Jeg har lest Øyvind Vågnes siste roman, Sone Z. Jeg fattet interesse etter å ha lest en god anmeldelse, og fant den stående på biblioteket, uten kø. Sone Z er en slags dystopi, science fiction. En liten, knapp, men spennende, litt ekkel bok om et samfunn slik vi helst ikke vil ha det.
Jeg skal også fatte meg i knapphet, siden det straks er jul, og jeg skal hente opp juletreet fra kjelleren om få minutter. Enda lever jeg ikke i et så totalovervåket og forurenset samfunn som de i denne boka. Men vi er på vei..
Det som er skremmende er at det skjer så umerkelig, så glidende, at folk flest godtar det. Det så vi under diskusjonen rundt Datalagringsdirektivet blant annet.
I Sone Z er alle overvåket, alt overvåket, alle bevegelser og samtaler filmes og tas opp.
Romanen er en ekkel advarsel om overvåkingssamfunent vi er i ferd med å bli en del av. En større ulykke har forurenset og ødelagt klimaet. De fleste fuglene har dødd. En mur skiller byen fra havet, der flyktningene prøver å komme seg inn. DeGarve leter etter datteren sin og blir stadig mer fortvilt, som mange andre også har blitt det.
Flyktingene som kravler oppover muren minner meg om Zombiene i World War Z.
Vågnes har skrevet en roman med dyster og klaustrofobisk stemning. Stilen er enkel, knapp, og kler boka. Den er velskrevet og mørk. Og ganske så pessimistisk. Kanskje også veldig realistisk?
Mitt hele blogginnlegg HER
Dette er en spennende, velskrevet og spesiell roman, vel verdt å få med seg.
Romanen handler om Martin, en god far, som blir mistenkt for seksuelle overgrep. Han er gift med Gina, en aktiv og ambisiøs kvinne som er mer opptatt av jobben enn familien. Gina er /var venninne av Lillian, Martins gammelkjæreste. Vi får innblikk i Martins forhold til begge kvinnene, livet før og nå, og Martins liv som far. Martin er en svært omsorgsfull og tilstedeværende far, en svært følsom person og far, og en mann som liker å ha huset i orden. Han begynner også å skrive, etter å ha blitt inspirert av Lillians nye mann; forfatteren Sølve Strøm. Martin viser også stor omsorg for Lillian når hennes nye forhold ryker.
Starten av boka er veldig spennende, som en thriller. Sidene føk avgårde. Det er også veldig interessant og fornøyelig å lese kapitlene om Martin og Sølve, og Martin som blir bedt om å lese Sølves siste manus. Martin synes det er noe stort jåleri, ja et utilgjengelig makkverk, men greier ikke å si det til Sølve. Det er så vanskelig å si det man egentlig mener, man vil jo ikke såre.
Det er også interessant å lese hvordan Martin og Gina fungerer som foreldre og ektepar, rollemønsteret og hvordan hverdagene deres er. Noen ganger lurer jeg på om det er litt ironisk fremstillt, for jeg tar meg i å humre og le over flere ting.
Men mest av alt er den en krypende ekkel historie, og både sår og vond. Tankevekkende. Jeg får jo medfølelse med Martin, selv om han til tider, særlig på slutten fremstår som i overkant selvmedlidende. Imidlertid trekkes det opp noen tankevekkere der om tilleggsbelastningene barn som blir utsatt for overgrep får å slite med. Er det slik, eller er det en del av overgriperens overlevelsestrategi for å frita seg noe skyld å tenke slik? Les og bedøm selv.
Anita Ness som svar til Marit Håverstad :
22:14, 19. desember 2014 Diskusjon: Anita Ness om Kjell Askildsen et liv av Alf van der Hagen av Alf van der Hagen
Tusen takk! Ja, det er en flott bok.:)
Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter. Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter. Men det er ingen hvemsomhelst som har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.
