Bokelskere.no

skriv lenkebeskrivelse her

På storgården, Solhaug, skal Bengt og Margit feire 3 års bryllupsdag. Kongens fogd og hans følge, er også til stede. Fogden vil ha Margits søster, Signe, til kone. Margit er ikke særlig begeistret for fogd Knut, og forteller ham i krasse ordelag hva som må til for å få Signe.

Så entrer en gammel venn av søstrene opp, Gudmund Alfsøn, som har tjent kongen, men nå er fredløs. Da starter forviklingene, for Margit er langt fra lykkelig gift, og Signe får øynene opp for kjærligheten.

Til tider fikk jeg litt Romeo-og-Julie-vibber. Det er ikke Ibsens beste, men absolutt leseverdig.

Spent på diskusjonen i The Ibsen Book Club i helga.

Tøff og fin bok skrevet rett fra hjertet av Victor Sotberg. Den blide lysluggen vi har sett på tv har ikke alltid hatt det så lett og om ikke denne historien gir deg klump i halsen og lyst til å gi Victor en stor klem, så har du et hjerte av stein!

Da Kafka Tamura var fire år, tok moren med seg hans seks år eldre søster, og forlot ham og faren. Elleve år senere forlater Kafka faren, og tar nattbussen til Takamatsu. Kafka elsker å lese, og har gjort grundig research før reiste. Det er på biblioteket han har følt seg mest hjemme, og i Takamatsu, finnes et privat bibliotek som er åpen for offentligheten. Stedet er akkurat som bildene viste, og Kafka blir kjent med Oshima og bibliotekets bestyrer, som er noe for seg selv. Da han en natt våkner utendørs med t-skjorten full av blod, blir det etterhvert Oshima og biblioteks-bestyreren som hjelper ham.

Nakata ble utsatt for en mystisk hendelse som skolegutt under andre verdenskrig. Han havnet i koma, og da han våknet etter flere uker, var hjernen hans tom. Nakata visste ikke hvem han var, hvor han bodde, kunne ikke lenger lese eller skrive. Hendelsen førte til at han kunne snakke med katter, og nå går han på trygd, og hjelper familier å finne deres bortkomne katter. Under jakten på katten Goma, endres det rolige livet hans totalt, og han må bevege seg ut av den trygge bydelen han kjenner ut og inn.

Mitt første møte med forfatteren, og jeg må innrømme at jeg var spent. Har hørt begge deler om ham, og regner med at det er enten eller om man liker bøkene hans eller ikke. Jeg synes det, så langt, er et godt møte, og det er en spenning i historien som driver meg framover.

skriv lenkebeskrivelse her

Matre leverer igjen! Starter ganske rolig, men ganske snart tar det av så jeg nesten ikke klarte å legge boka fra meg! Det var ikke helt vanskelig å avsløre ting underveis her, men allikevel - godt språk og en rivende spennende fortelling gir full pott fra meg!

Takk. Fint å høre. =) Har ikke sett så mange lese den ennå, og den fortjener mange lesere, så det blir spennende å se hva du mener om den til slutt. Jeg venter i spenning. =) Oates har en veldig behagelig fortellerstemme og gleder meg til å lese enda mer av henne.

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla

«Mitt stoff ligger i det vanlige livet, vil jeg si. Altså i de nære relasjonene, familien. Jeg har ikke behov for å skrive science fiction eller krim eller noe sånt; jeg synes det er mer enn nok stoff i det. Det slo meg her en dag at dette med familierelasjoner er faktisk noe av det eldste i europeisk litteratur, bare tenk på Ayskhylos som skrev Orestien, tre tragedier. Altså, hva familien har å si. Noen ganger så kan familien være det farligste stedet å vokse opp og andre ganger det beste, og for de fleste av oss er det vel noe midt imellom. Men altså, det preger oss på hvem vi blir.»

