Bokelskere.no

Tenk at det er så mange som ikke liker å skrive i bøker! At vi er så forskjellige?

Jeg skriver nesten alltid navnet mitt i boka og når jeg leste den. ( Veldig greit når jeg legger dem inn 30-40 år etter. Hvordan kan man ellers vite at en leste boka i mars 78 f. eks?) Av og til har jeg notert noe om situasjonen min da jeg leste boka, og det har vært veldig velkomment å lese lenge etterpå. Vi husker ikke så godt som vi tror. Derfor gjør jeg det mye oftere nå.

Av og til skriver jeg resymeer foran i boka, og om jeg avbrøt boka, men vil beholde den og prøve igjen, skriver jeg litt om hva og hvor langt jeg leste.

Inni boka skriver jeg ikke mye om det er skjønnlitterært, i såfall er det understrekning av sitérbare ting, og av og til en kommentar til forfatter eller person i boka om det er noe jeg er veldig enig eller uenig i, og da er det vel i mangel av en å diskutere boka med der og da.

Jeg skriver nesten alltid med blyant, bortsett fra navnet.

Understrekninger kan jeg gjøre med fargeblyant også, mens de vanlige merkepennene liker jeg ikke. Jeg prøvde dem da jeg studerte, men for meg er UNDERstrekning mer riktig.

I fagbøker, noterer jeg ofte en 3-5-ords oppsummering av et lengre avsnitt i margen, evt et stikkord. Over og under noterer jeg kommentarer. Har jeg slått opp et engelsk ord, skriver jeg også det nederst eller øverst på siden.

Jeg synes notater i ei bok er med på å gjøre boka levende for meg. Men å lese ei fagbok med andres kommentarer kan forstyrre mer enn det gir. Aller verst er enkelte "ferdignoterte" bøker som er trykket uhevinger og oppsummeringer. Da får jeg lyst til å si: "Nei takk! Kan selv!"

Men NÅ, dere: Plutselig synes jeg at jeg fortstod hele boka. (Ok, det er min tolkning.)

Bokas forteller er jo Willy, vi leser måten han velger å framstille ting på, ikke nødvendigvis hva som hendte. Hva om det handler om sorg og (irrasjonell)skyldfølelse etter sykdom og død og at filmbeskrivelsene i kursiv ligger midtveis mellom den virkelige historien som vi ikke har tilgang til og fortellingen til Willy?

Interessant å se prosentene som avbrøt, synes jeg, i hvert fall der det er et større antall som har prøvd å lese den, så tallet ikke er for tilfeldig.

Jeg sliter litt med denne boka, jeg! Jeg liker veldig godt parallelle versjoner, jeg synes det er helt greit at det er ting man ikke får svar på, og jeg liker Saabye Christensen.

Men hva vil han si her, da? Jeg får ikke tak i det.Jeg synes ikkke den er så morsom at det holder, heller.

Og burde en ikke koste på seg språkvasker for ei dialekt? Selv om den som her bare kommer inn av og til og med innblanding av bokmål, bør vel fragmentene stemme?

Jeg søkte opp anmeldelser for å få inspirasjon til å se om det var noe bra her jeg kunnne få hjelp til å se.

Marta Norheim i NRK sier "Skal ein for eksempel vente at han både fornyar seg og skriv ei endå betre bok enn sist - kvar gong? I Saabye Christensens tilfelle ville det seie at han måtte vere taus til han hadde skrive noko som var betre enn Halvbroren, og det ville nok vore i overkant."

Kanskje det bare er sånn det er?

Den har ligget lenge i "Skal lese"-bunken min, men jeg får liksom aldri kommet i gang med den...

Tja...

Jeg må først si at jeg leser mye forskjellig, både veldig enkle ting som mest er for å hvile hjernen når den er trøtt eller feel-good for å vile sjela når den er uglad, men absolutt også litt mer krevende bøker. Jeg merker at hjernen har godt av å strekke seg av og til. Men det finnes absolutt bøker som jeg synes er for tunge, eller som er "rare" og sikkert har en avansert kode jeg ikke forstår.

Da jeg lærte å lese som ganske liten hadde jeg stor leseglede, og jeg kastet meg over likt og ulikt, for eksempel fars "Vi menn" og såkalt oppbyggelige bøker fra Indremisjonsmiljø. Og mye annet. Veldig mye Allersromaner om unge kvinner som reddet bortkomne barn og kanskje giftet seg med barnets far som viste seg å være enkemann ( unnskyld detaljene, mnen jeg bare måtte!)