Boka er som sagt skrevet som et resultat av mange timers samtaler mellom Alf van der Hagen ( f.- 62) og Kjell Askildsen ( f.- 29). Van der Hagen har også snakket med hans barn, hans nåværende kone, viktige forfatterkolleger med flere, samt lest Askildsens uugitte notater, halvferdige noveller med mer. Dette er ingen vanlig biografi som sådan, men en personlig memoarbok, et langt intervju, en biografisk fremstilling, en blanding av mange ting. Alf van der Hagen har skrevet på samme måten før, om Dag Solstad. Solstad og Askildsen har det til felles at de ikke er spesielt snakkesalige. Askildsen har ord for seg for å være vanskelig å intervjue. Askildsen fikk tillit til Alf van der Hagen etter å ha lest boka om Dag Solstad, som er en en god venn av Askildsen. Ergo så tillot han å la van der Hagen komme tett på.
Jeg liker godt å lese portrettintervjuer og å lese biografier, og jeg stokoste meg med denne boka.
Men over til Kjell Askildsen:
Kjell Askildsen har i alle fall to brødre og en søster og er sønn av lensmann og politiker Arne Askildsen og moren Aasta. Moren var opprinnelig fra Iveland. Faren var fra Mandal, der Kjell ble født og vokste opp. Foreldrene var sterkt religiøse, og kristentrua ble banket inn i ungene og truslene om å ende i helvete preget Kjells oppvekst mer enn sunt var. Kjell tok etterhvert avstand fra kristendommen, og ble regnet som en frafallen, noe faren nok følte var et svik. Hans bror Haakon var ateist fra starten av, så han forventet ikke faren noe mer av, visstnok. Familien bodde jo midt i Bibelbeltet, og mye var synd. Kjell ble tidlig opptatt av jenter. Han likte å skrive. Han fikk tidlig ansvar. Under andre verdenskrig ble faren motstandsmann og en dag måtte foreldrene flykte og Kjell og broren være igjen. Kjell påtok seg ansvar for broren og hemmelighetene om at foreldrene flyktet til Oslo, han var da 14 og et halvt år. Dette var noe han vokste på. (foreldrene greide å flykte til Sverige og klarte seg)
Etter krigen ble Kjell innkallt til Tysklandsbrigaden. Her gjorde han best nytte for seg med etterforskningsarbeid. Kjell ble glad i Tyskland, og hjalp en kvinne som ble sveket av en kompis. Kompisen hadde lovt å ta med Edith til Norge og gifte seg, men han svek henne like før. Hun var helt knust fordi hun både var glad i mannen og gledde seg til et nytt liv i Norge. Kjell tilbød seg et proforma ekteskap med henne og tok henne med hjem til Mandal. Han var knapt 20 år. Foreldrene godtok faktisk dette og lot henne bo hos dem. Edith og Kjell likte hverandre bedre og bedre. En natt så kom lysten over dem og de havnet til sengs, og Kjell sa til faren sin at nå var ikke ekteskapet lenger proforma. De flyttet for seg selv og fikk barn.
På 50-tallet debuterte også Kjell med sin første bok, som ble bannlyst i Mandal. Den var utuktig. Dette var før Myklesaken. Like før. Selv likte ikke Askildsen Mykles måte å skrive på. Han malte med for bred pensel, mente han. Askildsen selv perfeksjonerte jo det korte, det fortettede, og jobbet utrolig mye med å kutte vekk oveflødige ord.
Etter debuten, så handler resten av boka om Kjell Askildsens eventyrlige dikterkarriere. Hans forhold til kolleger i det litterære miljøet. forlag, kritiker og forleggere. Og det handler om kjærligheten, kvinner og dårlig råd, om ikke gå på akkord med seg selv og sine kunstneriske ambisjoner, om å være et politisk menneske. Kjell Askildsen var kommunist, sier han, men ikke så aktiv i partiet AKP-ml. Han skrev først for Aschehoug forlag, men følte seg fremmed der. Det var ingen direktekontakt med konsulenter og forfattere, og han ble ikke tatt godt vare på. En dag gikk han over til Forlaget Oktober og fikk mange gode venner der, Edvard Hoem, Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tove Nilsen med flere. Han var aktiv i og satt i styret for Forfatterforeningen Og Forfattersentrum og gikk over til å skrive noveller som ble hans varemerke.
