Happiness can be found, even in the darkest of times, if one only remembers to turn on the light. ~Steven Kloves (screenplay), Harry Potter and the Prisoner of Azkaban, 2004, spoken by the character Albus Dumbledore

Det er ikke bra og fordype seg i drømmer og glemme å leve, husk det.

From the tip of his wand, his wand burst the silver doe: she landed on the office floor, bounded once acorss the office and soared out of the window. Dumbledore watched her fly away and as her silvery glow faded he turned back to Snape, and his eyes were full of tears.

“After all this time?”

“Always,” said Snape.

Of course this is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?

"Albus Severus," sa Harry... "du er oppkalt etter to rektorer på Galtvort. En av dem var Smygarding, og han var nok den modigste mannen jeg noen gang har møtt."

Der din største skatt er, der er også ditt hjerte

"After all this time?" "Always," said Snape.

"Du er dødens sanne overmann, for dødens overmann vil aldr forsøke å unnslippe den. Han godtar at han må dø, og forstår at det finnes langt værre ting i de levenes verden enn å dø."

-Humlesnurr

Kjemp for det du tro på, uansett om det er rett eller galt.

Det forandrer seg fra dag til dag. Noen ganger mer enn andre. Ikke mye, selvsagt, men om du ser nøye etter, hvis du trener, konsentrerer deg, vil du bli i stand til å se de bitte små endringene i huden, rynken over pannen som har forandret seg iløpet av natten, kan hende bare en halv millimeter. Men du ser det. Om du øver. Konturene av deg som blir tynnere, silhuetten svakere. Men du er ikke helt borte ennå. Det tar tid. Årevis. Men du forsvinner. Du forsvinner for deg selv, blir en annen, hver eneste dag. Du er ikke den du en gang var. De mikroskopiske cellene som utgjør ansiktet ditt på fotografiet dine foreldre har hengende i stuen, er borte, byttet ut med nye. Du er ikke lenger den du er. Men jeg er fortsatt her, atomene bytter plass, ingen kan kontrollere kvarkenes krumspring. Også slik med dem du elsker. At de med nesten stillestående hastighet smuldrer bort mellom armene dine, og du skulle ønske du kunne klamre deg fast til noe bestandig i dem, i skjelettet, ta tak i tennene, hjernecellene, men du kan ikke det, for nesten alt er vann og nytteløst å holde fast i. Så alle spor forsvinner, litt etter litt. Og senere forsvinner sporene de satte igjen bak seg, huset de bodde i, tegningene de lagde til deg, ordene de skrev på lapper som forsvant. Minnene du sitter igjen med som også til slutt slipper taket, som gammel tapet, og med tiden denne kloden i utkanten av den helt perifere galaksen, hvor det en dag vil være umulig å svare på spørsmålet, levde det noen her? Har noen bodd her? På jorden? Slik tenker jeg nå.

Jeg var nesten det verste av alt. Jeg var alminnelig.
Jeg var nesten usynlig, var jeg ikke? Og jeg var kanskje det lykkeligste mennesket du kunne ha kjent.

(...) og far sover nå, ved siden av mor, ligger på ryggen med den ene armen rundt henne, og armen hans har sovnet, men han merker det ikke før han står opp, før han må riste liv i den inne på badet om morgenen, og det er da han ser det, i speilet, etter at han har kommet ut fra dusjen, at det er spor etter mor i armen, et lite søkk i armen, hvor hun har ligget, hver eneste natt i alle disse årene. Tenker på fars arm.

Noen vil ikke ha hele verden om de kan få den.
Noen vil ikke ha et eget land.
Og noen vil ikke engang ha en skole i Stavanger.
Noen vil bare være en del av det hele.
Nyttig, om enn unnselig.
Ikke alle trenger hele verden.
Jeg ville bare være i fred.

Jørn var en av de menneskene man ikke måtte miste av syne, en av dem som du ikke vil se i fotoalbumet årevis senere, når du forsøker å få oversikten over vennene som forsvant og hvor det ble av dem.

Men også den usynlige sees til slutt, som et hvitt omriss i bevegelse i naturen og det finnes ingen steder å gjemme seg. Den som gjemmer seg ved å krype ned i ett hull, dukker opp igjen ved åpningen av et annet, til våren. Lille muldvarp.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

Jeg var Donald Duck. Jeg hadde løpt utfor stupet. Men jeg falt ikke. Fordi jeg ennå ikke hadde sett ned.

Jeg skjønte ingenting. Eller alt.

kryssord. kaffe. konversasjon. hjemme. men jeg hørte ikke til her lenger. som å gå inn igjen på den gamle ungdomsskolen din, sette deg ned ved en ledig pult i en skoletime, knærne stlår opp i den lave bordplaten og du kan ikke helt ta del i det som foregår rundt deg, plakatene du hengte opp på korktavla er for lengst tatt ned, leksene allerede gjort.

"Berøringsangst, Mattias. Jeg hadde en professor i København som snakket om det. Redselen for å komme noen for nær. Det i oss alle som får oss til å rykke ørlite grann lenger inn på bussetet når noen setter seg ved siden av deg. Det er redselen for det store fellesskapet, redselen for å dø."