Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
”Jeg falt i Paris.” En forfatter, som kanskje ligner på forfatteren, faller fra en scene i Paris. I dette grusomme øyeblikk, mens han strekker armene i været og vinker farvel for godt, ser han seg selv stå utenfor Bruns Musikk & Noter i Bygdøy Allè og beundre en rød Fender Stratocaster. Han er 13 år gammel og vet bare èn ting: denne gitaren må bli hans. Han har 43 kroner på konto og gitaren koster kr. 2250,-. En ny verden åpner seg da han får jobb som blomsterbud hos Finsens Flora på Frogner. Dette er en sann historie bygget på en løgn. Eller omvendt: en løgn bygget på en sann historie. En forfatter følger sine spor tilbake, til en gitar og en blomsterbukett i en by han vokste opp i. Med denne litterære forestillingen markerer Lars Saabye Christensen sitt 30-årsjubileum som forfatter.
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9788202264468
EAN 9788202264468
Omtalt tid 1960-1969
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg synes forfatteren er beskjeden når han ikke synes han er god til å fortelle historier. Det var en fornøyelse å være i det lille universet han har skapt i denne romanen. Mer om min leseopplevelse kan du lese i dette blogginnlegget
Jeg leser denne nå og er snart ferdig med den.. den er veldig fin og interissant og spennende helt fra første side til slutten! overrasket over denne boka. den er både morsom, rørende, og lettlest! kan anbefales.. les denne! :)
En slags Oslo-klassiker, hvis det kan gi mening å bruke et slikt uttrykk.
Hørte denne på Storytel, ispedd musikkinnslag.
Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare ventet, venter aldri på noe godt, bare vent
Det var den typen blikk som er et eget språk, de små grimasenes grammatikk, og som bare gamle ektepar kan begripe, og når de dør, eller en av dem dør, dør også dette språket ut med dem og ansiktenes ordbok lukkes, for hvert ektepar har sin egen dialekt, og det må være to for å snakke den, et hevet øyebryn kan bety et utropstegn hos noen og kolon hos andre, et senket øyeblikk betyr husarrest et sted og tilgivelse et annet.
Trenger dere et blomsterbud?
Finsen Selv var taus en stund. Det sluttet ikke å ryke fra hodet hans. Han hostet stygt. Skuldrene ristet. Så falt han til ro.
Han sa:
Dere? Er jeg i flertall idag? Er jeg kongelig? Hva? Eller ser du dobbelt? Har du drukket? Da kan du ikke være blomsterbud.
Han forvirret meg. Og ingenting kunne gjøre meg mer uvel enn forvirring. Forvirring og skadefryd er likelydende...
**
**