Bokelskere.no

Du leverte diktet, det er jeg som skal takke.

“Beauty is and always will be blue skies and open highway.”
― Dave Hickey, The Invisible Dragon: Essays on Beauty

Den tyske motorveien var arbeidsplassen min fra begynnelsen av åttitallet til 2001. Jeg husker Kraftwerk fra søttitallet, men denne teksten var ukjent, og jeg har nok aldri spilt Kraftwerk i en lastebil.
Det fine var å lese en så enkel og vakker tekst om noe man kjenner inn og ut - og som vanligvis blir omtalt i negative vendinger.
Poesi om arbeidsplassen opplever man vel ikke så ofte, med mindre man er tømmerhogger?

Nydelig kortfatta dikt.

Weisse streifen, grüner rand

Får opp masse vakre bilder av hvor vakker autobahnen kan være.

Riktig. Men en kvinne som vil se om mannen er en potensiell ektemann bør også lese Hel ved for å se hva slags vedstabel han har.

Jeg synes du har funnet et presist begrep med “ut over alle proposjoner”. Det kan godt stå som en karakteristikk på store deler av denne boka. Hun bidrar til å forkludre, snarere enn å avklare et svært viktig tema.

Sitt ned og hold kjeft. Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten
Denne boka fungerte dårlig som lydbok når jeg lager utvendig trapp til verandaen. Jeg mister konsentrasjonen, gjør feil, må gjøre ting om igjen, mister troa på meg sjøl og får dårligere sjøltillit.
Knut Nærum lykkes overraskende godt.

Den ligger her

Takk skal du ha, spesielt fint tips om film. Karjalainens biografi har min kone lest og likt, jeg har den på venteliste.
Der har jeg også ei faktabok som fremdeles er ulest, skrevet av professor i historie ved Helsingfors Universitet Heikki Ylikangas, og utgitt I 1993: Vägen til Tammerfors. Den fikk Finlandiaprisen for beste fagbok i 1994.

Slaget om Tammerfors 1918, som er ett av de störste i nordisk
krigshistorie, avgjorde det finska inbördeskriget. ...
Med hjälp av samtidiga källor - dagböcker, brev, memoarer m.m.
- tecknar han också en realistically bild av hur kriget påvarkade
de vanliga människor som tvingades gjenomleva det.

Får man tak på Det smutsiga kriget mot Syrien på biblioteket? Jeg har aldri tenkt på at man kan låne bøker på svensk. Sjøl fikk jeg den hos Adlibris for 193 kroner.

Hvilken av bøkene har den klareste tanken?

Dersom tanken er å forstå den pågående krigen ved å lese kun ei bok vi jeg enten si Tim Anderson fra 2016 eller Stephen Gowans fra 2017. Begge på rundt 250 sider.

Hvis utgangspunktet derimot er mer gransking av Assad senior, vil jeg anbefale Patrick Seale:Asad - the struggle for the Middle East (1988). Meget leseverdig, men 550 sider og skrevet lenge før dagens varme krig. Den dokumenterer framfor alt hvordan aksen Israel/USA har dominert og preget de aller fleste forhold i området fra sekstitallet.

Som du sier er Midt-Østen et komplekst område. Ei kort og enkel bok har dermed problemer med å få med alle aspekt, mens de grundige bøkene fort blir murstein. Både Gowens og Anderson har likevel svært grundig dokumentasjon, Gowens litt over 20 sider med kilder, Anderson over 50! Til sammenlikning har Hellestveit 6 sider.

Kanadiske Gowans bok Washingtons Long War on Syria har nok den rødeste tråden, for å bruke det utrykket. Han tar utgangspunkt i Wall Street, og den røde tråden er at de aller rikeste bruker det amerikanske statsapparatet i en krig for en økonomisk verdensorden bygd på fri markedsadgang, overalt. Det syriske samfunnets regjeringer har de siste femti år bygd en form for arabisk sosialisme, med stor grad av nasjonal styring av økonomien og frihet fra utenlands dominans.

Mens Gowens har skrevet sin bok i Canada, og basert seg på skriftlige kilder, har australske Tim Andersons vært flere turer i Syria, intervjua folk, gjort egne undersøkelser, og også hatt samtaler med dagens president Assad. Som akademiker med politisk økonomi som fag og Latin-Amerika som spesialfelt, sier han at utgangspunktet for boka var at han så at vestens offisielle versjon av krigen umulig kunne stemme, og han starta sin egen undersøkelse. (Omtrent som mitt eget utgangspunkt).

