Bokelskere.no

Tja, jeg er ikke helt ovebevist. Synes den var passe kjedelig og litt for svarthvit. Kanskje fordi jeg ikke jobber i akademia. Kanskje fordi jeg har en annen form for humor enn Helene Uri. Kanskje fordi jeg blir litt svett av kvinnefellesskap som finner samholdet i manneforakt. Uansett - ikke helt overbevist, selv om den absolutt har noen kvaliteter (f.eks. er karakterene godt utviklet). Jeg har skrevet om boka her:

http://knirk.wordpress.com/2011/06/30/kjerringer-helene-uri/

Dette skal bli en av sommerens bestselger sies det. Jeg er fan av Kate Morton, så veien var kort til anskaffelse av Lucinda Rileys bok. 600 sider ble påbegynt en lørdag kveld. Søndag morgen har jeg kommet langt. Mannen min spør hva boka handler om. Jeg begynner å fortelle – og jo mer jeg sier jo mer problemer får jeg. Det høres unektelig ut som en skikkelig dårlig dameroman. Skal Lorden ta over slottet hjemme eller velge kjærligheten til den søte thaipiken han møtte på en sydhavsøy under krigen? Kan en ung kvinne komme over tapet av sin sønn og mann, og velge kjærligheten til en mann som tilfeldigvis viser seg å være en … ja…en engelsk Lord han også. Hva skjer når den forsmådde kone finner de hemmelige kjærlighetsbrevene? Og gartneren som sverger…. nei, jeg skal ikke røpe mere av handlingen. Hjemme hos oss endte hvertfall gjenfortellingen med en latterkule, og etter hvert som jeg leste boka fikk mannen min stadige dramatiske rapporter. Mandag kveld leste jeg siste side og må ærlig innrømme at det var en eventyrlig reise og en skikkelig pageturner, så får man ta handlingen og de tidvis syltynne karakterskildringene som de er.

http://knirk.wordpress.com/2011/06/24/orkideens-hemmelighet-lucinda-riley/

ja, Min datter Lisbeth lekte vi hjemme, den gjorde inntrykke! Og Heidi husker jeg ble lest høyt for meg, min bestefar bodde hos oss, så jeg og <heidi hadde noe felles. Lånerne husker jeg godt, den gjorde te kjempeinntrykk, var det sant eller.. det kunne jo skje.. ting blir jo borte..

ÅÅ! Den hadde jeg glemt! Dette var en av mine favoritter da jeg var ung. Takk tusen takk for at du minnet meg på den. Mimre mimre.

Jeg er alltid nysgjerrig på forfatteren. Trenger ikke å vite mye, men jeg googler alltid; ser bilde og leser litt om vedkommende. Det holder - så vet jeg hvem som fører pennen, og da er vi i dialog på en måte. Det liker jeg.

Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug.

Nettopp! Jeg har lest den første nå, og ser at det kan bli morsomt, men sleit med å komme inn i universet. Hvilken bok skal jeg begynne med for å komme ordentlig i gang? Har forresten skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/20/samlesning-the-colour-of-magic-terry-pratchett/

Ja!!!! Fantastisk god bok!

Historien og boka er mørk, nesten sort, selv om humoren også hele veien er tilstede. Det er mye vold, og slosscenene er i detalj noen av de beste jeg har lest, selv om noen av dem kanskje blir litt for lange. Magi tar liten plass så langt i historien. I tillegg til karakterutvikling, er Abercrombies andre styrke beskrivelser, små detaljer, som gjør at du umiddelbart dras inn der det skjer: På et tak, i et smug eller i torturistens grep. Smak, lukter, lyder – alt kommer tydelig fram i Abercrombies grep.

Slutten er kanskje den jeg liker dårligst. Det er selvsagt vanskelig å skulle lage en cliffhanger, men i stedet for å utvikle fortellingen i dybden, blir de siste femti sidene en actionsekvens som James Bond ville vært misunnelig på. Men, men – greit nok. Jeg gleder meg til neste bok – den står allerede i hylla og skal på begynnes snart. At dette er en debutroman – er helt uvirkelig.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/12/samlesning-the-blade-itself-joe-abercrombie/

