Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Å være voksen betyr å slippe ungdomstidens kaos og stå støtt i seg selv. Men vet vi egentlig hvem vi er, og greier vi å beholde gleden over og nysgjerrigheten på livet?
Linn Skåber har brukt sine egne og andres erfaringer til å skrive fiktive monologer - små historier - der hun forsøker å si noe om denne store delen av livet. Hun skriver om rynker og treningshysteri, om ensomhet, lyst og begjær, store og små bekymringer, samlivsbrudd, kjærlighet og lukter vi aldri glemmer.
I likhet med i Til Ungdommen er tekstene skrevet i en lett og morsom form, men i kjent Skåber-stil skinner alvoret igjennom. Boken er nydelig illustrert av Lisa Aisato.
Forlag Pitch forlag
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788293551805
EAN 9788293551805
Språk Bokmål
Sider 286
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne gangen har Skåber brukt både egne og andres erfaringer for å beskrive et voksenliv. For hva er det å være voksen? Man skal etter all sannsynlighet ha sluppet taket i det kaoset som eventuelt rådet i ungdomstiden og man skal være rimelig trygg på seg selv eller? Men vet vi hvem vi er og vet vi å sette pris på og glede oss over livet og er vi nysgjerrige nok på det? Dette og andre spørsmål stiller Skåber i denne nydelig illustrerte boken. I løpet av et liv så den tiden man er voksen den tiden som varer lengst og sånn sett kanskje en særs viktig tid? Om ikke mer viktig enn de andre fasene så i hvert fall like viktig.
Boken er delt opp i 33 tekster samt inneholder et fint forord hvor Skåber blant annet beskriver voksenlivet som en dag på stranden. I tillegg finner man små sitater innimellom de ulike fortellingene og selvfølgelig nydelige illustrasjoner fra Aisato. Hun skuffer aldri.
Les gjerne hele omtalen min her.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHun bare smiler og rykker og holder på med ting på benken eller skrur på radioen eller bruker pinsett på øyenbrynet sitt, og jeg ser alt, men jeg bare later som ikke. Hun tror den er låst, dagboken i fjeset hennes, men det er den ikke. Hun har en åpen bok i fjeset, og jeg leser den hvert eneste øyeblikk av tiden vår sammen, hver dag om jeg har mulighet, uansett om jeg har lyst eller ikke.
Rynkene mine er sjelens dagbok. Livets speil. Hjerteslagenes transkripsjon. Sies det. Og jeg er enig. Bare se. Det er lett å se. De snirkler seg rundt i fjeset mitt som noveller skrevet med løkkeskrift, romaner skrevet med fjærpenn, hardt og påståelig, vilt og brutalt.
Og du tar til høyre ved noens begravelse,
rundt svingen til et middagsselskap,
går mot venstre mot en ferie,
og en kilometer til en hverdag,
og da ser du gleden på venstre side, kanskje,
eller et minne eller en smerte eller en kiosk,
eller et kyss eller en gate eller en strand,
og ennå er du ikke fremme.
Sånn omtrent der er jeg fra.
Har du vært der noen gang?
I nærheten, kanskje?