Bokelskere.no

Lillian Leyb kommer til Ellis Island fra Russland på 1920 tallet, hun får etterhvert jobb som syerske og forsøker å jobbe seg oppover. Etter en tid får hun vite at hennes datter muligens er i live i Sibir og på reisen dit. En typisk "sidesnuer" (pageturner)av en bok, medrivende og lettlest. Kan absolutt være helge - eller ferielektyre.

jeg har akkurat lest ferdig boken nå. Kjøpte den når jeg så den var skrevet av Andrè Brink, en forfatter jeg har lest flere bøker av før og jeg synes han skriver godt. Jeg likte bokens underfundigheter, med kneleren og stjernene, synes også det er spennende å lese bøker fra Sør Afrika. Allikevel manglet den noe for å nå opp til tidligere bøker jeg har lest av han.

Til tider er persongalleriet noe karikert (særlig de slemme venninnene), men det plager meg lite. Til det er personene alt for lette å bli glad i. Dessuten er boka lite forutsigbar egentlig. Jeg ble overrrasket av både personer og handling flere ganger. Det er fint. Plottet er godt og orginalt, og tiden og miljøet Stockett beskriver er interessant. Forfatteren har selv vokst opp i et tilsvarende miljø, og det slår meg gang på gang at det er helt UTROLIG at vi her snakker om 1960, og ikke 1860. Segregeringspolitikken blomstrer, og Stockett gir den liv gjennom personene vi følger i boka. Hun viser også til historiske kilder, blant annet en lov som var gjeldende på den tiden som sier at “Ingen skal kreve av en hvit kvinne at hun skal pleie syke på avdelinger eller i værelser der mannlige negere er plassert” og “Det skal være forbundt for hvite personer å gifte seg med andre enn hvite personer. Ethvert ekteskap som strider mot denne paragrafen skal erklæres ugyldig” (s. 192). Jeg liker også utrolig godt bihistorien til Miss Celia, som har vokst opp i hvit underklasse (white trash) og hvordan hun også sliter med å finne en plass blant de andre hvite. Det gir en fin kontrast til fortellingen.

Jeg er akkurat ferdig med boken, jeg tenkte også på en svensk utgave av Forrest Gump. Leste boken på svensk, synes den tok seg veldig opp på slutten, lo høyt flere ganger, og det er det ikke ofte jeg gjør. Jeg likte boken, selv om den ikke var like medrivende hele tiden.

Er sykmeldt om dagen og har vært til behandling, da ble bokhandelen en vel fortjent premie til meg selv. Der var det fremdeles salg! Dette er fangsten; Jostein Gaarder: Slottet i Pyreneene Mattis Øybø : Ingen er alene James Meek: Kjærlighetens utposter Andre Brinck: Kneleren Terje Holtet Larsen: Home is where you die Virginia Ironside: 59 og alt det der Ketil Bjørnstad Til musikken Iselin C Herman: Domino Jose Saramanog: Beleiringen av Lisboa Amy Bloom: Lillian Leybs utrolige reise Alle disse for 49kr stykket Superfornøyd.

Ja kanskje jeg skal prøve det... pleier ikke å være så treig med bøker, men det rare var at min søster som også leser mye, hadde det på samme måten, fått den anbefalt og gitt opp å lese den.

Fikk denne boken sterkt anbefalt av venner, har begynt på den 2 ganger, men får det ikke til. Den treffer bare ikke meg.

Ja jeg så den og likte den, mannen min måtte gå ut når de var på restauranten med de nye kollegene og "helten" gjorde narr av konen sin , da orket ikke han mer, ble så ille berørt. jeg fikk veldig lyst til å gi helten noen gode råd, og da fungerer den vel etter hensikten?

Dette var en STOR skuffelse

Ble så skuffet når jeg leste denne etter å ha lest Mengele zoo

mange år siden jeg leste denne, men den ble jeg sugd inn i.

Ja den gjorde skikkelig inntrykk på meg og!

Jeg er alltid på jakt etter den gode historien, og dette er en!

Styrken i denne boka er plottet. Det ligger en utrolig kul idè i bunnen; å kunne lese høyt så godt at du leser figurene ut av boka. Og det er jo dumt når man leser fram fæle skurker! En annen styrke i boka er karakterene. Feige og egoistiske Støvfinger og den asosiale bokelskeren Elinor er mine desidert favoritter, mens begge gutta mine holder en knapp på Farid, eks-røver og god til å snike seg rundt i mørket. Det er fargerike, rare, morsomme karakterer, som ikke lider av den klassiske helt/skurk (snill/slem)syken som fantasygenren ofte lider av.

Bokas svakhet synes jeg er språket til Funke. Hun strør om seg med metaforer (eller hva det heter) og det blir til tider litt voldsomt. Jeg burde spart på noen eksempler, men har bare ett: Stemmen hennes var borte som et klesplagg hun hadde sluttet å bruke (s. 503). Det er veldig mye i boka som er som ett eller annet. Nesten på hver side. Og det funker ikke alltid like bra.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2009/12/04/blekkhjerte/

Denne boka er den beste i trilogien. Robin Hobb er mesterlig når det gjelder nettopp karakterer. Hun er nådeløs, noen scener er helt grusomme (en ung gutt som gråter seg inn i døden etter å ha blitt forgiftet av vår kjære hovedperson), andre fantastisk morsomme (Fitz introduserer Nighteyes som en snill, gammel hund og ber han logre – dialogene mellom menneske og ulv er fantastisk underholdende noen steder). Noen av Robin Hobbs karakterer er uvanlige, f.eks. den tvekjønnede narren (The Fool) som elsker Fitz og overbeviser ham at kjærlighet og kjønn er relative størrelser. Regal er en skikkelig ondskapsfull jævel som er en verdig motstander hele veien. Magikonseptet til Robin Hobb er fantastisk, hun beskriver det utrolig godt. Bildene svømmer over netthinnen min mens jeg leser – jeg vandrer sammen med personene i boka.

Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/13/assassins-quest-robin-hobb/

Morsomt, jeg skrev om kvinnelige forfattere som har tatt selmord, leste Sylvia Plath, Tove Ditlevsen, Ragnhild Jølsen og Amalie Skram

En fantastisk bok, det var sommerens bok for meg i 2008 tror jeg, drar deg inn i dette underfulle mellom fantasi og virkelighet! Anbefales!

Historien er spennende og lett å følge. Miljøet er troverdig, jeg vil tro at forfatteren kjenner Japan godt. Å knytte historien til terrorisme i Japan heller enn til mer vestlige hendelser, gir fortellingen en annen dimensjon som kler boka.

Det som bremser min opplevelse av denne boka er språket. Språket er ikke med på å løfte historien, det glir på en måte ikke helt av seg selv, det er ikke integrert inn i historien, men det virker som om Drangsholt av og til sliter med å skape flyt. Særlig en del av dialogene er tunge og stivbeinte.

En ganske god debutroman. Her kan du lese hele omtalen min: http://knirk.wordpress.com/2011/03/08/humlefangeren-janne-s-drangsholt/

Er det noen som var og så Enquist på Litteraturhuset og som har lyst til å gi et lite referat for oss som ikke var der? Evt. gi lenke til omtaler på nett. Finner ingenting og jeg skulle så gjerne vært der.