I dag logga eg meg inn på Amazon og lasta Karl Ove Knausgård si bok "En tid for alt" ned på Kindlen min. Rett nok på engelsk, og ikkje kan ein kalla det bok heller - for 11 dollar får eg ein tekst på lesebrettet mitt. Som vanleg handla eg inn nokre gode tilbod i same rennet - Sherlock Holmes' samla verk og Arabian Nights for ein 2-3 dollar stykket. Men det er altså tekstar me får, ikkje bøker. På same vis som streaming av musikk på t.d. Spotify utgjer "platesamlinga" di så lenge du abonnerer. Eigentleg ein grei måte å gjera det på, du slepp å fylla opp hyllene med bøker og cd'er som du må gå og turka støv av - men eg lurer på kva det kjem til å gjera med litteraturen - og musikken - i det lange løp. Og dessutan - kjensla av å vera fortapt når ein loggar seg inn på desse nettstadene. Utvalet av e-bøker på Amazon er så enormt at... ja, ordet "enormt" er ikkje eingong forbokstaven.
Viser 2 svar.
Det enkle svaret er at grensesnittet - måten vi overfører kunnskap og kunst - er i evig forandring. Hva den spesifikke endringa fra papir til ett tall og nuller betyr er vanskeligere. Hvilken betydning fikk overgangen fra stein til papyrus? Sannsynligvis at flere fikk tilgang til stoffet og flere fikk mulighet for å produsere. For 15 tusen (?) kroner kan alle gi ut ei egenprodusert papirbok i Norge i dag, mens å legge den samme boka ut på nett digitalt er tilnærma gratis. Altså bedre muligheter for flere. Kanskje vil kvaliteten falle, fordi nåløyet blir for stort? Så spørs det om vi drukner, om leserne vil anbefale kvalitet, eventuelt om flertallskulturen kveler mindretallet? Politisk styresett vil jo spille inn, men jeg vil anta de demokratiske muligheten utvides med digitalisering - og det gjør jo muligheten for overvåking og.
På musikkfronten ser endring ut til å ha ført til at det er vanskeligere for nye band å etablere seg, og at grupper fra seksti og syttitallet dermed fremdeles ser ut til å dominere konsertmarkedet. Kanskje var det fordi plateselskapene var så seine med å finne løsninger at piratkopieringa tok over hele butikken?
Å lesa lyrikk på lesebrett kan i alle fall vera irriterande, sidan lyrikken gjerne har det med å forhalde seg til kva som skal stå på kvar side i mykje større grad enn prosaen, sjølv om t.d. Tomas Espedal og mange andre prosaistar nyttar seg av sideformatet på den måten. Lesebrettet bryt liksom ned dette, og er dermed laga for ein gitt type prosa, i alle fall slik eg ser det. Difor kan det jo henda at papirprosaistar blir meir opptekne av å bruka papiret og sidene medvite.
Sist sett