Det er ganske morsomt å lese om hva han forteller om det litterære miljøet. Hvordan de kranglet med kritikere og forfatterkolleger i avisene, og det dannet seg fronter her og der. Selv var ikke Kjell Askildsen noen hard mann i meningsbrytning. Han tålte ikke det. Han sto på sitt, men han likte ikke den sarkastiske stilen som enkelte hadde, som feks Georg Johannessen. Askildsen sier han likte å lese Johannesens skarpe penn når han angrep andre, men ikke den dagen det gikk utover ham selv. Naturlig nok.
Angående kvinnene, så var nok Kjell Askildsen på mange måter en svak mann. Han bedro Edith, noe han angret forferdelig på etterpå. Kjell ble sammen med den nye kvinnen Liv, som skilte seg fra sin mann, men begge hadde det vondt med seg selv i sin skyldfølelse for den de bedro. Så det forholdet varte heller ikke, og det ble en kvinne nummer tre, og en nummer fire, Gina, som han fortsatt er gift med. Kjell sier han har vært glad i alle sammen, men har latt seg forføre av lysten, samt at hverdagen har blitt for kjedelig for ham. Det er akkurat som han ikke har kunnet styre det som har skjedd. Det positive er imidlertid at han har fått nye fine opplevelser han heller ikke har ønsket å være foruten.
Men det ble for mye også for Kjell Askildsen. På 70-tallet fikk han et sammenbrudd, gikk i terapi, fikk piller og drakk for mye. Han kom seg på fote igjen heldigvis og fikk skrevet mye av det beste innen norsk novellkunst. Han har likt å sitte på kafe og skrive og/eller drikke og forteller om stamkafeene i Oslo, mange er ikke der lenger. Pilen, Lompa, Casino.
" Ja, jeg satt ofte med slike små notisblokker. Det kunne være et forsøk på å finne en åpningssetning. Eller bare en måte å skjule seg på, så det i hvert fall ser ut som om du sitter der og jobber med et eller annet. Jeg brukte den blokka til å være opptatt. Ingen skulle tro at jeg var ensom. Og med sendrektigheten mens jeg skrev, og ved hjelp av halvliteren, følte jeg meg liksom trygg. " (s.227)
Han forteller mye om sin måte å skrive på. Han har skrevet sakte, brukt dager på få setninger. Vært opptatt av kunsten, at det han har gjort skal være kunst. Han sier at hans bøker nok er for mer erfarne lesere, som har trening i å lese, i å se kunsten, lesere som ikke ønsker eller trenger ferdigtygde bøker. Han mener at kunst skal pirke i folk, det skal kjennes litt ubehag, eller noe annet som kan endre noe, tanker, holdninger. Han skriver om menneskers skyggesider, om familiebånd på godt og vondt, mest vondt.
Selv har jeg lest alt for lite av Kjell Askildsen av en eller annen grunn. Han er en jeg alltid har hørt om, og som jeg har tenkt jeg skal lese senere. Jeg har riktignok lest hans kanskje mest kjente; Thomas Fs siste nedtegnelser og Carl Lange. Og samlingen Hundene i Tessaloniki ligger her på vent, nedstøvet.
Og, så må jeg fortelle om en episode i boka han forteller om fra reisene sine. Da han og Dag Solstad var i Moskva. Askildsen har reist mye, alene og sammen med kvinnene og noen ganger kolleger. Han sier han likte å reise med Solstad, fordi han var av den tause sorten. De kunne være tause sammen og det var så fint. Ikke det at de ikke snakket sammen, eller at Solstad ikke kunne fortelle historier, for det gjorde han nå og da, men han var ikke plaprete. Kjell Askildsen hater plapring og skvalder. Det hørtes så fint ut at de reiste sammen, slik. Noen ganger drakk de for mye også, særlig på sånne bokmesser. Men Askildsen ble ikke bråkete eller overstadig full, bare mer sosial. For egentlig er Kjell Askildsen veldig sky.
I dag kan ikke Kjell Askildsen lese eller skrive. Han fikk en infeksjon på øynene og ble operert og mistet lesesynet. Det er jo helt tragisk for en forfatter, men han har det bra i dag, sier han. Gina finner lydbøker til ham. Hans siste bok kom ut på 90-tallet.
