Bokelskere.no

Førnøyelig, velskrevet, spennede miljøthriller fra oppdrettsnæringen. Et oppdrettsanlegg i Brønnøy blir utsatt for sabotasje. Les mer i min blogg her

En utrolig sterk og viktig bok om somaliske Samia, løpetalentet som ville til OL i London i 2012, men som omkom under båtflukt over Middelhavet. Les mer i blogginnlegget mitt hvis du vil.

Jeg ble helt fortjust i Sara Stridsberg roman Drømmefakultetet og hennes evne til å skrive så intens om det vonde, det vakre, det mørke og det lyse i livet. I sin nyeste roman Beckomberga imponerer hun fortsatt, men tonen er roligere, formen mildere, struktur og komposisjon ryddigere og mer forutsigbar. Men så skriver hun om det nære, inspirert av sin egen familie, sin egen far, seg selv, om mentalsykehuset Beckomberga der hennes far var innlagt da hun selv var liten. Dermed så risikerer hun også mer.

Jackies far, Jimmi Darling blir innlagt på Beckomberga, et stort psykiatrisk sykehus i Stockholm. Jackies mor og far er skilt. Jimmie drikker for mye, han er alkoholiker, han ble syk. Datteren Jackie besøker faren ofte og bruker mer og mer tid på sykehuset. Hun trives der. Gjennom henne blir vi kjent med flere pasienter. Olof som har vær der nesten hele livet, som blir utskrevet til ingenting, et liv han ikke vil eller greier å mestre. Olof Palme besøker også sykehuset, der hans mor er innlagt i periode. Paul er en annen pasient, som har gjort noe fælt. Jackie blir en nær venn med ham. Vi blir også kjent med psykiater Edvard Winterson, som tar med seg pasientene, både Jimmie og kvinnen Sabina til fester utenfor sykehuset.

Vi får innblikk i Jimmies historie. Hans mor var også alkoholiker, og tok livet sitt. Jimmie har arvet det mørke. Han er også redd for at Jackie har arvet det. Men Jackie vil bare være hos faren sin . Kanskje kan hun redde ham? Han vil jo bare dø, og planlegger ofte å ta livet sitt, og ber dattera om hjelp til det.

En dyster stemning hviler over romanen. Det er for meg på grensen av hvor tungt jeg liker å lese, uten å bli for dyster selv. Jimmie har sine lyse øyeblikk, små smil, men for det meste er han deprimert, elsker å drikke, vil dø, greier ikke å elske andre mennesker, ikke nok. Jeg lurer på om han er dystymisk. Et menneske som ikke vet hvordan det er å være glad. Og Jackie, den lille jenta som bare vil være nær ham, som tror hun kan redde ham. Det er vondt.

Samtidig er det noe vakkert i alt, hennes kjærlighet, naturskildringene, følelsene, drømmene. Stridsbergs språk og skildringer, nydelige, gjør den store og hele forskjellen sammenlignet med mange andre romaner med lignende problematikk. Det er lyst og vakkert, det er mørkt og dystert, det er sorg og kjærlighet, savn og ensomhet. Det tristeste av alt er å lese om Olof, den siste pasienten, så totalt bunnløst ensomt kan et menneske være. Og slike som ham skrev de ut til en verden de ikke hadde en sjanse til å mestre, da institusjonene skulle bygges ned, da pasientene var såkalt friske nok.

Om kjærligheten skriver Stridsberg så innmari bra, i en passasje mellom Jackie, barnet, og Paul:

"Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, må vi isolere den," sier han,- "det fins bare du, Jackie."

Hvis kjærligheten er en sinnsykdom, er Paul det sykeste mennesket jeg noensinne har truffet, og jeg er så redd for at han skal bli kurert. "Ikke vær urolig, baby",- sier han og holder hendene mine i en skrustikke over hodet, - "det går ikke an å bli frisk av dette her." ( s. 236)

Sara Stridsberg har tilegnet romanen til alle som var innom sykehusparken på Beckomberga i årene 1932 til 1995.

Hennes far leste manuset før hun sendte det inn og han godkjente alt hun skrev, har hun fortalt i et intervju.

Jeg tenker at det er veldig godt gjort å skrive en slik sterk utleverende roman, selv om vi ikke vet hva som er hentet fra hennes oppvekst og farens liv, og hva som er diktet. Uansett må det ha kostet. Jeg synes hun har greid kunsten å gjøre dette til en sterk og allmengyldig roman, uten at den bikker over i det sentimentale. Dette er også et lite stykke psykiatrihistorie.