I tillegg til å beskrive krigen, forhistoria og propagandaen, har han et svært interessant kapittel om NGOer, spesielt Amnesty International og Human Rights Watch, og deres etter hvert tette koplinger til USAs utenriksdepartement.
Et annet kapittel med mat for hjernen utdyper problemstillingene rundt hvilke prinsipper folkeretten bør bygge på, nasjonal sjølråderett eller R2P, (responsibility to protect). Han utfordrer vesten venstreside ganske kraftig, og lurer på hva som har gjort at så mange gamle vietnamdemonstranter og deres etterkommere i denne krigen har havna på samme side som USA?

Jeg vil nok holde en knapp på Anderson-boka hvis jeg skulle velge kun en. Denne har også den fordelen at den kan leses på svensk (og tysk).

Dessverre er ingen av de bøkene jeg mener er best oversatt til norsk – som i seg sjøl sier mye om Andersons utfordring til vestens liberalere og anti-imperialster.

Jeg håper dette ga et relativt kort og enkelt svar på dine spørsmål?

Du er strålende, annelingua!
Da blei en uttale som i utgangspunktet var en distraksjon og en irritasjon, omgjort til interessant kunnskap.
Jeg sier som kongen sa til Therese Johaug: Du klarte det du!

Siderhusreglene er ikke skrevet av Steinbeck, men av Irving.

Boka graver i finsk historie på en grundig og samtidig personlig måte, og bygger på et møysommelig forskningsarbeid. Den førte til en svær debatt i Finland da den utkom i 2009, og dekker en periode det er skrevet relativt lite om; det finske nasjonale traume, med utgangspunkt i 1918.

Vaino Linna er en av de få forfatterne som har skrevet om denne perioden tidligere. Han gjorde det skjønnlitterært i sin Nordstjernetrilogi.

Kjell Westö berører den samme perioden i flere av sine bøker.

Interessant og fint innlegg Tone! Vi er flere som har undra oss over vår «tause mystiske slektning» som du treffsikkert formulerer deg. Boka til Jentoft hadde jeg oversett. Takk for det tipset.
I tillegg til Marit Håverstads anbefalinger, vil jeg holde fram Den vita segerns svarta skugge av Bjarne Stenquist fra 2009. Foreløpig den beste saksprosa boka om dette tema jeg har funnet.

Jeg klistrer inn utdrag av ei historie jeg skreiv for et par år siden, før jeg hadde funnet boka til svenske Stenquist. Ei historie om min vei fra undring til større kunnskap om Finland, i stor grad basert på skjønnlitteratur, men også på personlige opplevelser.

                                  -o0o-

Suomi
I Finlandsavdelinga i mitt hode er det mye rart. Lengst framme ser jeg reinsdyr & trær, snø, is, kulde og manglende mobildekning, så hetebølge & mygg, folk som løper maraton klokka tre om natta i midnattssol – og deretter et par billiardbord & noen ølglass. Etter hvert dukker Arto Paasilinna, Väinö Linna, Britt Karin Larsen, Mikael Niemi og Kjell Westø opp, og til sist er også Tove Jansson på plass.
Kunnskap og minner i flere lag, hulter til bulter.

Mye av dette dukka opp 24. januar 2016 da min gamle venn Thomas Vermes skreiv en artikkel om at Finland bryter med nordisk demokrati og innfører tvangslover.

At Finland bryter med nordisk demokrati har faktisk vært en helt sentral del av det finske borgerskapets historie i nyere tid, selv om den historia ikke er godt kjent i norsk flertallskultur.

Det var tid for en stille stund i ettermiddagsola foran vedbua med Kareliasuiten til Sibelius, en imaginær multelikør og en Lappin Kulta - for deretter å la tenkeren spinne.

Trailerturer
Fra første tur i 1982 til den foreløpig siste, midt på nittitallet, har jeg likt å kjøre trailer i Finland. De finske lastebilsjåførene oppførte seg svært vennlig, de hilste og blinka langs veien, helt ekstraordinært sammenlikna med de 23 andre landa jeg har kjørt i. Men når jeg seinere traff dem i Norge og prøvde å hilse tilbake var responsen null. Her er de tilsynelatende ikke vant til at noen hilser på dem.
Minnene mine er fra minst femti turer, stort sett i transitt, noen få ganger med lossing i Finland. De først turene til Finnmark eller Troms, seinere også til Moskva, St. Petersburg eller Murmansk. Over grenser med vakre og eksotiske navn som Valima, Nuijamaa, Raja Jooseppi, Neiden, Utsjoki, Karigasniemi, Kivilompolo, Karesuando og Kilpisjärvi, Muonio og Haparanda. Luksusturer på flytende hotell fra Stockholm til Helsinki, eller proletarturer med kontainerbåten fra Kapellskär til Naantali. På den siste spiste vi på langbord, i underskjorta, og på veggen var rederen avbilda. Han hadde falt og slått seg etter en tur på byen. Et falmet avisutklipp var utstyrt med to plaster i kryss over panna hans.
Første gang med luksushotellet til Viking–line, med 24 tonn sild, forsov jeg meg. Jeg hadde hengt med en gjeng danske sjåfører, sitti i boblebadet og i baren. Morgenen etter stod vogntoget mitt ensomt igjen på bildekk i Helsinki havn og politiet hadde avslutta promillekontrollen da jeg tilslutt fikk bilen i land og fant tolla.