Nå tror jeg at jeg har skrevet mer enn nok. Dette er jo bare en essens. Jeg anbefaler virkelig denne boka videre. Dette kan bli årets julegave til noen av dine kjære hvis du enda ikke har handlet ferdig. Og jeg skal jeg hive meg rundt å lese Hundene i Tessaloniki på nyåret, kanskje før også, innimellom annet.
Hele bloggomtalen min HER
Denne lille stille romanen var litt langsom og repeterende i den første delen om brødrenes oppvekst, men tok seg opp etterhvert.
Dette er en lillebrors lavmælte brev til sin storebror, og beskriver forholdet mellom dem. Den beskriver også hvor knyttet storebror Arne og Besten var. En relasjon så sterk at det ikke var plass til lillebror der. Uten at lillebror tok seg så veldig nær av det. Tilsynelatende. Storebror var den han så opp til, som gikk foran, som ordnet opp, som var den sterke. Forbildet.
Særdeles vondt og sterkt var det derimot å lese om Arnes siste tid, da brødrene gled fra hverandre, da han startet på fabrikken og det siste døgnet før han forsvant. Arnes fortvilelse og hvordan håpet og fremtidsutsiktene forsvant og han sank inn i et mørke. Arne som var eneren, den talentfulle, med livet foran seg, planene. Han ble anbefalt å ta militærtjenesten før høyere utdannning, og begynte å arbeide på smelteverket. Men sommerjobben ble til måneder, og han ble aldri innkallt. Istedet måtte han jobbe for å innordne seg en knallhard kultur på smelteverket. Her skulle ingen sprenge akkorden, ingen skulle tro at de var noe bedre enn de andre. Ikke tro at de var noe i det hele tatt, annet en en del av flokken.
Det var sårt å lese om hvordan broren bebreider seg selv for at de ikke så hva som skjedde med ham, kanskje kunne de unngått det fatale det fatale døgnet.
Lillebrors brev til broren er en rekke spørsmål og søken etter hva det var som skjedde og hvorfor.
Kanskje var sorgen så stor etter Bestens død, at den ble liggende å ulme til nye sorger knakk ham. Kanskje var han dårlig trent for motgang, og antagelig var han mye mer sårbar enn noen av de andre skjønte, fordi han alltid hadde vært den sterke, den flinke.
Kjære bror har kommet litt bort i årets bøker. Helt tilfeldig kom jeg over den via et tips i lesesirkelen. Jeg håper nå at mange flere får lyst å lese den lille fine, men sterke boka, selv om den også er trist.
Det er flere bøker i år som handler om unge mennesker som dør. Flere bøker handler om søsken. Som Miriam Neegaards roman Stormen og stillheten og Marit Kaldholds Det skulle vere sol og vi skulle reise til Lodz. Denne føyer seg inn i rekken, men den er ikke lik de andre. Alle er forskjellige, og alle har noe å si oss.
Jeg likte denne boka. Den bygget seg sakte opp, og var småekkel hele veien. En såkalt nygotisk grøsser som var spennende hele veien, litt surrealistisk. Helstøpt og velskrevet. Det er interessant å lese hvordan han greier å balansere virkelighet vs dataanimasjon, infiltrasjon fra de døde slik at jeg som leser tror på det, tar dette for god fisk. Jeg er helt med, selv om jeg blir forvirret til tider, men er det noe rart? Jeg er med Adam på hans reise, hans tilstand, hans forvirring, hans kamp.
Faren Geir som styrer mer enn vi aner, og vennen Christian som tok livet av seg for ni år siden,
kjæresten Ylva, hennes kreftsyke sønn Dennis, som må reddes for enhver pris.
Adam reiser til Øya Krø, bestefar Ingvald er døende av Kols. Frikirken styrer øya.
Adam leter etter svar om sin far, den traumatiserte Geir, krigsfotografen, hva skjedde? Selv vokste Adam opp i fosterhjem.
Biter faller sammen, inn i puslespillet av svar. Jenta Eva dukker også opp.
Jeg måtte google øya Krø, siden jeg ikke kan huske at det ligger noen slik øy på kyststripa fra Kristiansund til Trondheim. For det er der Kystekspressen går og den kjenner jeg godt. Men øya er fiktiv, og det er heller ingen sykehus på slike små øyer der omkring. Men kanskje kan Krø ellers ligne Smøla, for eksempel.