Romanen leste jeg ut i løpet av en dag, med nødvendige pauser. Stoffet er sterkt, men språket er så vakkert og historien så levende at jeg bare måtte lese videre.

Hele blogginnlegget mitt HER

Den lille boka på 103 sider er fort lest, selv om jeg ikke raste gjennom sidene. Språket er særegent, kebabnorsk, gjennomført hele veien. Historien fortelles gjennom Mariana, om vennene, ting som skjer, de i klassen, i nabolaget, forelskelsen, foreldrene. broren, både den lille, Matias, som er så redd og den store, Alvaro, som er i fengsel.
Boka er både humoristisk, litt vond og god. Forfatteren skildrer et røfft ungdomsmiljø, med røff språkbruk, og det kan verken være lett å være ungdom eller lærer. Jeg fikk stor medfølelse med blant annet lærer Frode, som vi leser om over her. Det er ikke bare bare, og det skal sterk rygg til for å tåle slike elever dag ut og dag inn. Ikke at disse elevene nødvendigvis var værre enn ungdomskoleelever alltid har vært, men språket virker nok tøffere, og noen miljøer, og skoler, har nok sterkere innslag av flere tøffe elever enn i andre miljøer.
Marianas typiske fjortistanker, den stormende forelskelsen i Muhammed, fra Tyrkia og muslim, alle følelsene; godt og troverdig skildret. Mariana som sier til faren sin, den chilenske skapkatolikken, at hun vil konvertere til islam, så faren klikker.
Jeg var litt spent på språket, siden jeg hadde lest noen utdrag på forhånd. Det var faktisk ikke noe problem å lese ei hel bok med kebabspråk. Noen ord og uttrykk skjønte jeg ikke, men de fikk jeg oppklart av min yngste sønn som har mer av dette vokabularet inne.
Bæda, baila, læpsa, wina, kæse, chipperdame.. osv..

Jeg likte godt å lese denne boka, og den kunne godt ha vært lengre for min del. Jeg er spent på hva forfatteren viser oss i sin neste bok. Blir det fra samme drabantbymiljø? Innvandrermiljø? Kebabspråk? Eller noe helt annet? En debutant på 20 år er jo ganske så spesielt, så her kan vi ha mye å se frem til. Wollah!

Hele bloggomtalen min HER

En foruroligende roman ot Bea Britt i eksistensiell krise. Velskrevet, kompleks, der den tar for seg flere generasjoner. Om sosial arv, slektsmørket som går igjen. Ikke så lystig, men en bok med mange bilder og refleksjoner over å være kvinne i dag, før, om ekteskap, om å være mor, om menn, samliv, kjælighet, kunst, å være, å holde ut..

Min bloggomtale

Zack er den første boka i en serie på 12 bøker, og kalles Herkulesserien. Tanken er at myten om den greske guden Herkules skal ligge som en slags understrøm gjennom serien. Zack Herry sliter med et mørke, en dobbel bunn, som han takler med å ruse seg på amfetamin, kokain, damer og andre droger i Stockholms underverden. Om dagen skal han skjøtte jobben sin som førstebetjent i politets spesialenhet. Han er bare 27 år, men er dreven, har god teft og handlekraft, er sterk, vågal og kjekk.

I denne første boka om Zack skal han bakse med en stor drapssak, fire asiatiske kvinner er brutalt myrdet, en femte funnet grusomt mishandlet og medtatt utenfor et sykehus. Under etterforskingen som sirkler rundt et eller flere massasjeinstitutt, skjer flere bortføringer og mere blod skal dryppe..
Vi snakker tematisk om menneskehandel, kvinnehat eller rasisme. Zack og kollegaene Deniz og Douglas får mer enn nok å henge fingrene i.
Og mens Zack blir mer og mer sliten, går døgnet i ett, og han risikerer å bli parkert. Når han ikke er ute og snorter med vennen Abdulah eller går til sengs med en vakker kvinne, er han hos Mera, kjæresten, eller hjemme hvor minner fra fortiden dukker opp. Hans mor politikvinne Anna Herry, ble drept da Zack var fem år. Vil han hevne henne?

