Den som har skoen på, vet hvor den trykker.

Nyheter formidles på sekunder. Men å formidle forståelse krever tid.

Vi har i oss langt flere kognitive og intuitive muligheter enn vi aner.

Møter med andre menneskers erfaring, bringer oss videre.

Det er i øynene man ser om folk er triste eller glade. Ingen kan sminke blikket.

Uendelig mye kroppskraft holdes tilbake på grunn av spenninger. Oppløses spenningene, kan kroppen helbrede seg selv.

En urgammel visdom
forteller oss
at du har lettere for å se
en liten flekk på min nese
enn en stor på din egen.

At du vil forandre meg,
kan derfor bety
at du selv har
akkurat den egenskapen
som du vil endre
hos meg.

Hun vet at Ragnhild har rett i det hun sier når de møtes; hvis menneskene ikke kjenner på raseriet, tar det i hånda og anerkjenner det. så går det ikke godt, for da ligger det bare inne i kroppen og vokser. Etter hvert fyller det hver krinkel og krok, det smitter hele kroppen, og brått en dag kan du ikke få øye på deg selv, for du er forvandlet til raseri i ren form.

[…] Sannheten kan være tøff mange ganger.

Det er i det hele tatt noe ved ulykker som får frem det beste i oss mennesker. For noen år siden brøt det ut en brann i et av kjøpsentrene i hjembyen min. Ved en tilfeldighet befant jeg meg der. Da opplevde jeg noe forunderlig. Midt i katastrofen var det et sterkt fellesskap: vi tilskuerne tok alle del i samme begivenhet, vi hjalp til det lille vi kunne, og selv om vi alle var ukjente for hverandre utvekslet vi noen fraser med sidemannen

I døden tenker alle mennesker på Gud. Det var det læreren hans i barneskolen hadde sagt en gang. Det hadde fascinert Felix, og han hadde aldri glemt setningen. Nå opplevde han sannheten i den.

Det var uskrevne koder, det visste hun, og hun hadde i alle år slitt med å knekke dem. Hun hadde dem bare ikke i seg..

Livet mitt er en døgnkontinuerlig nyhetskanal av alle slags rare tanker, som alt sammen blir for mye. Av og til topper det seg, og i slike stunder er det et rop inni meg om at noen bør dra ut av kontakten og stoppe tv – bildene inni hodet mitt. Men hva gjør man når det verken finnes av – knapp eller ledning til apparatet?

Alltid må jeg være vakt mot for sterke oppturer. Jeg tåler dem like dårlig som oppturene. Med andre ord: Jeg må aller helst bevege meg i et emosjonelt ingenmannsland, i en nøytral sone, der jeg ikke settes i for store sterke svingninger verken av den ene eller andre art.

Hun ble grepet av hvordan bilder kunne fortelle historier, særlig hvis man koplet fotografiet med en sterk fantasi og forestillingsevne. Og fantasi hadde hun nok av. Det var fascinerende å se hvordan ansiktsuttrykk fortalte hele historier om mennesker, i alle fall gjorde de det i Karens fantasi.

Hun var to personer: en på utsiden, en annen inni seg som hun ikke ville vedkjenne seg og som hun hele tiden prøvde å stagge.

[…]den egentlige Kirsti herjet vilt i henne for å komme ut. Ofte opplevde hun at det var en annen person langt der inne som hamret på en usynlig dør for å slippe fri[…]

Horvascz innså at fortiden aldri kunne gjenskapes og at livet som han en gang hadde kjent, aldri ville vende tilbake.

Jeg kjemper hardt. Og jeg vet hva det er mot: frykten for å elske henne.

Gamle båter burde man vise ære, Julian. Vi burde dekorere dem og vie dem til havet med pomp og prakt. Treverket i dem har opplevd så mye. Og vet du at fuglene som flyr ned på dem, er sjelene til forsvunne sjømenn?.