Reklame: Leseeksemplar frå @uberpress.
Eg opna denne og forelska meg umiddelbart fordi den lukta usedvanleg sterkt NY BOK. Ok, så har det kanskje gått ei stund sidan sist eg var i ein bokhandel. Eg skal vurdere å komme meg meir ut.

Konseptet får full skår hos meg. Eg kunne kjenne hjernen utvide seg når eg prøvde å sjå for meg korleis denne verda fungerer, og eg har sjeldan kjent ein så sterk utforskartrang i eit litterært univers. Eg pleier ofte å synes at verdsbygginga i fantasy er litt kjedeleg, men her måtte eg berre bla vidare for å sjå korleis det ville vere viss stein, jord og plantar hadde motsett tyngdekraft av alt anna. Eg elskar landskapa, fargane, kontrastane og korleis veslebroren ikkje rekk heilt opp til ruta si.

Dialogen er kort og presis og har dei viktigaste(?) orda utheva i snakkeboblene. Eg tenker at det er ei god tilrettelegging for umodne lesarar, men med eit vaksent blikk følast dialogen både overflatisk og masete. Språket flyt som om det skulle ha vore altfor kjapt omsett frå engelsk og det er vanskeleg for meg å tilgje at "dessverre" konsekvent blir skrive med éin s i ei bok som har potensial til å bli viktig lesetrening for dei som ikkje er så glade i vanlege bøker. Men dette vil neppe plage barna like mykje som det plagar meg.

Barna er opptekne av ei spennande historie, og det får dei opptil fleire av. Men som mange teikneseriebøker følast den ikkje heilt som éi samanhengande historie, og kjensla av å "måtte" lese vidare for å finne ut korleis det gjekk var alltid kortvarig. Den store umoglege reisa med dei to tenåringane på framsida som eg trudde at boka skulle handle om byrjar eigentleg ikkje før Issadora seier "OK, la oss dra!" nedst på side 138 og det er litt seint i ei bok på 156 sider. Men så er det noko ved denne sagaen som likevel gjer at eg er meir spent enn skuffa. Eg heiar på bok to, men eg blei ikkje overtydd om at ein sta arkitekt kan gjere jobben til ein forfattar.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ei fantastisk blanding av humor, tragedie og litterær kvalitet.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Eigentleg ei Sherlock Holmes-aktig kriminalhistorie som er full av velprøvde sjangertriks. Mykje godt her, men ujamt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg prøvde å formulere noe om hvilken filmhistorie jeg ville skrive – klargjøre karakterenes motivasjon, deres ønsker og skjulte begjær, antagonistenes vilje – men dag for dag følte jeg at det ble mer uoppnåelig. Jeg visste ikke nok om hva en tydelig filmfortelling besto av. Jeg hadde lest noen bøker om dramaturgi, men jeg syntes det virket umulig å skrive på den måten. Når læremestrene skrev at manusforfatteren måtte kjenne sin hovedkarakter, alle sider ved ham, forsto jeg ikke det. Når jeg skrev, prøvde jeg å oppdage noe som var skjult. Ikke vise fram noe jeg allerede visste. For meg var skrivingen en utforskning av et ukjent funnsted. Jeg forsto ikke poenget med å skrive to setninger om «karakterens vilje» når jeg ikke visste hvem «karakteren» var eller hva han hadde gjort.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Endelig en bok som beskriver og forteller om alt stort og smått som skjer med, i, og rundt, den gravide kvinnen, fødekvinnen, og barselkvinnen. Nydelig fortalt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Svært god.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Knallbra. Minner om Bolaño sin 2666.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

… jeg innrettet meg etter forholdene, med denne evnen mennesket har til å tilpasse seg alle situasjoner, det er bare å se på historien, selv i de mest umenneskelige og grufulle sammenhenger tilpasser menneskene seg, innretter seg, og det, sa jeg til Clara, på grunn av min hang til svulstige uttalelser, er både den beste og den dårligste nyheten for menneskeheten, for det betyr at det holder å forandre verden for å forandre menneskene, eller iallfall flertallet av dem, og Clara hørte ikke etter, det er ikke nødvendig å forandre dem individ for individ, det ville tatt for lang tid, menneskene tilpasser seg, de holder ikke ut, de tilpasser seg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Fantastisk bok. Etter å ha lese halve var eg allereie djupt takksam.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne las eg fyrst i fjor, og ein gong til nett no. Eg hadde gløymt det diktet om HPV-viruset, men fy flate, no klarar eg ikkje gløyma det. For ein fyr Seidel er. No må eg halda fokus og få tak i den nyaste samlinga hans.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Måtte gi opp etter 60-70 sider, det kjendest berre som ein dårleg biografi.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

That was quite a discovery for me, the fact that arbitrary kindness makes me uncomfortable, but that being treated fairly feels good.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

En bred trapp fører opp til andre etasje. Midt på er trinnene lysere og dypere enn ute på siden, det kommer av tidens vekt.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

“Tell me a story, Pew.
What kind of story, child?
A story with a happy ending.
There’s no such thing in all the world.
As a happy ending?
As an ending.”
― Jeanette Winterson, Lighthousekeeping

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Et alfabet blir synlig i hagen der vann har smeltet snøen, tilfeldige bokstaver kan leses i det som har sunket ned og sammen, en henslengt A, en L formet av en rake. C slynget rundt et tre. Et vinteralfabet. Jeg leter etter flere bokstaver, begynner å lese, jeg lærer å lese denne historien, dette stedet, det klare og mørke ved den, ved de gråskimrende trestammende, det fine lakenet av snø.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Skuffende svak og navlebeskuende bok. Jeg-personen er vanskelig å sympatisere med. Det blir sjelden mer enn en påstand at faren var en vanskelig person, de beskrevne situasjonene avslører først og fremst en selvtilfreds og egoistisk sønn. Også Alzheimer-problematikken beskrives overflatisk og summarisk. Språket er motstandsløst og lett, så på den positive siden går lesningen fort.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Den passer vel best til Festning Europa-listen, tro?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tusen takk for flott forslag! Jeg legger den til listen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Tusen takk for supert tips! Jeg legger den til!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

SolBookiacVibekeSigrid NygaardTone Maria JonassenLailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HTor Arne DahlHarald KRune U. FurbergalpakkaHanne Kvernmo RyeTatiana WesserlingTine SundalPer LundTonjeTore HalsaTorill RevheimGunillaLena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone SundlandEli HagelundGrete AastorpAnniken RøilIreneleserInger-Lise