Bokelskere.no

Vet ikke om dette er et dikt eller del av et dikt, men disse vakre visdomsordene skal komme fra Tomas Tranströmer:
"Det finns mitt i skogen en oväntad glänta som bara kan hittas av den som gått vilse"

Vel, det var vel det at jeg anså det som en selvfølge at menn ville kunne føre slike samtaler som du nevner, ellers ville de være - om ikke dumme - så i hvert fall uinteressante;)

En liten oppklaring: Jeg sa ikke at folk som ikke leser bøker er dumme eller uinteressante, men hva som passet meg best, - og med et lite, retorisk spørsmål ;)

Nei, det har jeg store problemer med å tro at jeg kunne! Hva skulle vi snakke om da? ;) Og tenk på alle de felles referanserammene det gir, når man har lest samme bøker! Det er best, - i hvert fall i det lange løp! ;-)

Jeg har for noen dager siden skrevet både en bokomtale og hatt et innlegg om den biografiske romanen "Brevet fra Betsy". Boken er bassert på gamle brev og dreier seg bl.a. om forholdet mellom komponisten Halfdan Kjerulf og maleren Hans Gude og med Welhaven og hans Ida "svevende" i bakgrunnen.

Innleggene mine har - for å si det det sånn - vakt utrolig liten interesse;) Men jeg gir meg ikke, jeg nekter å tro at det ikke er flere her inne som kan synes at dette er interessant, selvom innleggene mine i seg selv ikke er så høyverdige. Boken derimot anbefales til alle med interesse for Norge på 1800-tallet. Her er en lenke til mine tidligere innlegg.

Jeg vil bare gjøre dere andre "Herre"-lesere oppmerksomme på en bok fra omtrent samme miljø som jeg har omtalt her.

Jeg har akkurat skrevet en omtale av denne boken, men kom på at jeg like gjerne vil ha den presentert her. Det er en anbefaling av en bok for dem som er opptatt av 1800-tallet og kjente personer fra kulturhistorien. Denne boken handler til dels i det samme miljøet som Bernhard Herre vanket i, - ham skrev Nils Fredrik Dahl om i boken "Herre". Både Storberget og Dahl går inn i hodene på kjente personligheter - noe jeg forsåvidt synes er litt problematisk - men
de har i hvert fall funnet helt forskjellige personligheter! Riktignok svever Welhaven i bakgrunnen hos dem begge, som en slags mystisk joker.

Jeg limer inn omtalen her:
Marianne Storberg har tidligere skrevet en doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet, bassert på bevarte brev. Denne boken bygger på (noe av) det stoffet hun da fant, en brevveksling som involverer Halfdan Kjerulf, broren hans Hjalmar Kjerulf, Hans Gude og Welhaven, - samt et avgjørende brev fra Betsy Anker;) Boken er skrevet som en roman, og hun sier selv i etterordet: "Romanformen stiller sine egne krav, og jeg har tatt meg store friheter i mine fortolkninger."

Da jeg begynte å lese boken var jeg ikke klar over at den var en roman, - jeg trodde den ville bygge mer direkte på brevene og med utfyllende biografiske opplysninger innimellom. I begynnelsen ble jeg derfor skuffet og litt irritert, egentlig misliker jeg at forfattere fremstiller autentiske personer sett innenfra. Dessuten var jeg sterkt kritisk til at hun hoppet frem og tilbake i tid, hun begynte nesten på slutten, - denslags misliker jeg. Men, - så måtte jeg bare gi meg over! Jeg ble overbevist om at forfatterinnen visste hva hun skrev om, - og hvis ikke, diktet hun veldig godt! Hun fører oss med stor overbevisning inn i denne verdenen (Christiania og Tyskland rundt 1845) og får oss til å skjønne bedre hvordan det var å være ung og forelsket på den tiden, i et borgerlig miljø, - og ikke minst hvordan det var å være kunstnerspirer, og attpåtil med tuberkulosespøkelset hengende over seg! Det er en gripende historie hvor vi føler vi kommer under huden på de involverte.

Ett lite pirk må jeg likevel komme med. Jeg reagerer når hun lar personer fra den tiden si "hadet" (i ett ord) og telle til nittini, - det ville gi en riktigere tidsfølelse hvis de sa "farvel" og talte til ni-og-nitti!

Marianne Storberg har tidligere skrevet en doktoravhandling om vennskap mellom menn på 1800-tallet, bassert på bevarte brev. Denne boken bygger på (noe av) det stoffet hun da fant, en brevveksling som involverer Halfdan Kjerulf, broren hans Hjalmar Kjerulf, Hans Gude og Welhaven, - samt et avgjørende brev fra Betsy Anker;) Boken er skrevet som en roman, og hun sier selv i etterordet: "Romanformen stiller sine egne krav, og jeg har tatt meg store friheter i mine fortolkninger."

