Og da baugporten gikk opp og Hovedhuset,fotballbanen og brygga sakte,men sikkert kom til syne, føltes det ikke lenger som øya fra marerittene, men den jeg hadde kommet til for første gang noen uker siden.

Jeg har aldri trodd på et liv etter døden. Men det er noe med de stedene der folk har mistet livet. Det forandrer seg liksom for alltid. Som om de døde har lagt igjen sine avtrykk der.

Kronprinsparet var kledd i sort fra topp til tå. Mette – Marit i en enkel kjole og Haakon i dress. Hun ga meg en lang og varm klem. Haakon tok hånden min med begge hender og klemt den lenge. Så satte de seg ned ved siden av Svein på senga hans. […]De må ha sittet der i en halvtime. Da de gikk, takket de hjertelig for seg. Svein og jeg vekslet blikk. For en imponerende holdning de hadde. Så mye godhet de visste. I tiden de hadde tilbrakt på rommet mitt hadde jeg følt meg så viktig. Mer enn noen andre hadde de gitt meg denne følelsen, av at etter den 22. Juli var det ingen vanlige regler som gjaldt lenger.

(fra side 127,128,129)

<<Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet>>. Og mens han talte, vokste blomsterhavet utenfor. Vi hadde blitt utsatt for det verste angrepet på det norske fellesskapet siden krigen og fellesskapet slo tilbake. Ikke med hat og rasri, men med en tilsynelatende endeløs strøm av sympati. Den nådde ikke minst fram til meg på Ringerike sykehus. På lørdagen og utover søndagen rant det inn tekstmeldinger. På facebook fikk jeg venneforespørsler fra hele verden og det gikk knapt et kvarter uten at en ny teddybjørn eller kattunge ble postet på veggen min. For en som akkurat hadde vært gjennom sitt livs verste mareritt, var denne oppmerksomheten som en eneste lang gruppeklem.

<<Dette skal bli tidens Utøya-leir !>> utbrøt Eskil. Og det var ingen som tvilte på at han mente det. Da han gikk av scenen, var det til takfast klapping og høylytt jubel. Jeg glemmer ikke synet som møtte meg da jeg snudde meg mot bakken. Alle hadde reist seg og ga ham stående applaus. Så mange dedikerte mennesker samlet på et sted. Det var dette som var Utøya.

Jeg hadde alltid trodd at galskap ville være en mørk, bitter følelse, men den er berusende og herlig, dersom du virkelig velter deg i den

Norge er et fantastisk land, drikker du lettøl på fest, tror alle du er avholdsmann, men drikker du lettøl i lunsjpausen, tror alle du er alkoholiker.

Jeg liker Sylvia. Hun er et av de få mennesker som registrerer rynkene i ansiktet mitt og likevel ser den tyve år gamle piken jeg er inni meg.

Du vet, enkelte ting betyr ikke så mye, Lily. Som fargen på et hus. Hvor viktig er det i den store sammenhengen? Men å gi et menneske et løft, det betyr noe.

"Den separerer honningen" sa hun. "Tar ut det dårlige, og lar det gode være igjen. Jeg har alltid ment at det ville vært fint å ha slike slynger for mennesker også. Bare sleng dem inn og la slyngen gjøre resten."

Mamma hadde forlatt denne verden og erobret friheten, og derfor kunne jeg også erobre den. Jeg savnet henne og skulle ønske jeg kunne få høre latteren hennes igjen. Men jeg visste med meg selv at hun fantes et sted, ett eller annet strålende, grenseløst sted. Hun passet på meg, heiet på meg. Og elsket meg.

De som bodde i land der freden rådet, vendte ryggen til når deres egne artsfeller sultet i hjel på dørterskelen deres. Det var en rik planet, men det var ingen rettferdighet i fordelingen av godene.

" About three things I was absolutely posetive. First, Edward was a vampire. Second, there was a part of him - and I didn't know how dominant that part might be - that thursted for my blood. And third, I was unconditionally and irrevocably in love with him." - Bella Swan, Twilight

Without the dark we'd never see the stars.

Before you, Bella, my life was like a moonless night. Very dark, but there were stars, points of light and reason. ...And then you shot across my sky like a meteor. Suddenly everything was on fire; there was brilliancy, there was beauty. When you were gone, when the meteor had fallen over the horizon, everything went black. Nothing had changed, but my eyes were blinded by the light. I couldn’t see the stars anymore. And there was no more reason, for anything.

He's like a drug for you, Bella." His voice was still gentle, not at all critical. "I see that you can't live without him now. It's too late. But I would have been healthier for you. Not a drug; I would have been the air, the sun." The corner of my mouth turned up in a wistful half-smile. "I used to think of you that way, you know. Like the sun. My personal sun. You balanced out the clouds nicely for me." He sighed. "The clouds I can handle. But I can't fight with an eclipse.

...it matters not what someone are born, but what they grow to be. - Albus Dumbledore

Å bedøve smerten en liten stund, gjør den bare verre når du endelig føler den.

Albert Humlesnurr.

"Forståelse er første skritt mot aksept, og veien til legdom går gjennom aksept" -Albus Humlesnurr

"Det som kommer det kommer, også får vi takle det etter hvert" -Gygrid