Jeg slet litt med å komme meg igjennom denne boka. Den er ganske annerledes enn Midtvinterblod. Kallentofts poetiske penn er dempet kraftig, men jeg ser den igjen i kapitteloverskrifter og litt her og der.

…

Jeg greide heller ikke å engasjere meg nok i Zack. Det kan ha med tematikk å gjøre, det blir så voldsomt med dette hallik, kvinnehandel, asiadamer, horekunder, massasjeinstitutt, elendighet- tema. Det kan også ha med mangel på dybde. Jeg synes det tok tid før jeg fikk tak på Zack og hans kolleger, eller de andre personene i boka. Navnene på kvinnene og ofrene var også vanskelig å huske, og da gikk de i surr for meg. Men det gikk bedre etterhvert, og da jeg var ferdig med boka var jeg både lettet over at det hele var over, samtidig som jeg så litt frem til neste bok om Zack. Jeg vil jo følge ham litt videre, såpass interessert ble jeg dog. Zack er tross alt et mer forfriskende pust i krimlitteraturen selv om han bruker droger, enn sine eldre alkoholiserte krimheltkolleger.

Hele omtalen min HER

Denne likte jeg også godt. Har blogget om den.

Ei herlig bok, en skikkelig kosebok. Både spennede og humoristisk. Jeg lo mange ganger. En feelgoodfest etter Drømmefakultetet…
Ga den 5 pluss , tenderer opp til 6 synes jeg.

Her fikk jeg svar- Så fint skrevet.:)

Var Et friluftsliv like bra synes du?

Takk for det Norah. Ja, jeg likte denne boka.:)

Igjen har Fjell skrevet en meget spennende krim. Den er ikke så intens og interessant som Heveren, men duger i massevis. Fjell skriver ubesværet lett og tar oss med i Oslos underverden av kokainselgere og misbrukere, dresskledde rikinger, vakre damer og biler, og kyniske narko- og andre businessfolk. Anton Brekke blir beordret til å finne ut av hva som skjedde da Fiva ble dømt, hvorfor og hvordan, og hvor Zahl har vært i alle de årene. Det ene vikler seg inn i det andre, vi kastes frem og tilbake i tid, sammenhenger og tragiske hendelser trer gradvis frem gjennom korte kapitler. Dette er en lettere krim på mange måter, selv om temaet narko er tungt nok, men det er befriende lett å lese, ikke mye utbrodering av voldsepisoder, litt lun og snerten humor og friske replikker. Den er uforutsigbar nok til å bli spennende hele veien, selv om spenningsnivået ikke er av det slaget som holder meg søvnløs om natta. Og vet du, jeg synes faktisk det var godt at det gikk an å legge fra seg boka, og lese den over flere dager. Jeg storkoste meg med Rovdyret, og gleder meg til neste Anton Brekke-krim.

Les hele min omtale HER

Miniomtale med smakebit: Jeg leste ferdig boka i kveld og vil absolutt anbefale den videre. Den er fornøyelig, har gode og levende karakterer og er lettlest. Guttepjokkene Rolf og kompisene Erling og Prestesønnen er en umake kompisgjeng som finner på mye rart og grubler på mye også, i alle fall Prestesønnen og Rolf. Erling er nok litt enklere slik, selv om han liker å spille at han har onde ånder inne i seg.
De vaker en del på kirkegården og skremmer seg selv med spøkelser og ånder..
Lillebroren til Rolf på seks år er og en artig skrue,og søstra som blir konfirmert er frekk og i full pubertetsflor.
Og så er det forelskelser, drama, en nervesyk mamma som elsker Jim Reeves og barn som ikke er så veldig snille akkurat hele tiden..
Jeg visste ikke at Hovland var så moro.:)

Bloggomtalen

En norske, en danske og en inuitt. Eller flere. Psykiatrisk, Riget og Null-avdelingen i København, et sammenbrudd eller to, familiekonflikter og gammelt grums. Spøkelser i sinnet og på høylys dag, og grønlandshval. Mest i Køben, men til slutt en tur til Grønland, til Nuuk for Klaus og Espen. Filmskaperen og forfatteren og Klaus`grønlandske familie. Ungdommer på skråplan, musikk, gamle minner, gammelt vennskap ruster ikke, men en har dødd. Dette og mye mer handler Til Nuuk om. Interessant, omfangsrikt, frodig og faktisk en del morsomt skrevet også av den gamle ringreven; 69 år gamle Espen Haavardsholm .