Lik omslaget befinner vi oss i det kalde, det blå, i et hus i nord. Men også ute i snøen, på sjøen, på fiske, på veien, på butikken, hos naboen, på fest. Med Eli og Sara.
Eli og Sara reiser til Finnmark. Eli har arvet huset til onkelen sin som er død. Hun har også arvet fiskerjobben hans og blir med på sjøen. Sara har timeout, er visst temmelig sliten etter et usunt og krevende kjæresteforhold med Ann, og sliter med forskjellig. Hun bruker dagene til å fotografere og vente på Eli. Eli har nettopp skilt seg fra Marina fra Øst-Europa. Sara tåler ikke at Eli skryter av henne, at hun sier hvor vakker hun er, hun tror ikke på det, hun har blitt løyet for før, bedratt. Eli har fortsatt gifteringen på, og ringer Marina støtt og stadig og bruker av pengene til Sara for å finansiere både sin mors utskeielser og kanskje også Marinas.
Det er forholdet mellom Eli og Sara som er sentralt i denne boka. De sliter med å forstå hverandre, gjøre det rette for hverandre. De graver seg ned i sjalusi, misforståelse, fortielser. Det blir ganske heftig til tider. Og så er det unnskyld, og tilgi, og sex. Rå lesbesex. Og uttrykk fra lesbemiljø som jeg aldri har hørt om før. Tease, butcher. Men så har jeg ikke akkurat peiling på lesbiske miljøer. Enkelt scener er rystende, men det hører hjemme, det er ikke spekulativt, men det kunne ha vært det.
Og Eli drikker, og Sara nekter å kjøpe mer alkohol. Og det er flueklaser i vinduskarmen når de kommer, og skittent på do. Sara vasker med grønnsåpe.
Naturskildringene er vakre. Nakne, rå. Eli har hagle, hun kan skyte. Hun jakter.
Slutten minner meg noe om Birger Emanuelsens bok Fra jorden roper blodet. Naturen, jakt. To mennesker på vidda. Et skudd.
Og det destruktive i forholdet som de prøver å redde, avhengigheten, (maktkampen), minner om Ida Høyers Unnskyld, og kanskje andre bøker jeg har lest i år.
Men Tina Åmodt har skrevet en roman som er helt hennes egen. Hun makter å skape en småuhyggelig stemning om et forhold som ikke er helt sunt. Og det er stemningen, spenningen som driver meg som leser videre. Åmodt er en forfatter som behersker både det psykologiske og det miljømessige. Hun har også en lyrisk åre, og skriver vakre passasjer.
" Det tar en stund før jeg oppdager sporene. Jeg følger dem. Jeg har mer kraft i steget enn ventet. Så høyt har jeg ikke vært før. Sporene blir dypere og dypere. Ravneflokken stiger brått opp.
Flekkene rundt meg i snøen er røde. Det første kadavret ligger sammenkrøket, som i søvn, men geviret har sunket ned i snøen. " ( s. 74)
Tina Åmodt er forfatter som jeg gjerne leser mer av.
Mer i blogginnlegget mitt HER
Har lyttet til boka på lydbok, som var godt lest av Axel Aubert. Historien var spennende og interessant den. Ingen tvil om at Mytting er en god historieforteller. Men noen partier, spesielt den første tiden på Shetland, var litt langdryge. Overdreven bruk av simeles og metaforer trakk ned. Til tider var et så mye, at jeg skrek " Å, nei, ikke nå igjen!" inne i meg..
Mitt blogginnlegg HER
Fra jorden roper blodet er en stillferdig, men likevel dramatisk roman om Tallak. Tallak har vokst opp på en gård litt utenfor allfarvei sammen med faren sin. Etter farens død er han tilbake på gamle trakter, skadeskyter en reinsdyrbukk og søker seg til stølen som faren har leid ut til en jeger. I det som skjer, ser han også tilbake, på tiden som barn, forholdet til faren, mora, bygda. Dette er en roman med vakre naturskildringer og antydninger til familiehemmeligheter, hvor det usagte ligger som en småekkel skumring gjennom hele historien.
