Bokelskere.no

He-he ... Jeg smilte da jeg leste kommentaren din. Minner meg om her om dagen på jobben. En kvinnelig kollega spurte meg om jeg forsto hva det var med boka "Ut og stjele hester". "I grunnen ikke", svarte jeg. Hvorpå en annen mannlig kollega svarte at det forsto han! Like fullt klarte han ikke helt å sette ord på akkurat hva det var. Etter litt diskusjoner frem og tilbake kom han vel egentlig til at bok HAR en slags magi, men mente at det er vanskelig å si på hvilken måte ...

"Vanære" og "Barndom" er jo skrevet av en annen Nobelprisvinner - Coetzee - og han og Clézio har noe ulik fortellerstemme. Jeg oppfatter kanskje Clézio som mer poetisk, mens Coetzee er mer brutal. Det skader i alle fall ikke å prøve "Afrikaneren". Jeg mener: det er en liten og høyst overkommelig bok! ;-)

Det denne lille boka mangler i tykkelse, tar den rikelig igjen på mange andre plan. Her forteller forfatteren om sitt forhold til faren, afrikaneren, som han traff for første gang som åtteåring i Nigeria i 1948. Faren var lege i Afrika, og andre verdenskrig gjorde det umulig for familien å gjenforenes i de årene krigen varte. Kun to år av sin barndom tilbrakte forfatteren i Afrika, men disse to årene skulle prege mer av hans liv og forfatterskap enn resten av barndommen til sammen.

Ikke bare beskriver forfatteren sin far, men han beskriver også Afrika slik han opplevde dette. Og det er et Afrika så totalt annerledes det vi ellers er vant til å lese om når hvite afrikanere forteller sine historier fra dette kontinentet. Det er nemlig en historie der rasisme og hersker-tjener-betraktninger er totalt fraværende. I stedet formidles en stor kjærlighet til landet og de ulike folkeslagene, og til alt som Afrika har så alt for mye av; heten, insektene, tropesykdommene, alle farene ...

Det er med undring den lille åtteåringen betrakter sin far. Den strenge faren som ikke tåler at barn høres, som ikke tolererer at de svarer ham, som anlegger en beinhard kadaverdisiplin i guttenes oppdragelse. Var han slik fra før av, eller var det Afrika som gjorde ham slik? undrer forfatteren - og heller vel mest til det første. Og så undres han på hva som er forbindelsen mellom ham og den ukjente faren.

"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss."

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å sitere noe fra boka:

"Noe er blitt gitt meg, og noe er blitt tatt fra meg igjen. Det absolutt fraværende i min barndom er å ha hatt en far, å ha vokst opp med ham i et varmt familiehjem. Jeg vet at jeg har savnet det, uten sorg, uten noen spesielle illusjoner. Når en mann dag etter dag ser lyset skifte i ansiktet til kvinnen han elsker, når han vokter på hvert stjålne glimt i sitt barns øyne. Alt det ingen portretter eller fotografier noensinne kan fange. Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle. Det handler ikke om smak for det fremmedartede; barn har absolutt ikke noe forhold til denne lasten ..."

Sårheten og savnet etter en far med mer varme i seg er tidvis påtrengende, og svært, svært vakkert beskrevet. For meg er det overhode ingen gåte at denne forfatteren fikk Nobels litteraturpris i 2008! Jeg benytter samtidig anledningen til å anbefale hans bok "Gullfisken". "Afrikaneren" er en liten perle av en bok!

Terningkast fem fra meg - en meget sterk sådan!

Det ble jeg veldig glad for å høre, Tonemor! ;-) Nemirovsky skriver utrolig innsiktsfullt om mennesker, og jeg synes det er et poeng å få flere til å få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Ja, det er samme boka! Don Rigoberto gikk nemlig svært nøye til verks mht. kroppspleie og -hygiene, og tok for seg kroppsdel etter kroppsdel, fordelt på ukas ulike dager. Jeg kunne sagt mye mer om boka, men må jo passe på så jeg ikke røper altfor mye heller .... ;-)

I dag er det ingen slik funksjon. Når man har vært medlem en stund, har man gjerne fått en haug med mailer fra flere bokelskere. Inni mellom føler jeg behov for å rydde litt i mailene mine, samle på gode boktips etc. Det blir så uoversiktlig når det ikke er mulig å slette noe som helst. En annen ting er at jeg ikke liker at det ikke skal være mulig å slette mailer i det hele tatt. Hva skjer med disse den dagen man f.eks ikke ønsker å være med lenger? Blir de liggende på serveren "til evig tid"?

Enig med deg! Det burde vært mulig å trykke på en knapp og få frem flere for dem som er interessert i dette.

Les boka og blås i kritikken! ;-)

Etter å ha vært elskere i det skjulte en tid, gifter Dona Lucrecia seg med Don Rigoberto. Selv om Dona Lucrecia er 40 år, dyrker Don Rigoberto henne som sin dronning. Selv har han vært enkemann en stund, mens hun har en vond skilsmisse bak seg. Deres samliv er hett og dampende, og de tilber hverandre. De er uendelig lykkelige!