Denne boka er tett innpå og detaljert. Her skrider alt rolig fram, og spenningen ligger i små detaljer; en serviett som legges over et uferdig måltid, en kommentar som faller eller en bevegelse som skaper undring. Ulset har et godt grep om teksten, og forvalter handlingen med varsom hånd. Det oppstår noe i meg når jeg leser, først og fremst en voldsom irritasjon ovenfor alle karakterene, og boka i sin helhet. Ikke vet jeg om det er intensjonen, men friksjonen mellom personene gjør at jeg misliker å lese boka. Jeg kjenner det buldrer av irritasjon i magen. Dette omhandler to ulike sider ved teksten. For det første oppfører Louise seg så inn i hampen dårlig at det terger meg til bristepunktet. Maken til drittkjerring. Uhøflig, sart og uten evne til å ta vare på en relasjon. Hun og mannen invaderer huset til en fremmed gammel dame, og belønner med sure kommentarer, stillhet, og et undrende utenfrablikk. Dette berører det andre nivået som irriterer meg og som går på kvaliteten på teksten: Jeg synes det til tider er en liten troverdig historie. Louise og Henrik framstår som utrolig nysgjerrige på landet rundt seg; de er på biltur for å oppleve, de går turer og utforsker, de suger til seg landskapet rundt. Når de da kommer inn i Almas hus, forsvinner denne nysgjerrigheten som dugg for solen. De har lyst til å bo hos den gamle damen, men oppfører seg hele tiden som om de har blitt tvunget inn i en relasjon til et vanskelig menneske. Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror helt dypt menneskelig ville begge parter ha forsøkt å ta vare på relasjonen i et såpass spesielt møte. Med å rekke ut en hånd, stille et spørsmål, ta hensyn. Så kunne selvsagt situasjoner med klønete stillhet oppstå, en sur kommentar falle, en serviett lagt diskret over en uspist middag skje.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/06/15/biltur-mari-ulset/

ja jeg satt på fanget til min morfar hver morgen, først måtte jeg være musestille mens han hørte på andakten og etterpå var det barnetimen for de minste før han fulgte meg til barnehagen. Lørdagshørespillet var toppen! " Indianarane kommer" replikk fra en serie om nybyggere, noen som husker den? "Gråpus" var også viktig i den derien. Å høre opplesninger på radioen er fremdeles en glede. Vi dramatiserte mye bøker, frøken Detektiv selvfølgelig, men best husker at vi dramatiserte " Min datter Lisbeth" av Annik Saxegaard. Som juleforberedelse leste moren min høyt tante Pose i førjulstiden, det gav julestemning! Min søster og jeg var også ivrige bidragsytere til barnetimeboka, både på planleggingsstadiet og noen ganger sendte vi inn. Vi skrev også skuespill og sendte inn og jeg fikk være med i et hørespill, det var stort!

Kom på hvor jeg hadde sett det også, så her kommer lenken :) http://www.platekompaniet.no/Film.aspx/DVD/Tomorrow_When_The_War_Began/?id=NO1243736

Vet ikke om den kommer på kino, men jeg så et sted at den skulle komme på DVD i løpet av høsten. :)

Helt enig med deg :-)

Vilja skal begynne i trede klasse, men gruer seg. Hun har dysleksi og er usikker på hva den nye læreren tenker om det.

Boka handler om hvordan det er å ha Dysleksi. Den beskriver det akkurat slik som det er, til og med på en lettlest måte. Boka egner seg godt for barn i 10 - 12 års alder enten de har dysleksi eller kjenner noen som her det.

<<Varm, vittig og viktig bok>> skriver Vårt Land. Boka er støttet av Leser søker bok og har forord skrevet av Marianne Grønner og Åsne Midtbø Aas fra Dysleksi Norge.

En som heter Bo Hanson har også laget musikk til dette.. vakker musikk

Jeg husker også at de ble filmet for tv, mener at det var Liv Ullmann som spilte Alberte, men det er maaaange år siden, serien var vel i svart hvitt og jeg var ganske så ung.

Jeg husker også at de ble filmet for tv, mener at det var Liv Ullmann som spilte Alberte, men det er maaaange år siden, serien var vel i svart hvitt og jeg var ganske så ung.

Leste den for flere år siden, det var årets leseopplevelse for meg! Har anbefalt den til mange! Det gikk overraskende greit å lese nynorsk.

Vår verden kan ikke se forbi dagen i dag, fordi dere har tatt morgendagen. Men fordi dere har morgendagen foran dere kan dere ikke se hva som skjer i dag.