På kontinentet gikk det vandrehistorier om de finske sjåførene, hvor gjennomgangstema var at de ikke lot seg pille på nesa. En av de barskeste var om en gjeng kontinentsjåfører som hadde leid seg buss i sommerferien. Med den hadde de reist fra Helsinki til Halluin, hovedgrensa mellom Antwerpen og Paris, hovedsporet sydover. Der hadde de banka opp den mest korrupte og beryktede franske tolleren – som vi alle kunne kallenavnet på. En av finnene hadde angiveldig holdt han i beina og brukt kroppen som vektstang mens han dengte hodet hans i hengerdraget på et parkert vogntog. Deretter reiste de tilbake til Finland.
Slike historier kunne jo blitt fortalt av Arto Paasilinna i dag, og kanskje blitt trodd.

To minner
To veldig konkrete minner dukker opp.
En kveld i 1994 stod jeg parkert på kaia i Helsinki sammen med en kollega. Vi hadde lossa hver vår semitrailer i Moskva, vinduer og parkettgulv til et boligområde i utkanten av Moskva, hvor partififfen angivelig skulle bo. Trailerne var lasta i Finland og ferga hjemover gikk neste dag. Vi fant ei sjappa på kaia med øl og biljard, slik man gjør. En mutt mannfolkgjeng satt langs veggene og fulgte oss med øynene. Vaktsomt. Avventende. Fiendtlig?
Etter et par øl og et par runder på biljardbordet begynte en av dem å rope: Ruotsi, ruotsi? Vi trakk på skuldrene. Han ropte igjen: Svensk? Vi rista på hode. Norsk! Dermed sprakk ansiktene langs veggene opp i små, skeive smil og stille humring, så kom de over og slo oss på skuldrene, og resten av kvelden var det øl, spandering og biljard i norsk finsk forbrødring.
Hvorfor denne uviljen mot svensker? En bedriten svensk arbeidsformann? En svensk don juan som har tatt dama fra en av dem, eller lå det dypere forhold bak? Det pirra nysgjerrigheten min.
Jeg har aldri studert historie, og mine historiekunnskaper er mangelfulle. Noe er plukka opp på gata, noe i romaner, og noe på nett. Det gikk mange år før jeg leste Mannen som døde som en laks av Mikael Niemi, og forsto at Finland var underlagt Sverige fra ellevehundretallet til tsarens Russland overtok landet i 1808. Det betyr altså 700 år under Sverige. Noen spor i folkesjela kan komme derfra. At også Tornedalen i Sveriges høga nord har finsk språk og havna på feil side av grensa kaster lys over et gammelt minne om serveringsdama på kafeen i Pajala, et par hundre meter fra Svenskegrensa, som verken forsto vann, vatten, water, wasser eller eau. Aqua forstod hun, men det var et slags flaskevann som kosta penger, og jeg var fattig. Britt Karin Larsen forteller i sin serie om skogsfinnene fra området mellom Hedmark og Värmland, bedre kjent som Finnskogen, at folket herfra stammer fra et område langt øst i Finland. Svenskene flyttet dem ganske enkelt. De trengte noen til å ta seg av skogene. Slikt kan også sette spor i et folk. Det vokser et tre i Mostamägg, Himmelbjørnens skog og Som steinen skinner er de tre første bøkene i denne vakre serien.

Finnland erklærte seg selvstendig i 1917
Kort tid etter blei det godtatt av bolsjevikene, som nylig hadde tatt kommandoen i Russland og innført Sovjetstyre. Deretter har Finnland hatt tre blodige konflikter, og selv navnene deres forteller ei historie. Den første starta i 1918, den neste i 1939, og den siste i 1941. Mens Russland hadde sin revolusjon i 1917, blei klassekrigen i Finland vunnet av borgerskapet og i ettertid kalt Borgerkrigen. Andre verdenskrig er i Finland delt i to og gitt navnene Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen.
Gustaf Mannerheim, slakteren, tidligere general for de Hvite i Russland, ledet det finske borgerskapets kamp mot arbeiderklassen i 1918, og mot Sovjet under andre verdenskrig. Godt hjulpet av tyske tropper under nedslaktingen av arbeidsfolk i 1918, sammen med tyske tropper mot Sovjet (og dermed mot Norge) under andre verdenskrig. Väinö Linna beskriver klassekrigen i bind 2, Opprør, i sin «Polstjerne-trilogi», som han fikk Nordisk Råds litteraturpris for i 1963. Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. For dem som har lest Pelle Erobreren fra Danmark, er Polstjernetrilogien på mange vis en finsk parallell, ved at den belyser historia sett fra arbeidsfolks synsvinkel gjennom å følge en familie.

