Bokelskere.no

Hamsun har ei kort novelle som heiter "Et spøgelse". Den står mellom anna i boka Livets røst. Den handlar om noko så typisk som ein kyrkjegard og eit spøkelse, litt horror-aktig.

Forfriskande diktsamling som til tider begeistra meg stort. Ein type humor som òg kan overrumple lesaren med stort alvor.

Enig i dette, og eg finn det vanlegvis tungt å lesa medan det er musikk på, men lydmessig forutsigbarhet er vel nøkkelen.

Eg kan bruka klaverstykker av Bach eller Scarlatti, men generelt sett opplever eg at den mest langsame (og udramatiske) musikken er best, gjerne dronemusikk (klassisk (t.d. Joep Franssens) eller elektronisk (t.d. Thomas Köner)). På Spotify finst det dessutan lydspor med fuglesong. Kanskje det er aller best, når det funkar.

Det er faktisk overraskande enkelt å droppe bokmerke og berre memorisere sidetalet, så lenge du kan relatere det til eit eller anna – nokons alder, eit pengebeløp, kva som helst.

For ikkje å gløyme Vemund S. Ådland. «Grovt øye» er verkeleg god.

Eg likar sjølv Løveid, men for min del krevde det ei omstilling før eg "kom inn i det". Gulliksen var lettare tilgjengeleg for meg. Eit bonustips frå meg kan dessutan vera Yngve Pedersen. Begge samlingane hans er svært gode og originale.

Torill Wardenær, Cecilie Løveid, Geir Gulliksen.

Å lesa lyrikk på lesebrett kan i alle fall vera irriterande, sidan lyrikken gjerne har det med å forhalde seg til kva som skal stå på kvar side i mykje større grad enn prosaen, sjølv om t.d. Tomas Espedal og mange andre prosaistar nyttar seg av sideformatet på den måten. Lesebrettet bryt liksom ned dette, og er dermed laga for ein gitt type prosa, i alle fall slik eg ser det. Difor kan det jo henda at papirprosaistar blir meir opptekne av å bruka papiret og sidene medvite.

Eg er ingen ekspert, men:

Du bestemmer av Bård Torgersen. Det er ei diktsamling som brukar spørreskjemaet som form og tullar med det. Eg er framleis usikker på kor mykje eg likte boka, men ho er definitivt underhaldande.

Teori om det eneste av Nils Chr. Moe-Repstad. I to deler med litt ulik form/tematikk, men veldig interessant spenn i samlinga, masse flott.

Ellers likar eg Øyvind Rimbereid og Torill Wardenær, men det er jo godt etablerte navn.

Dette er ein fengande og velskriven roman. Eg likte spesielt korleis bygdelivet blir behandla både frå utsida og innsida. Denne fortener fleire lesarar.

Ein annan ting eg tenker i høve til dette er at Pessoa jo først og framst var poet. No hugsar eg ikkje heilt korleis dette avsnittet ditt står frå Pessoas hand – det kan vera han adresserer akkurat den saka – men poesi er ikkje like avhengig av å foregå innafor ei fiksjonalisert verd på same måte som skjønnlitterær prosa.

No finst det jo sjølvsagt òg ein masse romanar som tar dette inn over seg, gjennom den såkalla autofiksjonen (Espedal, Knausgård, etc.). Det les vi likevel på eit nivå som fiksjon – Espedal har t.d. sagt at det blir fiksjon med ein gong det kjem ned på papiret. Poesi kan, i alle fall for meg, vera ein meir direkte leik med verkelegheita, og språket som ein del av verkelegheita, og forholdet mellom språk og ting.

Men alt handlar om verkelegheit, og skjønnlitteraturen kan eigentleg ikkje lyge om verkelegheita. Det kan sakprosaen.

Dette er jo ein klassikar, som ofte blir referert til, men eg trur ein må vera ideologisk ganske på linje med Thoreau om ein skal ha fullt utbyte av ho. Personleg likte eg å lese det i byrjinga, men etter kvart kjende eg ein veksande opposisjon mot måten han tenkte på, og det øydela eigentleg boka litt for min del.

Eg er vel litt på linje med dette sitatet:

«I suspect it is the techniques of fiction, also often used by nonfiction writers, that are especially valuable now. I say this because it’s possible that we as a culture suffer from a particularly debilitating case of thinking we know much more than we know… .

This false sense of knowing — not a new problem, but perhaps a newly pressing one — has been made worse by the ease with which we find Web sites devoted to telling us what we already want to hear and already suspect is true. There are even algorithms for this; confirmation bias has never been more pervasive or insidious. We inhabit fanciful castles of facts.

Mostly we read the nonfiction that suits our fancy, and tend to ignore that which does not. Not for aphoristic economy alone did Nietzsche observe that convictions are more dangerous enemies of truth than lies. Because we are less sure of what fiction is “saying,” we are less pre-emptively defended against it or biased in its favor. We are inclined to let it past our fortifications. It’s merely a court jester, there to amuse us. We let in the brazen liar and his hidden, difficult truths.»

http://www.nytimes.com/2013/10/27/books/review/whats-behind-the-notion-that-nonfiction-is-more-relevant-than-fiction.html?ref=books&_r=3&pagewanted=all&

Essaya til Montaigne må nemnast. Kanskje Minima Moralia av Theodor Adorno, der er det mange korttekstar, men den er kanskje litt meir om "kulturen" enn om "livet", uansett veldig bra. Kanskje Moralske småstykker av Leopardi, men den er nokså pussig, og ofte i dialogform.

Jeg visste ikke at jeg var interessert i landbrukspolitikk engang, før jeg fant denne boka. Men så begynte jeg å lese, og den var en pageturner! Har slukt hele boka på to ettermiddager, og nå er jeg både oppbrakt, frustrert, engasjert og vil bli diktator for å forandre all matproduksjon.

Dei forlaga som gir ut klassikarar må jo nødvendigvis besvare spørsmålet. Gyldendal har t.d. ein slik serie http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Pocket/Gyldendal-Klassiker

Helt enig – dessuten greier han jo stadig å drepe de eneste kvinnelige karakterene han skaper som har litt personlighet, på verste bestialske vis. Mens de gørr kjedelige vakkerkvinnene og de beregnende femme fatale-horene får boltre seg fritt. Hvis han ikke skrev så spennende hadde jeg gitt opp Nesbø for lenge siden, hver eneste gang blir jeg sittende og ergre meg grønn over kvinnekarakterene og forbanner meg på at jeg aldri skal lese ei Nesbø-bok igjen.

Gulldronning, perledronning av Margaret Skjelbred. Så sår, så vakker, så uendelig trist og allikevel så full av kjærlighet og håp og utrolig godt språk i tillegg.