Bokelskere.no

Jeg leste engelsk, norsk og nynorsk utgave parallelt og likte gjendiktningen til Edvard Hoem best (nynorsk). Ellers finnes det en del skoleutgaver på engelsk med forklaringer til ord og uttrykk underveis og også noen bøker med hele teksten på både engelsk og norsk, som underletter lesingen. Biblioteket kan være behjelpelige med å finne den rette utgaven til deg.

"to ensomme helter som kjemper mot hverandre".
Har nettopp lest om håndbakkampen i vertshuset i Casablanca, og det er nok også ganske amerikansk selv om det foregår i Afrika. Og så er det vel ganske macho, både håndbakvriing og kamp med en diger fisk.

Underveis har jeg lagt merke til at Santiago prater (tenker høyt?) med nesten alt mulig:
Den store fisken, andre fisker, en liten sangfugl, den venstre hånden med krampe i, stjernene, månen, sola.

Det finnes også en god del digresjoner og retrospektive passasjer (jfr. håndbakkampen).

Og så er det gutten som stadig dukker opp i den gamle mannens tanker. Gutten fikk meg til å tenke på Stefanssons trilogi som vi leste første del (Himmelrike og helvete) av tidligere i lesesirkelen.

Jeg regner med å lese ut boka i løpet av et par dager.

Ferdig!
Jeg er enig med Lillevi. Det er vanskelig å fordele denne boken over langen. Det er noe med Santiagos kamp mot fisken, havet, søvnen, sulten og haiene - uten å ta pause, som gjør at jeg føler at jeg jukser hvis jeg gjør det.
Denne boken gjorde seg ikke så godt som lydbok. Jeg savnet muligheten til å stoppe, lese om igjen og finne "de sju åttendedelene" som gjemmer seg bak teksten. Jeg fant kanskje to-tre av dem. Hva betyr for eksempel dette med basballresultatene? Betyr det at selvom man er gammel, ensom og fattig har man allikevel evnen til å engasjere seg i hva som skjer og rett til å mene noe om det?
Det var uansett greit å få repetert boken. Jeg husket nemlig at Santiago kom hjem uten fisk (og uten skjellet) og ingen trodde at han hadde fått en stor en. Hukommelsen er er stor bedrager!

Andre ting har derimot fått feste i hjernen etter forrige gangs lesing av boken. Denne gangen ble jeg ganske så irritert over at han kappet snører istedenfor å dra dem opp. Det er jo dyreplageri og forsøpling må vite! Jeg kan ikke erindre at jeg reagerte på det sist.
Når jeg ser på hva jeg har av gjøremål i dag (skrive møtereferat, melde avbud på invitasjoner, vippse penger, oppdatere medlemsregister, yoga, ymse matprosjekter etc) så kan jeg bli litt misunnelig på Santiago. Tenk å få være menneske og fisker, hverken mer eller mindre og være fornøyd med det. Han minner både om Markus i Kilden og om Nesje i Slåttekar i himmelen. Men alle kan vi jo ikke være menn med monotont hardt kroppsarbeid og fred i sjelen..

Jeg synes denne artikkelen av Johan Borgen fra Dagbladet i juli 1999 er god.

Bortgjemte bøker.
Noen ganger blir en satt litt til siden og får litt ekstra tid til å lese. Denne gangen lette jeg etter noe enkelt og lette innerst/ bakerst i bokhylla og fant boka En jordens sønn av Irene Linton, oversatt fra svensk og utgitt av Luther forlag i 1986. Endelig en bok på bare drøyt 200 sider.
Jeg hadde forventet meg en enkel bok som jeg kunne rase igjennom . Her fortelles det om en løsarbeider som var alles venn i en svensk sommer/ ferielandsby. Hovedpersonen stelte hager og hjalp til med diverse for feriegjestene. Han får alt til å blomstre og alle vil ha han i sin tjeneste, men alle holder han litt på avstand. Mens han steller hagene, bekymrer seg for sin familie og drømmer seg bort. Livet kan virke trist og håpløst, men han finner glede og oppmuntring i småting andre ikke legger merke til. Fra bygda er det utsikt til et fjell, derfra kan en se havet. Hovedpersonen har ikke vært på fjellet og har aldri sett havet. Får han se havet blir alt fullkomment.
Det er et enkelt språk i boka som er lett å lese. Den kan leses overflatisk, men den gir også en dypere mening for den som vil se litt bak ordene og setningene.
Vi leser klassikere og nyere bøker, men hva med de halvgamle og glemte bøkene? Her finner vi mye bra og jeg foreslår at vi leter litt bak i bokhyllene og ser hvilke perler vi har der.
God lesing!

I pinsa er eg i Frankrike. Kom nettopp til hotellet etter å ha sett fotballdamene vinne 3-0 over Nigeria. Herlig stemning på stadion. Og medan eg venta på kamp så fekk eg lest ein god del av Eksil og kongerike, ei novellesamling av fotballspelaren Albert Camus. Endeleg, på fjerde forsøk, ei Camus-bok som eg liker godt. Så dagen har vært ein opptur på alle frontar.

Når denne er unnagjort så bli det meir fransk på leselista, då gjeng eg i gang med krimboka Camille av Pierre Lemaitre. Og innimellom så blir det å bla litt i lesesirkelboka The Old Man and the Sea også.