Deres store bekymring har vært hvorvidt Don Rigobertos mindreårige sønn Alfonso kom til å akseptere Dona Lucrecia som sin stemor. Alle bekymringer blir raskt gjort til skamme, for også Alfonso tilber Lucrecia, sin stemor. Lettelsen er stor! Nå kan virkelig intet true Dona Lucrecia og Don Rigobertos ekteskapelige lykke!

Etter hvert viser det seg at Alfonsos tilbedelse av stemoren er vel voldsom. Ja så voldsom at Dona Lucrecia blir engstelig og trekker seg unna ham. Nokså raskt går det imidlertid opp for henne at bortfall av stesønnens tilbedende kjærlighet kan få uante konsekvenser for ekteskapet med Don Rigoberto. Tar hun sjansen på å trekke sin kjærlighet tilbake fra stesønnen? Før hun vet ordet av det, befinner hun seg i en situasjon hvor hun, uansett hva hun gjør, kommer til å trå feil ...

Jeg leste boka første gang da den kom som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1992. Den gangen var den nok mer sjokkerende enn den oppleves i dag. Det er sagt om "Til stemorens pris" at den er en eggende høysang til sansenes uregjerlige liv, og et verk som vil få det meste av annen "erotisk" litteratur til å virke tam og annenhånds i sammenligning. Jeg er langt på vei enig i dette, selv om det må innrømmes at jeg ikke har allverdens sammenligningsgrunnlag. Det skrives nemlig ikke så mye litteratur innenfor denne genren. Når jeg ser bort fra bokas mer sjokkerende elementer, inneholder den en vakker hyllest til kvinnen slik nesten bare Latin-amerikanske forfattere evner å skrive om dette uten at det blir platt eller vulgært.

Jeg syntes det var viktig å lese boka om igjen siden jeg har planlagt å lese den frittstående fortsettelsen "Rigobertos notatbøker". Mario Vargas Llosa fikk som kjent Nobels litteraturpris i år, og jeg har derfor tenkt å lese flere av hans bøker i tiden fremover.

Ut fra en helhetsvurdering av "Til stemorens pris", mener jeg boka fortjener terningkast fem.

Det hjelper at det er noen år siden man har lest boka - for da har man ikke så mye hang til å sammenligne bok og film og klarer å bedømme filmen på egne premisser. Jeg har bestilt filmen!

Takk for tipset! ;-D

Jøss ... er boka om Owen Meaney virkelig filmatisert? Når?

Så hyggelig å høre!!!!! Din kommentar om boka får meg jo til å få lyst til å lese den om igjen med en eneste gang! ;-) Jeg elsket denne novellesamlingen, hvor Grytten har fanget absolutt alle sider ved det å bo på bygda!

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

Bøkene er alltid best! Derom er det liten tvil. Det er vanskelig - for ikke å si nesten umulig - å få omsatt tankevirksomhet til visuelle uttrykk.

Det går for øvrig an å si ja takk begge deler (både til bok og film), også! Folk var lidenskapelige før også. Er det noe Anna Karenina handler om så er det nettopp lidenskap. Jeg reagerte i alle fall ikke på denne delen av TV-serien. ;-)

Jeg pleier å vente en stund før jeg kaster meg over nyheter, med mindre det kommer bøker av mine yndlingsforfattere (da er jeg HELT uten kontroll inne i en bokhandel). Ingenting ergrer meg mer enn et bomkjøp til 3-400 kroner. Jeg får meg liksom ikke til å gi boka videre heller, med mindre det er åpenbart at grunnen til at jeg har bommet er at jeg har kjøpt en bok yngre mennesker vil elske. Da ekspederes de nemlig ofte med stort hell videre til 17 åringen i huset. Ved å vente får jeg også tid til å undersøke litt rundt om nyhetene ER noe å satse på. Sånn sett klarer jeg fint å disiplinere meg. Det er på boksalg jeg ikke klarer å styre meg. Da har det gjerne gått en stund også siden aktuelle bøker ble gitt ut, og jeg vet alltid hvilke bøker jeg bare MÅ ha!

Jeg ønsker rett og slett ikke å tenke på hvor mye jeg bruker på bøker, men det er en del ja. Skjønt etter at jeg sluttet å røyke for 1-2 år siden, synes jeg i grunnen at jeg fortjener det! Har byttet ut en last med en annen og mye bedre last ... ;-)

"Eg elska ho" er den av bøkene jeg så langt har likt aller best. Den er utrolig sår og nydelig, og har en nokså overraskende historie, synes jeg.

Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Tusen takk! Det var veldig hyggelig å høre! Jeg tror dette er bøker flere enn oss kommer til å lese om igjen flere ganger - og hvor vi garantert kommer til å oppdage nye lag i historiene. Jeg leste den første boka om igjen før jeg begynte på denne, og selv om det bare hadde gått tre år siden sist, fikk jeg SÅ mye mer igjen denne gangen! Hva bor det i denne forfatteren som skriver så fantastisk godt? tenker jeg ... ;-)