Noe positivt, noe trofast. Noe ikke-negativt. Et menneske som ser deg, og forstår deg. Et menneske som vil deg vel. Slike mennesker bør man samle på.

Jeg måtte finne ut av dette mørket. Jeg måtte finne verden. Finne lyset. Der fantes det en person som levde, som hadde et bankende hjerte og en ustyrlig vilje. Ja, denne personen måtte jeg finne. For det var meg.

Jeg tenker på at dette er fint. At solen varmer. At hele livet ligger foran oss.

Prinsippene og reglene du lever etter, skaper den verden du lever i. Forandrer du prinsippene, forandrer du din verden.

Man planlegger sitt liv, tenkte han,og alt virket enkelt og selvklart, men så begynner ting å skje, viljen styrer, tilfeldighetene råder. Hva hadde brakt han til dette brennpunktet i hans liv? Svarene sto oppstilt som soldater rundt han, så han våget ikke å spørre. Men han hadde ikke lenger kraft til å bære sin egen glemsel. Han måtte gjenerobre sin historie, skjønte han nå, uansett hvor fryktelig den var. All fortidens gru måtte han våge å huske. All overmodig galskap, hvert nakent øyeblikk. Han kunne ikke lenger maskere sitt ansikt. Snart var det natt. Som hos Zarathustra: Snart våkner alle elskendes sanger. Og savnet, det som ingen kunne stille, snart ville det tale.

For første gang i mitt liv skjønte jeg at de fleste egenskapene en har, ligger i dvale så lenge en føler seg ufri og bundet, at det virkelige innholdet og omfanget av et menneskesinn først kommer fram når det tør utfolde seg

Vi lever nå. Det er opp til hver og en av oss å gi dagen kvalitet. Det er vi som skaper de gode øyeblikkene. "Stunder og øyeblikk" er ingenting hvis ikke vi gir dem innhold.

Time etter time, dag etter dag, uke etter uke har jeg sittet stille i stolen i hjørnet sammen med en utmattet og sovende Ida. Til tider føler jeg meg tafatt, dum og maktesløs ved å bare sitte der og ikke gjøre noen ting. Ida våkner. Hun snur hodet langsomt og møysommelig mot stolen i kroken. Blikkene våre møtes, i stum kjærlighet og tillit. Akkurat da vet jeg hvorfor jeg sitter her. Akkurat da føler jeg meg verken liten, dum eller maktesløs, men sprekkferdig av kjærlighet. Akkurat da er jeg bare mor.

Morgendagen er ennå ikke vår, den lar vi være i fred.

Det spiller ingen rolle om det bare er en som kjemper, eller om det er titusen; når denne ene skjønner at han må kjempe, så kjemper han, uansett om han har noen å kjempe sammen med eller ikke. Jeg var nødt til å kjempe, og jeg ville ha gjor det igjen.

Når fortiden kommer rasende inn i nåtiden, åpner menneskene seg opp. Mesteparten av tiden er vi lukket som muslinger, til og med for vårt eget liv. Mesteparten av tiden bare lever vi, her og nå, dagene våre er fylt opp av kroppene våre, kroppene våre er fylt opp av dagene våre, det er alt vi makter å bære, og derfor forblir vi lukket for alt som ligger utenfor det punktet hvor vi befinner oss. Når så fortiden kommer brasende inn dørene åpnes vi, og det er ikke bare mot fortiden vi åpnes, vi åpnes for alt, mot fortiden, mot nået, mot framtiden, brått står vi der som vidåpne dører, og absolutt alt blir vi i stand til å ta inn. Der er en nådeløst naken situasjon å befinne seg i, og så rart er det vel ikke at vi det meste av tiden må være så lukket som vi er, for beina våre ville ikke vært mulige å balansere på om denne åpenheten hamret oss opp hver dag.

Man skal gjøre tingene mens det er tid.

Et eller annet sted, jeg husker ikke hvor, leste jeg nylig et motto fra indianerne i Amerika, det lød: "Før du dømmer en person, gå tre måneder i hans mokkasiner". Jeg likte den setningen så godt at jeg skrev den ned på huskeblokken ved siden av telefonen for ikke å glemme den. Sett utenfra, virker mange liv feilslåtte, ufornuftige, vanvittige. Så lenge man står utenfor, er det lett å misforstå personer, deres forhold. Først fra innsiden, først når man går tre måneder med deres mokkasiner, kan man forstå beveggrunnene, følelsene, det som får en person til å handle på en måte og ikke på en annen. Forståelsen fødes av ydmykhet, ikke av hovmodet ved viten.

Noen ganger er alt som det skal

"Vi gir mennesker muligheter," er NAVs visjon. Altfor mange mennesker har opplevd at NAV tar fra dem mulighetene.

Vilde, syk av MS: "Jeg er en medborger og ikke en utnytter. Jeg vil egentlig ikke gå på NAV, men bare ha fred og ro. Men du blir fanget på NAV, fordi de må tilpasse brukerne til systemene, og mer nå enn før. Det har ikke skjedd noen ting etter reformen, annet enn at jeg er tvunget til å gå på flere møter."

Problemet med det virkelige liv er at det ikke er noen bakgrunnsmusikk. På film VET du når du er i fare, fordi det blir spilt skummel musikk, skarpe, disharmoniske akkorder som advarer mot hai som dukker opp av havet, og ransmann bak døren. Livet derimot er stille som graven, slik at du aldri vet når det blir trøbbel. Et mulig unntak er når du kommer inn et rom fullt av mannfolk med hårnett.

Hvis noen ba meg vurdere utseendet mitt på en skala fra 0 til 10, ville jeg la være.

Vil du heller at moren din dør med forestillingen om at "Peter er en kjekk gutt" framfor at hun vet hvem du er, slik at du kunne lene deg mot henne hvis du trengte det i en krise og spørre henne til råds og forvente et klokt svar, fordi hun kjenner deg og din livssituasjon?

Men det er klart, legger han til, at å innse at man trenger hjelp er et sunnhetstegn. De som virkelig trenger terapi, oppsøker den ikke, for dem feiler det jo ikke noe.