Som vanlig god underholdning fra denne forfatteren, men ikke en av hennes beste synes jeg.
Her er jeg usikker på om jeg syntes boka var spennende i seg selv eller om det er fordi handlingen foregår på et sted jeg kjenner godt og lett kan se for meg omgivelsene.
Er ikke sikker på hva jeg egentlig synes om boka må jeg innrømme, den blir jo litt fylt av fart og spenning etter hvert, men om det er særlig troverdig? Tja...
«Agatha Christie satte pris på privatlivets fred. Hun ga sjelden intervjuer og satte seg aldri på utstilling. «Hvorfor», spurte hun», skal forfattere snakke om det de skriver?». Hennes omdømme, mente hun, skulle stå og falle på hennes arbeid, og det var et ønske som ble respektert av hennes familie, venner og rådgivere. De var villige til å assistere seriøse litteraturforskere, men holdt dem som ville diskutere hennes privatliv på avstand. Det har imidlertid vært mange biografier om Agatha Christie, på mange språk. Noen av dem har vært rente fantasier, andre har bygd på materiale fra trykte kilder – avisreportasjer, anmeldelser, bøker utgitt av folk som kjente henne (skjønt jo bedre de kjente henne, jo mere forsiktig skrev de) – og de har bygd på hennes egne bøker, skuespill og dikt, spesielt hennes erindringer fra Syria i Come, Tell Me How You Live, hennes selvbiografi, og hennes annen ektemanns refleksjoner i Mallowan’s Memoirs.»
Sitatet over er fra innledningen til Janet Morgans biografi om Agatha Christie utgitt i 1984 og på norsk i 1985. Jeg har ikke funnet den norske utgivelsen på papir, og har valgt å lese den på Nationalbiblioteket.no fremfor å kjøpe den engelske. Morgan forteller at det var Agathas datter, Rosalind som inviterte Morgan til å skrive biografien og alle Agathas nedtegnelser ble stilt til disposisjon i den forbindelse som brev, manuskripter, notater, fotografialbum, utklippsbøker, dagbøker, adressebøker, kvitteringer og regnskaper.
Jeg synes det var interessant å lese biografien. Når det gjelder bilder, så skuffet biografien meg. Som mange andre faktabøker. Det var bilder, men mindre enn forventet, og dessverre slik mange faktabøker er fordi forlaget skal spare penger; bildene er lagt inn som «klædd» et sted i boken. Det er så dumt jf. at bilder som er plassert naturlig der de passer inn gir en bedre leseopplevelse.
Bildet innledningsvis er ikke å finne i biografien. Det fant jeg etter å ha sett denne dokumentaren på You Tube der skuespilleren David Suchet kjent i rollen som Poirot gjør seg kjent med Agatha Christie, herunder besøker han eiendommen Greenway i Torquay som Agatha etter hvert kjøpte. Bildet er tatt i 1897 og hunden er George (Washington). Agatha var glad i dyr og hunder var alltid en del av livet hennes.
Agatha Miller ble født 15. september 1890. Hun ble født inn i et hjem med velstand og hadde to eldre søsken, Madge og Monty. Hun var høyt elsket av familien. Men den energiske og intelligente Agatha tilbringte største delen av tiden som barn sammen med tjenestefolkene:
«Slik tjenestefolket var underordnet Agathes foreldre, måtte de lavere tjenere bøye seg for dem som hadde oppnådd autoritet. Agathe ble dypt imponert da Jane irettesatte en ung hushjelp som reiste seg for tidlig fra stolen: «Jeg er ikke ferdig ennå, Florence. «. Agathe hadde evne til å føle hvor makten lå, og som de fleste barn lærte hun å avstemme forholdet til en rekke voksne som hun samvirket med i ulik grad. Agathe lærte tjenernes verden å kjenne, ikke bare fordi hun tilbrakte mye av tiden sammen med dem, men også for å unngå trøbbel og innskrenket frihet, for å oppnå oppmerksomhet og godbiter, og for å vite hva som skjedde.
Som de fleste barn var hun også interessert i hvordan praktiske oppga er ble utført – baking, stryking, oppfyring, skopuss. Agathe merket seg at «glass ble vasket meget forsiktig … i en oppvaskbolle av papirmasjé.» Hun utviklet respekt for godt utført husarbeid, også fordi Clara innprentet henne at tjenere var dyktige fagfolk, som ikke bare behersket vanskelige oppgaver, men også det korrekte forholdet mellom ansatt og arbeidsgiver. Agathe har understreket dette i selvbiografien, fordi hun visste at denne førkrigsverdenen hun skildret var helt ukjent for mange lesere, som kunne bli forvirret av nyansene i forholdet mellom medlemmer i samme husholdning.»