Det jeg skulle ønsket meg, var at noen voksne hadde vært flinke til å gi niåringen tilgang til bøker med litt mer verdifullt innhold, man trenger vel ikke å LÆRE unger å tenke banalt.

Selv synes jeg tittelen var det eneste bra med boka, siden den er et morsomt ordspill som viser hen til det kalde området omkring Svalbard og dessuten ei dame som... ja, hun var vel i utgangspunktet litt lei sex, mener jeg å huske.

Jeg tror mange her bruker uttrykket om litteratur som er godt skrevet, både når det gjelder språket, der man blant annet unngår klisjeer,men også når det gjelder oppbygningen av innholdet, som bør beskrive enten mennesker som er troverdige eller, når de ikke er det, så er det bevisst og som en effekt. Budskapet er gjerne mer avansert enn at man ved hjelp av spenning og sterke følelser beskriver hvordan folk enten får hverandre eller et drama løses.

Vel, dette var ikke lett! Min beskrivelse er nok ikke fullverdig, men kanskje noen kan komplettere / komme med andre forslag?

Vi er ikke alle så opptatt av spenningen med "hvordan det går". Jeg gjorde litt som din svigermor av og til, ( ikke så detaljert) men min ene datter sa fra at det ødela spenningen. Rett fram i en vanlig , enkel setning, og i et vennlig tonefall, og det var nok til at jeg forstod det. Det enkleste er ofte det beste.

Ja, jeg skriver.

Jeg har blogg og utgir eget julehefte med mest humoristisk pludring. Har skrevet noen artikler hist og her, og noen større innlegg i lokalavisa.

Men Romanen... det er ikke lett.

Utfordringen er å skape troverdige personer som oppfører seg konsekvent gjennom historien som fortelles. Sånn sett blir jeg arg på Knausgård, Ørstavik og andre som skriver om levende og gjenkjennelige mennesker. Da er kanskje den vanskeligste delen av jobben gjort, eller i hvert fall en stor og viktig del, men på levende menneskers bekostning.

Kanskje er det flere som gjør det. Etter at jeg ble klar over fenomenet, har jeg sett hvordan faren i en roman viser seg å ha samme grunntrekk som faren i en annen roman av samme forfatter, og kanskje er de begge skapt over samme og eksisterende modell.

Det har jeg ikke lyst til.

Men, jo, jeg skriver, men mest for minnepennen.

Det er greit nok at noen er flinkere til å uttykke seg enn andre, og sånn må det få være, men jeg liker oppfordingene til å la være å skrive bare at boka var bra eller dårlig i diskusjonstrådene. Det er uinteressant småpludder som ikke interesserer andre enn dem som kjenner en fra før. Alle andre vil gjerne vite HVA som var bra eller dårlig, hva som fikk en til å mene noe om boka.

Småpludringa fyller opp og blir til språklig smårot.

Men så er det nye folk som ikke har oppdaget at en kan legge inn terningkast og at boka er en favoritt. Det må være lov å være ny.

Forresten er jeg enda mer irritert på småhinting mellom folk som har et horn i sida til hverandre. Sånt tar vi på direktemelding, og plager ikke andre med det.

Det er vel ikke "noe galt med deg", men hvis verden er full av et fenomen man irriterer seg over, kan en jo velge å jobbe med å like det bedre også, dersom det ikke er i strid med ens verdier?

Jeg synes det du beskriver likevel viser hvor mye som legges til av formidleren. Hvis det er viktig å bare høre forfatterens stemme,og det ikke er hun selv som leser, bør en kanskje lese boka?

Jeg tror det er viktig å finne en "inngangsdør" som ikke er en for fremmed, og det er jo veldig individuelt.

Vil du ha en enkel bok som jeg opplever som seriøs nok, så anbefaler jeg "Tao med Ole Brum". Ole Brum er bare nøkkelhullet, om jeg kan si det sånn.

Noen kommer i kontakt med slike temaer via mer praktiske vinklinger som feng shui eller astrologi.

Antroposofien er spennende,og mer vestlig, men Rudolf Steiner skriver veldig tungt. Der kan en begynne med to korte skriv som "Barnets oppdragelse" og "Menneskets tenmperamenter!" for å snuse litt på Steiner, og så er det jo skrevet OM Steiner, tror det kommer en på Mammut.

Du må absolutt se på "Pappa Pernille" av Tarald Stein!

Jeg jobber ekstra med å uttrykke meg klart for tiden og skrive så alle kan forstå, men så går jeg i vannet. Beklager.