Det er i forbindelse med at Odd Klippenvåg vant Ungdommens kritikerpris 2021 for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller utgitt i 2020, at Klippenvåg uttaler ovennevnte i denne videoen:

Men mer interessant er hva ungdommer som har lest novellesamlingen forteller om sin leseopplevelse i videoen. Jeg kan anbefale at du ser videoen, enten før du leser novellesamlingen, eller etter, som jeg gjorde. Det er så forfriskende å høre unge og entusiastiske lesere uttale seg om boken som de har stemt frem. Jeg blir rett og slett glad av å lytte til dem. Og får troen på at påstanden om litteraturens død er overdrevet 😊

Jeg har lest to romaner av Klippenvåg tidligere, og er ikke overrasket over at novellene er gode, og slutter meg helt til Nominasjonsjuryens begrunnelse

"Odd Klippenvåg er en ringrev og en relativt godt bevart hemmelighet i norsk litteratur, med en mengde utgivelser bak seg gjennom over 40 år. Årets bok består av seks middels lange noveller av den realistiske, psykologiske typen, hvor seks ulike individer får bevitne hvordan nære forhold slår sprekker foran øynene på dem – både i plutselig nåtid, i saktegående sanntid og i retrospekt. Det handler om utroskap, om invalidisering og Alzheimers sykdom, om bisarre overskridelser og om familiehemmeligheter som lusker fram fra fortidens mørke. Klippenvåg forteller passe illusjonsløst og i høyeste grad drivende; dette er noveller som både foruroliger og gjør deg oppslukt."

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Når faren til Marianne ringer for å spørre om hun vil ha en gammel rosemalt kiste etter bestemoren vekker dette opp flere vonde minner fra barndommen og noe motvillig går hun likevel med på å hente kisten. Dette blir første møte av flere på veldig mange år med faren men det blir kanskje ikke helt som hun (eller meg som leser for den sak skyld) hadde sett for seg.
Gamle og vonde minner om en fraværende far og pliktfølelse over å måtte hjelpe en som aldri var der for deg når du vokste opp. Mørke familiehemmeligheter. Dette er hva Kristin Tveiten byr på i sin debutroman.

Les gjerne hele omtalen min her.

Jeg ble påminnet om at jeg ikke hadde lest Grensen av Erika Fatland som ble utgitt i 2017 etter at hun hadde gitt ut boken Høyt: en reise i Himalaya i 2020. Grensen ble kjøpt og nå er den lest. Jeg kan ikke huske å ha lest en faktabok som har fascinert meg som boken til Fatland. Fra første til siste side. 600 sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en bok på 600 sider der jeg har tenkt at jeg skulle ønske det var flere sider. Jeg er rett og slett imponert

Det er i boken en god balanse mellom forfatterens tilstedeværelse og hva hun opplever underveis, menneskene hun møter og det de forteller, og de historiske hendelsene hun skriver om. Les og lær skriver en anmelder. Helt enig, dette er folkeopplysning. Den bør også leses av sneversynte norske journalister og politikere som jeg synes ensidig interesserer seg mest for folk og konflikter som er utenfor Europa. Les og lær; det tenker jeg også forfattere som tenker å skrive bøker i samme kategori kan gjøre. Det er for mange faktabøker der det lesses på detaljer som kun spesialister på tema har interesse for.

Ikke før jeg i går hadde lest ferdig boken kom en melding i media om denne hendelsen:

Utenriksdepartementet reagerer kraftig, etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var ombord, ble arrestert rett etter landing.

Det er skremmende å lese om dette etter å ha lest boken til Fatland. Men enda skremmende må det være for folk i landene som har vært underlagt Russlands jernhæl og ikke ønsker seg tilbake.

Likte godt det første kapitlet som handlet om Emily Brönte, det som kom etterpå fenget ikke like mye

Snodig liten roman, grei å lese men jeg fikk ikke så mye ut av den

Glimrende skrevet, men litt kjedelig mot slutten

Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson, har vært svært synlige i de siste årene, og det var på tide å prøve en av bøkene hennes. For man kan jo ikke holde tilbkake nysgjerrigheten.

Nysgjerrigheten til denne boka forsvant aldri
Til tross for nysgjerrigheten, klarte jeg å vente med å lese Sølvveien til den var mindre synlig. Liker ikke å lese bøker mens de er populære, og vente en stund med å lese en bok senere, hvis interessen fremdeles er der. Interessen for denne forsvant aldri.

