Bokelskere.no

Denne boken traff og rørte meg på så mange plan. At Cecilie Enger tok utgangspunkt i morens julegavelister gjennom 40 år og viste oss hva de kunne fortelle om norsk kulturhistorie, traff meg rett i arkivar- og historikerhjertet, - jeg tilhører nemlig dem som går bakerst i flokken og plukker opp og tar vare på våre etterlatenskaper. Og jeg ble så rørt over hvordan hun via disse listene ga liv til forfedre og barnløse onkler og tanter som ellers ville forsvunnet i den store glemselen.

Og så fremkalte boken mitt barnehjerte og opplevelsen av jul dengang, - jeg var 14 år i 1963 som er den første julen som blir skildret her. Jeg var ung nok da til at julen fremdeles var magisk, og C. E. klarte å vekke til live følelsene fra den gang, - jeg fikk et par tre-ski, Trysil-Knut, det året ;)

Vi følger så familiemedlemmenes utvikling videre gjennom disse gjenkjennelige årtiene som hun fremmaner gjennom julepresangene og minner knyttet til dem. Men samtidig skildrer hun nåtiden hvor moren forsvinner mellom fingrene på henne og barndomshjemmet blir tømt og borte. Og for en som selv har vært igjennom den prosessen, er det vanskelig å være uberørt.
Og så, skildringen av moren som gammel, forvirret dame, minnet meg jo om at det ikke er så veeldig lenge til jeg kan være i samme situasjon, - det er tidens gang.

Boken viser oss også så godt hvordan ting ikke alltid er "bare" ting, men at det er knyttet mange forskjellige slags forventninger og følelser til dem, - veldig tankevekkende og godt skrevet!

Og her kommer ett til:) I sitt essay om The Great Gatsby i "En bønn for Eros" skriver Siri Hustvedt om å lese:
"Jeg ser det jeg ikke så. Jeg erfarer det som ligger utenfor min egen erfaring. Det er dette som er magien ved å lese romaner. Det er dette som er forlengelsen av illusjonens problem. Jeg tar en bok ut av hyllen. Jeg åpner den og begynner å lese, og det jeg oppdager på sidene er virkelig."

Da siterer jeg et sitat som sto i en artikkel i Klassekampen som het "Utenfor tida", og som handlet om å bli gammel. Sitatet var fra en roman der hovedpersonen het Claudia og det er slik: "Chronology irritates me. There is no chronology inside my head. I am composed of a myrial Claudias who spin,and mix and part like sparks of sunlight on water."

Nei, dessverre, - jeg sitter nok her hjemme i null grader og gråvær. Men jeg har vært i Puerto de Mogan noen ganger og kjente meg igjen med én gang, - og det var jo litt morsomt! :-)

Mogan! :-)

Å ja, nå husker jeg den, - så vidt! Jeg hadde ikke den, men "Lise og Lotte eller omvendt" av samme forfatter (husker jo navnet!) hadde jeg, - GGP-bok tror jeg;) Morsomt å bli minnet om sånt :-)

Interessant at den visdommen egentlig kommer fra indianere! H.D. Thoreau har sagt omtrent det samme: “If a man does not keep pace with his companion, perhaps it is because he hears a different drummer.”

Jeg leste Middlemarch for mange år siden og likte den veldig godt, men jeg har så mange bøker på ventelisten at jeg ikke prioriterte å bli med på felleslesingen. Jeg tillater meg likevel å komme med et lite innlegg.
For noen år siden fikk jeg en antologi som heter "Bare deg. Kjærlighetsfortellinger fra alle tider", hvor det i forordet heter at "I denne boken finner du et utvalg av de vakreste, mest intense kjærlighetsfortellinger fra alle tider". Middlemarch er representert her, og jeg må si jeg ble rent skrekkslagen da jeg så med hva! Det er avslutningen av bok 4, bakerst i første bind av Bokklubbens utgave. Skildringen av hvordan Casaubon kaldt avviser Dorothea, og hun kjemper med seg selv og til slutt underkaster seg, gjør rent fysisk vondt å lese. For meg er det utrolig at det gikk an å ha den skildringen med som en fortelling om kjærlighet. Vakker er den ikke, men man kan kanskje si den er intens på grunn av den kampen hun måtte føre og som endte med underkastelse, - men er det kjærlighet!? Huttetu!