Espen reiser fra Oslo til København for å besøke sin gamle venn Klaus og hans familie. Klaus blir innlagt på psykiatrisk, de sier at Klaus har fått et "illebefinnende", men kona Sara vil at Espen skal komme på besøk alikevel. Hun har vel et håp om at Espen kan være til hjelp for Klaus, som har forsøkt å ta livet av seg. Espen spekulerer mye på årsaken, og om han og Sara egentlig har det så bra. Hva skjuler Klaus og hva skjuler Sara? Og hva med deres tvillingbarn som spiller i band og er ganske outrerte? Klaus`mor bor også ved siden av og er ikke akkurat venn med Sara. Sara er fra Grønland, og har flere slektninger i København, blant annet et par heroinister som Espen støter på.

Espen treffer også en gammel venn på toget til København, som er adoptivfaren til sønnen til hans bestekompis Roger fra tenårene, som døde ved en ulykke, eller var det egentlig det? Rikard Myhr inviterer Espen til seg og sønnen Kai i København og det bygger seg opp grove mistanker etterhvert, og Espen må gjenoppleve ting han har gjemt langt i sitt indre. Saken er den at Espen også skrev en roman om Roger, og der har beskrevet noe om hvordan han døde, og tematikken om hva som er virkelig, selvbiografisk, hva som er løgn, og hva har man rett til å utlevere om andre menneskers liv i en roman blir et sentralt tema i møte med Myhr og sønnen og i Espens mørke selvransakelser. Sønnen er journalist og kjører Espen hardt i et intervju om boka:

Så du ser for deg at en forfatter har rett til å anvende hvilket som helst stoff litterært?
Ja.
Uten noen form for menneskelige hensyn?
Det må en jo.
…..
Men synes du ikke at det ligger en form for brutal kynisme i dette å blande fakta og fiksjon på den måten du gjør i en roman som den du leste fra i dag?
.. (her grubler Espen på om han kan ha noe rett i sine insinuasjoner og tenker..:)
Er det i realiteten sånn jeg har holdt på i de mest personlige hensynsløse av bøkene mine? Er det en slags satans snylter og parasitt jeg har blitt? (s. 115-116)

Det er jo umulig å ikke få Knausgårddebattassosiasjoner her, og flere forfattere har tatt opp temaet både i sine romaner og i debatter etter dette.

Det skjer flere dramatiske ting i denne romanen der Espen prøver å hjelpe Klaus, finne ut av Sara og familien Myhr, samt at en gammelkjæreste også dukker opp. Etter en ulykke på jernbanestasjonen som Klaus og Espen blir vitne til, tilter de begge og får et opphold på psykiatrisk. For Klaus;- igjen. Etter det, får de endelig tatt seg en tur til Grønland, som jeg som leser også har sett frem til å få bli med på.

I en passasje fra Null-avdelingen, Riget, viser Haavardsholm flere ganger sin humoristiske side, som forøvrig dukker opp her og det gjennom boka. Han våkner etter koma og har avdelingsoverlegen på besøk:

Er du bare en "ting" nå? Her på Null-avdelingen kjennes det noen ganger sånn mens du fra høyt der oppe under taket iakttar den slitne gubbekroppen din som ligger i senga og studerer , eller beveger seg gjennom avdelingen med små, slepende og kraftløse skritt. Da du en stund etter ankomsten får din audiens hos Hans Mørke Majestet, overlegen med de tjukke brilleglassene, presenterer han seg som professor Hieronymus.
Men er ikke det tittelen på en roman av Amalie Skram? mumler du lydløst fra langt der inne i tåkeheimen din. ( s.251)

Haavardsholm har skrevet en innholdsrik roman med mye handling, men også mye tilbakeblikk fra en eldre mann, mye refleksjon og skjelmske grublerier. Språket er direkte, røfft til tider, replikkene kan være saftige, dialogene godt spikket. Fortellerperspektivet forstyrret meg dog en del. Fortelleren er Espen, i jeg-form, som skifter plutselig over i du-form, og dette gjentas gjennom hele boka. Jeg forstår det slik at det skal vise Espens to sider, der han ofte ser på seg selv utenfra, som beskrevet på baksiden av boka:

Jeg er den jeg er, og samtidig iakttar jeg meg sjøl utenfra. Til og med i livets mest intime øyeblikk kan det være sånn. Tenk om denne Andre en dag skulle vokse til å bli den sterkeste, og overta makten over deg?

