til store problemer for norske bønder, og det ble vedtatt å innføre toll. Grunnen til at det ikke er toll på bøker, er fordi det regnes som kunnskap.

De rødgrønne sa, da de var i opposisjon i 2003, at de ville heve tollgrensen til 1000 kroner. Da de ble valgt inn på stortinget og fikk makten, stemte imidlertid SV og AP imot et forslag fra Frp om å heve tollgrensen. http://www.dagbladet.no/dinside/2005/04/28/430108.html

I 2009 gikk de igjen ut og sa at de ville øke tollgrensen. Høyre har programfestet at de vil øke tollgrensen til 1000 kroner. FrP foreslo økningen, som de rødgrønne stemte i mot i 2005.

Ingen partier har sagt at de er i mot en heving, men så langt er altså ikke noe vedtatt.

Jeg har veldig gode erfaringer med Book Depository, og foretrekker å handle der. Har opplevd en gang at en bok kom så sent at jeg trodde den var borte i posten, da jeg kontaktet dem sendte de ny uten spørsmål. Har også opplevd å få feil bok tilsendt, da jeg klaget svarte de etter noen timer og de sendte meg ny bok med en gang (og jeg fikk beholde den feilsendte).

Det stemmer. Man kan bestille så mange trykte bøker man vil, amazon.co.uk har også gratis shipping for alle bestillinger over 250 NOK, da kommer bøkene ofte på døra.

Regjeringen har vedtatt toll på e-bøker, jeg handler nå og da e-bøker fra USA, sist for 2 uker siden, jeg ble ikke belastet for norsk moms. Prisen var det samme som tidligere.

Jeg kjøpte denne boka i dag, og er spent! ;-)

Spoiler

Her er min omtale av boka:

Miles Heller nærmer seg 30 år og det begynner å bli noen år siden han forlot New York og brøt all kontakt med sine foreldre. Hvorfor han gjorde dette, får vi vite etter hvert.

Miles´foreldre skilte lag da han kun var et lite barn. Miles ble igjen hos faren, som har gjort alt for å skjule det faktum at moren forlot sønnen sin til fordel for sin skuespillerkarriere.

Faren gifter seg etter noen år, og med på kjøpet får Miles en noe yngre halvbror. I motsetning til skoleflinke Miles, er halvbroren alt annet enn veltilpasset. Da guttene har kommet seg godt og vel opp i tenårene og Miles i forbindelse med en krangel dytter halvbroren ut i veien, med den følge at halvbroren blir drept av en møtende bil, starter problemene for Miles. Den tidligere pliktoppfyllende gutten som alltid har klart seg så godt, slites nesten i stykker av dårlig samvittighet fordi han føler at han har drept halvbroren sin. Han klarer ikke å konsentrere seg om skolearbeidet, og skolekarakterene stuper. Den dagen han hører stemoren komme med den ene ufordelaktige karakteristikken etter den andre om ham overfor faren, bestemmer han seg for å forsvinne ut av deres liv.

Miles reiser til Florida, hvor han livnærer seg av å rydde og tømme hus etter folk som har gått personlig konkurs som følge av finanskrisen. Han har ingen venner, og alt han er opptatt av er litteratur og baseball. Inntil han en dag møter ungjenta Pilar, som han forelsker seg hodestups i. Selv om Pilar er mindreårig, oppfatter Miles henne som meget intelligent og klok. Etter hvert introduseres han for Pilars søstre, og så bestemmer de to seg for å flytte sammen. Miles frykter imidlertid Floridas lovgivning, som er meget streng i forhold til sex med mindreårige. Han synes likevel at han tar alle forholdsregler for dem begge, inntil en av Pilars søstre kommer med trusler. Dersom Miles ikke skaffer henne dyre luksusgjenstander fra husene han rydder, truer hun med å anmelde forholdet mellom ham og Pilar. Miles står etter dette overfor et forferdelig dilemma. Skal Pilars søster gjøre ham til en tyv? I stedet flykter han tilbake til sin hjemby New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å bo i et okkupert hus i Sunset Park fra en tidligere skolekamerat. Planen er å vende tilbake til Florida og Pilar når hun har fylt 18 år.

Å være husokkupant i New York er kult så lenge de får være i fred. Men så begynner utkastelsesordrene å komme, og beboerne er svært uenige om hvordan de skal forholde seg til dette ... Dette skal komme til å bli fatalt for dem alle. Og så spørs det om Miles er rede til å møte sin skjebne, eller om han velger å fortsette å flykte ...

Som ihuga Paul Auster-fan må jeg dessverre medgi at jeg ikke ble overvettes begeistret for denne boka. På den ene siden tror jeg at dette skyldes at jeg aldri ble sugd inn i fortellingen, slik jeg er vant til å bli når jeg sitter med en Auster-bok i hendene. Dessuten likte jeg ikke helt fortellergrepet han valgte i denne boka. Å skrive i presens er en krevende øvelse som ikke veldig mange forfattere lykkes med. Jeg synes fortellerstemmen ble litt kunstig. Summen av dette førte til at boka flere ganger ble lagt til side til fordel for andre bøker, og jeg må virkelig si at jeg forventer mer av Paul Auster!

De mest interessante delene av boka handlet etter mitt syn om Miles Heller, mens jeg fant det mindre interessant å høre om de andre husokkupantene. Historien om Pilar kokte bort til ingenting, og det hadde faktisk vært mer spennende å høre om hennes og søstrenes liv etter at Miles forlot Florida. Auster pleier å favne om temaer som fremmedgjøring i eget liv, ensomhet, tilfeldighetenes spill, far-sønn-forhold (eller aller helst fraværet av en far), litteratur, baseball, New York/Brooklyn - bare for å nevne noe. Han er innom de fleste av disse temaene også i denne boka, men uten å grave særlig dypt, synes jeg. Jeg får meg likevel ikke til å gi noe mindre enn terningkast fire. Og jeg kommer garantert til å kaste meg begjærlig over neste Paul Auster-bok når den utkommer!

Du finner informasjon om denne, og andre bøker av henne her: http://www.amazon.com/Voices-Wind-Evelyn-Anthony/dp/0515096407/ref=sr_1_13?ie=UTF8&qid=1315670351&sr=8-13

Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vår tid ...

Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord.

Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.

Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.

Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, og spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ...

Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere angst og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.

Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på skolen.

Jeg synes boken var helt fantastisk, og noe av det som løftet den for meg var nettopp språket. Det at ekteparet Risvik har oversatt den, er et kvalitetstegn i seg selv.

Jeg skal dit! Og har til og med vært så heldig å få tak i billetter til jubileumsforestillingen lørdag kveld! Gleder meg masse!