Gjennom tilbakeblikkene får vi gradvis glimtene av hvem Tallak var, hvem faren var, hvordan forholdet mellom dem var. Om den ensomme gutten Tallak som savner en mor, om Elisabeth, læreren, som forsøker å være en slags erstatning, om faren som gjør så godt han kan. En far som forteller historier, skremmende, morsomme, historier som binder dem sammen. Om slitet på gården, arbeidet som edler mannen, angsten når faren blir syk.
Dette er en sterk roman på mange måter. Og jeg drives fremover i lesingen fordi jeg blir nysgjerrig på hva det er med faren og Tallak, hva ligger hemmeligheten i, hva skjedde med mora. Naturskildringene er vakre. Jeg ser bildene godt for meg. Jeg føler med Tallak og med faren.
Svarene får vi ikke før på slutten av boka. Slutten er også dramatisk. Tallak og Henrik, som leier stølen, drar ut i den kalde vinterdagen for å lete etter den skadeskutte bukken. Og Tallak som ikke har noen å være nær, føler en slags nærhet til Henrik, men det fremkaller også et sinne i ham. Mange års trykk ligger og ulmer, hvordan vil han håndtere det?
Jeg skal innrømme at bøker med typiske maskuline sider som jakt og gårdsdrift i utgangspunktet ikke appelerer til meg, så det tok litt tid før jeg kom i siget på denne romanen. Det er også mye mørke her, og det tok meg litt tid å komme gjennom . Flere ganger måtte jeg lese sider om igjen. Det gjaldt også slutten av del 3, om Tallak og Henrik i fjellet. Hva var det egentlig som skjedde?
Det som gjorde at jeg kom meg gjennom var det gjennomført velskrevne, fine språket, samt skildringene av natur og forholdet mellom Tallak og faren først og fremst, men også Tallak og faren i relasjon til de andre.
Emanuelsen har ikke gitt oss en ferdigtygd roman, men han kan kunsten å fortelle en historie med antydninger, hentydninger, noe å spekulere på, som sitter i en god stund etter at du har lest boka.
Jeg leste forleden en tekst av Ingvar Ambjørnsen om De nye stemmene, debutantene, om at få av årets 36 debutanter vil stå igjen som forfatter om 10-15 år. De fleste gir seg etter tre bøker. Det tar tid å bygge forfatterskap. Men noen utmerker seg tidlig. Jeg tenkte på denne teksten og det Ambjørnsen skriver om når jeg leste denne boka. Er Emanuelsen en av de som står igjen, som vi vi kan regne med om 10-15 år? En av dem som blir stående igjen norsk litteratur? Det må være en grunn til at jeg tenkte slik. Mannen skriver jo utrolig godt, og det er noe urnorsk klassisk over denne romanen, noe ganske annerledes enn mye av det andre som skrives av nye forfattere for tiden.
Her er en liten smakebit:
" Tallak slapp sekken ned på skuldrene og følte seg lettere. Han begynte å gå, men da han hevet hodet, så han at Henrik sto og vinket ham til seg.
Det var en enslig ravnefugl som kretset over vidda foran dem, den første oppmuntringen de hadde hatt på flere kilometer. At ravnen fløt rundt der oppe, trenget naturligvis ikke å bety noe, kanskje var den bare på vift, men i mangel av noe annet tok det det som et godt tegn. Kanskje lå dyret i den retningen de var på vei." ( s. 166)
Hele blogginnlegget mitt finner du HER
Treg start, men den bygget seg opp spenningsmessig etterhvert. LIkevel har jeg noen innvendinger som noe omtrentlig bruk av fagbregrep og diagnoser som småirriterte. Samt noe logsik brist angående Dahles opptreden i en trusselsituasjon. Mer i bloggen min HER
Denne skuffet. Kanskje hadde jeg for store forventninger? Jeg skjønner godt at Alma ble irritert over leietakeen som ikke tok hensyn, sløste med vannet, kjørte på plena osc, selv om hun hadde fått flere beskjeder.. Er det å være fordomsfull? Les gjerne mer HER
Ida Jackson er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland , som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under den 2.verdenskrig. Jackson kom tilfeldigvis over informasjonen om morfarens fortid som nazist ved et googlesøk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig morfar, og fortiden som nazist var det ingen som snakket om i hennes familie. Sjokket var stort, og Ida har skrevet om sine opplevelser, sin søken etter svar ved historiske dypdykk og graving i familien. Boka har blitt et sterkt og personlig dokument om Per Pedersen og den andre verdenskrig.