Jeg har forøvrig lest lite av Espen Haavardsholms mangfoldige forfatterskap, men leste vel noe for mange år siden, som jeg ikke husker så mye av nå. Hvor mye selvbiografisk denne romanen er, vet jeg heller ikke, men har forstått det som at han bruker seg selv mye i sine romaner. Han skriver også i sluttordet at han har nikk til flere av sine romaner i denne boka.

Dagsavisen skriver dette:
Espen Haavardsholm har et stort talent for å skrive forførende lett om det intenst ubehagelige. Han gjør det med overbevisning i sin nyeste roman «Til Nuuk», som i likhet med flere av hans senere romaner legger seg tett på eget biografisk stoff.

Janneke Øverland hentyder også til at det er mye selvbiografisk stoff i denne romanen i sin anmeldelse.
(snutt fra hennes anmeldelse og andres på forlagets hjemmeside)

Spørsmål som romanen kretset om er også hvor viktig ungdomstiden er for resten av livet, hva som setter merker, hva som legges i skyggen og dukker opp før eller siden. Dette er ingen slukeroman. Til det er den for tettpakket med så mye handling og refleksjon, med ord, antydninger, musikalske, filosofiske og litterære referanser at jeg brukte noen dager på denne. Og så fikk jeg lyst til å sykle rundt i København da, men enda mer lyst til å reise en tur til tåkete, isete Grønland. Så du kan si, når jeg falt ut under lesingen, så drømte jeg kanskje akkurat om det.

hele blogginnlegget mitt her

I går kveld leste jeg den ferdige boka. Og jeg ble også der veldig berørt. Aina Basso skrev en sterk roman, Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark for få år siden. Finne ly har romanifolket som tema. Det virker som historikeren Basso har et spesielt hjerte for de som ble utsatt for overgrep og ondskap av folk og myndigheter i vårt land. Å skriver romaner om tematikken levendegjør historisk kunnskap som kan nå ut til mange flere en de som leser historisk sakprosa.

I Finne Ly møter vi Hanna av taterslekt som rømmer fra tukthuset hvor også hennes mor sitter. Hanna finner veien til en gård med to voksne sønner og deres far; gamlingen, hvor hun får jobbe. Vi følger Hanna i hennes dager der og hvordan hun etterhvert blir en kjær del av familien, men også en kilde til konflikt mellom brødrene. Harald får seg jobb og blir mye borte, mens Johannes , Hanna og gamlingen er på gården. Johannes er av mildere sort enn den harde og barske Harald, og sliter med undertrykt sjalusi og ulmende mørke som til tider blir ganske svart. Hanna blir på en måte veldig glad i alle tre. Men en dag stå tiggere på døra, og da starter dramaet for alvor.

Skiftet av synsvinkel mellom to fortellerstemmer; Johannes og Hanna i jeg-form, forvirret meg noe i starten, da det ikke var naturlige tydelige skifter, men etterhvert som jeg ble mer kjent med dem skjønte jeg det raskere. Uansett var dette en bok jeg forsøkte å lese sakte. Både fordi språket til Basso, som er poetisk og vakkert innbyr til det, med nydelige naturskildringer, men også fordi det var mye "tenkeluft" mellom de korte kapitlene.

Finne Ly er også en bok jeg anbefaler varmt. Den er lest på en kveld, hvis du vil. Tematikken er også høyaktuell i dag med stadige debatter om romfolket, tigging, og hvordan vi bør, skal og virkelig behandler dem.

Blogginnlegget mitt

Denne boka gjorde sterkt inntrykk på meg. Den omhandler en del av vår norske historie som de fleste av oss vet veldig lite om. Mange har lest Øya av Victoria Hislop og sågar reist til Spinalonga på Kreta (så også jeg), men få har visst om at vi hadde eget leprasykehus og fremstående vitenskapsfolk på området her i Norge. Sist søndag var Jon Almaas på jakt etter sine forfedre i serien Hvem tror du at du er? på NRK1, og fikk vite at oldefaren var spedalsk og levde sine siste år på St. Jørgens i Bergen. Episoden tok oss med til St. Jørgens, hvor det i dag er Lepramuseum og Plejestiftelsen hvor de behandlet spedalske. Vi fikk også et innblikk i dr. Gerhard Armauer Hansens virke. Det var ganske spesielt å se dette programmet så nært etter at jeg selv hadde lest denne romanen. Når vi snakket om programmet i jobblunsjen på mandag, visste heller ingen andre noe om at det var Lepramuseum i Bergen og noe om dr. Armauer Hansens betydning.

