Bokelskere.no

Og hvis noen synes det mangler noen komma'er her, så er jeg enig ;-)

Kom på nå etterpå at jeg kunne jo sendt en privat melding, - men nå som det er rettet opp har jeg strøket kommentaren. Men jeg syntes jo det var best å få det riktig :)

Blant figurene er det i hvert fall Snusmumriken :-)

Jeg må nok innrømme at jeg leste Munro i oversettelse, men jeg fant ikke den norske utgaven her inne, og det var til og med samme bilde på coveret, så jeg tenkte det ikke var så farlig ;-)
Og når du nå er inne på språket, så tenkte jeg noen ganger at Munro hadde en litt spesiell og uventet setningsbygning, og jeg lurte på om det var hun selv, eller oversetteren.
Det er vanskelig å si hvordan Prøysen ville slått an i utlandet, jeg vet heller ikke om han er oversatt. Men det som for meg er det fineste ved Prøysen, er innsikten i menneskesinnet og den váre ømheten han skildrer de svake med. Munro har en større distanse til menneskene sine og overlater nok mer til leseren å tolke det som skjer med dem, og det er godt og interessant gjort, men Prøysen griper meg mer.

Dorothy L. Sayers var en kjent britisk krimforfatter som skrev på 1920-30-tallet, og både P.D. James og Elizabeth George har skrevet krim i hennes ånd. Gjennomgangsfigur og amatørdetektiv er den sjarmerende Lord Peter Wimsey, som E. George nok hadde som forbilde for sin adelige inspektør Lynley. Her er det snakk om god, gammel engelsk krim i "Who did it"-stilen, og jeg har kost meg gjennom den.
Det som var litt ekstra interessant med denne boken, som kom ut i 1927, er at lord Peter har en kvinnelig medhjelper, en eldre, ugift kvinne, som opptrer som etterforsker for ham i en landsby fordi hun kunne komme lettere i forbindelse med lokalbefolkningen enn han. Og jeg tenkte: Oj, her har vi forløperen til Miss Marple, - Agatha Christie har stjålet idéen fra D.L. Sayers! Og helt riktig, den første romanen med miss Marple kom i 1932! Men ved nærmere undersøkelse viste det seg at Miss Marple første gang opptrådte i en novelle i 1926, - så kanskje det er den andre veien? Når det er sagt, er det kanskje ikke så rart om to forfattere hadde samme tanke, og at begge gjerne ville vise at også kvinner kunne bidra til å løse krimgåter. Og det var dessverre et faktum at det var svært mange enslige kvinner i England etter første verdenskrig. Nå var det forøvrig ellers (utover at de begge var ugifte kvinner som lyttet til sladder i landsbyen) en ganske stor forskjell på disse damene. Miss Marple arbeidet på egenhånd og løste gåtene ved sin kunnskap om menneskene, mens Miss Climpson arbeidet for en mannlig detektiv, og hun løste heller ikke gåten selv.
Så altså, en morsom, men litt for rask antagelse fra min side! Det forhindrer imidlertid ikke at "Unnatural Death" er en god, gammeldags krim med en litt spesiell innfallsvinkel: Lord Peter har satt seg fore å bevise at et tilsynelatende naturlig dødsfall var unaturlig!

Heeelt OK, Bjørg, - det var jeg som bragte Prøysen på banen og synes det er gøy med reaksjon :-) Og artikkelen var veldig god!

Veldig godt sagt, og jeg er veldig enig med deg! Jeg har også sett Juni;) Dahrs og Gard Eidsvolls kjempefine fremføring av Markens Grøde. Jeg synes det minner om mistillit til kunstner og kunstverk å ikke tillate nytolkninger, - det er ved å løfte det frem og se det fra flere synsvinkler at man ser hvor stort og almengyldig et verk egentlig er. Nå kan man si at Prøysen nesten skapte et univers, men det blir jo ikke borte for all tid selv om andre viser frem andre sider ved det.
I novellen jeg nevnte, "Den første kjærlighet", skildrer Prøysen innsiktsfullt hvordan en liten pikes fine opplevelse blir - slik hun opplever det - trampet på og latterliggjort, - noe som dessverre kan være like aktuelt i dag. Novellen sto opprinnelig i hans debutbok, Dørstokken heme, og det er så utrolig å tenke på at en ung mann har kunnet skrive noe slikt, - fantastisk!