Den eksentriske moren Clara styrte huset og faren Frederick:
«Med Nursie, Jane, Clara og Madge var Agatha omgitt av sterke kvinner med evne til å påvirke. Den snille faren var interessert i datterens utvikling, men levde sitt eget avslappede liv. Etter frokost vandre han ned til Torquays Kongelige Seilforening. På veien stakk han innom antikvitetsforretninger og bekjente, spilte whist, drøftet morgenavisene, tok et glass sherry og spaserte hjem til lunsj. Utover dagen så han kanskje på en cricket-kamp, eller gikk på ny til seilforeningen og veide seg før han gikk hjem og kledte seg om til middag. På fotografiet ser Frederick tykk og tankefull ut. Moteriktig bart og skjegg får ham til å virke eldre enn han var.»
Clara bestemte at Agatha skulle få opplæring hjemme selv om Madge og Monty fikk skolegang utenfor hjemmet. Morens mente at verken hjernen eller øynene til barn hadde godt av å lese før de var åtte år:
«Det var et fåfengt håp når det gjaldt Agatha. Hun var fascinert av ord og uttrykk, levde blant pratsomme voksne med fortellertalent, og vasset i bøker. Mange tilhørte Madge og Monty, blant annet eventyrbøker med spennende tegninger.»
Agatha lærte seg å lese selv da hun var fem. Og det utrolige er at Clara skrev brev til Agatha med instrukser da hun var syv. Frederick lærte henne å skrive, men måten Agatha lærte seg å lese medførte at hun aldri ble helt stø hva angår det skriftlige. Han lærte henne også regning. Det var først som 13 åring Agatha fikk undervisning to ganger i uken på en pikeskole.
Agatha som den gang het Miller hadde til tross for at hun manglet jevnaldrende venner en lykkelig og trygg barndom. Endringen kom da faren dør. Agatha husker øyeblikket som slutten av barndommen. Hun var 11 år og følte at hun fikk ansvaret for moren som ble helt utslått. Familien økonomi var på dette tidspunktet svært dårlig.
Det er nå jeg får lyst til bare å fortsette å skrive fra biografien. Men det vil ta så mye tid at jeg setter et foreløpig punktum. Jeg vil måtte lese deler av biografien på nytt når jeg skal lese bøkene i mitt leseprosjekt, se tidligere innlegg. Jeg håper og tror at leseopplevelsen vil bli en annen enn om jeg ikke hadde lest biografien.
Skal jeg oppsummere dette innlegget, er mitt inntrykk av Agatha Christie hadde stor fremdrift og at den største intelligensen hun var i besittelse av var den sosiale. Helt fra barndommen. Hun ble ikke oppdratt til eller utviklet seg til en diva. Hun hadde et liv med oppturer og nedturer. Hun var sjenert og likte ikke all oppmerksomheten rundt seg. Agatha tok de sjansene som livet ga henne. Det gjorde at hun opplevde mye og kom i kontakt med ulike mennesker fra ulike samfunnslag. Som var med på å legge grunnlag for alle bøkene hun skrev.
Jeg liker å lese bøker som tar for seg saker fra virkeligheten, nonfiction, men har ikke lest så mye av det med hendelser fra Norge, for det blir litt for nære. Men tenkte at det var på høy tid å gjøre noe med det, med tanke på at det er ti år siden terrortragedien i Norge skjedde. Har ikke lest noen bøker av Utøya ofre tidligere med vilje, men tenkte å lese minst en bok i år.
En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.
Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.
Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.
Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.
En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Denne boken likte jeg godt og fliret satt løst store deler av leseøkten. Det er en lettlest roman med et godt språk og jeg liker godt humoren som innimellom trenger seg frem. Den pløyer ikke veldig dypt ned i materien og kanskje kunne det vært fint å få sett det fra begges perspektiv men samtidig tenker jeg at det ikke er nødvendig for jeg har en mistanke om at de føler noe av det samme begge to.
I tillegg syntes jeg Aasvik er veldig flink til å illustrere frustrasjonen og usikkerheten Ruth sitter med, og da særlig i de sekvensene hun er overbevist om at Alf har byttet henne ut med den mer brystfagre May, og det er ofte her den fine humoren kommer frem.
"-Men vi er jo allerede godt i gang! sier May fra den andre enden av bordet. – Og du vet ikke hva vi har jobbet med, Ruth,du kan ikke kritisere noe før du har sett det.
Maskene i den grønne strikkegenseren til May spriker over brystene. Det høyre brystet er størst, og hadde det vært en pil,så hadde det pekt mot Alf. Men Ruth klarer ikke å se for seg at han kan håndtere noe slikt, ikke har han spesielt store hender, og så tynn som han har blitt,nei, hun klarer ikke å se det for seg."
En fin roman om å ha en midtlivskrise, og jeg liker godt at forfatteren fletter inn sine interesser og kunnskaper om kunst. Dette er forfatterens fjerde roman.