Nå skal det også sies, som nevnt i forlagets omtale, at dr. Hansen også begikk stygge og alvorlige overgrep mot pasienter i vitenskapens tjeneste. Slik Cattaneo beskriver det med sin dikteriske innsikt i romanen, kan man bare tenke seg hvor grusomt det må ha vært for de pasientene som ble utsatt for dette. Selv om mye i boka var trist å tenke på, som hvordan det måtte være for Berly å reise fra familien sin, og sviket hun opplevde da mannen hennes ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, så var det å lese om overgrepene som legen gjorde, det som gjorde meg mest forbannet.

Det gjør imidlertid godt å lese om det fine samholdet Berly og noen av de andre pasientene fikk, og hvordan hun og noen av de andre vi ble kjent med brukte sin skjebne for å gjøre det best mulig for andre i felleskapet. Jeg sluttet å telle dager er uansett ingen idylliserende roman. Jeg synes Cattaneo får godt frem hva disse menneskene sannsynligvis slet med, den sorgen de hadde, hva sykdommen gjorde med dem både fysisk og psykisk, og hvilke forhold de ellers levde under.
Det som overrasket meg mest var nok det at de kunne gå fritt rundt i Bergen , at de var ute og handlet med mer, selv om de ble skydd av de som ikke var spedalske. I Hislops Øya ble de spedalske helt isolert fra omverdenen.

Jeg sluttet å telle dager er en bok jeg anbefaler for alle som vil lære litt mer om vår norske historie i form av en gripende og velskrevet roman.

Mer i blogginnlegget mitt

Så bra!

Fleur av Marit Tusvik må være en av årets mest ufortjent undersnakkede bøker. Hadde det ikke vært for en god bokanmeldelse jeg leste i en avis, og en god bloggomtale for lenge siden, samt at Jon Michelet har fremsnakket boka, tror jeg den hadde gått meg hus forbi. Jeg trodde kanskje det var en ungpikeroman, skrevet av en ung pike, men slik er det jo absolutt ikke. Selv om Marit Tusvik var ukjent forfatter for meg, har hun et langt forfatterskap bak seg, og er selv en godt moden kvinne. At det handler om en ung pikes ferd ut i verden, er en annen sak.
Fleur er en av de bøkene jeg ikke hadde planlagt å lese, men som nappet i meg der den sto i nyhetshylla på det lokale biblioteket. -Jada, så tar jeg med deg hjem, sa jeg, og siden den fortsatte å nappe, ikke hyle, men stille nappet uten å gi seg, gikk den foran en hel bunke av andre bøker jeg har planlagt å lese. Noen bøker er bare sånn. Og siden jeg forsøker å lytte, valgte jeg å lese den. Nå. Og det angrer jeg ikke på.

Fleur er en helt nydelig bok om unge Maria som reiser til Tunis på et hjelpeprosjekt sammen med ungdommer fra mange land. Her skal hun være i 3-4 uker. Hun skal begynne på folkehøgskole når hun reiser tilbake til Norge. Men slik blir det ikke. Hun forelsker seg i Aziz, og blir. For å få egen leilighet må de gifte seg.
Romanen beskriver så fint deres kjærlighet, hennes optimisme, naivisme. Etterhvert kommer forskjellene frem, hun er jo tross alt hans kone og må finne seg i hans luner, hans skiftende humør, forholdet slår sprekker. Dette er er beskrevet så fint, også forholdet til familien hans, og vennen Bab, og alle stedene de reiser til. Beskrivelsene av naturen, maten, folket, støvet, varmen, skorpionene, sykehuset der Maria blir innlagt. Romanen er lekker, delikat, eksotisk, også litt lavmælt. Selv om det handler om ung kjærlighet, merker man at det er en voksen og erfaren forfatter som skriver med sin livsvisdom, uten fordommer, men med klokskap. Jeg får en god forståelse av hvordan det er å være Maria, nitten år i et fremmed land, å slite med kommunikasjon på grunn av språket, å være utenfor men likevel møte varme og inkludering, om hvordan hun langsomt forstår hvordan det også kan være å være ham, Aziz, som har skaffet seg en hvit kone, krysspresset mellom å være en araber og det som forventes av ham som mann, som kompis, som sønn, og det hun, Maria forventer.