Da jeg begynte å lese boken var jeg ikke klar over at den var en roman, - jeg trodde den ville bygge mer direkte på brevene og med utfyllende biografiske opplysninger innimellom. I begynnelsen ble jeg derfor skuffet og litt irritert, egentlig misliker jeg at forfattere fremstiller autentiske personer sett innenfra. Dessuten var jeg sterkt kritisk til at hun hoppet frem og tilbake i tid, hun begynte nesten på slutten, - denslags misliker jeg. Men, - så måtte jeg bare gi meg over! Jeg ble overbevist om at forfatterinnen visste hva hun skrev om, - og hvis ikke, diktet hun veldig godt! Hun fører oss med stor overbevisning inn i denne verdenen (Christiania og Tyskland rundt 1845) og får oss til å skjønne bedre hvordan det var å være ung og forelsket på den tiden, i et borgerlig miljø, - og ikke minst hvordan det var å være kunstnerspirer, og attpåtil med tuberkulosespøkelset hengende over seg! Det er en gripende historie hvor vi føler vi kommer under huden på de involverte.

Ett lite pirk må jeg likevel komme med. Jeg reagerer når hun lar personer fra den tiden si "hadet" (i ett ord) og telle til nittini, - det ville gi en riktigere tidsfølelse hvis de sa "farvel" og talte til ni-og-nitti!

Mitt siste "bokkjøp" var i dag, da jeg lot være å avbestille Månedens bok i Den Norske Bokklubben: "Mårbacka-trilogien" av Selma Lagerlöf, - den gleder jeg meg til kommer i postkassen! :-)

Jeg koste meg med Wodehouse (beklager tidligere feil skrivemåte, - tror jeg;)) som ung, men det begynner å bli lenge siden;) Jeg tror sannelig jeg skal kaste meg over ham neste sommer, - han står også på hytta:)

Å, men Sayers er i en helt annen klasse enn George, - ikke så detaljert utmalende!

Lord Peter er jo ikke akkurat noen Bertie Wooster, men det er f.eks. noe med dette å ha sin egen tjener som står last og brast meg en;)

Og Elizabeth George har "stjålet" litt både fra James og fra Sayers, - bl.a. at helten er adelig. Men Sayers bøker utspiller seg merkbart i en annen tid, - og med en helt fra "the upper-upper class" som får en til å tenke litt på Woodhouse og Wilde:)

Og i 2010 kom Kerstin Ekman med "Mordets praksis" hvor hun "går i dristig dialog med de evig aktuelle spørsmålene i Hjalmar Söderbergs Doktor Glas" - som det står bakpå boken;)

På hytta har vi stående noen av Dorothy L. Sayers kriminalromaner fra mellomkrigstiden, og jeg har akkurat storkost meg med gjenlesing av "Cloud of Witness". Alle elskere av engelsk krim som ikke har lest hennes bøker om gentleman-detektiven Lord Peter Wimsey, har her en uoppdaget gullgruve, - språket, plottet og personskildringene er eminente.
Sayers er en av de største engelske krimforfatterne og både P.D. James og Elizabeth George har latt seg påvirke av henne. Her kan man lese mer om henne og bøkene hennes.

"Perle" er jo et veldig sterkt krav, men jeg vil slå et slag for Marianne Fastvolds "Død som en dronte" som kom ut i 1994, - en rørende og morsom-absurd fortelling om en kvinne som alltid har ofret seg for familien og som plutselig befinner seg innelåst på et stort kjøpesenter hvor hun begynner et nytt liv (fritt etter hukommelsen!). Anbefales!

Veldig god oppsummering, som særlig bør leses av alle dem som ikke har lest "Nattens brød"!

Det er gjort! :-)

Og nå har jeg sett den nye Gatsby-filmen og synes den ikke på noen måte kommer opp mot den første, bortsett fra at jeg synes Daisy virket mer sympatisk her;) Men jeg må nesten le, kritikken i Aftenposten gikk bl.a. på at Robert Redford var en dårlig Gatsby, - mens jeg oppfattet det som om Leonardo DiCaprio gjorde hva han kunne for å ligne Redford, - og han er en flink skuespiller;) Og også denne filmen ble melankolsk på slutten, - det skulle bare mangle! Men lenge var den jo nærmest en masete komedie, også med denne moderne musikken til, - nei og nei!

Jeg hadde den nok ikke som pensum (kan ikke huske det), men leste den mange ganger som ung, det var en av mine favoritter blant Borgens noveller. Novellesamlingen hans har vært omtalt andre ganger her inne, særlig i forbindelse med "Bestefar er en stokk" og "Fra en født forbryters dagbok".
Nå er det veldig lenge siden jeg leste "Elsk meg bort ...", og jeg tør ikke si hva jeg synes om den i dag, men som ung syntes jeg den var fin og fascinerende, men også litt skremmende ...
Jeg tror sannelig jeg får finne frem Borgens noveller igjen;)