Les mer i min bloggomtale HER
Fra min bloggomtale:
Ida Hegazi Høyer er en utrolig talentfull forfatter, at hun skriver om noe så vanskelig, og greier å gjøre det sant. Hun greier å bygge opp en stemning, en følelse, mange spørsmål, skildre smerten, de vanskelige doble følelsene når man er fanget i noe.
Jeg-personen anklager seg selv, - men jeg var jo bare 21 år, jeg var jo bare 22, jeg skjønte ikke noe..
Du kan lese mer i bloggomtalen min HER
Jeg har hatt en aldri så liten krimtørke de siste månedene, men nå er høsten her, mørk og kald, og jeg fikk lyst å trekke frem en krimbok igjen. Jeg har fortsatt noen uleste i hylla, men en mindre nå som jeg har lest Frode Eie Larsens fjerde krimroman om etterforsker Eddi Stubb og datavenninna Jessica og journalisten Oscar. Du skal lide er tittelen, og den er hakket strammere enn forgjengeren Jordtårer. Spennende er den også, en skikkelig lettlest sidevender.
Du skal lide holdt meg fast til siste side, avbrutt av en natts søvn og en dag på jobb. Jeg synes boka var spennende og lettlest med god språklig flyt. Den har et godt driv fra første stund, sidene flyr unna. Humoren ligger under, og karakterene vi ble kjent med i tidligere bøker er fortsatt med, som krimforfatter og tidligere politimann Jørgen Holst fra Larvik. (et hint til en annen kjent vestfoldforfatter)
En ny karakter dukker opp, som jeg dro på smilebåndet av. Også han forfatter; Hermann Druph, bitter og klagende over den elendige litteraturen som dagens bestselgerforfattere skviser ut av seg. Jeg synes jeg har sett typen før, jeg får mine assosiasjoner kan du si. Druph bruker å skrive i avisene, blant annet Aftenposten. Her er noe kollegaene og leserne får gjennomgå:
I en kynisk veden, hvor den enkeltes preferanser blir diktert av noen få og mektige konstellasjoner, fremstår sluttbrukeren som en hjernedød sau, utelukkende opptatt av å følge flokken.
…Du kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, og finne stabel på stabel med bøker fra andre forfattere som Tanber Thyve, enkel og banal litteratur som aldri burde vært utgitt.
…
Til sammenligning har min siste bok; Smertefull, høstet strålende kritikker, men forbigås av alle. Hvor er logikken? Hvor er rettferdigheten? (s.84)
Jeg synes det er morsomt når forfatteren trekker frem aktuelle meningsdebatter fra litteraturens verden, det gir boka til en litt annerledes krim, med små brodd, dog med humoristisk snert.
Skal jeg trekke frem noe på minussiden, så gjelder det karakterbildet av drapsmannen. Han tegnes litt tynt. Skisser og tilbakeblikk fra en traumatisk barndom følger handlingen. Vi aner før vi vet at det har en klar sammenheng. Likevel blir drapsmannen for karikert, eller for pappfiguraktig i nåtiden, som en spillfigur. Jeg savner mer psykologisk kjøtt på ham. Det virker så lett å drepe. Man kapper et hode her, skyter noen som er i veien der. Pytt sann, et mord til eller flere, hva gjør vel det.Har han ingen anger eller kvaler overhodet? Jeg tenker at han hadde vært mer troverdig hvis man hadde ant noe mer i denne skakkjørte kroppen enn ren handling og drepelyst. Selv om han er traumatisert og følelsesmessig ødelagt kan han vel ha noen kvaler?
Bortsett fra innvendingen, synes jeg dette er veldig god underholdning totalt sett. Kurven er bare stigende hos forfatter Frode Eie Larsen, og jeg venter spent på neste bok.
