Bokelskere.no

Da ble jeg nesten ferdig med boka om Iran av Mah-Ruk Ali som skrev om IS i 2015. Dette er en bra bok på ca 180 sider, og nyttig for den som vil vite litt om hva som rører seg der borte.

Hei, jeg vet ikke hva du har lest tidligere, men jeg vil anbefale disse:
Preacher, Sandman, Bone, 100 bullets, Transmetro, The Walking Dead (verdt å lese selv om man har sett TV-serien) og Crossed (for de som ikke syns TWD blir drøy nok).

"Helbrederen" av Antti Tuomainen. Kan denne være noe...?
Mvh Tove

Har lest hele boken og skal nå skrive av meg noen tanker.
Jeg synes det var en fin bok - men, jeg tenker den var mye mer brennhet på 60-tallet da den engang kom ut. En forfatter som kritiserer det hvite, rasistiske småbymiljøet i sørstatene må jo ha gjort litt vei i vellinga. I dag derimot er historien litt ..selvsagt? Slites vi nå av å befinne oss på Tom Robinsons side i rettsaken. Nei.

Det er to ting, nei tre, som står fram for meg i boka. Det ene er Fru Dubois, det umulige mennesket man får lyst til å skjelle ut, og hvordan jeg heiet på Jem da han meiet ned blomsterhodene hennes i raseri. Men så kommer Lee og viser at det er en grunn til at Fru Dubois oppfører seg som hun gjør; hun er hjerneskadet og morfinavhengig. Og det modigste mennesket Atticus vet om.

Det andre er hvor stoisk Atticus er når Bob Ewell spytter ham i ansiktet og truet ham. Men Atticus setter seg i Bobs sted og ser at "Jeg ødela den siste rest av troverdighet hos ham under denne saken, om han hadde hatt noen fra før. Mannen var nødt til å ta igjen på en eller annen måte, det er alltid slik med den slags folk". Det synes jeg var klarsynt av ham. Begge tingene handler om å se ting fra den andres synsvinkel, "bo i en annens hud", var det ikke det Lee skrev. Humanistisk, ikke-voldelig. Såpass kort tid etter både verdenskrig og Koreakrig.

Den tredje tingen har jeg mer problemer med. Gjennom hele boken hadde jeg veldig vondt av Boo Radley, det stakkars mennesket som ble holdt inne i barndomshjemmet sitt av sin strengt religiøse far, og siden, når han ikke opponerte mer; kontrollert av sin bror. Frøken Maudie sier Radleys er et sorgens hus. "Det som hender med folk får vi aldri vite, i virkeligheten. Det som hender inne i hus, bak lukkete dører, hvilke hemmeligheter...." Atticus holder hardt på at far Radley har rett på respekt i sitt hus. Men, hvorfor synes folk at dette er riktig? Hvor er barnevernet? Er Boo overlatt til sitt fengsel, et spøkelse. Og hele småbyen vet det, og ser en annen vei! Så lar da Lee mot slutten av boken Scout se Boo "innenfra". Men jeg oppfatter ikke noen kritikk av faren Radley her. Han skal ha lov til å være herre i sitt hjem. Og slik er muligens holdningen fortsatt i amerikanske hjem? - med tanke på de stadige nyhetene om ungeflokker som holdes innelåst i egne hjem i dag, av religiøst forkvaklede foreldre, uten at naboene merker noe. Boo Radley hadde fortjent sin egen bok han.

Kan nevne en fjerde ting helt til slutt; synes det kom litt brått på at Tom Robinson ble skutt i fengselet. Det var litt lettvint løsning, synes jeg, jeg hadde sett frem til ankesaken. Men det er mulig han ble skutt med vilje (altså at han ikke prøvde å rømme), fordi de hvite fryktet han ville vinne i ankesaken. Jeg kan ikke lese noe slikt mellom linjene til Lee dog, og det blir bare en spekulasjon.

