Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.
Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.
De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.
Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.
Viser 7 svar.
Jeg har nettoppavsluttet oppholdet i Paasilinnas verden, og jeg må gi deg rett, i alle fall delvis. Dette er langt fra den morsomste Paasilinna-boken jeg har lest, men jeg har ledd og kost meg likevel :)
Eg er veldig enig med deg i denne vurderinga. Sjølv om det er fleire episoder som kunne vorte morosame vert det aldri noko meir enn eit "he" der det burde ha vore "he he"..
Rytkonen sin demens er meir eit irritasjonsmoment enn noko å more seg over, og Seppo Sorjonen som er ein under gjennomsnittleg smart lykkejeger, kjenner vi igjen frå fleire av dei andre bøkene til Paasilinna. Karaktertypen er kanskje litt oppbrukt.
Når dette er sagt synes eg at boka tok seg litt opp på slutten. Episoden på gården, og villmarksturen med oksejakt og dei franske damene, synes eg var ganske så hysterisk. Men alt i alt ikkje det heilt store.
Eg synes likevel at denne var betre enn Kollektivt Selvmord, men eg trenger nok ein lang Paasilinna pause om eg skal klare å setje pris på bøkene hans igjen.
Sjølv om det er fleire episoder som kunne vorte morosame vert det aldri noko meir enn eit "he" der det burde ha vore "he he"..
Bra formulert - eller for å si det på en annen måte: he he. Den der må du jo bare få en stjerne for - jeg er jo ikke enig med deg i vurderingen av de to Paasilinna-bøkene, men dét gjør jo ingenting!
.... Og da kan jeg bare komme med min vanlige Paasilinna-kommentar (kan ikke dy meg...): prøv den på svensk! Jeg har nemlig lest denne på svensk, og syntes den var kjempemorsom. (Og jeg sjekket den norske utgaven da jeg senere ville gi den bort i julegave - men syntes den svenske var best, så det ble den som havnet under juletreet. Og den slo an hos mottageren også!) "Livet er kort, Rytkönen lång" er den svenske tittelen...
Eg og har notert meg at Paasilinna fungerer godt på svensk. Sjølv har eg ikkje lese bøkene på svensk, men har høyrt dei på svensk lydbok. Det svenske språket synes eg er med på å gjere bøkene litt "eksotiske" og alle dei "framande" namna, vert mindre "framande" når ein høyrer dei på svensk, som i seg sjølv er ganske "framandt".
Ein kan vel også tenkje seg at omsettingane er bedre på svensk, og vi nordmenn har det vel lettare med å tråkke nedpå ei dårleg, norsk omsetting, enn ei svensk omsetting.
Vel - det svenske forlaget har i alle fall kunnet sette ut alle Paasilinna-bøkene til en og samme oversetter (så langt jeg har oversikt, i alle fall). I Norge har det så langt vært tre ulike oversettere, av ulike grunner - dét kan ha noe med saken å gjøre: jeg tenker at jo bedre "kjent" en oversetter blir med bøkene til en forfatter, jo mer under huden hun/han kommer på forfatteren - jo mer nerve vil det bli i oversettelsene. Så jeg har en liten teori om at oversetterskiftene kan ha bidratt til at det er litt ymse hvor godt de norske oversettelsene glir (men dette er selvfølgelig OGSÅ en smakssak).
Men UANSETT hva man synes om de norske oversettelsene: den svenske oversetteren av Paasilinnas bøker er fabelaktig god!!!
"Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete."
Ja, det er så sant så sant og veldig godt sagt. Der ga du en god karikastikk av personene i bøkene hans selv om ikke denne boka innfridde som de andre.
Sist sett