Dette er mitt første møte med Alice Munro, og det var veldig positivt, - ikke så rart det kanskje, siden hun jo har fått Nobelprisen ;) Jeg har generelt ikke lest så mye noveller - til tross for at Borgens noveller tilhører mine favoritter - , jeg har foretrukket lengre bøker hvor jeg har kunnet forsvinne inn i en verden over lengre tid. Men med årene har nok den trangen blitt svakere og jeg er mindre utholdende, og nå oppdaget jeg at novelleformatet passer meg veldig bra!

"Dear Life" heter samlingen på engelsk, "Bare livet" på norsk, - det er vel ikke helt sammenfallende, men i alle historiene står selve livet sentralt. Men det er skildret så hverdagslig og "smått", ikke med store ord. Og det er ofte skildret lenge etterpå, så man også merker tidsspennet og ser hvordan små hendelser får livet til å endre seg, kombinert med at man opplever hovedpersonenes liv som et resultat av den personligheten de har. Historiene foregår i Canada, hovedsakelig i tidlig etterkrigstid, og er veldig interessante og tankevekkende.

Jeg opplevde disse novellene som sukkertøy jeg nøt ett og ett og gledet meg til, og jeg tenkte at dette er en klar "sekser", til tross for at ingen andre hadde gitt den det. Men så ble jeg faktisk litt usikker, - for etterpå begynte jeg på noen noveller av en annen, ikke-nobelprisvinnende forfatter, og ble så grepet av dem, at jeg tenkte: disse er jo enda bedre!! Og det var "faktisk" noen av Prøysens noveller, - Prøysen som det i en herværende dagsavis tidligere i år ble stilt spørsmål ved om var verdig å feires så stort, - hans historier var jo så bundet til en forgangen tid og ditto miljø! Der Munro skildrer småbylivet i Canada i etterkrigstiden, skildrer Prøysen livet på Hedmarken til omtrent samme tid, kanskje litt tidligere, - men det er visst ikke "fint" nok ;-) Hovedpoenget mitt er at jeg ble vel så grepet av menneskeskildringene til Prøysen som jeg ble av Munros, Prøysen skildrer de som er nederst med en så dyp varme, innlevelse og forståelse at jeg får helt gåsehud, - og det gjorde jeg ikke da jeg leste Munro. Men så spørs det om det er "gåsehudeffekten" som skal være avgjørende, - jeg gir dem begge en sekser og anbefaler alle å lese "Den første kjærlighet" i "Folket i plassgrenda" der han lever seg inn i sinnet til en fire år gammel jente!

Nå er den bestilt :-)

Takk for tipset, - den gleder jeg meg til! :-)

De fem bøkene fra Finnskogen er definitivt kommet i en rekkefølge, men jeg husker dessverre ikke hvilken ;-) De første (i hvert fall) er utgitt i pocket og lett tilgjengelige, - og som sagt: hvis det er grunn til å tro at du ikke får lest alle i umiddelbar sammenheng, så noter deg litt om hvem som er hvem av personene;-) God sommer!

Å, det hørtes ut som en fantastisk opplevelse, - heldiggris!

Når det gjelder valget mellom Holth eller Larsen, så kan jeg dessverre ikke hjelpe deg, fordi jeg ikke har lest Holth, - men jeg har hørt at bøkene hennes skal være gode. Men jeg har lest alle fem(!) bøkene til Larsen og synes de er utrolig bra! Hun har et eget, poetisk språk med en del tankevekkende filosofiske betraktninger som hever selve historien, - eller historiene, det er jo så mange mennesker involvert (og skal du lese dem, anbefaler jeg deg å lage en liten fortegnelse over hvem som er hvem!). Og Larsen skildrer alle disse menneskeskjebnene med en så stor kjærlighet at man blir rent varm om hjertet. Jeg tror hun har tilstrekkelig kunnskap om forholdene på Finnskogen til at historiene og detaljene er troverdige, men Åsta Holth var jo i hvert fall én generasjon eldre og har vel kanskje kjent det gamle livet på Finnskogen bedre, - men dette er ren gjetning.

Lykke til, hva du nå enn velger!