Hehe. Jeg tror de knuste brillene symboliserer at Atticus i dette øyeblikket ikke er den lesende faren i lenestolen hjemme, men er Ol’ One Shot Finch, som han engang hadde som tilnavn. Barna (og vi) blir veldig imponert (Atticus er ikke lenger bare lesehesten). Jeg tenker Lee gjerne vil vil vise barna - og oss- at det er lett å tro at en mann med gevær i hånden er et uttrykk for mot. Men, som hun jo skal vise oss, ekte mot er å stå opp her i samfunnet og kjempe for rettferdigheten til uskyldige, selv om du har alle mot deg og du tror du kommer til å tape.

Da har jeg lånt boka Mattetricks på null komma niks av Yngve Vogt. Årets mest skrullete leste bok. Skjønte ikke noe særlig av faget på skola, og ikke så mye mere nå heller..

Leste ferdig boka Einstein for begynnere for andre gang. Dette er ca 170 sider med enkel forklaringer

Varsel: mulig spoiler i teksten.
Hva som er mot og hva det er å være modig er jo et av de store temaene i denne boken. Side 130: sier Atticus til Jem: "..jeg ville at du skulle se hva det er å være virkelig modig - i stedet for å tenke at mot, det er en mann med et gevær i hånden. Det er når du vet at du er slått ut før du begynner, men allikevel begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer".
For barna er denne skyteepisoden skjellsettende; de har trodd at Atticus ikke er som andre fedre som f.eks. går på jakt; Attius sitter bare hjemme og leser han. Men plutselig lærer de at han ble kalt Ol' One Shot Finch. Likevel hater han skytevåpen. Men han er svært modig - under rettsaken trekker Jem paralleller til denne skyteepisoden når han ser Atticus i retten. Atticus er av den oppfatning at rettsaken ikke kan vinnes, men han slåss for saken og gjennomfører den til tross for det.

Men banna bein, det blir tydelig at en yngre amerikansk forfatter må ha blitt sterkt inspirert av denne boken. En forfatter som også er kjent for å bruke barn i hovedrollen, som gjerne skildrer «coming of age»/oppvekst og småbymentalitet. Jeg ville ikke blitt overrasket om det plutselig haglet steiner ned over taket på Radley-huset, der Boo «Carrie» Radley holdes som et spøkelse av sin fanatisk religiøse far, mens mad dog Cujo kommer ravende opp midt i hovedgaten og Tom Robinson sitter på cella og forbereder seg på å kanskje/kanskje ikke måtte gå «den grønne mil». Forfatteren er naturligvis Stephen King.

Jeg er snart ferdig med denne boka også da.

Ja, når jeg blar opp i kapittelet igjen så står det «Fetter Ike Finch var Maycomb Countys eneste overlevende veteran fra borgerkrigen», så da må han være temmelig gammel, nærmere 90 år, antagelig. Fant en slags referanse til 1. verdenskrig når Småen nevner senere (side 116 i min Aschehoug pocket fra 2005, omkring Fru Dubois) at «Det var i slike stunder jeg mente at far, som hatet skytevåpen og aldri hadde vært med i krigen [in any wars], var den modigste mannen som noensinne hadde levet.»
Hvis handlingen er fra rundt 1934, må Atticus, som er oppgitt til nær 50 år, være født ca. 1884. Ettersom Jem er ca 12 år, giftet Atticus seg ca rundt 1922.

Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.

I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.

Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.

Jeg kom meg bare noen få sider inn i denne. Jeg var ikke i humør for dysterhet, merket jeg. Får ta den opp igjen når humøret er der :)

Aha, vaskeseddelen har sikkert rett :) Jeg får følge med om det drysser ut flere referanser etterhvert som bekrefter det.

Brukte litt tid på denne... Den ble en ekstrabok for meg. Leste den ferdig i jula, og den framstår som en minneverdig bok. Bildene fra livet "på dekk" i dette havlandet er fortsatt til stede i bevisstheten. Den ensformige, enkle, men samtidig svært usikre og farlige tilværelsen til Pol og besetningen gjorde inntrykk. Jeg er glad jeg leste den ferdig.

Hei. Jeg leste den for et par år siden og husker den som tunglest. Det omstendelige språket ble nesten som en ekstra klaustrofobisk effekt til selve handlinga. Jeg jobba meg, bokstavelig talt, igjennom boka for jeg måtte vite hvordan det skulle ende...