Du kan lese mer i bloggomtalen min HER
Grete Moljord haiket som ung pike til Paris. Deretter havnet hun i Tanger og ble gift med en amerikansk beatpoet. Hun har skrevet bok om dette som kom på LYST forlag i år. Boka er en personlig og spennende beretning om eventyrlyst og hvor livet kan føre deg hen når du kaster deg ut i det ukjente.
Jeg koste meg under lesingen. Grete Moljord er like gammel som min mor, født i 1940, og det er ganske rart å tenke på at hun haiket gjennom Europa alene som ung pike den gangen og klarte seg godt. Hun tok strøjobber og hadde ikke behov for mer penger enn at det rakk til kost og losji. Friheten var det viktigste. Hun traff også mange spennende personligheter, kunstnere og andre som hadde de samme verdier som henne selv. Interessant lesestoff. På omslaget står det at dette er Grete Moljords første roman, men det er vel strengt tatt ingen roman, men en personlig beretning om disse viktige opplevelsene i hennes liv.
Historien minner meg litt om Marianne Ihlens i hennes bok "So long Marianne"- hvor hun beskriver sitt samliv med Axel Jensen og Leonard Cohen på Hydra. De er på mange måter i de samme type miljøer og får kunsternvenner, bohemer, og barn med en av dem. Gretes Ted beskrives dog mer sympatisk enn Mariannes Axel.
Jeg synes også det var vondt å lese om rasismen Grete møtte i egen familie i Norge da hun fortalte at hun var sammen med en farget mann. For Grete og hennes venner i Paris og Tanger var det helt utenkelig å gradere og bedømme mennesker ut fra hudfarge.
Du kan lese mer i bloggomtalen min HER
Hanne Ørstavik er en norsk forfatter som har vunnet mange priser og er kritikerrost. For noen år siden kjøpte jeg Kjærlighet på restesalg, og den har støvet i hylla mi frem til nå. Kjærlighet er en tynn liten bok på litt over 100 sider. Den handler om en alenemor og hennes sønn. En kald vinterkveld går de ut en tur, og blir borte på hver sin vandring og treffer noen. Dette er en sterk liten bok, litt småuhyggelig etterhvert, og trist.
Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan A Sundquist er også en bok jeg har hatt ulest i hylla en stund. Jeg lastet den ned fra Storytel og hørte den i går og dag. Jøje meg for en spennende og velskrevet bok. Den inneholder også mye om dissosiative lidelser, og man får forklaringer på hvorfor pasientene til psykologen Sofia er som de er, dog uten at det blir belærende. Sofia bistår politiet som sakkyndig . Boka handler om barn som blir funnet bestialsk mishandlet og drept. Stikkord ellers er barnesoldater, menneskehandling, unger som ingen etterlyser, som ikke finnes, seksuelle overgrep, pedofili, samliv. Boka er ganske grusom, og det er egentlig alt for fæle detaljerte skildringer av en del ting her for meg, men siden boka ellers var så bra, kom jeg meg gjennom den ganske fort. Jeg tror jeg må lese den neste for å høre hvordan det går med Victoria Bergmann, Sofia, etterforsker Jeanette Kihlberg og sønnen Johan.
Mange av dere har vel lest John Williams Stoner. Har du ikke gjort det, så gjør det. Det er en nydelig bok. Den er lavmælt, vakkert skrevet, stemningsfull, trist, fin, kjærlighetsfull til både mennesker og litteraturen.
Jeg hørte boka innlest på svensk av Bjørn Granath, som gjorde det aldeles fortreffelig. Eneste minuset med boka var at den tok slutt.
I sitt førtitredje år oppdaget William Stoner det andre, langt yngre, hadde oppdaget før ham: at den man elsker først, ikke er den man elsker sist, og at kjærligheten ikke er et mål, men en prosess hvorigjennom en person forsøker å bli kjent med en annen.
Fra min bloggomtale: Jeg synes Hislop har skrevet en god og gripende historie, og jeg synes ikke denne er så full av klisjeer som VGs anmelder mener, hvor han kaller Hislop for klisjedronning og elendig litterær kokk. La gå at språket ikke er av det mest høylitterære og at det er lite undertekst, men hun kan det å koke sammen gode lesverdige historier på et historisk godt grunnlag, hvor det faktisk er en del å lære, og mer å bli nysgjerrig på.
Du kan lese mer HER
Sist sett