I denne såkalte "Mårbacka-trilogien" er det samlet tre bøker Selma Lagerlöf skrev om sin barndom, hvor hun også gjengir historier knyttet til familien, barndomshjemmet og området. Og for en som som både elsker Lagerlöfs forfatterskap og fortellerstemme, samt kulturhistorie generelt, har det vært en fest å lese dem!

De to bøkene, "Mårbacka" og "Et barns memoarer", forteller både om Mårbacka, slekten og området tilbake til tidlig 1800-tall og om hennes egen barndom der. Hun gjengir først historier hun er blitt fortalt og skildrer så det selvopplevde med en utrolig hukommelse og fortellerevne. Jeg synes det er utrolig spennende å lese bøker som kan gjenskape fortiden slik hun gjør, og hun klarer også å virkelig formidle historiens sus når hun f.eks. forteller om hvordan faren og tanten rundt 1870 tenkte undrende rundt hvordan det hadde vært der i gamle dager ...

Den siste boken,"Dagbok for Selma Ottilia Lagerlöf", er - som tittelen sier - en dagbok. Den beskriver hennes opphold i Stockholm noen måneder da hun var 14 år, og den er jo så godt skrevet at man må lure litt på hvor mye hun har pyntet på den i ettertid ... Men på den annen side, - hun var jo tidlig klar over at hun ville bli forfatter .

I disse bøkene kjenner man igjen mange figurer og hendelser fra de andre bøkene hennes, og man merker hvordan hun har brukt hjemtraktene og historiene derfra som en uuttømmelig kilde i forfatterskapet. Slik noen få familier på landet var nok for Jane Austen, var Värmlands historier nok for Selma Lagerlöf, - store forfattere kan skape noe stort av noe tilsynelatende lite!

For en del år siden hørte jeg Tore Renberg holde et fantastisk foredrag om Selma Lagerlöf, og han hadde den gang en veldig god artikkel om henne i Aftenposten. Jeg har søkt den opp i Aftenpostens arkiv, og gjengir lenken her, men jeg er usikker på om den kan leses av folk som ikke abonnerer på den avisen.

For dem som er interessert: her er en lenke til litt bakgrunnsstoff om Louisa May Alcott og Little Women:-)

I det siste har jeg kost meg med Selma Lagerlöfs Mårbacka-trilogi, og selv om jeg har vært på Mårbacka en liten tur før, har dette forsterket ønsket mitt om å komme dit igjen! Handlingen i "Gösta Berlings saga" er jo lagt til dette området, men nå som jeg også har lest om Mårbacka og familien Lagerlöf tilbake til begynnelsen av 1800-tallet, har jeg en mye større forståelse av livet og utviklingen der.
Det siste året har jeg også lest Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen med stor glede, så på hjemvei fra Mårbacka drar jeg gjennom Finnskogen, - to fluer i ett smekk!
Og faktisk er det snakk om en tredje flue, - på vei bort skal jeg prøve å finne ut hvor min nokså ukjente oldefar vokste opp i Vingerområdet :-)

Gøy det er flere Prins Valiant-fans der ute! :-) Jeg leste også ivrig alle de som kom på norsk på 70-tallet, og mine sønner får stadig nye danske av sin far, men jeg har ikke hengt med i lesingen. Kanskje jeg burde låne dem, - det var en tanke! :-)

Og jeg foretar en fascinerende tidsreise til Mårbacka på 1800-tallet!

Selma Lagerlöf: Mårbackatrilogien

Mange av Per Pettersons første bøker handler jo også om oppvekst i Oslo på den tiden, uten at jeg her og nå kan gå inn på hvilke.

Jeg har tittet i listene over de bøkene jeg leste i år og i fjor, og til min forundring oppdaget jeg at de nyere bøkene jeg har likt aller best, alle var norske!

1. På delt førsteplass (fordi de tilhører samme verk) kommer "Det synger i lauvet" og "Før snøen kommer" av Britt Karin Larsen.
2. Rangeringen av de to neste har jeg problemer med, men fordi "Mors gaver" av Cecilie Enger berørte meg mest, velger jeg den på annen plass.
3. På tredje plass kommer da "Jomfruen fra Norge", en fantastisk spennende, lærerik og vakker bok om kvinneskjebner og storpolitikk på begynnelsen av 1300-tallet.