Sølvveien startet sterkt med en god del tempo. Den ene historien er om Lelle, som egentlig heter Lennart. I de siste årene har han lett etter sin savnede datter som har vært savnet i tre år. Begynnelsen kan nok minne litt om De andre av C.J. Tudor, som også er om en far som kjører døgnet rundt for å lete etter sin datter, som også har vært savnet i tre år, men Sølvveien ble skrevet før De andre. Lennart var den siste som så henne siden han selv kjørte henne til bussholdeplassen. Hun skulle på sin første dag i sammenheng med sommerjobb, men hun møtte aldri opp. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje?

En håpløs mor?
Den andre historien er om Silje og Meja. Meja er lei av å flytte, men siden hun ikke er myndig, har hun ikke annet valg enn å dilte etter sin mor, Silje. Silje har alvorlige problemer og er dårlig til å ta vare på seg selv. Denne gang har hun møtt en mann på Internett, og de drar til ham og sitt nye bosted som ser ut som en falleferdig gård langt ut i ingenting. Meja har ikke lyst, men klarer hun å holde ut sitt nye bosted og det rare, klaustrofobiske, nye familielivet? Hvorfor leser vi om dem? Har de noe med Lennarts historie å gjøre?

Jackson byr på et godt og avhengighetskapende utgangspunkt. De første hundre sidene blar nesten av seg selv. Jeg fikk sansen for store skogsområder og naturen som bakgrunnsteppe, for det er lenge siden sist i en krimroman. Jackson er også god på å skape atmosfære bådenår det gjelder natur og liten bygd. Hun er også god på å beskrive rask tillit og også gradvis mistillit i forskjellige relasjoner.

Det som ødela litt for min del, var at etter de første hundre sidene var lest, begynte det hele å bli noe monotont. Det var lite som skjedde og for lett å gjette seg frem til slutten. Selv om Sølvveien ikke ble den boka jeg trodde den kanskje ville bli, er jeg fremdeles interessert i å lese Ødemark, for Jackson har en fortellerstemme som fascinerer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Knallbra krim med godt driv. Litt forvirrende persongalleri til tider, men det skyldes kanskje at jeg leste litt ukonsentrert.

Unge, danske, Espen Arnakke, har hyre på "Rurik", men trives ikke noe videre. En natt ser han sitt snitt til å lege sjølivet bak seg. Han havner etterhvert i en dansk koloni i Canada, men nå er han en morder. Rivalen, John Wakefield, måtte bøte med livet, og nå hjemsøker drapet Espen. Etter å ha tjent seg opp penger som gårdsgutt, vil han prøve å bygge noe selv. Det er ikke så enkelt som Espen har sett for seg.

Interessant om den noe odde figuren, Espen Arnakke, som prøver lykken på både den ene og andre måten i det store utland. Synes det gikk ganske trått en god stund, men boka tar seg virkelig opp i siste halvdel.

skriv lenkebeskrivelse her

skriv lenkebeskrivelse her

En stund siden jeg var innom her, men det betyr ikke at jeg ikke leser. I uka som har gått har jeg lest Gul bok av Zeshan Shakar, ei bok jeg likte veldig godt. Forrige langhelg var hektisk med russejente i heimen, men innimellom slagene leste jeg Hoems Felemakaren, den innfridde også forventningene.

Nå er det pinse, og langhelg igjen, og denne helga blir nok noe roligere. Vi har hatt kjempefint vær i dag, og jeg holder på litt ute i hagen. I går startet jeg på Jente, kvinne, annet av Bernardine Evaristo. Denne har jeg høye forventninger til, men jeg har ikke kommet så langt enda at jeg kjenner om den vil innfri. Jeg har ikke helt fått taket på den ennå.

Nå skal jeg ikke lese i kveld, for jeg skal ta med meg ei flaske cava og sykle ned til sjøen og treffe noen venner. Pinsebål og kos, skal det bli. Lesingen får jeg komme tilbake til i morgen :-)

God pinse alle :-)