Hva "knekkebrød-saken" angår, mente jeg: Nå synes vi barn skal spise mer knekkebrød, og ville vært glad om ungdommene satt ved kjøkkenbordet og spiste knekkebrød. Denne moren kritiserer dem for det. Knekkebrød var den gangen dyrt, og det var det viktigste. Slik vil dagens ungdom lære noe om dagligliv og prioriteringer da i forhold til nå, men samtidig kan situasjonen gi lite gjenkjenning for leseren.

Hva personen som ga dem sigaretter angår, så er forholdet til røyking så forandret nå, aldersgrensen for å kjøpe tobakk er til og med hevet, og da blir det vanskeligere å forstå hva Vik mente å uttrykke, man må aktivt "oversette" til den tidens normer og vaner. Det går an, men da blir det en annen måte å lese det på.

Selv med den "oversettelsen" ble novellen veldig uklar for meg, og jeg forstod ikke hva hun mente å uttrykke.

Så spurte jeg meg selv (og dere) om Vik virkelig var så god forfatter, kanskje? Da tenkte jeg dels på at den som skriver mye om det folk er veldig opptatt av, får mange lesere også fordi de skriver om et aktuelt tema. Kan det være derfor hun hadde så mange lesere? Men jeg mente det ikke som en kategorisk påstand.

Jeg likte også veldig godt Bjørg Vik for mange år siden, men ble mer usikker på om det var en bok å anbefale for dem som er unge nå.

Jeg tror som deg at de unge må lære av livet selv, og at hverken egne erfaringer eller gode bøker kan fri dem fra det. Men at gode bøker eller andres fortellinger av og til kan gi nyttige aha-opplevelser til eget liv, det har jeg troa på.

Men boka er jo et bilde som kan oversettes til andre ytre forhold også ( Noen kaller slike bilder metaforer, men i litterær sammenheng kan dette ordet misforstås. )

Jeg synes den passer veldig godt i dag, og i Norge også. Det er mye tilsvarende grunnhet og overfladiskhet i vårt århundre

Jeg har oppdaget rettemuligheten, så jeg retter når jeg oppdager feiltastingene og tåler tips om dem også. Og nå inspirerte du meg til å bli flinkere til å lese over mine egne ytringer fra dager tilbake, for da er det lettere å se dem.

Jeg har lest om igjen fra denne boka fra 1979. Bjørg Vik ble regnet som en viktig forfatter av bøker som bevisstgjorde kvinner i syttiåra, og jeg hadde tenkt å legge boka til side til min datter på 24, så hun kunne få lære ny samtidshistorie, om hun ville.

Jo, det ville hun nok lært. Men kanskje like mye andre ting enn jeg hadde tenkt?

Når tenåringene som sitter på kjøkkent og drikker nypete blir kritisert for å ha tatt av det dyre knekkebrødet, står det i skarp kontrast til nåtidens bekymring for hva unge mennesker spiser.

Og noen ganger forstår ikke selv jeg, som var samtidig med de unge jentene, hva Vik har ment. Når en voksen person gir ungdom sigaretter, er det et fortvilet forsøk på å være grei og bli akseptert, eller et uttrykk for en generell uansvarlighet? Jeg mistenker at det ikke er noen av tingene, men at Vik prøver å uttrykke at denne voksne aksepterer at de holder på å bli voksne. Men sikker er jeg ikke.

Jeg skjønner at verden forandrer seg veldig, veldig fort. Og i tillegg kan jo Bjørg Vik være oppskrytt.

Og så vet jeg at de som studerer slikt jeg skriver om her snakker om at en hver leser ut fra sitt eget historiske ståsted. Men så raskt som verden forandrer seg nå, står mange av oss med en fot godt plantet i "da" og den andre stødig (eller prøvende?) satt ned i "nå". Og hvordan leser vi da?

Jeg har en diger kategori som heter skjønnlittertatur, og hadde trivdes med det, dersom man kunne sortert søket etter forfatter uten at de andre bøkene ble med. Men det får jeg ikke til, går det an?

Gjennom livet har jeg omkategorisert resten av min fysiske bokhylle noen ganger etter som "alder og visdom" har påvirket meg til å se andre sammenhenger. Det har jeg opplevd som en nyttig måte å tenke over seg selv på.

Når jeg har fått lagt inn alle bøkene (bruker lang tid på det) her inne og fått stablet alle bøker i mine (etter hvert) nye fysiske bokhyller, håper jeg å kunne sette dem etter samme system her som der. Unntaket må bli "lånte bøker", som jeg har mange av, og det blir neppe noen kategori på bokelskere av den i praksis nødvendige hylla med bøker som er for store til hylleplassen der de skulle stått.