Les gjerne hele omtalen min her.
Det er 20 år siden brødene sist var på torpet, der de tilbrakte somrene i barndommen. Nå er de tilbake for å spre morens aske i innsjøen. De har glidd fra hverandre på disse årene, men nå har de muligheten til å nærme seg igjen.
Det som skjedde den gangen, skal de nå prøve å prosessere, for alt endret seg for alltid under den skjebnesvangre leken. Men selv som voksne, blir de som barn igjen, og gammelt agg kommer til overflaten.
Schulman skriver utrolig godt om relasjoner, og man aner et mørke guttenes fortid.
Henning Sviland som svar til André Nesse :
11:43, 4. august 2021 Diskusjon: Bokelskere (mis)brukes i reklame
Ser heller ikke noe galt med dette.
Anne Lise Johannessen som svar til André Nesse :
11:25, 4. august 2021* Diskusjon: Bokelskere (mis)brukes i reklame
Synes det bare var positivt jeg :) Norli linker inn til siden her, noe som kanskje gir enda flere brukere og lesere!
Hele poenget med å lage en bokomtale er vel å inspirere flest mulig folk, og da er et jo veldig bra at kanskje enda flere ser omtalen!
The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.
Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.
Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.
I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.
En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.
Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.
The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.
Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg holdt på å styre unna denne boken fordi den hadde dårlige anmeldelser, men man skal aldri stole helt på hva andre mener. Boka var spennende fra start til slutt og gikk unna i en fei. Artig med en ny hovedperson og Lindell vet hvordan man skal fange leseren og bygge opp spenning. På slutten gikk det unna i korte kapitler, ganske heseblesende.
Sikkert spennende for den som er i riktig aldersgruppe. :o) For mellomtrinnet.
BOKOMTALE: Damen i Proseccotåken av Lene Lauritsen Kjølner. Manus fra forfatteren
Olivia er en veldig likandes dame, og denne gangen har hun snust litt på det å være forfatter. Som vanlig er Olivia nysgjerrig og snuser rundt. Tilfeldigvis kommer hun over et lik eller to. Selvfølgelig faller saken sammen med en sak som samboeren, politimann Torstein jobber med, men de klarer å håndtere saken på en fin måte.
Bøkene om Olivia er som sukkertøy. Man fortsetter å stappe dem i munnen uten stopp helt til posen er tom. Denne boka kunne jeg ikke legge fra meg før den var slutt.
Elise er fra Uranienborg i Oslo. Både hun og moren er musikalske. Elise er solist i koret. Hun er blond, pen, og spesiell. Hun vil være best. Det vil moren hennes også. Med tiden tar det på å alltid være i toppsjiktet. Elise ser seg selv oftere og oftere utenfra. Hun vil bort, samtidig som hun er likegyldig til hva som skjer med henne. Det hjelper å minske kaloriinntaket. Elise sulter seg, og da hun får smaken på rus, er det gjort. Stoffet får henne til å føle seg nummen; verdens beste følelse.
God og rå historie om et sosialt fall, som virker grunnløst. Samlesing med Bokbloggerprisen.
Fin! Koste meg godt med denne, lettskrevet og varm, koselig og spennende - om alt er historisk korrekt vet jeg ikke, men det spiller ingen rolle - boka fenget meg så det holdt!
I en liten by på Norges vestkyst, bor doktor Wangel med døtrene og hustruen, Ellida. Ellida er mye yngre enn sin mann, og er ikke mor til Bolette og Hilde. Døtrene, og da spesielt Hilde, er ikke videre vennlig innstilt til stemoren. Ellidas mor sies å ha vært gal, og det er klart at «fruen fra havet», som de kaller henne, sliter psykisk. Hun er oppvokst med en fyrmester til far, og trives ikke inneklemt av fjellene. I tillegg er fortiden hennes full av hemmeligheter.
Det er nok en gang duket for drama, og diskusjonen i The Ibsen Book Club i kveld, blir nok interessant.
Toril Brekke skriver godt og levende, men jeg likte nok Alle elsker moren din mye bedre. Her ble det for mye "rare" folk.
Japan har kolonisert Korea, og det er harde kår. Hoonie gjør alt han kan for kona og datteren, Sunja. De driver et pensjonat, og har det bedre enn de fleste, men livet er langt fra enkelt.
Da Sunja blir gravid med en gift mann, vet ikke moren sine arme råd. Løsningen blir etterhvert å flytte til Osaka i Japan. Det er vanskelig å være koreaner i keiserens rike, men Sunja er en stayer.
Dette blir starten på en slektshistorie gjennom fem generasjoner, som er fascinerende å lese om.
Boka leses i Bokklubb med Marte og Malin, og som vanlig gleder jeg meg til diskusjon i august.
Sist sett