For dem som kunne være interessert i å høre Solstad fortelle om sine tanker rundt den siste boken: "Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896", kan jeg fortelle at han kommer "I en sofa på arkivet", dvs. Riksarkivet i Oslo, i morgen kl. 18.00, i samtale med historikeren Kai Østberg og litteraturkritiker Bernhard Ellefsen.

Og nå blir jeg enda mer forvirret! Nåtidige svenske forfattere ynder visst å ta utgangspunkt i "Doktor Glas" og skrive ut fra synspunktet til usympatiske karakterer i den! Kerstin Ekman gjorde jo det samme i "Mordets praksis", - og den kom faktisk ut etter "Gregorius"! Jeg har bare lest Ekman av disse, så jeg har ikke den fulle oversikten ;)
I det hele tatt virker det som om svenske forfattere har kastet seg over moderniseringer av Søderbergs bøker, på 70-tallet (?) kom "Før Lydia" som er en parafrase (er det ikke det det så fint heter?) over hans bok "Den alvarsame leken", samme historie sett og forklart fra kvinnens side.

Ja, dette var flotte templer til bøkenes ære! Til og med Deichmans hovedbibliotek, som gjorde et uutslettelig inntrykk på mitt barnesinn, blekner mot dette ;-)

Så nå er det bare å pugge: Helge Rode, Helge Rode, Helge Rode ....
Jeg hadde allerede glemt navnet hans og måtte sjekke det opp! ;-))

Vi "tvangsleste" den på gymnaset, og den var nok ikke den mest fengende og aktuelle for oss byjenter ;-) Men jeg tror sannelig jeg skal prøve å få lest den om igjen, nå tror jeg nok at jeg vil ha større glede av den! Takk for at du minnet meg på den!

Jeg forsto på annelingua at hun kunne ergre seg over unødvendig tidsbruk hvis hun møtte det samme sitatet flere ganger, - det var ikke myntet på deg! :-)

Det spørs litt hvem man skriver sitatene for, andre eller seg selv. Hvis man vil samle på fine formuleringer (som man selv har "opplevd"), er det jo best å kunne få lov til å skrive dem ned, og ikke bli hindret i det av folks hang til å ergre seg;)
En annen ting: uskrevne regler på et sånt forum er jo litt vanskelig, - det er ikke alle som har vært her så lenge eller har deltatt i den diskusjonen der de ble "vedtatt". Dessuten våkner nok anarkisten i meg hvis alt skal være så gjennomregulert ;-)

Og jeg som alltid har trodd det var Bjørnson! Så feil kan man ta! :-))

Nei, jeg har heller ikke tenkt på det. Og egentlig synes jeg ikke det gjør så mye om samme sitat kommer to ganger. "En god ting kan ikke sies for ofte" heter det, og det kan jo rett og slett være interessant å se at mange merker seg det samme. Jeg har nok ikke tenkt på det som respektløst, men hvis det er den gjengse oppfatningen, så skal jeg skjerpe meg!

Nettmagasinet Harvest har hatt noen fine artikler i det siste hvor betydningen av stillhet er sentral.

Da ble jeg minnet om et avsnitt i "Den grønne lagune" av Ferdinand Finne som slo meg så sterkt da jeg leste det for mange år siden:

Du skal vite:
Stillhet er kimen til alt liv. I stillhet spirer alt liv. I stillheten er du aldri alene.
Stillhetens egn er befolket. I ensomhetens timer er du nærmere menneskene.
Stillheten synger for den som lytter. Som fiskeren skyller sitt garn for slagg, således burde du rense ditt sinn i stillhet. Mange vasker sitt legeme daglig, men glemmer å vaske sitt sinn.
Å løse livets gåter er ingen gitt, men i stillheten kan du lytte deg frem til dets hensikt. I den kommer sjelen frem fra sitt skjulested. I den kan du hente kraft.
I den kan du avvente timen.
Stillhet er dette, likevel er det mer. Det er bjerkens bilde i vannet når den skuer seg selv.
Det er bjerkens higen mot det guddommelige.
Når du kjenner smerten bak smilet, kommer stillheten listende til deg. La den føre deg med til sitt rike, og smerten viskes ut.
Usynlig er stillheten, likevel beliver den liv.