Når jeg nå sitter og skriver får jeg nesten lyst til å lese romanen om igjen, gå inn i stemningen på nytt, og det er vel noe av den beste rosen jeg kan gi en bok.

Det er ganske utrolig at romanen har gått under radaren til de fleste bokbloggere og anmeldere. Det er synd, og jeg håper flere får øynene opp for denne skatten av en bok. Selv skal jeg utforske mer av Marit Tusviks forfatterskap.

Mitt blogginnlegg

Marmor sto dessverre ikke til forventingene. Marmor en en generasjonsroman i mange ledd, og rommer kanskje alt for mye? Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den skal handle om galskap og normalitet og gærne ittaljenera, -tematikk som vanligvis fenger meg. Jeg har også lest en roman av Brekke før, som jeg likte godt, Bergskatt. Dessverre fenget ikke Marmor meg like godt som Bergskatt.

Flere anmeldere og noen bloggere har skrevet veldig bra om boka. Mange har nok likt den bedre enn meg. Skjønt, det er ikke egentlig det at jeg ikke likte den, men den fenget meg ikke ordentlig. Det kan hende at det hadde noe med skrivestilen å gjøre . Den inngir distanse, selv om karakterene blir godt tegnet. Men det er utenpå, vi kommer ikke så mye inn i dem. Og jeg er vel mer glad i dybde, og færre personer å forholde meg til, hvis skrivestilen treffer. Her treffer vi slekta til fortelleren Carla i mange ledd, fra Toro; Gudnys bestefar og Carlas tippoldefar, og nedover til Carla som sitter der i begravelsen til bestemor Gudny og minnes hva hun har opplevd, hørt om slekta og sett.
Romanen er uten tvil frodig, og kan være tankevekkende om hva som ligger i slekta, hva som føres videre, og om hvilken innvirkning traumer har på omsorgsevne blant annet.
Jeg likte vel best Gudnys historie, fra da hun var lita jente og ungdomstida. Ellers synes jeg nok det ble veldig mye om mange, og det kan hende Brekke har forsøkt å favne for mye på 400 sider. Det gikk trått etterhvert. I alle for denne leseren.

Mitt blogginnlegg

Det er ikke bare Gaute Heivoll som har skrevet om besteforeldre i år. Det har også debutant Tine J. Sir gjort. Skjønt jeg vet ikke om det er hennes virkelige besteforeldre, eller diktet, men jeg-personens besteforeldre er det i alle fall det handler om. Bestemor føler trang til å realisere seg selv, komme seg bort en tur etter langt ekteskap. 40 år og med tenåringsbarn, en kvinne tatt som en selvfølge av både mann og barn. Hun drar til Oslo, skaffer seg jobb på en bar og havner på konsert på Kalvøya med Frank Zappa. Vi snakker 1973.

Jeg var også på Zappakonsert på 70-tallet, men fem år senere i Oslo, og jeg var tenåring. Ikke mor og midt i livet. Jeg tror mange kvinner brøt litt eller mye ut på den tiden, det lå i tidsånden, kvinnefrigjøringen, man godtok ikke lenger den tradisjonelle kjønnsrollen. Kvinner ville noe mer.
Bestemor til jeg-personen, leide seg leilighet i fire uker i Oslo. Fire uker var planen, og fire intensive uker ble det. Hun blir raskt kjent med folk, og henger sammen med disse vennene og sjefen sin Kjell i baren hvor hun jobber, ganske ofte. Og de drar på Zappakonsert sammen. Bestemor aner nok ikke helt hvor kjent artisten er, og forviller seg bak scenen.

" - Jeg beklager, jeg..jeg... jeg…finner ikke noe toalett. Hun kan høre at stemmen ikke bærer.
- Du er bak scenen. Du har ikke lov til å være her. Toalettene ligger der borte. " (s.52)

Mer vil ikke jeg røpe.

Tine J. Sir som er debutant, har skrevet en søt og fin liten fortelling om en viktig epoke i en bestemors liv, og om kjærlighet. Hun får sagt mye på få sider. Enkelt, rent, klisjefritt, og driv nok til at jeg raskt ble fenget av historien og leste den ut på litt over en time. Og slutten ble jeg skikkelig rørt av. Anbefales!

Blogginnlegg med musikkvideo av Zappa HER