Vinterkrigen
I den offisielle versjonen er Vinterkrigen beviset for at Stalin var like ille som Hitler, og at begge ville legge under seg Europa.
Det må ha vært i 1974, i Stavanger, at jeg fikk høre den andre versjonen etter en kinoforestilling. Filmen husker jeg ikke, men under debatten etterpå la ordstyreren fram den offisielle versjonen. ”Hitler og Stalin ville dele Europa mellom seg. Først tok Hitler Polen, så tok Stalin Finland.” Da reiste en gammel kommunist seg, tidligere sjømann, og sa følgende: "Det derane e noge forbanna tull. Han Stalin såg at Hitler også ville ta Sovjet, Sovjet trengde tid, og måtte beskytte Leningrad (dagens St. Petersburg) fordi grensa mot Finland gikk noen få kilometer fra byen. Den kunne skydes i senk fra tyske krigsskip. Stalin foreslo derfor en grensejustering og en tidsbegrensa leieavtale om noen øyer med Finnene. Som kompensasjon skulle de få dobbelt så store arealer lenger oppe i nord, i tillegg til store pengesummer."
Det var i den tida gamle mennesker gikk på byen og lærte opp ungdommen, i stedet for å taste på Internett.
Men i dag har vi nett, og du kan sjekke forhandlingsposisjonene fra 1939 hvis du vil. De finnes, men er gjemt under flere lag.
Kjell Westø kom i 2014 med sin bok Svik 1938, som handler om tida før finnene slo seg sammen med Hitler mot Sovjet, og har et bakteppe fra de grusomme overgrepene på arbeiderklassen i 1918.
Fortsettelseskrigen er et mer propagandistisk navn, og i det offisielle Norge vurderes det på en annen måte enn vi vurderer norske frontkjempere som kjempet for Hitler på Østfronten. Man kjempet liksom ikke sammen med Hitler, man tok bare tilbake det man mistet.
Vainö Linnas mest kjente bok, Ukjent Soldat, handler om Finlands angrep på Sovjet i allianse med Nazi-Tyskland. Her kommer arbeiderklassens syn fram mellom linjene, og når den gamle grensen passeres markerer han at nå, nå er vi på erobringstokt i et land som ikke er vårt.

To minner – ikke et
Det er heftig, og det er mye som trenger på og vil fram. Jeg lar resten ligge, for det var to konkrete minner, ikke bare et.
Stamstedet vårt på finsk side av grensen når vi kjørte Moskva og St. Petersburg, var Shellstasjonen i Kotka. Her var det parkeringsplass, diesel og andre bil-ting, en lastebilvaskehall ikke langt unna, en liten kafé, ja til og med billiard og badstu.
Jeg stod der aleine en ettermiddag og ventet på lass hjem. På hjemtur fra St. Petersburg etter ei lang runde på kontinentet hvor jeg ikke hadde vært hjemme på nesten en måned. Trikset til Kris Kristoffersen fra Sunday morning coming down, med å ta på my cleanest dirty shirt var for lengst brukt opp. Jeg snakka med betjeningen, som denne dagen var ei av de unge jentene.
-”Selger dere underbukser? Jeg trenger et par.”
Hun så på meg ei god stund før hun svarte:
-”Skal du ha dameundertøy?”

Finnene altså. Underfundig folk. Man kan filosofere dypt og lenge på hva de mener, hvordan de er og hva som har gjort dem slik. Men for et land å kjøre i.

Kilder
Vaino Linna: Polstjernetrilogien. Ukjent soldat
Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg. Himmelbjørnens skog. Som steinen skinner
Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks
Kjell Westø: Svik 1938
Martin Andersen Nexø: Pelle Erobreren
Tove Jansson: Sommerboken
Bjarne Stenquist: Den hvita segerns svarta skugga. Finland och inbördeskriget 1918

Redigert inn i ettertid:
Heikki Ylikangas: Vägen til Tammerfors. Striden mellan röda och vita i finska inbördeskriget i 1918.

I boka John Steinbeck, writer skriver Jackson J. Benson
at John Steinbeck sjøl sa dette om Natt uten måne.

I placed the story in an unnamed country, cold and stern like Norway,
cunning and implacable like Denmark, reasonable like France. I did not
even call the Germans Germans but simply invaders.

Påstanden om at Natt uten måne blei skrevet om Norge blei drøfta for fem år siden i denne tråden.
Se også sitatene fra John Steinbeck, writer av Jackson J. Benson