Denne helgen tilbringes hjemme, i Norge, med litt varierende pinsevær så langt. Med andre ord: rom for lesing :) Jeg er straks ferdig med å lese 'Alice i eventyrland'. Gjensyn med en fin historie, og en nydelig bok illustrert av Tove Jansson. Jeg leser også Tove Janssons 'Sommerboka' akkurat nå. I tillegg er jeg så vidt i gang med denne periodens bok i dystopisk lesesirkel her på Bokelskere, 'De kommer til å drukne i sine mødres tårer av Johannes Anyuru'.

Eg har denne engelske utgåva. Nydelege illustrajonar. Det er interessant å lese i forordet om at ideen til boka kan sporast attende til ein artikkel Hemingway skreiv for Esquire i 1936. Historia har altså mogna i nokre år før den kom ut som bok.

Torsdag 6. juni 2019

Startet lesinga av Den gamle mannen og havet

Tove Nilsen (jfr. innledende essay i Verdensbiblioteket-utgaven) leste den tre ganger i løpet av tre måneder. Må jo være verdt det, i alle fall for TN. Kanskje jeg leser den to ganger på én måned (juni).

Spøkelser fra fortiden ...

Korsika, 2016: Clotilde drar tilbake til gamle trakter etter 27 års fravær. Sammen med sin mann og tenåringsdatter drar hun til ulykkesstedet som skjedde for nettopp 27 år siden. Da Clodilte var femten år gammel, mistet hun broren og begge foreldrene i en stygg bilulykke hun selv var med i. Hun er heldig som overlever, men må dessverre bære på mange byrder senere i livet.

Vonde minner og mystiske hendelser
Under oppholdet, selv om stedet vekker vonde minner og savn, prøver Clotilde å hygge seg der sammen med familien for å se kjente og kjære slektninger. Men det er alt annet enn lett. Hun og ektemannen Franck krangler mye om smått og stort, og Clotilde føler at avstanden mellom henne og datteren blir stadig større. Ting blir ikke bedre da hun får et brev av noen som visstnok skal være moren hennes. Hvordan er det mulig når hun selv var med i bilulykken, og så at foreldrene hennes døde?

Michel Bussi har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet som noen andre franske forfattere har fått i det siste, blant annet Pierre Lemaitre og Bernard Minier. Han har nok levd litt i skyggen av dem. Tiden er en morder er ikke den beste thrilleren jeg har lest, men den er stødig, har et stort persongalleri, og tar mange vendinger.Ved siden av å være forfatter, er Michel Bussi også kjent for å være politisk kommentator, noe som vises godt i boka, fordi han kan mye om eiendomsutvikling og historie. Han virker å være flink til å sette seg inn i saker og ting, og har god oversikt når det gjelder det meste.

Venner og fiender
Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider og det merkes nesten ikke da sidene går omtrent av seg selv. Boka består også av et stort persongalleri, og man rekker å bli godt kjent med de fleste. Her er det venner og fiender i fleng, som har sin skjulte agenda om det ene og det andre. Det er ikke alle man liker så veldig godt, og det er et tegn på når en forfatter er god på karakterbeskrivelser.Det er kjedelig å lese bøker med pappfigurer i og som man ikke får noen forhold til, hverken på godt eller vondt. Da blir man bare likegyldig både til konseptet og persongalleriet. Det er jo ikke noe stas.

Det eneste som legger en demper på denne thrilleren er denne Clotilde som er hovedpersonen. Hun kan til tider bli veldig slitsom. Jeg likte den yngre versjonen av henne bedre enn den eldre, for når det gjelder den eldre utgaven av seg selv, virker hun noe snobbete og selvskrytende. Hun virker opptatt av å være pen og attraktiv. Alle kan være usikker uansett alder om det ene og det andre. Det er helt menneskelig, men synes hun blir litt hysterisk og for selvopptatt.Vi blir godt kjent med denne Clotilde fordi tiden i boka veksler fra 1989 og 2016. I 1989 er hun femten år. Hun er en slags outsider som kler seg annerledes, og er en drømmer som ofte skriver dagbok. Det er lettere å like den versjonen av henne da hun hadde humor og en sær måte å skrive på. Som voksen er det som om hun mister en del av seg selv. Ikke bare på grunn av bilulykken, men på grunn av mye annet også. Hun viser mange mindre sjarmerende sider av seg selv som voksen enn da hun var femten år gammel. Hun hadde da mer selvironi.

Det kuleste i hele boka er Cassanu. Han er muligens gammel, men fremdeles kvikk i oppfatningen. Til tross for mye familiedrama, andre hendelser og en skrantet helse, er han fremdeles oppegående og vet litt om alt. Han har alltid et kort i ermet, virker det som. Han er litt i grenseland, og det er lett å bli litt usikker å vite hvilken side han er på, men det gjør ingenting da dette er en fargerik og morsom karakter å lese om.

Tiden er en morder er en lettlest thriller som både fascinerer, engasjerer og irriterer. Den har litt av alt, og den passer ypperlig hvis man vil ha lett underholdning med tempo.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg begynte på boka i dag, og ser fram til fortsettelsen :)

Er tobindsverket i serien "Mesterverk fra verdenslitteraturen"? (som jeg kjøpte fra antikvariat.net).

Mine blir visst liggende en tid, siden jeg har så mange andre bøker med høyere leseprioritet. Luksusproblemer er ikke det verste man har.