Bokelskere.no

Romanens avslutning:

Efter krigen drog jeg tilbake til Europa. Det var visse vanskeligheter ved å få etablert min identitet igjen – for samtidig fantes det hundrevis av herremennesker i Tyskland som forsøkte å miste sin. Passet til de to Schwarz gav jeg til en russer som var flyktet over grensen. En ny bølge av emigranter hadde begynt å danne seg. Gud vet hva det i mellomtiden er blitt av ham! Jeg har aldri hørt mer til Schwarz. Jeg reiste til Osnabrück en gang også og spurte efter ham, selv om jeg hadde glemt hans virkelige navn. Men byen var ødelagt. Ingen visste noe om ham, og ingen interesserte seg for det. På veien tilbake til jernbanestasjonen trodde jeg at jeg kjente ham igjen. Jeg løp efter ham. Men det var en gift postsekretær, som fortalte meg at han het Jansen og hadde tre barn.

«Hva heter du nå?» spurte Helen.
«Josef Schwarz.»
Hun tenkte seg om et øyeblikk.
«Heter jeg også Schwarz nå da?»
Jeg måtte smile. «Nei, Helen. Det er bare et tilfeldig navn. Den mannen jeg fikk det av, hadde også arvet det. En fjern, avdød Josef Schwarz lever som den evige jøde videre i meg allerede i tredje generasjon. En fremmed, død, åndelig ane.»
«Du kjenner ham ikke?»
«Nei.»
«Føler du deg anderledes efter at du fikk et annet navn?»
«Ja,» sa jeg. «Fordi det hører et stykke papir til det. Et pass. Et pass!»
«Selv om det er falskt?»
Jeg lo. Det var et spørsmål fra en annen verden. Det var opp til den politimannen som kontrollerte passet å avgjøre hvor falskt eller hvor ekte det var.

Romanens åpningsscene:

Jeg stirret på skipet. Det lå grelt opplyst på Tejo, et lite stykke fra kaien. Selv om jeg hadde vært en uke i Lissabon, hadde jeg ennå ikke ventet meg til det sorgløse lyset i denne byen. I de landene jeg kom fra, lå byene om natten svarte som kullgruber, og en lykt i mørket var farligere enn pesten i middelalderen. Jeg kom fra det tyvende århundres Europa.

Skipet var en passasjerdamper. Den lå og lastet. Jeg visste at den skulle gå neste kveld. I det harde lyset fra nakne elektriske pærer ble kjøtt, fisk, konserv­er, brød og grønnsaker stuet ombord. Arbeidere slepte på bagasje, og en kran svingte kasser og baller så lydløst opp som de var vektløse.

Skipet rustet seg til reisen, som om det var en ark fra syndflodens tid. Det var en ark. Hvert skip som forlot Europa i disse månedene i 1942, var en ark. Ararats berg var Amerika. Og flommen steg for hver dag. Den hadde forlengst oversvømmet Tyskland og Østerrike og stod høyt over Polen. Praha, Amsterdam, Bryssel, København, Oslo og Paris var allerede gått under i den. Italias byer luktet av den, og Spania var heller ikke noe sikkert land lenger.

Portugals kyster var blitt det siste tilfluktsstedet for flyktninger som satte større pris på rettferdighet, frihet og toleranse enn hjem og eksistens. Den som herfra ikke kunne nå det forjettede land, Amerika, var fortapt. Han måtte forblø i dette virvar av avslåtte inn- og utreisevisa, uopphørlige arbeids- og oppholdstillatelser, – i interneringsleirer, i byråkrati, ensomhet og den forferdende, vanlige likegyldighet for enkeltmenneskets skjebne, den som alltid følger i kjølvannet av krig, angst og nød. På denne tiden var mennesket ingenting lenger. Et gyldig pass var alt.

«Se katten i vinduet! Og den intetanende, syngende fuglen. Som offeret jubler!»
«Katten vil aldri få tak i den. Den er sikker i sitt bur.»
Helen begynte å le. «Sikker i sitt bur,» gjentok hun. «Hvem vil være sikker i et bur?»

"How is it out there?" he asked. "You know what I mean without … without everything."
"Without everything" I answered. "Yes, that’s about it. Without everything, but not entirely. And how is it here? With everything except the one thing that counts?"
"Not so good," he said. "Not so good, Josef. But shiny on the surface."

[Gertrud] stopper opp og ser på dem begge med et skarpt blikk. «Bare ikke innbill dere at jeg plutselig er blitt gladlynt. Det ville aldri falle meg inn!»

[Jeg] så det igjen for meg, det jeg har tenkt på så lenge: Vi to, Jo og jeg, sammen her i hytta, han fordypet i en av artiklene han skriver på, jeg opptatt av forskningsarbeidet. At vi et øyeblikk ser opp, og i blikkene som veksles, tilgir oss selv og valgene vi har tatt.

Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden mellom denne halvøya og menneskene i de skrint bebodde fjordene omkring.
Himmelen i sør demrer i gult og rødt. Sola er på vei tilbake, gradvis vil kveldene blir lengre og morgenene lysere, inntil døgnet smelter sammen i slutten av april. Tanken løfter meg. Jeg skal utfolde meg, formelig springe ut, i og sammen med naturen omkring.

Her ender verden. Herfra er det ingenting. Et endeløst hav, kant i kant mot klipper og fjell, to ytterligheter i en uopphørlig brytning i stille vær som i storm. Et lett snødrev fyller lufta, visker ut randen som skiller jorda fra himmelen.

Jeg kan selvsagt ha boret meg inn i et vanvidd utløst av ren ensomhet og de ensidige observasjonene. Jeg kan dessuten ha blitt forrykt av skyldfølelsen overfor Lina, lengselen etter henne og Jo, men også gal av frustrasjonen over Jos nøling og tvil. Bekymringen for sjøfuglbestandene kan også ha gjort sitt; jeg ser trusler utspinne seg over alt. Og kanskje kan det hele tilskrives mitt forhold til S, en konstant underliggende redsel for hans påfunn og manipulerende spill. Den minst tenkelige årsaken tør jeg knapt vurdere. Uhyggen på stedet her. Er den virkelig og konkret?

Nå kommer jeg. Nå skal du stilles til ansvar for det du har gjort.